Paul Willis’ profane poesi: Om å sette kultur ved siden av sosiologi

Vi trenger en kultursosiologi som både har kultur som forskningsobjekt og perspektiv, skriver Karoline Blix Hjelle i dette essayet, og argumenterer for en sosiologien kan være en kulturell disiplin i seg selv.

Sosiologer på jakt etter en kritisk og hermeneutisk forankret kultursosiologi kan med fordel rette oppmerksomheten mot Paul Willis’ teori om sosio-symbolske homologier, heller enn mot Jeffrey Alexanders mer kjente sterke program (mer om det senere). Fokuserer vi i for stor grad på kultur som drivende kraft risikerer vi å bli blinde for at det er nettopp i krysningspunktet mellom kultur og struktur at det kultursosiologisk interessante skjer. Willis’ teori om sosio-symbolske homologier, vil jeg hevde, utgjør et glimrende eksempel på en solid, kulturell og kritisk kultursosiologi som kan hjelpe oss å undersøke og forstå de mangefasetterte prosessene som stadig utspiller seg i møtet mellom individ og samfunn –uten å tømme det berømte barnet ut med badevannet.

Den»sterke» kultursosiologien- for mye Møllers tran?

Det er få tekster jeg husker mitt første møte med, men The Strong Program in Cultural Sociology av Jeffrey C. Alexander og Philip Smith er definitiv en av dem[1]. Og etter mange år og mange gjenlesninger er det fremdeles en tekst jeg ikke helt klarer å bli venner med.

I teksten tar Alexander og Smith til orde for at et skarpt analytisk skille mellom kultur og sosial struktur er nødvendig for å kunne utføre tilfredsstillende kultursosiologiske studier. De kontrasterer ”sin” form for kultursosiologi, Cultural Sociology, med den mer etablerte Sociology of Culture, som de nærmest plasserer på sosiologiens skraphaug. Sociology of Culture-tradisjonen, mener Alexander og Smith, tilbyr kun et ”svakt program” i sin forståelse av kultur som en avhengig variabel, mens ’Cultural Sociology’, heretter det sterke programmet, behandler kultur som en uavhengig variabel med en iboende autonom kraft [2].

 

Karoline Blix Hjelle er master i sosiologi fra Lunds Universitet, og jobber som miljøarbeider på Hersleb videregående skole og som seminarleder ved Universitetet i Oslo.

Hun er spesielt interessert i kultursosiologi, subkultur, overskridelse, ungdom, identitet, makt/motmakt og klasse.

Pragmatisk kultursosiolgi

Her hjemme er det først og fremst Håkon Larsen som har spredt det glade budskap om Alexanders sterke program[3]. I den ferske antologien Kultursosiologisk forskning [4], redigert av Larsen, presenteres vi for et bredt utvalg forskning av både ”sterk” og ”svak” art, og man sitter fort igjen med et inntrykk av kultursosiologien som et harmonisk og konsensuspreget forskningsfelt. Dette inntrykket forsterkes kanskje av den norske termen ”kultursosiologi”, som favner både studier med kultur som forskningsobjekt og perspektiv.

Det som appellerer til meg ved det sterke programmet er nok tanken om kultursosiologi som en kulturell sosiologi hvor symbolske meningsdimensjoner tas på alvor. Det som frustrerer meg, er hvordan idéen om kultur som enten avhengig eller uavhengig variabel hindrer oss i å se at det er nettopp i krysningspunktet der disse kreftene møtes at det kultursosiologisk interessante utspiller seg.

Jeg tolker Larsens forslag om en ’pragmatisk kultursosiologi’[5], der man fritt kombinerer elementer fra den ”svake” kultursosiologien med ”nyere” og ”sterkere” former, som et forsøk på å bøte på denne fastlåstheten, men mener likevel at vi trenger en kultursosiologi som gjør dette innenfor et solid og internt samsvarende teoretisk rammeverk hvor man i større grad kan undersøke det sosio- kulturelle med et maktperspektiv i ermet.

