Sosiologiens klassikere – et emne i endring

Her er kvinnene, samtida og mangfoldet blant sosiologiens klassikere som studenter har etterspurt. Inger Furseth skriver om endringer på pensum og hvordan klassikerne er i konstant endring.

ILLUSTRASJON: Anja Eline Hynninen

Debatten om innføringsemnet «SOS1003S Sosiologiens klassikere og det moderne samfunn» har gått en stund i Sosiologen.no. Som kjent har Ottar Brox hevdet at «det brukes for mye tid, trykksverte og lærerenergi på klassikerne», mens flere av deltakerne i debatten har forsvart en fortsatt dialog med klassikerne.

ingerfur

Om forfatteren:

Inger Furseth er professor i sosiologi ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO.

Hun er religionssosiolog, og har blant annet skrevet Innføring i religionssosiologi (2003) sammen med Pål Repstad (UiA). For studenter er hun kjent som forfatter av Masteroppgaven. Hvordan begynne – og fullføre (2012, med Euris L. Everett).

I år har hun redigert antologien Religionens tilbakekomst i offentligheten?

På mange måter har kanskje den kanadiske religionssosiologen Roger O’Toole (2001) rett i at sosiologiens klassikere kan være en tvetydig arv. Han peker på ironien i det faktum at et fag som ser på seg selv som kritisk og antiautoritært allikevel opptrer som tradisjonens beskytter og vokter. Klassikerne brukes av og til som om de er samtidige faglige autoriteter, mens de ofte er irrelevante fordi mye har forandret seg siden de gjorde sine analyser. O’Toole hevder at klassikernes største betydning er som symboler på autoritet, tradisjon og kontinuitet i et stadig mer fragmentert fag. Nitid eksegese om «hva Weber egentlig mente» gir vel heller liten innsikt i hva som foregår i dagens samfunn. Undervisningen i klassikerne kan også være lite grundig, noe som resulterer i at studenter ofte ender opp med overfladiske gjengivelser av klassikernes synspunkter (Furseth og Repstad 2003: 24-25). Av disse og andre grunner har flere av deltakerne i debatten også påpekt det selvfølgelige i at kjennskap til klassikerne kun utgjør og bør utgjøre en liten del av sosiologien som fag, og kanskje heller ikke den viktigste. Vel så viktig er forskningsbasert kunnskap om samfunnet i dag, sosiologiske forskningsmetoder, og nyere teorier som handler om vår tid.

Til tross for at flere er enige om at klassikerne bare bør ha en begrenset plass i grunnutdanningen, er det også mange som mener at klassikerne har en viktig rolle. I det følgende ønsker jeg å ta opp to temaer: 1. Hvorvidt kjennskap til sosiologiens klassikere fremdeles er viktig kunnskap for dagens sosiologer, et tema de fleste bidragsyterne i denne debatten har berørt, 2. Klassikernes mannlige og etnosentriske perspektiver, et tema Rygh reiste og som i liten grad er blitt fulgt opp av andre debattanter.

Klassikerne – viktig kunnskap for dagens sosiologer?

Spørsmålet er da: Hva lærer en ved et studium av sosiologiens klassikere, slik det gjøres i SOS1003S? Siden jeg skal undervise i dette emnet våren 2016, og tidligere har undervist i det (våren 2014), ønsker jeg å peke på det jeg mener er sentral kunnskap og viktige ferdigheter studenter lærer ved å studere klassikerne.

For det første gir SOS1003S en innføring i noen ulike grunnleggende måter å forstå samfunnet på. Her legger en vekt på å skille mellom sosiologer som tar utgangspunkt i strukturer og aktører, harmoni og konflikt, endring og stabilitet og så videre. Hensikten er å gi studentene noen «knagger» eller kategorier som kan benyttes til å ordne og systematisere ulike sosiologiske teorier. Forskjellige former for samfunnsforståelse er jo ikke bare noe som preget klassikerne, men det karakteriserer også dagens sosiologiske debatter. Det finnes mange ulike teoretiske retninger i sosiologien, og disse representerer ofte grunnleggende forskjellige antakelser om menneske og samfunn. Disse forskjellene går ofte langs skillelinjer som har sine historiske røtter i den klassiske sosiologien, noe som til dels forklarer hvorfor sosiologer stadig er i dialog med forgjengerne. For studenter kan kjennskap til klassikerne fungere som et redskap som kan brukes til å forstå nyere faglige retninger. For eksempel kan dagens debatter om hvor mye flerreligiøsitet et samfunn kan tåle og fremdeles holde sammen, spores tilbake til Durkheims og Webers grunnlagsforståelser av religionens betydning for samfunnet. En utfordring i undervisningen blir dermed å trekke tråder fra klassikernes grunnlagsforståelser til nyere sosiologiske debatter.

