Kvinners politiske ikke-eksistens

For første gang foreligger Harriet Martineau, den første kvinnelige sosiolog, i norsk språkdrakt, etter hun omsider er å finne på pensumlister i sosiologiens klassikere. Denne teksten fra 1837 tar opp likestillingsspørsmål som siden har vært viktige i hele sosiologiens historie.

Et av de grunnleggende prinsippene i uavhengighetserklæringen er at styresmaktene bygger sin rett til å styre på samtykke fra dem de styrer over. Hvordan kan vi forstå kvinnenes politiske situasjon i lys av dette?

Amerikanske styresmakter har makt til å skattlegge kvinner som har eiendom; til å skille dem fra deres ektemenn; til å bøtelegge, fengsle og dømme dem for visse overtredelser. Hva er grunnlaget for denne maktutøvelsen? Kvinnene har ikke samtykket, så styresmaktene har ingen rett til å styre på vegne av dem.

I noen amerikanske stater har kvinner rett til halvparten av sine ektemenns eiendom; i andre en tredjedel. I noen stater må kvinner overdra all sin eiendom til ektemannen når de gifter seg, i andre kan hun beholde deler, eller hele. Hvilken rett har regjeringen til å omfordele eiendom uten samtykke fra dem det gjelder, det vil si kvinnene?

Ifølge det demokratiske prinsippet må alt dette anses som feil; og vi må kreve lik politisk representasjon for alle rasjonelle vesener. Barn, idioter og kriminelle, og når det er umulig på grunn av nedskjæringer, er de eneste rimelige unntakene.

Banner Vinterseminaret 2018

KJØNNSFORHANDLINGER: Denne teksten inngår i en serie som på ulike måter dreier seg rundt kjønn frem mot Vinterseminaret i februar 2018.
(Illustrasjon: Frederikke Becher Hermansen)

Saken er egentlig så enkel at jeg kunne stoppet her; men det er interessant å se nærmere på hvordan kvinner har blitt stående uten politiske rettigheter overhodet på denne måten. I mer enn ett land har man fra tid til annen reist spørsmålet om hvordan man kan kreve at kvinner viser lydighet overfor en lov de ikke har gitt samtykke til. Ingen plausible svar har blitt gitt, så vidt jeg kan se, av den enkle årsak at det ikke finnes plausible svar. De dyktigste demokratiske tenkerne har tatt grundig feil og gjort feilslutninger på samme nivå som dem despotiske talsmenn har kommet med. De har faktisk sunket til å bli despotiske selv. Jefferson i Amerika og James Mill her hjemme lar seg, for anledningen, falle til det samme nivået som forfatteren av den russiske keiserens katekisme for unge polakker.

Jefferson sier [1], «Om våre stater var rene demokratier, hvor alle innbyggere skulle møte hverandre og gjennomføre forhandlinger, ville fortsatt de følgende være utelukket,

«1. Barn, inntil de har kommet i passende alder;

«2. Kvinner, som, for å unngå moralsk forfall eller at det skal oppstå tvil, ikke må omgås menn i det offentlige rom på tilfeldig vis;

«3. Slaver, som beklageligvis faktisk er fratatt retten til egen vilje, og egen eiendom.»

Den diskvalifiseringen som her er gjort av slavene, gjelder nok langt på vei også for kvinner. Det er snarere kvinners manglende rett til egen vilje og eiendom som er årsaken til at de ekskluderes fra representasjon, enn det som blir sagt åpent. Som om det ikke er andre måter å møtes på enn gjennom tilfeldige møter i det offentlige rom! Som om det ville vært farligere med tilfeldige møter i politiske sammenhenger, enn i religiøse sammenhenger, musikalske sammenhenger, ved taler, underholdning, – og alle de tusen sammenhenger som et sivilisert liv består av! Dette er ikke verdt flere ord.

51CkGXXz7sL._SX331_BO1,204,203,200_

I tiden frem mot Sosiologiforeningens vinterseminar 2018 vil vi publisere ulike tekster relatert til årets tema «Kjønnsforhandlinger». Martineaus klassiske tekst er først ut.

«Kvinners politiske ikke-eksistens» [2] er hentet fra «Society in America» fra 1837. Den foreligger her for første gang på norsk.

Harriet Martineau (1802-1876) ble født og vokste opp i Norwich, England. I en alder av 30 flyttet hun til London, og inngikk i sosiale sirkler med tidens viktige personer, som Charlotte Bronte, John Stuart Mill og George Elliot. Politisk tilhørte hun Whig-partiet. Hun levde som få andre kvinner på den tiden utelukkende av å skrive, og skrev essays, fortellinger, og sosiologiske verk.

