Den sosiologiske offentlighet

Arbeidslivsdiskriminering i Norge

Hvor utbredt er diskriminering i arbeidslivet og hvordan kan vi forstå dette? Gunn E. Birkelund presenterer funn om diskriminering i arbeidsmarkedet.

En gang for ikke altfor lenge siden – kanskje så sent som på 1950/60-tallet – ble nordlendinger diskriminerte i Oslo. Så sies det, i alle fall. Både når de skulle leie hybel og søke jobber. Hvorfor? De ble ansett som brautende, bråkete og upassende. Av hvem? Av de som hadde makt til å definere spillereglene i Tigerstaden. Dvs. de som leide ut hybler og de som trengte arbeidskraft. I denne sammenhengen er dette inn-gruppen, som definerer hvem som klassifiseres i ut-grupper.

Men også andre folk, kanskje særlig de fra Vestlandet og nordover langs kysten, hadde problemer på bolig- og arbeidsmarkedet i Oslo. Kyst-folket (denne klassifikasjonen er relativt grov) ble forbundet med høylytt tale, dårlige manerer og en hang til utsvevende liv, og andre faktorer som kan knyttes til fangst- og fiskekulturen langs kysten. Ottar Brox har beskrevet hvordan det ble fest i bygda når fiskerne kom hjem med fullastet båt. Så noe sannhet var det nok i stereotypiene.

Pusset ned dialekten

Mange, kanskje særlig nordlendingene, prøvde derfor å skjule sin landsdels-tilknytning, blant annet ved å legge om dialekten, når de flyttet til Tigerstaden. Ottar Brox og Henry Valen, vår avdøde kollega i statsvitenskap, var blant de få – modige og trassige – som ikke gjorde dette. Selv er jeg fra Bergen. Stereotypiene knyttet til bergenserne er annerledes. I Oslo er vel bergenserne ansett som noe mer siviliserte enn nordlendingene, selv om også vi knyttes til typiske trekk fra kyst-kulturen (brautende og selvhevdende). Helt urimelig, selvsagt… Skjønt, kanskje ikke så urimelig? Nordlendingene har alltid vært velkomne i Bergen. De kom med fisk. Og de likte en fest. Det gjør vi også. Bergensere har for øvrig sin egen kategorisering av ut-grupper: striler og sunnmøringer. For ikke å snakke om østlendinger, og folk fra Oslo.

Migrasjon

Om forfatteren

I tiden frem mot Sosiologforeningens vinterseminar 2017 vil vi publisere ulike tekster om migrasjon. Birkelunds tekst er den sjettte i rekken, etter Georg Simmels essay ‹Ekskurs om den fremmede og Hedda Haakestads intervju av Roger Bjørnstad, Are Skeie Hermansens «Det egalitære velferdssamfunnets integreringsparadoks», Dag Wollebæks «Tillitskultur under press?» og Julia Orupbabos tekst ‹Etnisitet-et pluss på arbeidsmarkedets bunn?

 

Gunn E. Birkelund er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

 

Plus ça change, plus c’est la même chose ?

I dag har innvandrerne overtatt rollen til nordlendingene. Men; jo mer ting endres, jo mer tydelig at ting forblir det samme. Hvilke grupper som kategoriseres som ut-grupper endres over tid, men mekanismene knyttet til inn- og ut-gruppe-tenkning er de samme. Vår felles hang til å definere ut-grupper og knytte stereotypier til dem, er sannsynligvis noe av det nærmeste vi kan komme en sosial lov. Nyere kognitiv forskning styrker dette.

Stereotypiene assosiert med innvandrerne er annerledes enn de som omfattet nordlendingene. Forskjellene på mange måter mye større. Religion er en viktig faktor. Mens nordlendingene ikke var gudfryktige nok, er mange innvandrere assosiert med for tett forhold til religion. I seg selv suspekt i et sekulært Norge, og dessuten er islam noe annet enn vår religion. Etnisitet er en annen viktig faktor. På 1950-tallet var samer den tydeligste minoritetsgruppen. I dag skiller mange minoritetsgrupper seg ut – også på grunn av hudfarge. NAV er en tredje faktor. Nordlendingene i Oslo måtte klare seg selv. Og bondestudentene på hybel dro hjem til gårds for å fete seg opp. I dag er staten viktig for velferden til de grupper som faller utenfor arbeidsmarkedet. Og de finansieres av våre skattepenger. Mer kunne vært nevnt. Etterkommere etter innvandrere snakker imidlertid norsk, og de har norsk utdanning. Men mange har et fremmedklingende navn. Utsettes de for urimelig forskjellsbehandling når de søker jobber?

MIGRASJON OG INTEGRASJON: Dette innlegget inngår i en serie om migrasjon i anledning Vinterseminaret 2017. (Illustrasjon: Pia B. Evensen).

