Klassesamfunnet på hell – 30 år etter

Boka «Klassesamfunnet på hell» fra 1987 varslet slutten på klasseforskning som mainstream-sosiologi i Norge. Står bokas hovedkonklusjon seg – etter 30 år med økende økonomisk ulikhet?

Kombinasjonen Piketty, Trump/Brexit og den mulige gjenkomsten av løsarbeidersamfunnet har de siste årene satt ulikhet på politikkens og forskningens agenda på måter som virket usannsynlig for bare kort tid siden.

Økende økonomiske forskjeller og politisk polarisering er tidas melodi. Samtidig har mye sosiologi og annen samfunnsforskning vendt seg vekk fra klasseperspektiver de siste tiårene.

I anledning at det i 2017 er 30 år siden boka Klassesamfunnet på hell kom ut, vil sosiologen.no i en artikkelserie stille bokas spørsmål på nytt: Står konklusjonen om klasser på hell seg etter 30 år med økende økonomisk ulikhet? Eller er klassebegrepet så flertydig og normativt ladet at andre analytiske innganger til studier av ulikhet er å foretrekke, selv i en tid med mer polarisering?

Klasse og klassebevissthet

En sjampis-drikkende arbeider illustrerte forsiden på Klassesamfunnet på hell i 1987.
(Illustrasjon: Hedda Haakestad).

Boka og virkningshistorien  

Klassesamfunnet på hell hadde som siktemål å «underkaste oppfatningen om at klasseteorien har liten relevans for 1980-årenes Norge en systematisk empirisk analyse». Boka var med sine drøye 100 sider en liten lefse med en stor konklusjon, skrevet av Tom Colbjørnsen, Gudmund Hernes, Gunn Birkelund og Knud Knudsen. Når boka kan betraktes som en klassiker i norsk sosiologi, er det ikke så mye i kraft av faglig virkningshistorie; boka fikk ingen stor mottakelse da den kom, og har et beskjedent antall siteringer på google scholar.

Allikevel: «Klassesamfunnet på hell» har blitt stående som innflytelsesrik samtidsdiagnose, med sterk resonans i politiske og folkelige oppfatninger av utviklingen av norsk samfunnsliv etter 1960.

Boka var også tidlig ute med å fange opp et faglig stemningsskifte: Forfatternes resonnement om at «det vesentlige ikke er hvorvidt klasseskillene er store eller små, men hvorvidt levekårsforskjeller … også framtrer langs andre linjer som kjønn, alder, yrke og rase», hadde stor gjengklang i faget på 90-tallet. Argumentet var eksempelvis sentralt i Pakulski og Waters’ «The death of class» fra 1996.

«Klassesamfunnet på hell» har blitt stående som innflytelsesrik samtidsdiagnose, med sterk resonans i politiske og folkelige oppfatninger av utviklingen av norsk samfunnsliv etter 1960.

I Norge ble Klassesamfunnet på hell et tidlig varsel om en bevegelse vekk fra klasseanalyse i studier av arbeidsliv og kvantitativ ulikhetsforskning, som i stadig større grad bærer preg av demografiske og økonomiske problemstillinger og tilnærmingsmåter. Norsk klasseforskning er idag konsentrert i nokså få miljøer, og er nesten fraværende i instituttsektorens forskning. Utelatelsen av et eget klasse-kapittel i siste utgave av Det norske samfunn – som tok mål av seg å gjøre rede for samfunnets ulike «forskjellsskapende dynamikker», er også et tegn på at klasse ikke nødvendigvis lenger regnes som et naturlig tema for mainstream sosiologi, selv om utelatelsen ifølge redaktørene var en glipp.

To teser om en øm tå

Det er stor uenighet i norsk sosiologi om bevegelsen vekk fra klasseperspektiver representerer et fremskritt eller et tap, og er derfor blitt en øm tå for faget. For noen er studie av klasse, makt og dominans selve fagets «sjel», mens andre mener faghistorisk egenart er av underordnet betydning i forhold til å utvikle sosiologi som empirisk vitenskap – gjerne med økonomifaget og annen «hard science» som forbilde.

Første tese: Pseudo-debatt

Én mulig tese om hvorfor klassespørsmålet blir særlig konfliktfylt, er at klassedebatt ofte tar form av det Crompton har kalt pseudo-debatter, der uenigheter som tilsynelatende handler om hvordan verden ser ut, egentlig handler om hvordan verden studeres – om definisjoner og operasjonaliseringer.