Martineau regnes som den første kvinnelige sosiolog, og spørsmålet om forholdet mellom kvinner og menn var sentralt i flere av hennes arbeider.

Hun var kjent i sin samtid for sin oversettelse av Comtes «Om positivismen» til engelsk (1974/1855), som angivelig var noe fri og summarisk, noe som medført at den ble oversatt tilbake til fransk igjen. Tre-bindsverket «Society in America»som teksten her er hentet fra, er skrevet på bakgrunn av hennes USA-reiser. Forholdet mellom idealer og realiteter når det kommer til likestilling og likhet er gjennomgående for tekstene, og gjør henne stadig aktuell.

I tillegg til hovedverket «Society in America», er hennes «How to Observe Morals and Manners» (1938) sentral for sosiologer som en av de tidligste metodebøker. 

 

Mill skriver i sitt essay om regjeringsmakt  [3]: «En ting er ganske klar; vi kan uten videre se bort fra interessene til de individene som får sine interesser ivaretatt via andres individers interesser … I lys av dette kan kvinners interesser, som nesten alltid er ivaretatt via andres interesser, ses som deres fedres eller deres ektemenns ansvar.»

Det sanne demokratiske prinsippet er at ingen persons interesser kan bli, eller anses som, identiske med interessene til noen andre. Dette kan bare tillates overfor dem som ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

Ordet «nesten,» i Mills andre setning, redder kvinnene fra ekskluderingen han foreslår. Så lenge det finnes kvinner som verken har far eller ektemann, fremstår forslaget hans som en absurditet.

Kvinner som har fedre og ektemenn kan aldri ha identiske interesser med dem, når det er behov for lover for å beskytte kvinner fra deres ektemenn og fedre. Denne uttalelsen er ikke verdt flere ord.

Det er snarere kvinners manglende rett til egen vilje og eiendom som er årsaken til at de ekskluderes fra representasjon, enn det som blir sagt åpent

Enkelte, som mener at eiendom skal deles likt mellom kvinner og menn, er likevel mot politisk representasjon for kvinner, fordi politiske plikter vil være i konflikt med andre plikter som kvinner da vil måtte avstå fra. Svaret er at kvinner selv er de best egnede til å vurdere dette. Gud tok seg tid og makt til å dele ut plikter til alle; hvis han ikke hadde gjort det, ville det vært opp til kvinnene selv å velge hvilke de ville ha og hvilke de ikke ville ha. Men kvinnenes voktere følger den eldgamle tradisjonen med å bestemme hva som er best for dem. Den russiske keiseren ser fort når et våpenskjold og en tittel ikke passer for et prinseemne.

Den franske kongen forstår raskt at den parisiske luften ikke passer for en frittenkende utlending. De engelske konservative føler på hvor hardt det er å pålegge håndverkeren som er opptatt med å skaffe mat på bordet, å betale avgift for retten til å drive. Plantasjeeieren fra Georgia forstår at det kan være vanskelig for slaven å håndtere friheten. Disse vennene av menneskeheten vet altså hva som er best for andre, både når det gjelder hva de har rett og plikt til, og hva de mener og kan. I alle disse tilfellene, føler personene som blir ivaretatt på denne måten, at de har rett til å bestemme selv; at, selv om de kanskje blir tvunget til å akseptere at forholdene er slik, trenger de ikke uten videre gå med på det som blir bestemt.

Det har blitt hevdet at når det gjelder rettigheter og plikter, så må halvparten av menneskeheten finne seg i at den andre halvparten bestemmer over dem. Og i noen tilfeller stemmer det fordi de både aksepterer at det er slik og føyer seg etter beslutningene. For førti år siden gikk kvinnene i New Jersey til valglokalene og avla stemmer i delstatsvalg. Det eneste kravet for å stemme var at man måtte være ”innbygger”, uten at begrepet var nærmere spesifisert, – slik vil det igjen være når det demokratiske prinsippet er forstått fullt ut. Forsømmelsen ble raskt og uten videre rettet opp, uten protest fra dem det gikk ut over. En slik passivitet sier noe om hva det er mulig å finne seg i. Det vekker den samme følelsen av medlidenhet som slaven gjør, når han kneler for sin mester og ber ham ta ham tilbake så han kan få det han trenger uten å måtte bry seg med rettigheter og plikter. Å underkaste seg på den måten virker mot sin hensikt.

