Sosiologien som samfunnsfenomen: et idéhistorisk essay

Sosiologien er et av samfunnets selvskapende mekanismer, skriver Svein Hammer, i en refleksjon over Foucaults «Tingenes orden» og egen praksis.

Den 8. september 2015 fikk jeg gleden av å innlede til debatt på åpningsmøtet i Sosiologisk salong i Trondheim. Invitasjonen var relativt åpen; et ønske om å få belyst sosiologiens betydning i samfunnslivet. Dette essayet følger tråden fra foredraget. Jeg starter med mitt personlige møte med fagfeltet, for så å bevege meg videre til Michel Foucaults analyse av det moderne samfunnets episteme, der sosiologiens fødsel og konstitusjon er blant de temaene som analyseres.

Svein-375x500

Svein Hammer er dr.polit. i sosiologi, og tidligere postdok på prosjektet «For Whom the Bell Curves». Han var en av medredaktørene for The Mutual Construction of Satistics and Society.

Dette innlegget er skrevet på bakgrunn av et innlegg han holdt på Sosiologisk poliklinikk i Trondheim 8. september i år, som også ble omtalt i dette blogginnlegget.

En sosiologisk dannelsesreise

I januar 1989 flyttet jeg til Trondheim, med planer om å studere samfunnsøkonomi eller statsvitenskap. Min familiebakgrunn var ikke-akademisk, jeg visste at det å starte ved et universitet ville bli krevende. Derfor fant jeg ut at det kunne være greit å varme opp med et annet fag. Leste derfor rundt i studiehåndboka, og stanset ved et fag som ifølge beskrivelsen handlet om mønstrene og prosessene i samfunnslivet. Jeg visste det ikke da, men denne lille formuleringen skulle komme til å prege livet mitt.

Halvannet år senere, etter fullført mellomfag (vår tids bacheloroppgave), satt jeg igjen med en solid dose ambivalens. Jeg likte å lese sosiologi, men faget hadde ikke forført meg. Ja, delvis var jeg vel snarere provosert. Tanken om at mennesker formes av sosiale prosesser og mønstre vi ikke kan kontrollere, krasjet med den liberale livsanskuelsen jeg hadde vokst opp med. Min tro på et rasjonelt individ med evne til å forvalte frihet og ta ansvar, var blitt heftig utfordret, med en effekt jeg ikke hadde forutsett: mitt blikk på verden løste seg opp. Slik møtte jeg klassereisens smertefulle erfaring, og jeg konkluderte med at jeg hadde fått nok av sosiologien.

Med ettertidens blikk får jeg vel kategorisere det som en undervurdering av diskursens kraft. Gjennom studiene hadde jeg tatt steget inn i en spesifikk faglig diskurs, og min faglige tenkemåte var for alltid endret. Hvordan jeg betraktet verden, spørsmålene som burde besvares, begrepene og perspektivene som formet analyseprosessen, utfordringer som trengte løsninger, handlingsstrategiene som framsto som plausible og smarte. Alt dette var endret. Jeg var blitt sosiologisert. Det var bare å gi seg over, på veien fram mot hovedfag og doktorgrad.

Senere fikk jeg anledning til å anvende sosiologien på ulike arenaer. I fire år var jeg vurderings- og utviklingskonsulent i Trondheim kommune. Etter hvert i en fristilt stilling som «kommunesosiolog», med samhandling som ansvarsfelt. Jeg tror ikke det er mulig å komme nærmere det å praktisere sosiologi. Derfra gikk veien videre. Fra treårig post doc ved NTNU, via tre-fire år som FoU-ansvarlig i Husbanken og kunnskapsutvikler i IMDi, til førsteamanuensis i samfunnsfag ved DMMH.

I etterkant av Harald Eias tv-serie «Hjernevask» er det ikke så mange som vil innrømme det, men hvor ofte har jeg ikke opplevd at biologiske forklaringer ble feid ut av ulike diskusjonstema?