Likebehandling – en viktig verdi i moderne samfunn

Diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn er forbudt (Diskrimineringsloven om etnisitet 2013, $ 6). Forbud mot diskriminering er imidlertid en nødvendig men ikke tilstrekkelig betingelse for likebehandling, og flere studier tyder på at det foregår diskriminering i arbeidslivet, særlig i den første fasen av ansettelsesprosessen (se under). Diskriminering er problematisk både for dem det angår, fordi tilgang til jobb er viktig for individers velferd, integrering og selvfølelse. Diskriminering er også problematisk av andre årsaker. Diskriminering kan hemme økonomisk vekst, fordi arbeidsmarkedet ikke utnytter arbeidskraften godt nok. Høy sysselsetting er også viktig for integrering av innvandrerbefolkningen og for en bærekraftig velferdsstat (Brochmann-utvalget 2011).

Barna er lakmustesten

Vi vet at mange innvandrere sliter på arbeidsmarkedet, og at noen av dem mangler relevante ferdigheter (språk, utdanning, etc.). Lakmustesten på integrering er imidlertid knyttet til hvordan det går med deres barn, ofte kalt etterkommerne etter innvandrerne(Birkelund & Mastekaasa 2009). Denne gruppen er fremdeles ganske ung, og mange av dem er under utdanning. De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen sysselsatte blant etterkommere etter innvandrere er høyere enn sysselsettingen blant innvandrerne i samme aldersgrupper, men lavere enn nivået for sysselsatte i befolkningen ellers. Kan noe av denne forskjellen skyldes diskriminering? DISCRIM-prosjektet ved Universitetet i Oslo har undersøkt arbeidsmarkedsdiskriminering i Norge. DISCRIM er et multidata-prosjekt som inkluderer felt-eksperimenter, intervjudata og registerdata.[1]

Vi vet at mange innvandrere sliter på arbeidsmarkedet, og at noen av dem mangler relevante ferdigheter (språk, utdanning, etc.). Lakmustesten på integrering er imidlertid knyttet til hvordan det går med deres barn, ofte kalt etterkommerne etter innvandrerne

Felt-eksperimenter = beste metoden

Arbeidsmarkedsdiskriminering kan forekomme på flere områder: i ansettelsesprosessen, ved lønnsfastsettelse, opptaksmuligheter, etc. Vi har først og fremst vært opptatt av å dokumentere og forstå diskriminering i ansettelsesprosessen. Det er vanskelig å måle diskriminering. Gitt at diskriminering er ulovlig juridisk og normativt sanksjonert, er det lite sannsynlig at intervju med arbeidsgivere vil gi et dekkende bilde av omfanget av diskriminering. Dessuten er det ikke sikkert de selv er klar over at de diskriminerer. Intervju med jobbsøkere kan også gi et skeivt bilde av situasjonen, ettersom de vanligvis ikke har oversikt over hvem de konkurrerer mot. Dessuten er det ofte mange forskjellige årsaker til at en arbeidsgiver foretrekker å gi jobbtilbud til en person fremfor en annen, og arbeidsgiverne har vanligvis mer informasjon om jobbsøkerne enn den enkelte jobbsøker har.

I felt-eksperimenter er det vi som forskere som styrer hvilke informasjon arbeidsgiverne får om de jobbsøkerne vi konstruerer. Vi har søkt på utlyste stillinger og sendt to søknader fra fiktive kandidater til hver stilling. ‘Søkerne’ var kompetente for stillingen de søkte på, og hadde lik utdanning og arbeidserfaring. Den eneste forskjellen mellom dem var navnet: en søker hadde typisk norsk navn, den andre typisk et pakistansk-muslimsk navn. Dette betyr at vi som forskere vet nøyaktig det samme som arbeidsgiverne om disse søknadene, og arbeidsgivernes respons (call-back) på disse søknadene gir oss dokumentasjon på om de forskjellsbehandler eller ikke.

NESH – Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora har behandlet forskningsetiske dilemma knyttet til DISCRIM-prosjektets felt-eksperimenter og funnet at samfunnsverdien av denne forskningen overstiger ulempen den medfører for den enkelte arbeidsgiver, som blir utsatt for fiktive søknader. I alt har vi sendt 1784 søknader til 892 utlyste stillinger innen seks brede fagfelt.

