Universitetets fagforeninger og politikk

Hva er egentlig fagforeningenes rolle ved universitetet?

Når en ber en historiker om å si noe om fagforeningenes rolle ved universitetet, blir det jo et historisk perspektiv. Spørsmålet er hvordan har fagbevegelsen har tenkt tidligere om forholdet til politikken? Om vi går rett til den tidlige fasen av fagforeningenes historie, var det tre måter å tenke om fagbevegelsens forhold til politikk.

En første løsning, tidlig i fagbevegelsens historie, var en streng arbeidsfordeling mellom fagforeninger og politiske partier. Ut fra dette perspektivet hadde fagbevegelsen som oppgave å hente ut mest mulig i lønn og andre goder. Og den burde ikke motsette seg rasjonalisering, men bistå bedriftene i å modernisere, slik at det ble mer å dele på.

En kar som het Samuel Gompers, den første formann i AFL, American Federation of Labour, svarte med ett ord da han en gang ble spurt om fagbevegelsens mål: More!  Ifølge denne tenkingen skulle ikke fagbevegelsen ha noen sosialistisk, enn si samfunnspolitisk målsetting. Den jobben skulle partier ta seg av.

DSC_4263_preview

(Foto: Eli Smeplass)

31 oktober arrangerte ProtestPub og NTL ved NTNU paneldebatt om fagforeningenes rolle ved universitetet.

Professor i historie ved Universitetet i Oslo, Knut Kjeldstadli var innleder til debatten som blant annet diskuterte hvordan fagforeningene nå opplever mindre medbestemmelse. Sosiologen.no har fått tillatelse til å publisere hans manuskript.

Her kan en snakke om en business unionism, der fagforeningene satset på å være på lag med vinnerne i den globale konkurransen. For universitetenes del er det vel dagens pussige proklamasjoner om å bli verdensledende som tilsvarer dette perspektivet. I den konteksten er det verdt å spørre seg hva verdensledende egentlig betyr. For eksempel når Tromsø er rangert mellom 350 og 500, og vi veit at det er ca. 18 000 universiteter i verden, er de allerede i spissen; det viser jo en enkel Gauss-kurve (normalfordeling). Verdensledende? Det er jo allerede norske universitet.

Denne nedtoningen av det samfunnsmessige engasjementet i fagforeningene gikk ofte sammen med å se fagbevegelsen primært som et forsikringsselskap, som en serviceinstitusjon der medlemmer så å si kjøpte tjenester, der fagbevegelsen ble ett kommersielt tilbud blant ande. Jeg mener ikke at LO ikke skulle ha dannet Samvirke i sin tid. Problemet er når forsikring overskygger andre oppgaver, og skyver vekk tanken om at fagbevegelsen iblant må fighte.

Et neste svar på fagforeningenes rolle kom under radikaliseringen under første verdenskrig. Da så den nye hovedstrømmen i LO det slik at fagbevegelsen og ikke bare partiet, skulle være et redskap for samfunnsomdanning. Mot dette perspektivet stod et tredje, leninistisksyn, der det kommunistiske partiet skulle være et elitepari. Ifølge den leninistiske linjen  skulle partiet være en avantgarde, fortropp for de beviste masser. Mot dette sa flertallet i DNA i det som het Kristianiaforslaget i 1923:

(…)  ‹samarbeid mellom partiet og fagbevegelsen må opprettholdes og styrkes. Dette samarbeid må (…) være betinget av et gjensidig tillids- og likestillethetsforhold. De to bevegelser har fullt anerkjent hinandens organisations – og aksjonsmessige uavhengighet og suverenitet. Dette forhold må fremdeles anerkjennes og opprettholdes som et ufravikelig grunnlag for det fortsatte samarbeid. Partiet skal ikke oppfatte seg som fagbevegelsens  overordnete›.