For studenter kan kjennskap til klassikerne fungere som et redskap som kan brukes til å forstå nyere faglige retninger. For eksempel kan dagens debatter om hvor mye flerreligiøsitet et samfunn kan tåle og fremdeles holde sammen, spores tilbake til Durkheims og Webers grunnlagsforståelser av religionens betydning for samfunnet.

For det andre gir SOS1003S en innføring i klassikernes begrepsapparat. Ifølge Brox, bør klassikernes begreper snarest mulig «overlates til begrepsmuseet”, da disse kan være «en klamp om foten”. Kanskje er dette en dekkende beskrivelse for noen deler av sosiologien, mens klassikernes begrepsapparat fortsetter å være relevante i andre deler av faget. Innenfor religionssosiologien er, for eksempel, debatten om religionens plass i dagens Europa i stor grad inspirert av klassikerne. Spørsmålet mange stiller seg er hva som kjennetegner det religiøse landskapet – sekularisering, desekularisering eller post-sekularitet – begreper som er spesielt inspirert av Weber. Mye nyere religionssosiologisk forskning inngår altså i en kritisk dialog med klassikerne, noe Flemmen hevder også gjelder andre deler av faget. Her er det lett å nevne flere begreper fra klassisk sosiologi som fremdeles har stor betydning, slik som Durkheims begreper om det hellige og profane, Marx om fremmedgjøring, Weber om etniske grupper, Simmel om den fremmede, Goffman om stigma og så videre. På dette området er det kanskje ikke så avgjørende om studentene presenterer en «korrekt» tolkning av klassikerne. Her hevder O’Toole (2001: 139) at det er langt viktigere at begrepene fungerer som inspirasjon i møtet med dagens kunnskap og frembringer nye debatter om ulike fortolkninger av det sosiale liv.

For det tredje håper jeg fortsatt at et studium av klassikerne vil hjelpe til med å utvikle studenters evne til kritisk tenkning. Rygh mente hun ikke lærte så mye av det, og her sviktet kanskje undervisningen både i forelesningssalen og i seminarene. Det som jo er viktig i SOS1003S er ikke en glorifisering av klassikerne, slik Brox synes å mene, men nettopp å peke på sterke og svake sider ved de klassiske sosiologenes arbeid. Hvordan har samfunnet endret seg siden de gjorde sine analyser? Hva kan ulike teorier belyse og forklare? Hvilke temaer kan de ikke si noe om? Enhver forelesning om klassikerne bør avsluttes med en kritikk av deres arbeider. På denne måten kan forelesningene forhåpentligvis være til hjelp med å bruke «knaggene» og kategoriene til å diskutere dem. Seminarene er også viktige her, der studentene aktivt må redegjøre for ulike teorier og begreper, for så å kritisere og diskutere dem.

Mannlige og etnosentriske perspektiver

Det andre temaet jeg ønsker å ta opp er klassikernes mannlige og etnosentriske perspektiver. Jeg vil takke Rygh for å trekke frem en kritikk som har vært rettet mot klassisk sosiologi i lang tid, men ikke alltid fullt opp. Siden SOS1003S omhandler sosiologiens klassikere, er det ikke slik at utvalget av potensielle kandidater er uendelig. Samtidig kan definisjonen av hvem som regnes som «klassiker» til dels være historisk. En kan av og til undre seg over, ikke så mye hvem som er med, men kanskje mer hvem som er utelatt. Her har studenter og mastere i sosiologi vært aktive med å foreslå mulige sosiologer. Dette har resultert i at pensum på SOS1003S blir endret fra og med våren 2016, der W.E. Du Bois, Hariett Martineau og Edward Said er tatt med. Hensikten er å ha med flere klassikere, som også representerer flere ulike perspektiver.

Det er faktisk overraskende at arbeidene til William E.B. Du Bois (1868-1963) ikke allerede er klassikerpensum for sosiologistudenter ved Universitetet i Oslo.

Det er faktisk overraskende at arbeidene til William E.B. Du Bois (1868-1963) ikke allerede er klassikerpensum for sosiologistudenter ved Universitetet i Oslo. Du Bois var en afrikansk-amerikansk professor i historie og økonomi. I hans mest kjente bok The Souls of Black Folks (1989/1903) brukte han begrepet «dobbelt bevissthet» for å beskrive den identitetskonflikten mange afrikaner-afrikanere opplevde ved å måtte se seg selv gjennom slaveeiernes og de hvites øyne. Du Bois la også vekt på ulikhetens interseksjonalitet (selv om han ikke brukte dette begrepet), det vil si hvordan sosial klasse, rase og kjønn er knyttet til hverandre når ulikhet reproduseres (Du Bois 1996/1915). Til slutt kan det nevnes at Du Bois regnes som en av USAs første religionssosiologer, da hans studie av afrikansk-amerikansk religion fra 1903 var den første større religionsundersøkelsen i USA (Du Bois 2003/1903). Arbeidene til Du Bois har altså relevans for en rekke aktuelle temaer, som blant annet rase, etnisitet, kjønn og religion.