Det er stor uenighet i norsk sosiologi om bevegelsen vekk fra klasseperspektiver representerer et fremskritt eller et tap, og er derfor blitt en øm tå for faget

Dette var Colbjørnsen og kollegaer fullt klar over: konklusjonen om et klassesamfunn på hell var betinget av et marxistisk klassebegrep basert blant annet på ideen om utbytting, men ville sett annerledes ut om en annen definisjon ble lagt til grunn.

Andre tese: Norske ny-positivister forsker ikke på klasse

En annen tese er at det å velge eller ikke velge klasse som forskningstema i økende grad sammenfaller med ulike syn på hva som er god vitenskap. Så lenge Goldthorpe-tradisjonen sto sterkt, var kvantitativ klasseforskning preget av både den analytiske sosiologiens ny-positivisme og mer hermeneutiske og helhetlige tilnærminger.

I dag er norsk klasseforskning dominert – om enn ikke fullstendig – av kvalitative tilnærminger, og statistisk analyse som på en eller annen måte tar utgangspunkt i Bourdieu. Det er mulig det ikke stemmer, men mitt inntrykk er at analytiske sosiologer og andre ny-positivister ikke er særlig begeistret for noen av delene.

I dag er norsk klasseforskning dominert – om enn ikke fullstendig - av kvalitative tilnærminger, og statistisk analyse som på en eller annen måte tar utgangspunkt i Bourdieu

Holdningen synes å være at klasseforskning ofte er styrt av det teoretiske kartet heller enn det empiriske terrenget, hviler på uartikulerte normative premisser med politisk slagside mot venstre, og henger etter i «vitenskapeliggjøringen av sosiologien» der store begreper skal vike for smalere variable det er lettere å måle kausaleffekter av.  

Denne kritikken er legitim, men mitt inntrykk er at den oftere insinueres enn den framføres åpent. Noe som sannsynligvis bidrar til det, er at den viktigste institusjonen nasjonalt – Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Blindern – ikke har tradisjon for det som ellers regnes som en akademisk dyd: å arrangere felles forskningsseminarer der folk med ulike forskningsinteresser og tilnærminger diskuterer hverandres arbeider som fagfeller.

Faren ved at å ikke tvinge folk til å snakke respektfullt sammen i åpne fora, er at det motsatte skjer: folk snakker lite respektfullt om hverandre i lukkede fora. Resultatet er at det som kunne blitt positive og produktive uenigheter, ikke blir det.

Comeback for klassesamfunnet?

Når sosiologen.no nå inviterer til klassedebatt er siktemålet derfor todelt: Med diagnosen om klassesamfunnet på hell og de siste årenes økende ulikhet som bakteppe, vil vi på den ene siden løfte det empiriske spørsmålet om samfunnsutviklingen peker mot et comeback for klassesamfunnet. For det andre ønsker vi å lufte det mer metodiske eller vitenskapsteoretiske spørsmålet om hvordan sosial ulikhet best studeres og begrepsfestes.

Først ut i serien blir Ove Skarpenes nyskrevne essay om «fortellinger om de lavtutdannede i Norge», som publiseres allerede i morgen. Klassesamfunnet på hell sprang ut av forskningsprogrammet «Arbeid i 80-åra», og analysene var i hovedsak konsentrert om arbeidere. I sin tekst påpeker Skarpenes den «pinlighet for faget» at norsk sosiologi i løpet av de siste 30 årene ikke har produsert noen større studier av arbeiderklassen.

Et sentralt i premiss hos Colbjørnsen og kollegaer i 1987, var at «I et klassesamfunn finnes ikke bare klassene strukturelt, de gjør seg også gjeldende eksistensielt ved å prege folks identiteter og deres stillingstaken i konflikter». I seriens andre bidrag vil statsviter Tor Bjørklund på nyåret presentere ferske tall om klasseidentitet og stemmegivning og sette dette inn i en historisk kontekst.

Senere vil Kristoffer Chelsom Vogt presentere en kritikk av den kulturelle vendingen som har gjort seg gjeldende i norsk og internasjonal klasseforskning de senere årene; Line Eldring og Elin Ørjaseter vil diskutere hvorvidt vi ser framveksten av en løsarbeiderklasse i Norge, mens Maren Toft og Magne Flemmen argumenterer for en alternativ forståelse av «klassesamfunn» til den presentert av Colbjørnsen og kollegaer.

På vegne av redaksjonen: God lesing!