Gjennom denne 26 år lange dannelsesreisen har jeg møtt og fått bruke faget på varierende måter, og derigjennom fått erfare at mitt sosiologiske blikk har gjort en forskjell i ulike praksisfelt. Det har vært en positiv erfaring, men jeg har likevel bevart en viss kritisk distanse, spesielt mot viljen til å sosiologisere. En tendens til å presse mest mulig inn i sosiologiske forklaringsmodeller, med den effekt at rommet for alternative perspektiver snevres inn. I etterkant av Harald Eias tv-serie «Hjernevask» er det ikke så mange som vil innrømme det, men hvor ofte har jeg ikke opplevd at biologiske forklaringer ble feid ut av ulike diskusjonstema?

Til dette kommer at sosiologer har en tendens til å tenke sosialdemokratisk. Individuelle valg som reproduserer sosiale strukturer, møter vi kjapt med tiltak innrettet mot å skape det vi anser som et bedre samfunn. Via slike mekanismer får sosiologien effekter, ikke bare for hva vi fremmer som vitenskapelig plausibelt, men også for hva vi vurderer som nødvendige og korrekte strategier for samfunnsmessig endring.

Det moderne epistemet: biologi, økonomi og filologi

Et stykke inn i doktorstudiene leste jeg Michel Foucaults Tingenes orden.

La oss inntil videre legge til side mine erfaringer med sosiologien, og isteden overlate ordet til Foucault. Bruke hans tekst til å belyse fagets konstituering, herunder hvordan det sosiologiske blikket tilskjærer virkeligheten og har effekter i formingen av samfunnslivet. Vi nærmer oss dette temaet uten å vurdere om sosiologien er rasjonelt begrunnet, om faget har gode metoder eller gir tilgang til sikker kunnskap. Foucault befatter seg ikke med slike spørsmål. Han gir en analyse der sosiologien trer fram sammen med en rekke andre fagfelt, som bevegelige kunnskapspraksiser innenfor en større diskursiv formasjon. Pust dypt, og bli med inn i et komplekst men fascinerende landskap.

Tingenes orden er en rendyrket kunnskapsanalyse, som strekker seg fra renessansen, via klassisismen og inn i moderniteten. Foucaults radikale tanke er at i hver av disse epokene var den empiriske erkjennelsen særpreget, ved at selve muligheten til å samle, registrere og la seg overbevise av empiri var preget av en definerbar regelmessighet. Dette medførte at kunnskapen, hvordan den ble forstått og hva den sa om verden, endret seg radikalt mellom hver epoke. En konsekvens av perspektivet er at sosiologien ikke var mulig forut for moderniteten.

 

Sosiologisk salong: Svein Hammer innleder til diskusjon

Vi blar stille forbi renessansen, og sier ikke så mye om klassisismen heller. Kanskje vi kan fange noe vesentlig ved å si at dette var encyklopediens storhetstid, symbolisert ved ideen om å samle all kunnskap i ett stort leksikon. En antok at det menneskene trengte å vite var tilgjengelig via en avgrenset mengde tegn og det de representerte, samt det tablået disse representasjonene kunne ordnes innenfor. Steg for steg viser Foucault hvordan denne tanken preget i) klassifiseringen av levende vesener og naturen, ii) analysen av rikdom, penger og bytteforhold, samt ikke minst iii) arbeidet med språklig orden og språkets evne til å representere.

I vår tid gjenfinner vi de samme kunnskapsfeltene som biologi, økonomi og språkvitenskap. Men der vi vanligvis forestiller oss at en vitenskap er utviklet som en naturlig forlengelse av sin forgjenger, løfter Foucault er radikalt annerledes perspektiv. Hans tese er nemlig at disse tre moderne vitenskapene skapes og fungerer innenfor et nytt epistemologisk rom, med den effekt at de har mer til felles med hverandre enn med sine respektive «forgjengere». Til forskjell fra klassisismens episteme, tilskriver vi et utviklingsforløp til både livet, økonomien og språket. En formativ bevegelse der noen mekanismer er synlige og åpenbare, mens andre er skjulte og uhåndgripelige. Slik tilskrives verden en annen dybde enn før. Det å søke under overflaten, lete etter underliggende krefter, blir mer plausibelt.