 

Det som appellerer til meg ved det sterke programmet er nok tanken om kultursosiologi som en kulturell sosiologi hvor symbolske meningsdimensjoner tas på alvor

Sosio-symbolske homologier

Homologi-konseptet blir første gang tatt i bruk av Willis i en studie av bikere og hippier, Profane Culture, publisert i 1978[6]. Willis, som hørte til Birmingham-skolen, delte dennes utgangspunkt i neo-marxistisk klasseanalyse, gramsciske forståelser av motstand og Saussures og Barthes semiotikk, men skilte seg fra kollegaene sine på ett punkt: i stedet for å ’lese’ subkulturell stil fra avstand brukte Willis etnografiske metoder for å forstå meningen studiens subjekter selv la i de kulturelle objektene de omga seg med. Med bakgrunn i litteraturvitenskap var han likevel oppmerksom på den symbolske dimensjonen av objektenes mening. Willis’ hovedargument i Profane Culture er at konkrete objekter på en sosial gruppes kulturelle felt gjenspeiler gruppens interesser og sentrale verdier. Denne samsvarigheten kaller han for homologi.

Kulturelle objekter

Når sentrale verdier utrykkes gjennom kulturelle objekter; konkrete (klær, artefakter/ting) eller abstrakte (bevegelser, lyder, idéer), vil gruppens identitet manifesteres og sikres i bevisst og ubevisst forstand. Verdier lagres i kulturelle objekter og gjennom det pågående spillet mellom gruppen og dens utvalgte objekter reproduseres mening(er) i en selvpåvirkende, ekspansiv sirkel som igjen forsterker gruppens selvforståelse og interne struktur [7].

For å ta et eksempel: Der Willis’ middelklasse-hippier likte å sitte tilbakelent i timevis, fordypet i full-lengder LP-ens skiftende lydlandskap, hadde motorsykkelguttene en viss preferanse for klassiske 7-tommers rockesingler som tillot dem å mer aktivt bestemme hvilken sang som skulle spilles når, og på den måten utrykke en fysisk og konkret handlekraft høyt verdsatt i maskuline arbeiderklassemiljøer [8].

Gjennom å undre oss over hvilke spørsmål det er kulturelle praksiser besvarer, kan vi avdekke kunnskap av dyp politisk og kritisk relevans

MUSIKK OG IDENTITET: Willis` bikergutter likte de klassiske 7-tommers rockesinglene fordi de kunne skifte mellom sangene og dermed ta styringen.
(ILLUSTRASJON: Karin Lindgren)

Hvordan skapes mening?

Men hvordan blir meningsinnholdet i et kulturelt objekt bestemt? Jo: verdi og mening bestemmes sosialt, men innenfor visse objektive begrensninger. Objektet har en iboende og internt bestemt meningsstruktur som har sitt opphav i en ”minne-bank” av akkumulert mening. Det bærer med seg en form for meningsskapende sosio-kulturell energi, et allerede eksisterende symbolsk materiale som igjen er integrert i en symbolsk strukturert helhet. Enkelte kulturelle objekter har altså større ’objektive’ muligheter for å bli plukket opp av en sosial gruppe enn andre.

Disse mulighetene kan brukes til å reprodusere en gruppes etos, men kan også foreslå nye, uventede meninger. Og akkurat her finner vi et av Willis’ (Gramsciske) hovedpoenger; «this uncertain process is exactly the point from which culture is creatively produced» [9].

Ut av elfenbenstårnet

Willis, skolert i litteraturvitenskap som han er, nærmer seg riktig nok kultur som tekst, men understreker samtidig nødvendigheten av å inkludere det sosiale i analysen. Gjør vi ikke det, mister vi poenget med den sosio-symbolske analysen fullstendig [10]. Ved å vektlegge den etnografiske metoden der forskeren utsetter seg for de samme forholdene som folkene hen prøver å forstå, introduserer Willis konseptet ’sensous knowing.’ Samsvarigheten mellom Willis’ teori og metode blir spesielt tydelig her; For i det hele tatt å overleve er vi mennesker nødt å forstå verden og vår plass i den. Denne meningsskapende prosessen, tett knyttet til selv-konstruksjon, utgjør den kulturelle produksjonen. Kultur er en levende, pustende kunstform hvis profane poesi kun kan bli forstått av forskeren som selv befinner seg i konteksten hvor denne kunsten skapes og oppfattes sanselig [11]. Gjennom å undre oss over hvilke spørsmål det er kulturelle praksiser besvarer, kan vi avdekke kunnskap av dyp politisk og kritisk relevans: ”We must listen at the streets before we listen at the towers” [12].

