Institusjonell endring i Norden

Teoriprosjektet om institusjonell endring ledet av Fredrik Engelstad treffer godt i endringsanalysen, men prosjektet mangler en analyse av makt, skriver Göran Ahrne.

Teorier om samfunnsendring har lenge blitt forstått som ulike utviklingsstadier eller samfunnstyper. Den grunnleggende forestillingen har vært at endring skjer i sprang, der lange perioder av stabilitet blir avbrutt av korte overgangsperioder som leder an til et nytt stadium.

Mye slik teoretisering har handlet om hva som har kommet etter industrialismen eller modernismen. Her finnes mange forslag: tjenestesamfunnet, iformasjonssamfunnet, eller kort og godt postindustrialisme eller post-modernisme.

Felles for slike teorier er betoningen at i det nye samfunns-stadiet er alt liksom anderledes. Diskusjonen om de nordiske velferdsstatene har gått i samme baner, og det synes som det bare finns to alternativer: enten består velferdsstaten, eller den bryter sammen eller raseres.

Pieter_Bruegel_the_Elder_-_The_Tower_of_Babel_(Rotterdam)_-_Google_Art_Project

Peter Bruegels «Babels tårn». 

Teksten er Ahrnes innlegg ved seminaret «Samfunn og demokrati – institusjonell endring» 23 november 2017 i Oslo. Prosjektet har resultert i to bøker: «Institutional Change in the Public Sphere» og «Cooperation and Conflict the Nordic Way»

Prosjektet sprang ut av Forskningsrådets evaluering av norsk sosiologi, der Ahrne var leder av evalueringspanelet. Panelet konkluderte med at teoriutviklingen i norsk sosiologi var svak.

Norsk oversettelse av Ahrnes innlegg ved redaksjonen.

Institusjonsanalyse som alternativ

De siste tiårene har imidlertid denne stadietenkningen blitt trukket i tvil av sosiologer og andre samfunnsvitere som Piotr Sztompka, Charles Tilly eller Francis Fukuyama. Teorier om institusjonell endring fra de senere år er lovende forsøk på å komme vekk fra samfunnsvitenskapens mislykkede stadietenkning.

De tre bindene som er produsert som del av prosjektet om instusjonell endring ledet av Fredrik Engelsktad har tatt sitt utgangspunkt i ressonnement og begrep som i særlig grad er utviklet av Kathleen Thelen. Formålet har vært å bidra til en utvikling av begreper og metoder for kunne gripe stabilitet og forandring på en og samme tid, og dermed bryte med stadietenkningen.

Velferdsstaten er ingen enhetlig størrelse

I stedet for å stille spørsmål om den nordiske modellen fremdeles eksisterer eller har forsvunnet, handler forskningen knyttet til prosjektet om hva som har skjedd med den nordiske modellen: hvilke trekk er stabile, hvilke trekk har gjennomgått forandring – og i så fall hvorfor. Og selv i møte med det som er stabilt, stilles spørsmålet om hvorfor forandring ikke har intruffet. Hvorfor har noen forhold latt seg refomere, mens andre ikke har det?

Teorier om institusjonell endring fra de senere år er lovende forsøk på å komme vekk fra samfunnsvitenskapens mislykkede stadietenkning

Uklart institusjonsbegrep

Men jeg har likevel problemer med hvordan noen av de grunnleggende begrepene anvendes i dette prosjektet. Mine synspunkt baserer seg først og fremst på min lesning av det første volumet i serien om arbeid og velferd.

Det første spørsmålet gjelder selve begrepet institusjon som visselig er anvendelig men i lengden blir problematisk, ettersom det er utydelig hva som defineres som institusjon og hva som ikke gjør det. Dette blir eksempelvis et problem når forfatterne skriver om stater og makt. At forfatterne ikke er tilstrekkelig oppmerksom på ulikheter mellom de nordiske velferdsstatene i spørsmål om endring, smitter over på den komparative analysen. Dette henger sammen med selve institusjonsbegrepet, som er mer egnet til å få øye på likheter enn forskjeller.

Det fremholdes i boka at institusjoner er et «slippery concept». Allikevel gis en nokså generisk definisjon: at det handler om ”macro regulations of social behaviour by organizations, groups or individuals”. For meg blir det uklart hva makro egentlig betyr i denne sammenhengen, ettersom man også sier at en institusjonell analyse handler om analyser på lavere nivå. Andre steder snakkes det dessuten om meta-institusjoner.

I boken finnes også en diskusjon og en mangetydighet i institusjonsbegrepet. I litteraturen blir det ofte påpekt at institusjoner står for stabilitet og treghet, men i boka snakkes det også om institusjonell nyskapning. I noen sammenhenger beskrives også endring som ”deinstitusjonalisering”.

Det fremholdes i boka at institusjoner er et «slippery concept»

Savner analyse av maktressurser  

Denne uklarheten om institusjonsbegrepet blir etter min mening problematisk i sammenheng med analyser av årsaker til stabilitet og glidende forandringer. Flere ganger kritiseres Walter Korpis maktessursmodell, som gjerne benyttes for å forklare ulikhet i velferdstaters utforming, for ikke å være oppmerksom på institusjonelle forhold.

En slik kritikk er absolutt rimelig. Men på den andre siden opplever jeg at den instutsjonelle analysen som presenteres, mangler en diskusjon av ulike aktørers maktressurser. Forholdet mellom institusjoner og makt anlyseres ganske enkelt ikke.

På hvilke måter har institusjoner makt? Institusjoner kan vel i alle fall ikke sies å være aktører? Man må kunne tenke seg at det finnes aktører med maktressurser relativt uavhengig av institusjonelle forhold. Aktører som stater, besdrifter eller fagforeninger har ulike typer maktressurser de kan mobilisere i ulike sammenhenger, som kan bidra til forklaringer av institusjonell forandring. 

Institusjonsanalysens begrensninger

Muligvis kan det være slik at velferdsstaten er mer endret i Sverige enn i Norge. Det er mulig endringer i Norge i større grad kan forklares instiusjonelt. Når det gjelder Sverige tror jeg imidlertid det trengs mer av en maktanalyse. Når politiske motsetninger øker blir isntitusjonelle forklaringer svakere og behovet for en analyse som blant annet bygger på endring i aktørers alternative handlingsmuligheter og evne til å utnytte sine respektive maktressurser.

Til syvende og sist handler det ikke om enten institusjoner eller maktressurser, men hvordan disse kan kombineres i dynamiske analyser av spesifikke endringsprosesser som kan gå i ulik retning i ulik hastighet. Og den grunnleggende insikten som formidles gjennom prosjektet: å forstå hvordan stabililitet og forandring kan eksistere side om side må fremdeles være veiledende selv i en analyse som integrerer betydningen av ulike aktørers spesifikke maktressurser.