I analysen av naturen og livet møter vi denne overgangen som et skifte fra klassifiseringer basert på planters og dyrs utside, til undersøkelser av innsidens anatomi. Organer og deres funksjoner trer fram for kunnskapen, koblet til nye tanker om årsak og virkning, med blikk for organismen, livskraften, livet i sin allmennhet. I dette oppstår for første gang tidsanalyser av livets utvikling, relatert til en ny forståelse av samspillet mellom organismene og deres omgivelser. Først når faktorer som dette er etablert, er det skapt et mulighetsrom for Darwin og evolusjonsteorien.

Til forskjell fra klassisismens episteme, tilskriver vi et utviklingsforløp til både livet, økonomien og språket.

Parallelt med dette skjer en lignende overgang i det økonomiske feltet. Via gradvise forskyvninger tilskrives arbeidet og arbeidsdagen, strevet og slitet, begjær og behov økt kunnskapsmessig status. Begreper som arbeidskraft, kapital, produksjon, forbruk, grensenytte, knapphet blir viktigere – og, relatert til dette; samfunnsordenen som helhet. Også her etableres en tidsanalyse, som åpner for analyser av produksjonens, akkumulasjonens, vekstens og utarmingens utviklingsbaner. Derved blir det også mulig å etablere en tese om historiens endepunkt, enten ved en at det etableres en form for demografisk likevekt, eller via revolusjonær overgang til et annerledes samfunn. Marx har blitt en mulighet.

I utforskningen av språket møter vi den samme overgangen. Fra analyse av synlige tegn og det de representerer, til fokus på bøyningsformer og grammatikkens regulering. Som ovenfor tilskrives historien og tiden en mer framskutt posisjon. En blir opptatt av hvordan språkene utvikler seg, tar ulike former, bærer med seg en forhistorie, og slik gjør det mulig å se den konkret talen i forlengelsen av folkesjelen. Språket får dermed et annet liv og dybde enn før, i et vekslende samspill mellom vår individuelle taleevne, og språkets samfunnsmessige fylde. Foucault beskriver dette bruddet som mer langsomt enn de to førstnevnte, men desto viktigere for frigjøringen fra det klassiske epistemets altomfattende tablå av evige representasjoner.

Det er mulig noen lesere nå har lyst til å protestere litt. Dette er interessant, men hva har det med sosiologien å gjøre (utover at vi møtte Marx inni dette puslespillet)? Jeg tror dog at de som fulgte oppfordringen om å puste dypt og lese langsomt, ser konturene av en diskursiv formasjon her, og forstår at denne formasjonen måtte skapes før sosiologien kunne etableres. De som ikke har sett dette, bør kanskje lese de forrige avsnittene en gang til, ettersom de danner en ramme for fortsettelsen.

Menneskets fødsel og humanvitenskapenes konstitusjon

Gjennom de beskrevne forskyvningene skjer noe helt avgjørende; det moderne mennesket fødes. Foucaults analyse er kompleks og full av nyanser, men la oss hoppe fram til hovedbudskapet: det levende, arbeidende og talende mennesket er en ny kunnskapsteoretisk figur, ukjent forut for moderniteten. På den ene siden et empirisk objekt, formet gjennom biologiens, økonomiens, språkbrukens lover. På den andre siden et erkjennende subjekt, med evne og vilje til å utforske og avsløre de kreftene som former oss.

Vi lever, arbeider og prater, og er slik aktive medskapere av verden, ja, vi er grunnlaget for alt positivt gitt. Og nettopp dette gir oss muligheten til å undersøke hvordan vi formes gjennom livet, arbeidet og språket.