Robuste funn av diskriminering i ansettelsesprosessen

Jobbsøkere med typisk muslimsk-pakistanske navn blir diskriminert i arbeidsmarkedet (Birkelund et al. 2014). Hovedfunnene er:

  1. Diskriminering er et gjennomgående trekk. 50 % av søkerne med norske navn og 41 % av søkerne med pakistansk-muslimske navn fikk respons. Denne forskjellen er statistisk signifikant, og bekrefter et tidligere eksperiment utført ved Institutt for samfunnsforskning (Midtbøen & Rogstad 2012; Midtbøen 2014). For begge gruppene av søkere er call-back raten høy, noe som tyder på stramt arbeidsmarked.
  2. Vi fant ikke forskjeller i diskriminering mellom offentlig og privat sektor.
  3. Vi fant små kjønnsforskjeller i diskriminering.
  4. Vi fant mindre diskriminering i jobber som krever høyere utdanning.
  5. Vi fant ikke forskjeller i diskriminering mellom Oslo og byene Stavanger/ Bergen/Trondheim.
  6. Det er store variasjoner etter type fagfelt: Diskriminering er påvist innen transportarbeid og lagerjobber, utdanningssektoren (eksempelvis førskolelærere), og stillinger innen helse- og sosial-sektoren. Diskriminering er ikke påvist i jobber innen media & IKT, økonomi/regnskap, og administrasjon /forvaltning.

Sammenlignet med tilsvarende studier av diskriminering i andre land ligger Norge i gruppen med lavere/mildere omfang (OECD 2013). Men det er vanskelig å sammenligne på tvers av land pga store forskjeller mht stramhet i arbeidsmarkedet, hvilke yrker/jobber og hvilke minoritetsgrupper som er inkludert, et cetera. I DISCRIM-eksperimentene har vi brukt muslimsk-pakistanske navn. Vi vet ikke hvilke utfall andre etterkommergrupper, med vietnamesisk, tyrkisk, eller indisk bakgrunn, ville fått. Dette må undersøkes separat, og sammen med Edvard Nergård Larsen er jeg i gang med et nytt komparativt prosjekt om diskriminering.

Diskriminering er et gjennomgående trekk. 50 % av søkerne med norske navn og 41 % av søkerne med pakistansk-muslimske navn fikk respons. Denne forskjellen er statistisk signifikant, og bekrefter et tidligere eksperiment utført ved Institutt for samfunnsforskning

Arbeidsledige minoriteter har dobbel ulempe

Arbeidsgivere er generelt mindre interesserte i langtidsledige jobbsøkere (1,5 år) (Birkelund, Heggebø & Rogstad 2016):

A. Mens 50 % av søkerne med norske navn (som ikke var arbeidsledige) ble kontaktet av en arbeidsgiver, fikk vi signifikant lavere respons (33 %) til langtidsledige jobbsøkere med typisk norske navn. Dette er klar dokumentasjon av den såkalte ‘scarring effect of unemployment’.

B. Vi fikk kun 20 % respons til langtidsledige jobbsøkere med typisk pakistansk-muslimske navn. Kumulativ prosess: Gitt diskriminering i arbeidslivet er det i utgangspunktet mer sannsynlig at minoriteter er arbeidsledige. Når vi også finner merkbart lavere interesse for arbeidsledige med minoritetsbakgrunn, er det økt fare for at de kan bli ekskludert fra arbeidslivet for godt.

Årsaker til diskriminering

Det er viktig å prøve å forstå hvordan arbeidsgiverne resonnerer når de bestemmer hvem de skal kalle inn til intervju. Jeg har introdusert begrepet rational laziness – rasjonell latskap – som et supplement til de tradisjonelle perspektivene på arbeidsgiverdiskriminering (taste-based diskriminering, statistisk diskriminering, diskriminering basert på fordommer/ holdninger) (Birkelund 2016). Begrepet bygger på nyere kognitiv vitenskap og innebærer at arbeidsgiverne kan ty til heuristikk som et enkelt hjelpemiddel for å få jobben gjort. For eksempel kan arbeidsgiverne tillate seg selv å sortere bort søkere med fremmedklingende navn (definert som ut-grupper) hvis de ser at de har tilstrekkelig med andre kompetente jobbsøkere å velge mellom. Utfallet av en slik beslutning er diskriminering av jobbsøkere med fremmedklingende navn. Dette er urettferdig, men (betinget) rasjonelt sett fra arbeidsgivers ståsted, hvis søknadsbunken er stor og beslutninger må tas raskt. Denne logikken bygger altså på inn-/ut-gruppe kategorisering og stereotypisering av ut-grupper.

Monopsonistisk diskriminering

Analyser av registerdata viser at lønnsforskjeller mellom menn fra innvandrer- og majoritetsbefolkningen kan forklares av at arbeidsgiverne har ulik markedsmakt over arbeidstakere fra disse gruppene (monopsonistisk diskriminering) (Dale-Olsen, Røed & Schøne 2014). De som har færre og dårligere alternativer vil trolig i mindre grad slutte i jobben selv om lønnen reduseres. Analysene viser at lønnsgapet mellom menn fra majoritets- og innvandrerbefolkningen er betydelig. Det ser ut for at innvandrere i mindre grad slutter i jobben hvis lønnen reduseres. Dette gjelder særlig for innvandrere med bakgrunn fra fattige land utenfor OECD.