Knut Kjeldstadli.
(Foto: Jan Frode Haugseth)

Fagbevegelsens seks kilder til styrke

Om fagbevegelsen slik også skal være en sjølstendig samfunnsaktør, er det verdt å spørre seg hvor fra kan den hente sin styrke? Det finnes seks svar, en sixpack av å 1) være mange, 2) å være, sjølbevisst, 3) kyndig, 4) kampvillig 5) , alliansebyggende, 6) samfunnspolitisk.

Mengde først. I kraft av mengde har fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser i Norge vært en garanti for demokratiet. Skal fagbevegelsen forbli mange, bli flere, trengs god, gammeldags organisering.

sjølbevissthet. Partier skal heller ikke i dag oppfatte seg som fagbevegelsens overordnete. Og har ingen grunn til det; det tenkes ikke bedre og djupere i partiene enn i fagbevegelsen, verken den gang eller i dag.

Som tredje kilde til styrke: kyndighet. Arbeidstakerne kan. Én side ved å ha en god jobb er å få gjøre en god jobb. Vi trenger en helt annen tenking om hva de ansatte kan, om hvordan de har erfaringer som ikke er nyttiggjort. Svaret til dagens management-ideologi, førerdyrkinga i arbeidslivet, må være å hente fram den fornuft som er blant folk flest. Folk må komme fram med det de veit, men til gjengjeld skal de ha sikkerhet for og kontroll over egen jobb. Kyndighet henger i hop med myndighet, makt, råderett over eget arbeid, med demokratiet. På universitetene dreier det seg både om partsrepresentasjon og kollegiale organer. Kyndighet omfatter både organisering av eget arbeid og synspunkter på de samfunnssektoren en tilhører, og at de fagorganiserte tar ansvar.

I kraft av mengde har fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser i Norge vært en garanti for demokratiet

Fjerde boks rommer kampvilje. Vilje til å stå på. Til grunn for fagbevegelsens makt, i bånn, ligger jo medlemmene, lønnsarbeidere, leverer et etterspurt gode, sin egen arbeidskraft, som de kan trekke tilbake – ved å si opp, ved om nødvendig ved streik. Om ikke dette holdes fram, blir fagbevegelsen mer en slags forsikringsagent.

Det femte elementet i dette er Allianser.  Det arbeiderbevegelsen i sin tid gjorde, fra 1880-åra, var ikke å organisere en allerede enhetlig arbeiderklasse. Bevegelsen samlet grupper som kunne stå langt fra hverandre – fagstolte fagarbeidere nektet å bruke det samme venterommet som ufaglærte dagarbeidere på det kommunale arbeidskontoret i Oslo. Men arbeiderbevegelsen samlet dem, ved å understreke hva de hadde til felles. Også dagens fagorganisasjoner må ta stilling til spørsmålet om de vil snakke på vegne av én del av universitetssamfunnet eller om de vil søke å organisere alle kategoriene ansatte.

Da kan vi tømme siste boks i sixpacken: samfunnspolitikk. Det var en fagforeningskar i Oslo før krigen med oppnavnet Kal Skrika. Da det kom forslag om at foreninga også skulle bevilge til NKP, sa han. ”Skal vi blande politikk inn i detta også nå?” Og det er akkurat det vi skal. Fagbevegelsen har vist at den kan tenke breitt samfunnspolitisk, ta initiativer og lede gjennom å utvikle politikk for sin sektor. For fagforeninger ved høyskoler og universitet er det snakk om synspunkter på forskning og høyere utdanning. Hvem skulle være mer kompetente til å mene noe om dette enn de faglig ansatte?

Bare en ørliten ettertanke. Det vil være ulik interesse for forskingspolitikk. Fagforeningene må ikke glemme det helt reinhårige ønsket om bedre lønn og kår, ikke minst for de med lav inntekt. Da sviktes de andre gruppene ved universitetet, som de i teknisk avdeling, administrasjonen, osv.

Foto: Eli Smeplass

Fagforeningenes rolle ved universitetet

Er det noe spesielt med foreninger for ansatte ved universitet og høyskoler? Ikke så mye som vi kanskje iblant tenker, og som enkelte av den arten en kan kalle åndsmennesker tenker. Det som kan sies, er at ved universitetene i dag finnes det to grunntyper foreninger.