Foucault kategoriserer dette mennesket, denne figuren som folder seg om seg selv, som en empirisk-transcendental dublett. Mennesket er på annet vis enn tidligere gjort til empiri, et objekt for vitenskapelig analyse. Gjennom dette har vi mistet den usynlige sentrumsposisjonen vi inntok i klassisismens tid (der vi ikke trengte gjøre mer enn å ordne gitte representasjoner i et fast tablå). Men samtidig har vi, ved å konstitueres som erkjennende subjekter, ved et paradoks blitt mer sentrale enn noen gang. Vi lever, arbeider og prater, og er slik aktive medskapere av verden, ja, vi er grunnlaget for alt positivt gitt. Og nettopp dette gir oss muligheten til å undersøke hvordan vi formes gjennom livet, arbeidet og språket. Noe har blitt splittet opp, hvorpå vårt forskningsmessige ansvar er å undersøke delenes samspill.

Dette kan forstås i relasjon til Descartes berømte utsagn «jeg tenker, altså er jeg». En plausibel formulering innenfor klassisismens episteme, men i det moderne samfunnet leder ikke lenger cogito direkte til ergo sum. Isteden er samspillet indirekte; det at jeg tenker, kobles til en uendelig rekke empiriske undersøkelser av min væren, som neppe vil føre fram til noen endelig konklusjon.

I klassisismens episteme kunne en anta at all kunnskap inngikk i en samlet taksonomi, en predefinert orden. Med moderniteten stilles vi snarere overfor et bevegelig rom, som utfolder seg mellom tre ulike vitensformer. For det første de matematisk-fysiske vitenskapene, som søker etter deduktiv og lineær orden. For det andre en filosofisk refleksjon over det moderne menneskets «endelighet», koblet til erkjennelsens muligheter og begrensninger. For det tredje de nevnte vitensfeltene biologi, økonomi og filologi, med deres undersøkelser av livets, arbeidets og talens elementer, samt relasjonene mellom disse elementene – formalisert gjennom både kausale forhold og strukturelle mønstre.

Det biologiske feltet blir først humanvitenskap i det vi studerer hvordan vår tenkning om livet er koblet til hvordan vi lever.

I det diffuse rommet mellom disse tre vitensformene, konstitueres humanvitenskapene (ordet må ikke forstås som «humaniora», men som «vitenskapene om mennesket»). Enkelt sagt favner dette begrepet inn ulike faglige domener med det til felles at deres kunnskap handler om det moderne menneskets empiriske eksistens. En konkret forskning som står i evig relasjon til tre ovenfor nevnte vitensformene. I forlengelsen av filosofiens refleksjon over vår moderne værensmodus, gjennomfører humanvitenskapene empiriske undersøkelser av menneskelivet i mer konkret form. Preget av de matematisk-fysiske vitenskapenes framskutte posisjon, forsøker humanvitenskapene å utstyre disse undersøkelsene med mest mulig matematisk formalisering. Og uavhengig av graden av formalisering, formes de empiriske analysene av modeller og begreper hentet fra biologien, økonomien og språkvitenskapene.

De sistnevnte er med andre ord ikke humanvitenskaper. Med biologien er dette åpenbart, gitt at fagets kunnskapsfelt favner mye mer enn bare menneskelivet. Det biologiske feltet blir først humanvitenskap i det vi studerer hvordan vår tenkning om livet er koblet til hvordan vi lever. Hva som inngår i denne sirkelen vil variere. Kroppen og psyken ble tidlig representert, men vår tids bevissthet om menneskets avhengighet av økosystemene, vil kunne medføre en utvidelse av hva som inngår i det humanvitenskapelige feltet.

Det samme gjelder filologien. Språklige tema blir først humanvitenskap når vi studerer hvordan språkbruk kobles til menneske- og samfunnslivet, hvordan individer eller grupper anvender og utvikler ord, hvordan vi fremmer meninger overfor andre, hvordan vi viser eller skjuler hva vi tenker gjennom og ved hjelp av språket – og hvordan alt dette har effekter for hvordan vi lever.