Utdanning er nøkkelen

Diskriminering er et sammensatt fenomen. Vår felles hang til å definere utgrupper er kulturelt og historisk betinget. I dag er nordlendinger inne, mens innvandrere er ute. Det er det viktig at vi er bevisst disse kategoriseringene. Med en gang vi definerer ‘de andre’, ødelegger vi for hverdagsintegreringen. I dag er direkte diskriminering forbudt, men ulike former for urimelig forskjellsbehandling forekommer. Pågående arbeid mot diskriminering er fremdeles svært viktig. Langvarig arbeidsledighet er klart stigmatiserende, så alle tiltak som kan bidra til å få arbeidsledige sysselsatt er svært viktig. Arbeidsgivere er ingen enhetlig gruppe. Intervjudata tyder på at stereotype forestillinger kan endres hvis arbeidsgiverne har positive erfaringer med innvandrere på jobb. Offentlig debatt kan også bidra til opplysningsarbeid. [2]

Hva slags jobber bør Ali og Fatima søke på hvis de vil maksimere sannsynligheten for å få jobb? Våre funn viser klart at det er mindre diskriminering i yrker som krever høyere utdanning, så utdanning er en nøkkel til sosio-økonomisk integrering.

 

Litteratur

Birkelund, Gunn Elisabeth (2016) Rational Laziness – When Time Is Limited, Supply Abundant, and Decisions Have to Be Made, Analyse & Kritik, 38203- 226.

Birkelund, Gunn E. & Arne Mastekaasa (red.) (2009) Integrert? Innvandrere og barn av innvandrere i utdanning og arbeidsliv, red av, Oslo, Abstrakt forlag.

Birkelund, Gunn E.; Kristian Heggebø & Jon Rogstad (2016) Additive or Multiplicative Disadvantage? The scarring effects of unemployment for ethnic minorities, European Sociological Research, ISSN 0266-7215. doi: 10.1093/esr/jcw030

Birkelund, Gunn E.; Jon Rogstad, Kristian Heggebø, Tove Mogstad Aspøy & Heidi Fischer Bjelland (2014) Diskriminering i arbeidslivet. Resultater fra randomiserte felteksperiment i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim, Sosiologisk tidsskrift, 22, 352-382.

Dale-Olsen, Harald; Marianne Røed & Pål Schøne (2014) Makt til å diskriminere? Søkelys på arbeidsmarkedet, 31, 311-328.

Midtbøen, Arnfinn & Jon Rogstad (2012) Diskrimineringens omfang og årsaker. Etniske minoriteters til-gang til norsk arbeidsliv. Oslo: ISF-rapport 1, 2012.

Midtbøen, Arnfinn (2014) Discrimination of the Second Generation: Evidence from a Field Experiment in Norway, Journal of International Migration and Integration, 17: 253–272.

OECD (2013) Discrimination against Immigrants – Measurement, Incidence and Policy InstrumentsInternational Migration Outlook 2013, OECD Publishing

Noter

[1] DISCRIM-prosjektet var finansiert av VAM-programmet i Norges forskningsråd. Forskergruppen har bestått av Gunn E. Birkelund, Ferdinand A. Mohn, Mats Lillehagen, Kristian Heggebø, Heidi Fischer Bjelland, Tove Mogstad Aspøy og Elisabeth Ugreninov (alle ved Universitetet i Oslo), Jon Rogstad (Fafo), Pål Schøne, Harald Dale-Olsen og Marianne Røed (alle ved Institutt for samfunnsforskning), Trond Petersen (University of California-Berkeley), Tak Wing Chan (Oxford University) og Ryszard Szulkin (Stockholm Universitet). I tillegg til 9 masteroppgaver er det skrevet 1 PhD-avhandling på DISCRIM-prosjektet: Mohn, Ferdinand A. (2015) Spouse Selection and Socioeconomic Assimilation among the Immigrant Population in Norway. PhD Thesis, Department of Sociology and Human Geography, University of Oslo. For mer info, se DISCRIMs prosjektsider.

[2] Se for eksempel kronikk i Aftenposten.

Les mer

Georg Simmels essay Ekskurs om den fremmede 

Hedda Haakestads intervju av Roger Bjørnstad

Are Skeie Hermansens «Det egalitære velferdssamfunnets integreringsparadoks»

Dag Wollebæks «Tillitskultur under press?»

Julia Orupbabos tekst ‹Etnisitet-et pluss på arbeidsmarkedets bunn?

Del på Twitter
Del på Facebook
Del på LinkedIn
Del på E-post
Print

Søk