Kollektivt refleksjonsunderskudd

Mangler ved sosiologisk teori begrenser samfunnets muligheter til å reflektere over seg selv som handlingsdyktig fellesskap, skriver professor Roar Hagen.

Roar Hagen -foto Universitetsforlaget - sosiologen.no

STAFETT: Sosiologer om samtiden del III

Hva kjennetegner vår samtid? Inspirert av Samtiden og Morgenbladets tematisering av samtidsdiagnoser, vil sosiologen.no i 2015 utfordre norske sosiologer til å svare på dette spørsmålet .

Utfordringen vil ta form av en stafettrunde, med månedlige bidrag.

Tredjemann ut i stafetten er Roar Hagen, professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø. Hagen jobber spesielt med sosialteori og kollektiv rasjonalitet.

Kan samtiden ha uendelig mange diagnoser? Skal vi delta i samme stafett, må samtidsanalysen disiplineres av to andre former for teori; samfunnsteori og generell sosiologisk teori.

Samfunnsteorien trekker opp de lange linjene. De sentrale sosiologiske bidragene går ut på at det moderne samfunnet er differensiert i en rekke funksjonssystemer, felter eller diskurser som politikk, økonomi, vitenskap, kunst, utdanning og lignende. Uenigheten gjelder hvordan samfunnsmedlemmene kan regulere samfunnsdelene. Tre teorier dominerer.

For å styre samfunnet må samfunnsmedlemmene handle kollektiv og rasjonelt. Samfunnsvitenskapene har imidlertid ikke greid å knytte sammen disse begrepene.

Roar Hagen

Systemteori, kritisk sosiologi og habermasianere

Luhmann og systemteorien går ut fra at det moderne består av funksjonssystemer som regulerer seg selv og ikke kan styres utenfra. Kritisk sosiologi skiller mellom styringsformer etter et klasseteoretisk skjema. I nåtiden hersker kapitalen over politikken, vitenskapen, kunsten etc. I framtidens klasseløse samfunn skal folket regulere sine forbindelser i fellesskap. Bourdieu tar den klassiske leninistiske posisjonen og vil, i kraft av sin overlegne innsikt, lede folket i kampen for frigjøring mot kapitalen og staten. Foucault tror ikke på alternativet og makten blir total. Habermas kombinerer funksjon og deliberasjon, og mener folket kan regulere systemene gjennom kommunikative handlinger.

Disse perspektivene kommer så til anvendelse i samtidsanalysen. Systemteorien fokuserer på tiltakende samfunnsmessig kompleksitet og manglende styringsmuligheter. Den kritiske sosiologien kan peke på stadig mer subtile former for utbytting og undertrykking. Habermasianere ser etter nye muligheter for utøvelse av kommunikativ rasjonalitet. Alle de tre perspektivene kan generere data til støtte for seg selv og peker på tendenser i tiden.

Mangel i samfunnsvitenskapen

Vi kan også enkelt finne belegg som sier dem imot. Det er opplagt mer regulering av funksjonssystemene i det norske samfunnet enn systemteorien kan gjøre rede for. Kampen om ressurser tar form av en offentlig debatt hvor representanter for ulike delsystemer eller felt legitimerer seg ved å hevde at de løser problemer for samfunnet. Men er den norske velferdsstaten et deliberativt alternativ til markedet, eller et skinn som dekker over ulikhet og undertrykking? De empiriske analysene skiller ikke tilstrekkelig til å svare på spørsmålet. For å få grep om muligheter og begrensninger ved de ulike perspektivene, må vi vende oss til den tredje formen for teori, til generell sosiologisk teori som et system av vitenskapelige begreper.

For å styre samfunnet må samfunnsmedlemmene handle kollektiv og rasjonelt. Samfunnsvitenskapene har imidlertid ikke greid å knytte sammen disse begrepene. Kollektiv rasjonalitet er en restkategori som introduseres for å gjøre greie for den kollektive handlingens problem. En omfattende litteratur demonstrerer hvordan aktører som forsøker å løse problemer i fellesskap konfronteres med konflikten mellom kollektiv og individuell rasjonalitet, mellom handlinger som lønner seg for alle sammen og handlingsstrategier som lønner seg for den enkelte. Konklusjonen er at rasjonelle aktører ikke kan samarbeide. For å forklare vellykkede tilfeller av kollektiv handling fjernes rasjonalitetsforutsetningene og sosiologien antar at de sosiale aktørene styres av internaliserte normer.

Begrepsmangel påvirker empirisk forskning

Sosiologien domineres av to aktørmodeller: individuell eller strategisk rasjonalitet, henholdsvis ikke-rasjonelle handlinger orientert mot normer, verdier, kultur, identitet etc. Ingen av dem kan forholde seg til de kollektive konsekvensene av handling. Sammenhengen mellom individuelle valg og kollektive konsekvenser ivaretas i stedet av sosiale systemer «bak ryggen» på aktørene.

Når sosiologien mangler begrepene for de rasjonelle aspektene av kollektive handlinger, kan den heller ikke studere fenomenet empirisk. I stedet vil sosiologien enten redusere den velferdsstatlige allokeringen av kollektive goder til maksimering av egeninteresser, eller se den som et uttrykk for norminternalisering. Når samfunnsmedlemmene er villige til å gi opp egne interesser for et fellesskap de selv er den del av, som i den såkalte frontfagmodellen, og altså utviser rasjonell solidaritet, kan sosiologien tolke dette som maksimering av egeninteresse, eller som uttrykk for en selvundertrykkende habitus. Sosiologien greier ikke avgjøre om makt anvendes kollektivt for å gjøre samfunnet handlingsdyktig ved å sette grenser for egeninteressen, eller om makten brukes distributivt for å fremme særinteresser.

Fraværet av et begrep om kollektiv rasjonalitet er ikke bare et problem for sosiologien.

Roar Hagen

Fraværet av et begrep om kollektiv rasjonalitet er ikke bare et problem for sosiologien. Det institusjonelle rammeverket for samfunnets mange delsystemer må hele tiden reformeres og til det trengs teori og begreper. NPM er en slik teori for refleksjon som trekker reformene i retning av markedet. NPM er også et yndet objekt for sosiologisk kritikk, men så langt man ikke greid å komme opp med realistiske alternativer.

Min diagnose er altså: Sosiologien mangler et begrep om kollektiv rasjonalitet. Dette gir utilstrekkelige analyser av kollektiv handling, noe som begrenser samfunnets evne til å reflektere over seg selv som fellesskap.

Løsninger

Hva kan vi gjøre med det? Det avgjørende er hvordan sosiologien forstår forholdet mellom empirisk samfunnsanalyse og begrepsanalyse. Ofte drives disse som separate aktiviteter hvor begrepsanalysen vil uteske tingenes dypere mening og svare på spørsmål som hva handling «egentlig» er. En annen tradisjon betrakter de vitenskapelige begrepene som mer eller mindre fruktbare redskaper for empirisk analyse. Tenker vi sånn kan vi forsøke å utvikle begreper for individ, handling og system som gjør empiriske iakttakelser av de rasjonelle aspektene ved kollektiv handling mulig.


Roar Hagen sender stafettpinnen videre til Thomas Ugelvik, førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø.

Les tidligere bidrag i samtidsdiagnosestafetten her: «Forenklingens logikk som samtidsdiagnose», og «Vi lever i historiens endepunkt»