Heller ikke økonomien kategoriseres som humanvitenskap. Det blir den først når vi tar med hvordan mennesket erkjenner, møter, tilslører, integreres i eller isoleres fra det som skjer i økonomien. Mennesket har selvsagt alltid arbeidet, og vi har lenge forsøkt å forstå produksjonen, verdisettingen, omsetningen og forbruket. Det nye med moderniteten er vitenskaper som studerer hvordan mennesket i relasjon til alt dette representerer våre behov, søker å gripe både økonomiens utvikling og hva den gjør med oss, og ut fra dette gir form til samfunnslivet.

Så, alt i alt kan vi si at kjennetegnet på humanvitenskapene er at de utforsker et felt som strekker seg mellom a) det mennesket er i sin positivitet, som et levende, talende og arbeidende vesen, og b) det som gjør det mulig for det samme vesenet å vite eller forsøke å vite hva dette livet, arbeidet og språket er. Det er med andre ord ikke liv, arbeid, språk i seg selv som belyses, men et bevegelig sjikt av atferd, setninger, holdninger, prosesser, handlingsmønstre, og så videre. Jeg antar at leserne så smått begynner å ane konturene av et sosiologisk fagfelt her?

Det sosiologiske domenet

Foucault sier at humanvitenskapene kan deles i tre domener, konstituert i samspill med filologien, biologien og økonomien. For det første et psykologisk domene, der mennesket som levende vesen ses i forhold til dets selvrepresentasjon. Med kobling til biologien framstår vi med funksjoner, som utvikles i krysspunktet mellom ytre stimuli og indre tilpasning, der vi vil preges av både bevegelse og søken mot likevekt. Gjennom disse prosessene vil vi forme normer og dermed normative føringer på hvordan vi tilpasser oss til våre eksistensbetingelser.

Dernest et domene forankret i fag som kulturstudier, litteraturvitenskap og idéhistorie, med felles orientering mot språkbruk og kulturelle representasjoner. Gjennom språk og kommunikasjon er mennesket i stand til å konstituere symbolske univers, som gjør det mulig å relateres oss til både fortid, ting og andre mennesker. Slik kobles menneskets væremåte til mening, både det meningsgivende og meningsformidlende, og dets bevegelige relasjoner til helhetlige system av tegn og betydning.

Gjennom å produsere, bytte og forbruke, skapes et kretsløp der mennesker både filtres sammen og gjøres avhengige av hverandre.

Til sist det sosiologiske domenet, som Foucault relaterer til økonomien, til det arbeidende, produserende og konsumerende individet, til det samfunnet dette utøves innenfor, til de grupper vi tilhører, til de påbud, sanksjoner, ritualer og trosformer vi relateres til. Gjennom å produsere, bytte og forbruke, skapes et kretsløp der mennesker både filtres sammen og gjøres avhengige av hverandre. Med økonomien som projeksjonsskjerm trer dermed mennesket fram ved de behov vi streber etter å tilfredsstille, med interesser som står i motsetning og dermed ofte konflikt til hverandre – samtidig som alt dette foregår i et evig samspill med våre forsøk på å dempe eller beherske konfliktene, gjennom etablering av regler og tilhørende reguleringer.

Vi får dermed et helhetlig felt der humanvitenskapene formes i et komplekst spill mellom funksjon og norm, mellom mening og betydningssystem, mellom konflikt og regel. Til sammen kan disse sies å dekke hele området for erkjennelsen av mennesket, der det vil være stadige brytninger om a) hvilket av disse begrepsparene som bør anses som viktigst, samt b) hvilken halvdel av hvert begrepspar som tillegges mest vekt. Beskuer vi sosiologiens historiske utvikling innenfor denne begrepsrammen, kan vi se hvordan ulike epoker har løftet noen og nedtonet andre aspekter.

