Etnisitet – et pluss på arbeidsmarkedets bunn?

Hva kjennetegner den ideelle arbeidstakeren i et kjønnsdelt arbeidsmarked? Og hva skjer med disse idealene når innvandrere får innpass i yrker som tradisjonelt har vært dominert av kvinner?

Selv i likestillingslandet Norge har vi fremdeles «kvinnejobber» og «mannsjobber», men noe er i ferd med å skje. Flere jobber har blitt mindre kjønnsdelte.

Disse endringene er blitt beskrevet som en «enveiskjørt gate». I stor grad har det vært kvinner som skaper endring ved å ta utradisjonelle karrierevalg. Yrker som blir mindre kjønnsdelte er altså mannsjobber som slutter å være mannsjobber. Læreryrket er et eksempel, et annet er den økende kvinneandelen i medisin. Men stemmer det virkelig at bevegelsen mot et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked kun skyldes at kvinner får innpass på mannsdominerte arenaer?

Jeg mener det er to trekk som er sentrale for å forstå stabilitet og endring i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet: For det første den kulturelle nedvurderingen av kvinners arbeid. Og for det andre, etniske minoriteters inntog i yrker som tradisjonelt har vært dominert av kvinner.

Den ideelle arbeidstaker

Kvinners arbeid har tradisjonelt blitt gitt lavere verdi i samfunnet. Selv når det tas hensyn til utdanningskrav og krav til yrkesspesifikke ferdigheter, lønnes jobber med høy andel kvinnelige arbeidstakere dårligere enn jobber med høy andel mannlige arbeidstakere. Dermed tjener kvinner på å velge utradisjonelt, mens menn taper lønns- og statusmessig på å flytte på seg. Og ikke nok med det. Når tradisjonelle mannsjobber forvandles til kvinnejobber, ja, da synker de også i status, skal vi tro sosiologene Barbara Reskin og Patricia Roos. De to forskerne hevder nemlig at kvinner ofte får innpass i yrker der statusen er lav eller synkende. Feminiseringen av tradisjonelle mannsjobber som for eksempel lærer, bankfunksjonær og servitør, sammenfaller med disse yrkenes tap av status.

Lanseringsfestival, Litteraturhuset - Ut av akademia - Julia Orupabo - sosiologen.no

Orupabo på «Ut av akademia 2015».
FOTO: Redaksjonen.

Om forfatteren

I tiden frem mot Sosiologforeningens vinterseminar 2017 vil vi publisere ulike tekster om migrasjon. Julia Orupabos tekst er den femte i rekken, etter Simmels essay Ekskurs om den fremmede og Hedda Haakestads intervju av Roger Bjørnstad, Are Skeie Hermansens «Det egalitære velferdssamfunnets integreringsparadoks», og Dag Wollebæks «Tillitskultur under press?»

 

Julia Orupabo er forsker ved Institutt for samfunnsforskning, og har blant annet skrevet boken Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber (2016, Cappelen Damm Akademisk).

Denne forklaringen på endring antar at menn og kompetansen deres alltid vil foretrekkes i alle typer yrker. Og at kvinner alltid vil være på bunn. Men er det sånn at den ideelle arbeidstaker alltid er en mann? Jeg tror ikke det – og jeg mener at antagelsen om at når kvinneandelen går opp, går statusen ned har vært for enkel. Sammenhengen mellom kjønn og status avhenger langt på vei av hvilken jobb det er snakk om, og om hvilke typer kvinner og menn vi snakker om. La meg bruke to empiriske eksempler for å illustrere dette poenget. I flere forskningsprosjekter har vi sett på forståelser av kompetanse i kjønnsdelte yrker. Hva er det som oppfattes som den ideelle kompetansen? Hvordan blir man for eksempel den ideelle sykepleier eller renholder?

Maskuline sykepleiere

Sykepleie er et kvinnedominert yrke, og i forskningen har vært vanlig å hevde at det er et husmorideal som råder innenfor denne profesjonen. Skal du bli sykepleier må du altså beherske et feminint ideal. Stemmer dette bildet – er dette beskrivende for situasjonen i dag?

MIGRASJON OG INTEGRASJON: Dette innlegget inngår i en serie om migrasjon i anledning Vinterseminaret 2017 (illustrasjon: Pia B. Evensen).

Utpiske sykepleiere

Sykepleierne i min doktorgradstudie fremstilte seg selv som utypiske sykepleiere. De fortalte at de ikke var snille piker, de var ikke jentete, de hadde aldri holdt en klut i hånda, og de presenterte seg også som en hard type som ikke fremsto som særlig omsorgsfull. Hvorfor var det så viktig å fremstille seg som en utypisk sykepleier? En tolkning er at det å være ambisiøs sykepleier, forbindes med idealer som ikke lenger er koblet til femininitet eller et kall om å yte omsorg. Det «typisk kvinnelige» gis lav verdi og plasseres i arbeidskontekster studentene orienterer seg bort fra, det vil si sykehjemmet. Det knyttes til kompetanseformer de ikke oppfatter som karrierefremmende, det vil si pleie og stell. Sykepleiestudentene foretrekker heller en teknisk kompetanse som omfatter instrumenter, standardiserte prosedyrer og maskiner i en sykehuskontekst. Dette er en kompetanse og karriere de forbinder med menn og det maskuline. Som en sa, du finner ikke mannlige sykepleiere der det er langtidssyke, bare eldre, eller der det ikke «skjer noe».