Underkastelsen må være fullstendig, ikke delvis som her. Jeg, for eksempel, føyer meg ikke. Jeg vil hevde at den lydigheten jeg sverger til lovene i det samfunnet jeg lever i, handler om min dømmekraft og min vilje, ikke om forholdet mellom samfunnet og meg. Hvis jeg får straff for å bryte lovene, vil jeg se på den som en skade jeg påføres uforskyldt, siden har jeg aldri,verken direkte eller indirekte, har samtykket til de lovene. Jeg vet at det er kvinner i England som er enige med meg i dette – jeg vet at det er kvinner i Amerika som er enige med meg i dette. Vi har ugyldiggjort forventningen om underkastelse.

Jeg skal avstå fra å komme med de vanlige påstandene om at kvinner har fundamental innflytelse, indirekte, fordi menns vilje påvirkes gjennom kjærligheten og så videre. Man kan like gjerne forsøke å dissekere morgentåke

Det blir hevdet at kvinnene gir sitt samtykke til alle lovene, fordi de nyter godt av at noen lover gir dem beskyttelse. Dette krever en kommentar. Den beskyttelsen blir kvinner til del på denne måten, må anses som en noe deres voktere gir fordi de selv har glede av det. En slik velgjerning kan ikke være en kompensasjon for noe som mangler eller knyttes til en forventning om gjenytelse som gjelder noe helt annet. Fordi jeg foretrekker at en tyv som stjeler fra mitt hus, settes i fengsel, kan jeg ikke være bundet til å smugle franske blonder. Vi lar være å smugle av helt andre grunner.

Jeg skal avstå fra å komme med de vanlige påstandene om at kvinner har fundamental innflytelse, indirekte, fordi menns vilje påvirkes gjennom kjærligheten og så videre. Man kan like gjerne forsøke å dissekere morgentåke. Jeg kjente en mann i Amerika, som fortalte meg at han mye heller ville vært kvinne enn den mannen han var, som profesjonell, far og borger. Han ville gi opp alt dette for å ha samme innflytelsesevne som kvinner. Han giftet seg for tidlig, tenkte jeg. Han skulle giftet seg med en kvinne, jeg kjenner til slike, som ikke ville motsatt seg å være slave hvis de svarte noen gang skulle få overtaket; ”så ville det blitt en slags mening i at den ene folkegruppen er underordnet den andre”. Eller heller – jeg tenkte det var synd han ikke fikk være kvinne, og den andre slave, så ville begge – som i utgangspunktet er de skadelidende – bli opphøyet til å oppfylle og nyte pliktene og privilegiene de avskyr, og vanærer gjennom avskyen.

Sannheten er at mens det er mye å si om ”den kvinnelige sfære”, så er der to vidt forskjellige oppfatninger av hva uttrykket viser til. Den smale, og den som passer den herskende part best, er at det er det området som menn bestemmer over og er knyttet til deres forestillinger om eiendom, – en oppfatning alle kvinner må kunne si seg uenig i. Den brede og sannere forståelsen er at det er bestemt av Gud, og knyttet til evnene han har skjenket kvinner og menn, og som både kvinner og menn må anerkjenne. Og da gjenstår det kun å bevise spørsmålet om hvilke evner de er skjenket.

Ingen kan nekte for at kvinner har evne til selv å ivareta sine interesser før de har fått prøve

Ingen kan nekte for at kvinner har evne til selv å ivareta sine interesser før de har fått prøve. Hvordan de skal gjøre det, skal ikke diskuteres her, det avhenger av de aktuelle forholdene. De forferdelige og absurde eksemplene som blir trukket fram for å avlede diskusjonen, som kvinner i ullsekker i England og under baldakiner i Amerika, har ingenting med saken å gjøre. Når vi endelig får på plass prinsippet (om kvinners selvbestemmelse) vil vi på en enkel og naturlig måte bevege oss fra latterlige til det sublime. For to hundre år siden ville europas konger gapskrattet av ideen om at en vanlig person, uten kappe, krone og septer kan delta i styringen av en sterk nasjon. Men hvem turte å le da Washington hilste den nye verden fra presidentens stol, med veldig og kongelig bravur, og den gamle verden stod bom stille for å få med seg ekkoet?

Det eneste vi skal forholde oss til her, er prinsippet om like rettigheter for begge halvpartene av menneskeheten. Dette er det sanne demokratiske prinsippet, som alltid vil ligge fast selv om det innimellom omgås. Det er kun gjennom samtykke fra dem de regjerer over, at styresmaktene får rett til å styre.  

Teksten er oversatt fra engelsk av Pål Halvorsen, og foreligger for første gang på norsk. Takk til Sosiologen-redaksjonen for hjelp med oversettelsen.

Noter

[1] Thomas Jefferson, Correspondence, vol. IV, s. 295.

[2] Harriet Martineau (1837) «Section VII – Political non-existence of women» i Society in America. s. 199-207. New York: Saunders and Otley.

[3] James Mill,  «Government» i Encylopædia Britannica.