Selv om Foucault i sin framstilling kobler sosiologien mot økonomiens felt, understreker han at begrepsregionene overlapper, med den følge at grensene aldri er lukket, at det kontinuerlig vil finnes muligheter for koblinger på tvers. En viktig avklaring, fordi den er åpenbar når vi beskuer det sosiologiske feltet. Marx, Weber og Durkheim, kritisk teori, funksjonalisme, fenomenologi og sosialkonstruktivisme; forskjellene og likhetene mellom dem kan utvilsomt belyses via dette begrepsnettverket. Marx og Weber passer greit inn i en kategorisering der fagets forankring befinner seg innenfor begrepsparet konflikt/regulering, mens Durkheim og andre funksjonalister vel i større grad orienterte seg mot relasjonen funksjon/norm i sine studier. Sist men ikke minst er det tydelige koblinger mellom den språklige, kommunikative og post-strukturalistiske vendingen i humanvitenskapene (som Tingenes orden ble en bidragsyter til), og samspillet mellom mening og betydningssystem.

Marx og Weber passer greit inn i en kategorisering der fagets forankring befinner seg innenfor begrepsparet konflikt/regulering, mens Durkheim og andre funksjonalister vel i større grad orienterte seg mot relasjonen funksjon/norm i sine studier.

Foucault sier altså at de nevnte kategoriene og deres omskiftelige samspill og koblinger, organiserer hele det humanvitenskapelige feltet. Begrepsparene etablerer skillelinjer mellom de ulike vitenskapene om mennesket, men utgjør samtidig deres felles grunnmur. Gjennom disse begrepene forenes livets, arbeidets og språkets empiriske felt med menneskets værensmodus som endelig vesen, og danner slik selve grunnlaget for at vi kan fungere som empirisk-transcendental dublett, som både vitensobjekter og erkjennende subjekter. Sosiologien kunne ikke eksistert uten dette, samtidig som sosiologiens eksistens er en viktig (men likevel utskiftbar) komponent innenfor modernitetens diskursive formasjon.

Sosiologiens betydning i livene våre

Ovenfor nevnte vi hvordan humanvitenskapen oppsto innenfor en ramme formet av de matematisk-fysiske vitenskapene, filosofien, samt biologien, økonomien og filologien. Der disse utgjør relativt avklarte vitensformer, preges humanvitenskapene av å befinne seg i et diffust, bevegelig mellomrom. De framstår derfor som flytende, prekære, ustabile, skjøre, vitenskapelig usikre, alltid sekundære, men likevel kontinuerlig påståelige. Dette er Foucaults ord, som jeg ikke kan lese uten å kjenne en befriende latter, jamfør hvordan mitt liv med sosiologien har vært preget av både fascinasjon og irritasjon.

Jo, analysen i Tingenes orden er utvilsomt for omfattende, intrikat og kompleks til at denne knappe gjengivelsen kan yte boka rettferdighet. For meg har det likevel vært nyttig å skrive ut dette konsentratet; det har hjulpet meg til å se de store linjene i boka, med sosiologien som omdreiningspunkt. Nå brukte jeg lang til før jeg kom fram til vårt tema, men jeg vil tro at jeg gjennom dette har åpnet et rom for refleksjon over faget plass i det moderne samfunnet, og dermed i livene våre.

En kort oppsummering: Foucaults tese er at det moderne epistemet konstitueres gjennom biologiens, filologiens og økonomiens framkomst. Gjennom avgjørende nydannelser i vår epistemologiske orientering, ble det levende, talende og arbeidende mennesket for første gang konstituert som kunnskapsteoretisk figur. Med dette ble mulighetsrommet for humanvitenskapene skapt. Innenfor disse har det sosiologiske domenet sin primære tilknytning til arbeidet, økonomien og begrepsparet konflikt/regulering. Sosiologien preges samtidig av tilknytninger til de to andre domenene. Det ene forankret i livet, biologien og relasjonen funksjon/norm, det andre i språkbruken, filologien og mening/betydningssystem.

Foucaults tese er at det moderne epistemet konstitueres gjennom biologiens, filologiens og økonomiens framkomst.