Den første typen er profesjonsforeningene, som er organisert i den hovedsammenslutningen som heter Akademikerne. Det er en organisering med utgangspunkt i utdanning og fag  – som jurister, leger, statsvitere.  En styrke ved denne typen er at den kan gi et etterutdanningstilbud, som gjør at folk også utenfor vitenskapelige stillinger kan holde seg a jour med faget. Profesjonsforeningene bidrar også til å vedlkeholde en identitet som fagmenneske.

Problemet med Akademikerne, i det minste sett fra LOs side, er at de kjører en høytlønnslinje. Da blir det mindre til andre. Og høytlønnslinja svekker også det som har vært et konkurransefortrinn for Norge globalt, en nokså sammenpresset lønnsskala, der en har hatt for eksempel sivilingeniører til overkommelige priser.

Den andre typen foreninger ved universitetene i dag, er fagforeningene, som Tjenestemannslaget (NTL). Da er det ikke de ulike fagene som er grunnlag for foreningen, men den felles lønnstakerinteressen. Organisasjonsprinsippet er det som LO i privat virksomhet kalte industriforbund, at alle med samme arbeidsgiver skal stå i samme forening og forbund. Styrken er da solidaritet, og vel også en sterkere handlekraft. En gruppe som reinhold har betydelig makt om en konflikt trekker ut.

Styrken er også at lavtlønnsgrupper heves, så langt en evner. Med hensyn til samfunnspolitikk har NTL-foreningene ved universiteter og høyskoler via NTL en mulighet til å påvirke LOs kurs i våre felt. Foreningene er faktisk og enda mer potensielt en bru mellom fagbevegelsen og akademia, forskningsverdenen.

Foto: Eli Smeplass

Utfordringen er å forene kategorier med relativt høy og med relativt lav lønn. Et samleforbund som NTL kan heller ikke trekke på den identitetsskapende virkning av å høre til et fag – «jeg er økonom, jeg».

Som en tredje kategori foreninger kan vi kanskje regne inn Forskerforbundet. Noen av Forskerforbundets medlemsorganisasjoner omtaler seg både som profesjonsforening og som fagforening. Det heter f.eks. vi er «bibliotekarenes eget fagforbund» Og det sies at organisasjonen vil «fremme bibliotekarene som profesjon i arbeidsmarkedet.» Hvor bevisst denne dobbeltheten er, veit jeg ikke, men uansett, her skiller Forskerforbundet seg fra Norsk Tjenestemannslag.

La meg runde av med noen ord fra Gustav Natvig Pedersen i 1934. Han var da lektor og DNA-medlem og ble seinere stortingspresident:

«Vi må altså snarest mulig frigjøre oss for den gamle illusjon at lønnsspørsmål og andre vitale økonomiske spørsmål i framtiden vil bli avgjort på et vesentlig annet grunnlag for slike fine folk som oss end for vanlige lønnsmottakere».

Videre sier han:

«Vi er rett og slett lønnsmottakere og må som alle lønnsmottakere være budd på selv å hevde våre krav. Vi er lønnsmottakere hos den sterkeste arbeidsgiver, staten. Derfor trenger vi en særlig sterk organisasjon, en klar linje, bedre samhold om organisasjonen skal makte denne oppgave».

Dette er gyldig den dag i dag.

ProtestPub er en serie åpne debattmøter med utspring fra New University Norway og Sosiologisk Poliklinikk, initiert av en gruppe stipendiater og studenter i kjølevannet av fusjonen ved NTNU.

Her diskuterer ulike paneler forskjellige tema knyttet til universitetets rolle i samfunnet, og hvordan man ønsker at fremtidens universitet skal være. Målet er å ta universitetsdebatten tilbake til grasrota.

Tidligere arrangement har blant annet handlet om hvordan fremtidens universitet skal organiseres: «Hva skal universitetet være: Vaktbikkje, skole eller fabrikk?»

Se også: “Hjemløse akademikere?” Om akademisk mobilitet og produksjon av kunnskap på tvers av grenser.