Vil man ha en kritisk sosiologi som forholder seg til makt kan man ikke kun skille mellom kultur og sosial struktur, man må se på interaksjonen mellom disse systemene

En integritetsfylt kultursosiologi

Willis’ teori kan fint kombineres med det sterke programmets tanke om kultursosiologi som en kulturell og hermeneutisk forankret disiplin, men bryter med det sterke programmet når det kommer til forståelsen av kultur som en i hovedsak uavhengig variabel. I stedet interesserer man seg her for krysningspunktet mellom kultur og struktur; det er her mening skapes. Vil man ha en kritisk sosiologi som forholder seg til makt kan man ikke kun skille mellom kultur og sosial struktur, man må se på interaksjonen mellom disse systemene.

Den interne samsvarigheten vi finner i Willis’ forskning velger jeg å koble til begrepet integritet. I dagligtale brukes integritet til å betegne en rettskaffen, samvittighetsfull person, mens den mer grunnleggende betydningen av ordet refererer til noe helhetlig og fullstendig, altså en intern samsvarighet mellom ulike elementer som igjen utgjør en helhet. Willis’ arbeid kan forståes som en integritetsfull kultursosiologi som benytter seg av teori, empiri og epistemologi som samsvarer og styrker hverandre, i tillegg til metoder for innsamling og presentasjon av kunnskap som ivaretar integriteten til de som forskes på, til forskeren selv og til leseren.

Kulturell sosiologi?

Trenger vi egentlig merkelappen ‘kultursosiologi’? Som en avgrenset skole, tja. Men som en beskrivelse av en type sosiologi, en beskrivelse som kan hjelpe oss å tydeliggjøre og ivareta hermeneutikkens innflytelse på den sosiologiske tradisjonen –definitivt. Til dette er kanskje termen ’kulturell sosiologi’ mest egnet. Ikke bare beskriver den en sosiologi som kan ha kultur som forskningsobjekt og perspektiv, den åpner også for at vi kan se sosiologien som en kulturell disiplin i seg selv. En disiplin som reflekterer, drøfter og problematiserer samfunnet, uten å være redd for selv å ta i bruk kulturelle virkemidler.

En slik sosiologi vil kanskje kollidere med dominerende oppfatninger av hva vitenskapelig sosiologi skal være, men vil, om vi står inne for den, stå støtt på sosiologiens hermeneutiske grunnpilarer.

Litteratur

1. Alexander, Jeffrey C, The Meanings of Social Life, A Cultural Sociology. Oxford University Press, Oxford, 2003.

2. McGuigan, Jim, Moran, Marie, Raymond Williams and sociology, The Sociological Review, Vol. 62, 167-188, February, 2014.

3. Larsen, Håkon, Den nye kultursosiologien, Universitetsforlaget, Oslo, 2013.

4. Larsen, Håkon (red.) Kultursosiologisk forskning, Universitetsforlaget, Oslo, 2015.

5. Larsen, op.cit. 2013, s. 93-102.

6. Willis, Paul E., Profane Culture, Routledge & Kegan Paul, London, 1978.

7. Trondman, Mats, Lund, Anna and Lund, Stefan, ‘Socio-symbolic homologies: Exploring Paul Willis ‘ theory of cultural forms’, 2011 14: 573. European Journal of Cultural Studies, Sage Publications: 574, 579-582.

8. Willis, 1978 op.cit s. 62 ff.

9. Willis, 1978 op.cit s. 62 ff.

10. Sassatelli, Roberta, Santoro, Marco and Willis, Paul, An Interview with Paul Willis: Commodification, Resistance and Reproduction, 2009 12: 265. European Journal of Social Theory, Sage Publications.

11. Willis, Paul, The Ethnographic Imagination, Polity Press, Oxford, 2000.

12. Willis, 2000 op.cit.s.7.