Om vi nå tar steget tilbake til den innledende fortellingen om min sosiologiske dannelsesreise, åpner det seg en del interessante refleksjoner. Hva var det med sosiologien som gjorde at den føltes fremmed og til dels provoserende? Kanskje det ganske enkelt handlet om at den liberale livsanskuelsen jeg hadde vokst opp med, gjorde det enklere å tenke mennesket som erkjennende og skapende subjekt, enn som empirisk objekt formet gjennom sosiale og kulturelle mekanismer en ikke har kontroll over? Det kan virke som om jeg hadde vanskelig for å akseptere den ene halvdelen av den empirisk-transcendentale dubletten, og krasjet dermed ikke bare med sosiologien, men med humanvitenskapene som sådan.

Etter fullført mellomfagsoppgave i sosiologi var jeg derfor klar til å vende tilbake til min opprinnelige plan om å studere økonomi. Med dette tok jeg et akademisk steg mot utkanten av humanvitenskapene, og inn i en litt annerledes verden. Her møtte jeg et rasjonelt kalkulerende, nyttemaksimerende individ, som gjennom bytterelasjoner formet en virkelighet der helheten var summen av enkeltdelene – og der vitenskapens kunnskap var strukket i retning mest mulig matematisk formalisering. Det var mitt favorittfag på videregående, jeg var ikke i tvil om at dette skulle bli min vei videre. Men så framsto det plutselig som intellektuelt fattig, for mye rett fram, for lite åpning for perspektivmangfold og tolkningsrom. Jeg måtte bare innse at det mer komplekse menneske- og samfunnslivet den humanvitenskapelige, sosiologiske diskursen hadde introdusert meg for, hadde endret meg mer enn jeg var klar over.

Kanskje jeg ganske enkelt hadde erkjent humanvitenskapenes betydning for det moderne samfunnslivet? Klimakrisen kan gi en illustrasjon på denne erkjennelsen. Naturvitenskapelig står vi overfor veletablert kunnskap. Politisk er det i de fleste land en tydelig enighet om at noe må gjøres. Likevel er ikke tempoet i den grønne transformasjonen imponerende. Kan det skyldes at fokuset på naturvitenskapelige fakta, administrative grep og økonomiske modeller, har bragt beslutningstakerne på avstand av de menneskelige- og samfunnsmessige mekanismene? Om det nå er slik at humanvitenskapene er flytende, ustabile, skjøre og vitenskapelige usikre, handler det vel nettopp om at de søker inn mot aspekter ved livet som hele tiden slipper unna oss, men som er desto viktigere for å komme innpå de barrierene som må møtes og de mulighetsrommene som må stimuleres for at en endring skal kunne oppnås?

Sosiologien i makt/kunnskap-perspektiv

Et moment er så langt ikke berørt, nemlig at humanvitenskapene mer enn andre vitenskaper preges av at de bidrar til å skape den virkeligheten de utforsker. Om en sosiologisk analyse sier noe viktig om spillet mellom konflikter og reguleringer, vil antagelig balansen mellom disse forskyves og kanskje transformeres. Dette poenget åpner for en utvidelse av analysen. Stadig med forankring i Michel Foucaults forfatterskap, gitt at han på 1970-tallet i større grad ser kunnskapens praksiser i relasjon til maktens former. Viktig da å ha klart for seg at fokuset ikke rettes mot maktens negative og undertrykkende sider, men snarere dens produktive og skapende mekanismer. Ved å hente inn et slikt maktbegrep, utvider vi vår mulighet til å reflektere over hvilke historiske og politiske roller sosiologien spiller, hvilke effekter faget har innenfor et sosio-materielt kraftfelt.

Kort og godt; en kunnskap og en maktform som ikke har enkeltindividet som sitt objekt, men snarere samfunnskroppen som helhet.

Her er det nødvendig med en empirisk presisering. I det vi introduserer det foucauldianske makttemaet, tenker nok de fleste på disiplin og disiplinering. Hvilket utvilsomt er et spennende tema å studere sosiologisk, men: det er neppe den maktformen som er mest interessant om vi skal gripe sosiologiens formative funksjon i kunnskap/makt-spillet. Fagets maktpotensiale blir mer tydelig når Foucault beveger seg fra disiplinens mikrofysikk, til bio-makt og livsregulering i bredere forstand – samt når han derfra tar steget videre derfra til en analyse av det moderne samfunnets styrings- og ledelsesformer.