Nye skillelinjer

Studentene har rett når de sier at sykepleie er mer enn avføring og kateter. Mitt poeng er å vise hvordan de lager en rangering mellom ulike oppgaver og arbeidsplasser. Ulike jobber og kompetanseformer gis ulik verdi og forbindes med menn og kvinners antatte egenskaper. Samtidig må disse kompetanseidealene også ses i sammenheng med migrasjon, og en etter hvert mer etnisk heterogen befolkning. De nyutdanna sykepleiere i min studie ønsket ikke å jobbe på sykehjem. Én av grunnene de vektlegger er at det er for mange med innvandrerbakgrunn som jobber i eldreomsorgen. De oppfattet at det å jobbe sammen med pleiere fra hele verden, som risikofylt. Oppgaver og kompetanseformer i eldresektoren oppfattes ikke bare som lavstatus – det oppfattes også som innvandrerjobber.

Eksempelet med sykepleiestudentene viser for det første at nedvurderingen av det kvinnelige også kan foregå innad i en kvinnedominert profesjon

Eksempelet med sykepleiestudentene viser for det første at nedvurderingen av det kvinnelige også kan foregå innad i en kvinnedominert profesjon. Sykepleierne trekker en grense mellom de som redder liv og nærmer seg medisinernes felt, og de andre som steller sår og skifter bleier. For det andre har grensen mellom det rene og skitne omsorgsarbeidet en etnisk dimensjon. Denne kommer til utrykk gjennom etnifiseringen av lavstatusarbeid, men også gjennom sykepleiernes mobilitetsmønster. Sykepleierne med etnisk minoritetsbakgrunn som jeg fulgte i overgangen til arbeid, fikk ikke jobb på sykehus. Dette er et bilde som også finner gjenklang i registerbaserte studier som viser at sykepleiere med minoritetsbakgrunn rekrutteres til eldreomsorgen og omsorgsinstitusjoner for utviklingshemmede.

Etnisitet er et pluss

Renhold er en av de største sysselsetterne for personer med innvandrerbakgrunn. I dette yrket er det også tendenser til desegregering. Renhold har gått fra å være et «kvinneyrke» til å få et større innslag av menn. Samtidig som mange norske majoritetskvinner har forlatt dette yrket de siste ti åra, har andelen menn med etnisk minoritetsbakgrunn gått tilsvarende opp. I et pågående prosjekt intervjuer jeg og min kollega Marjan Nadim arbeidsgivere i renholdsbransjen. Vi intervjuer ledere om hva de ser etter når de rekrutterte renholdere. Hva kjennetegner en attraktiv renholder i dag?

Uformell kompetanse viktigst

Et gjennomgående mønster er at arbeidsgiverne vektlegger evnen til å være arbeidsom og effektiv. Begreper som høy moral, høy arbeidsinnsats og stor effektivitet går igjen. De vil ha renholdere som kan stå i stress, er sultne på jobb og liker å gjøre rent. Det er altså ikke først og fremst formelle ferdigheter, men en uformell kompetanse som vektlegges. Denne vektleggingen av uformelle kompetanseformer har også en etnisk dimensjon. En av arbeidsgiverne gikk så langt som å diskvalifisere alle med majoritetsbakgrunn som skikket for yrket. De ansetter ikke nordmenn fordi nordmenn er late og upålitelige. Nordmenn blir heller ikke i jobben. Det gjør innvandrere.

Den kvinnesentrerte likestillingsdebatten har oversett endringene som foregår på bunn i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet

Eksempelet med renhold illustrerer på den ene siden at arbeid som tidligere var forbundet med kvinner, i dag oppfattes som innvandrerjobber hos arbeidsgivere. Som hos sykepleierne foregår det en etnisk koding av kvinnejobber på bunnen av arbeidsmarkedet. På den andre siden blir vår forståelse av hva som er problemet i et etnisk mangfoldig arbeidsmarked snudd på hode. På bunnen i arbeidsmarkedet er det ikke nødvendigvis diskriminering eller innvandreres manglende kompetanse som er det sentrale.

I arbeid med lav status er etnisitet, eller det å ha innvandrerbakgrunn, snarere en slags «bonus». Der eksempelet med sykepleierne illustrerte en ekskluderingshistorie: vi så at sykepleiere med minoritetsbakgrunn sliter med å få innpass i kvinnedominerte jobber med høy status, illustrerer eksempelet med renholdere en slags inkluderingshistorie: nemlig, i ufaglærte kvinnedominerte jobber foretrekkes innvandrere.

Innvandrerjobber på bunnen

Selv om sykepleie- og renholdsyrket er forskjellige, viser de begge at vi må utvide perspektivet for å forstå bevegelse og endring i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Den kvinnesentrerte likestillingsdebatten har oversett endringene som foregår på bunn i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Dette er endringsprosesser som ikke lar seg oppsummeres i metaforer som en «enveiskjørt gate». Det er snarere snakk om bevegelse på kryss og tvers, der etnisitet både kan forsterke og utligne betydningen av kjønn. På mange måter handler endringene i arbeidsmarkedet om sosial mobilitet og om vår mulighet til å forflytte oss til arbeid som ses på som verdifullt. Mens sykepleie spesialiseres, profesjonaliseres og legitimerer sin verdi gjennom maskuline termer, foregår det samtidig en etnifisering av det feminine ufaglærte arbeidet.

Les mer

Teksten inngår i vår migrasjonsserie. Les de andre bidragene:

Georg Simmels Ekskurs om den fremmede

Hedda Haakestads intervju av Roger Bjørnstad

Are Skeie Hermansens «Det egalitære velferdssamfunnets integreringsparadoks»

Dag Wollebæks «Tillitskultur under press?»