Mens mange sosiologer kjenner til arbeidene til Du Bois, er det færre som vet hvem Harriet Martineau (1802-1876) er. Martineau regnes i dag for å være den første kvinnelige sosiolog (Hoecker-Drysdale 2011). Hun var britisk feminist og forfatter, oversatte Comtes Om positivismen til engelsk (1974/1855), og skrev en av sosiologiens første metodebøker How to Observe Morals and Manners (1838).

Mens mange sosiologer kjenner til arbeidene til Du Bois, er det færre som vet hvem Harriet Martineau (1802-1876) er. Martineau regnes i dag for å være den første kvinnelige sosiolog (Hoecker-Drysdale 2011). Hun var britisk feminist og forfatter, oversatte Comtes Om positivismen til engelsk (1974/1855), og skrev en av sosiologiens første metodebøker How to Observe Morals and Manners (1838). Martineau reiste til USA (1834-1836) omtrent på samme tid som de Tocqueville, og skrev tre-bindsverket Society in America (1837). Hun var imidlertid langt mer kritisk enn De Tocqueville når det gjaldt motsetningene mellom de amerikanske demokratiske likhetsidealene og undertrykking av kvinner og afrikaner-amerikanere, religiøs intoleranse, og sosial ulikhet. Hennes arbeid er ikke bare relevant for studier av kjønn, men peker spesielt på motsetninger mellom kulturelle likestillingsverdier og sosiale strukturer og praksis.

Til slutt er den palestinsk-amerikanske litteraturviteren Edward W. Saids (1935-2003) arbeid om Orientalism (1977) med på pensum. Nå kan en diskutere hvorvidt Said strengt tatt kan regnes som en av sosiologiens klassikere, men både hans kulturkritiske analyse av de representasjonene europeere har av Østen (Midtøsten og deler av Asia) og hans begrep om den Andre (som forskjellig og mindreverdig) har fått stor betydning i deler av sosiologien. Ved å vise hvordan disse representasjonene har sin bakgrunn i kolonivirksomhet og europeeres selvtitulerte kulturhegemoni, danner hans post-koloniale perspektiv også en kontrast til mye av de andre klassikernes vestlige perspektiver.

Hensikten med disse endringene er altså å gi plass til flere stemmer innenfor den klassiske sosiologien. Disse pensumendringene viser at forståelsen av hvem som skal regnes som sosiologiens klassiker til dels er historisk og preget av sin tid, der noen er blitt med mens andre er oversett. Selve studiet av sosiologiens klassikere er altså i konstant forandring, nettopp som en dialog til dagens samfunn og sosiologi.

 

Litteratur:

Du Bois, W.E.B. 1989/1903. The Souls of Black Folks. Champaign, Ill: Project Gutenberg.

Du Bois, W.E.B.  1996/1915. « Woman Suffrage ». I The Oxford W.E.B. Du Bois Reader, redigert av Eric Sundquist, 377-379. New York : Oxford University Press.

Du Bois, W.E.B. (red.) 2003/1903. The Negro Church. Introduction by Phil Zuckerman, Sandra L. Barnes og Daniel Cady. Walnut Creek, Ca: Altamira.

Furseth, Inger og Pål Repstad 2003. Innføring i religionssosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Hoecker-Drysdale, Susan 2011. « Harriet Martineau ». I The Wiley-Blackwell Companion to Major Social Theorists, redigert av George Ritzer og Jeffrey Stepnisky, 61-95. London: Blackwell.

Martineau, Harriet 1837. Society in America, Vol. I-III. London: Saunders og Otley.

Martineau, Harriet 1838. How to Observe Morals and Manners. London: Charles Knight.

Martineau, Harriet 1974/1855. The Positive Philosophy of August Comte. Freely translated and condensed. New introduction by Abraham Blumberg. New York: AMS Press.

O’Toole, Roger 2001. “Classics in the Sociology of Religion: An Ambiguous Legacy”. I The Blackwell Companion to the Sociology of Religion, redigert av Richard K. Fenn, 133-160. Oxford: Blackwell.

Said, Edward W. 1977. “Orientalism». The Georgia Review 31(1): 162-206.