Gjennom disse analysene ser vi koblingene fra det levende, talende og arbeidende mennesket som kunnskapsteoretisk figur, til økt vitenskapelig bevissthet om prosesser og mønstre hinsides enkeltindividenes handlinger, forankret i «befolkningen». Over tid oppstår et gryende behov for mer kunnskap om samfunnslivet som helhet. Vi finner sporene av dette i statistiske oversikter, beregninger og risikoanalyser, som utfolder seg i samspill med et sett av overgripende styringsteknikker, forholdsregler og sikkerhetstiltak. Kort og godt; en kunnskap og en maktform som ikke har enkeltindividet som sitt objekt, men snarere samfunnskroppen som helhet.

I denne virkeligheten vokser sosiologien til en samfunnsmessig nødvendighet, som leverandør av både kunnskap og styringsverktøy. I dette ser vi at brytningen mellom biologiens «født sånn» og sosiologiens «blitt sånn» ikke bør reduseres til en kunnskapsmessig diskusjon. For er det ikke noe mer på spill her, en kunnskap/makt-brytning som inngår i selve velferdssamfunnets konstitusjon?

Her kan Foucaults begrep om sannhetsregimer bringe oss videre. I et gitt samfunn ved et gitt tidspunkt kan vi spørre hvilke kunnskapsdiskurser som aksepteres og fremmes, hvilke mekanismer og instanser som brukes for å skille det sanne fra det falske, hvilke virkemidler sant/falskt sanksjoneres med, hvilke teknikker og prosedyrer som tilskrives verdi i søken etter sannhet, samt hva statusen til de som framfører det sanne er. Dette essayet skal unngå å forville seg inn i forsøk på å gi svar på disse spørsmålene. Poenget er bare å synliggjøre at via spørsmål som dette kan vi bevege oss et steg lengre enn Tingenes orden åpnet for. Vi kan oppnå innsikt ikke bare i sosiologien som et domene i det moderne kunnskapsfeltet, men også som en kunnskapspraksis med kontinuerlige koblinger til virkelighetsformende maktpraksiser.

Avrunding

Etter en lang og tidvis kronglete vei er det på tide å runde av. Som nevnt har formålet ikke vært å finne sosiologiens kjerne. Vi har ikke spurt om faget er rasjonelt begrunnet, har gode metoder, eller gir tilgang til objektiv sannhet. Isteden har vi beveget oss langs et tankespor der sosiologien betraktes som en bevegelig kunnskapspraksis, som både inngår i og konstituerer virkelighet, og som selv ikke bør ses som mer enn en tilfeldig konstitusjon innenfor en større diskursiv formasjon – som eksisterer i relasjon til et omfattende sosio-materielt kraftfelt.

Gjennom dette har vi formet en refleksjon over sosiologien som samfunnsfenomen. Et fagfelt som i samspill med beslektede vitenskaper gir oss et distinkt blikk på virkeligheten, og som i koblingen mellom kunnskap og makt inngår i formingen av samfunnslivet – og dermed, i siste instans; blir medprodusent av den virkeligheten faget utforsker. Slik har vi fått belyst hvordan sosiologien fra et gitt tidspunkt ikke bare ble mulig, men også nødvendig, som del av samfunnets selvskapende mekanismer.

Sluttnoter

1 Michel Foucault, Tingenes Orden, Aventura forlag, Oslo 1996

2 Michel Foucault, Overvåkning og straff, Gyldendal, Oslo 1994

3 Vi kan her henvise til tre bøker av Foucault: Viljen til viten, Exil 1995, Security, Territory, Population: Lectures at College de France 1977-78, Palgrave MacMillan 2007, samt The Birth of Biopolitics: Lectures at College de France 1978-79, Palgrave MacMillan 2008