Den sosiologiske offentlighet

Et fragmentert generasjonsprosjekt

En kollektivistisk forståelse av engasjement og identitet er ikke lenger fruktbar om man vil forstå dagens ungdomsgenerasjon, hevder masterstudent ved NTNU, Håvard Langnes.

Er et kollektivt uttalt og felles generasjonsprosjekt nødvendig for at en generasjon skal kunne skape samfunnsendring? Jeg tviler, og vil argumentere for at vi i individualismens tidsalder må fornye forståelsesrammene vi bruker for å analysere samfunnet. Stiller man feil spørsmål, kan man heller ikke vente å finne det svaret man ønsker seg.

Håvard Langnes

Om kronikkforfatteren:

Håvard Langnes (f.1991) har bakgrunn som tidligere student ved Høgskolen i Volda og praktikant ved Møreforskning, og leverte våren 2014 bacheloroppgave i sosiologi ved NTNU om betydningen av rom for selvutfoldelse og individualitet på arbeidsplassen. Han går nå på master, og skal skrive om forsvar og tilpasning av yrkesidentitet og gruppetilhørighet i oppdragsforskningsbransjen. Ved siden av studiene er han læringsassistent/foreleser i faget «Norwegian Society», hvor internasjonale studenter lærer om hvordan det norske samfunnet fungerer.

En debattmessig blindvei

I kronikken «I skyggen av ironigenerasjonen» etterlyser Gunnar Aakvaag nok en gang et ordentlig svar fra den såkalte Generasjon Lydig. Gjennom et bevisst forsøk på å provosere frem en tydelig stemme og et svar fra min generasjon har han klart å starte en viktig debatt, noe han fortjener honnør for. Samtidig må han nå begynne å ta den på alvor om det skal komme noe konstruktivt ut av det. Mange har kommet med gode argumenter i denne debatten, men det begynner å bli en vane at de blir møtt med tendenser til kverulering og gjentakende argumenter. Derfor sitter jeg stadig oftere med en følelse av at vi beveger oss lengre og lengre inn i en debattmessig blindvei. Samtidig er ikke vi feilfrie vi heller. Det er underholdende når Anja Sletteland i sin kronikk «Yes! Endelig en skikkelig generasjonsstrid» bruker Aakvaags egne grep mot ham. Samtidig bidrar også dette til å gjøre debatten enda mer polarisert og fastlåst. Aakvaag går forståelig nok i forsvar, og gjentar den samme kjente historien og premisset, med den påfølgende konklusjonen om at ungdommen ikke har et klart svar på hva dens prosjekt er. Vi er dermed tilbake til utgangspunktet.

Min bønn er at vi holder oss for god til å la dette bli en polemisk konkurranse om hvem som kan «roaste» hverandres generasjon med den minst flatterende beskrivelsen. At vi i stedet stiller oss åpen til å diskutere hverandres ideer og synspunkter fordomsfritt. Gjør vi det, kan vi kanskje endelig få en konstruktiv debatt om hvordan vi best kan forstå dagens ungdomsgenerasjon og samfunn. La oss legge vekk generasjonsstriden, og begynne å snakke sosiologi igjen.

Min bønn er at vi holder oss for god til å la dette bli en polemisk konkurranse om hvem som kan «roaste» hverandres generasjon med den minst flatterende beskrivelsen.

Behov for nye forståelsesrammer

Aakvaag tar utgangspunkt i argumentet om at enhver generasjon har hatt og bør ha et kollektivt uttalt generasjonsprosjekt som definerer dem. I hovedsak handler dette om et kollektivt uttalt brudd med den forrige generasjonen, med tydelige konfliktlinjer bygd på en lett gjenkjennelig generasjonsidentitet. Vi kjenner fortellingen: Gerhardsen-generasjonen bygde velferdsstaten, 68’erne var antiautoritære og brøt opp gamle maktstrukturer, og Ironigenerasjonen tok igjen et opprør ved å ironisere over samfunnets og skape en hverdagstoleranse. Til slutt kommer Generasjon Lydig, som ikke har noe kollektivt prosjekt. I det post-ironiske og individualistiske samfunnet spørs det imidlertid om Aakvaags kollektivistiske generasjonsforståelse er fruktbar. Jeg vil snarere argumentere for at en slik generasjonsforståelse bygger på utdaterte forståelsesrammer.

At en generasjon omhandler et kollektiv ligger i begrepet. Om en generasjon derimot forstår seg selv som det, og om dens identitet og prosjekt må være uttalt, er noe som kan stilles spørsmål ved. Hvor mange generasjoner har klart å definere sitt prosjekt i sin samtid? Aakvaag mener at Ironigenerasjonens gjennom sin tøysing og tulling brøt med de kollektive frigjøringsprosjektene til 68’erne, og bidro til å styrke den lille hverdagsfriheten. Dette skal da ha skapt et samfunn hvor man forventer at alle skal få gjøre sin egen greie. Spørsmålet er imidlertid om han da vil gi oss tilliten til å gjøre det samme. For hadde Ironigenerasjonen virkelig en bevisst plan og tanke om at «nå forsøker vi å skape hverdagstoleranse og hverdagsfrihet her, som skal gi folk lov til å gjøre sin greie»? Hadde man spurt en ung Harald Eia eller Erlend Loe om hva deres generasjonsprosjekt var, er det usikkert om man hadde fått noe svar. Den samfunnsmessige betydningen er ikke nødvendigvis åpenbar i samtiden. Det er først og fremst de konsekvenser ungdomsgenerasjonens handlinger får i ettertid, som er med på definere den. Samtidig kan man prøve å si noe om den ved å ta utgangspunkt i den generelle samfunnsutviklingen.

Er kollektivt uttalte generasjonsprosjekt det beste målet på engasjement i en ungdomsgenerasjon?

Å teoretisere om dagens postmoderne samfunn ligger ved kjernen av sosiologifagets oppgave. Sosiologiens faghistorie preges av forsøket på å forklare egenarten ved det nye samfunnet som vokste frem på andre halvdel av 1800-tallet. I nyere tid har vi blant annet Luhmanns teori om det funksjonelt differensierte samfunnet, Habermas om systemets kolonisering av livsverden og Giddens’ teori om det posttradisjonelle samfunnet. Stadig flere av vår tids samtidsdiagnoser er modernitetsteorier, som beskriver et samfunn i rask endring. Samtidig endrer samfunnet seg nå også så hurtig, at teorier som var fruktbare utgangspunkt for femti år siden kanskje ikke evner like godt å beskrive dagens samfunn. Et samfunn som blir mer og mer komplekst, fragmentert og uoversiktlig. Da er det synd om Aakvaag ikke vil ta i bruk denne innsikten for å bedre kunne forstå dagens ungdomsgenerasjon, men i stedet forutsetter at den skal handle og fungere på samme måte som tidligere generasjoner. Man kan stille spørsmålet om han egentlig er ute etter å forstå dagens ungdom, eller om han snarere skriver normativt utfra hvordan han mener at ungdommen bør være. Vi er sosiologer, og oppfordres til å være selvkritiske i våre vurderinger. Å ha kollektivistiske meninger og verdier er helt legitimt. Å fremstille disse meningene som den eneste korrekte forståelsen er mer tvilsomt. Når Aakvaag ikke får det svaret han ønsker seg, bør han kanskje heller spørre seg om han faktisk stiller det rette spørsmålet. Er kollektivt uttalte generasjonsprosjekt det beste målet på engasjement i en ungdomsgenerasjon? Er det andre forståelsesrammer å studere dette med, som setter oss i bedre stand til å forstå dagens ungdom og samfunnet den er en del av?

Det individualiserte samfunnsprosjektet

Min generasjon er en mer fragmentert og heterogen gruppe. Samtidig har vi også noen fellestrekk som er mer tydelige, som også Sletteland trekker fram. Ja, vi trener, studerer, jobber og er veldig flinke og ordentlige. Men vi reagerer samtidig også på dumping av gruveslam i norske fjorder, vi kjemper for åpenhet om psykisk helse, og presser på for likestilling av homofile i kirken. Alt dette mens vi fortsatt trener, studerer og jobber. Vi begrenser oss ikke, men engasjerer oss på mange fronter samtidig, og bytter mellom ulike roller og identiteter. Jeg vil ikke påstå at disse sakene representerer et samlet og bevisst generasjonsprosjekt, men ikke fordi jeg tror vi mangler engasjement. Vi er snarere opptatt av så mye mer forskjellig enn folk var før. Engasjementet deles på stadig flere hjertesaker som vi er opptatt av. Det er utvilsomt problematisk at mange unge i dagens samfunn bruker mye av sin tid og krefter på å bli en idealversjon av seg selv, men det blir for enkelt å slutte fra dette vi ikke også da engasjerer oss i samfunnet. Man kan naturligvis se til for eksempel neo-utilitaristisk teori, og diskutere hvor altruistisk eller egoistiske motivene bak dette er. Uansett vil det være kritikkverdig å avskrive helt den potensielle betydningen av individuelt samfunnsengasjement i den store sammenhengen.

Min generasjon har kanskje ikke et felles generasjonsprosjekt, men kanskje vi heller ikke trenger det for å endre samfunnet.

Med utgangspunkt i dette, stilte både jeg og Thomas Torp spørsmål til Aakvaag under fjorårets sosiologifestival, om ikke dagens samfunn i større grad preges av fragmenterte identiteter, som kan vanskeliggjøre dannelsen av en kollektiv samholdsfølelse og felles identitet. Jeg mener at denne tentative samtidsdiagnosen kan være et potensielt viktig og fruktbart utgangspunkt for samfunnsdebatten, om man bare kan ta den på alvor. Hvis man faktisk gjør det, blir det naturlige oppfølgingsspørsmålet om mangelen på et generasjonsprosjekt nødvendigvis hindrer at vi klarer å drive samfunnet fremover. Er en generasjon avhengig av en tydelig kollektiv identitet, én dominerende og tydelig kampsak som definerer oss? Jeg er ikke så sikker på det. Det er å undervurdere hvordan individuell handling kan aggregeres og få store effekter på samfunnsnivå. Jeg skjønner at det er vanskelig å se samfunnsengasjementet og endringsmakten vår generasjon kan ha, hvis man går utfra at ungdommen må samles under én kollektiv fane. Ett generasjonsprosjekt som forener oss. Hvis man derimot går bort fra denne forståelsen og heller snur blikket mot den samlede effekten av alle de ulike sakene vi engasjerer oss i, kan man kanskje komme videre fra denne debattmessige blindveien. Min generasjon har kanskje ikke et felles generasjonsprosjekt, men kanskje vi heller ikke trenger det for å endre samfunnet.

Del på Twitter
Del på Facebook
Del på LinkedIn
Del på E-post
Print

Søk