Om å lese Durkheim baklengs

I disse dager er det hundre år siden Émile Durkheims død. Kanskje er det tid for å gjenoppdage hva den gamle mesteren faktisk sa?

DURKHEIM: Émile Durkheim levde fra 15 april 1858 til 15. november 1917, og regnes som en av grunnleggerne av sosiologen.

TEKST: Nicolay Borchgrevink Johansen, førsteamanuensis ved HioA.

Det er nok ikke tilfeldig at sosiologien slik vi kjenner den oppsto tre steder omtrent samtidig: I Tyskland, USA og Frankrike. Sosiologien vokste fram som beslektede svar på et påtrengende spørsmål under industrialismens gjennombrudd: Hva er det som holder samfunnet sammen under de omveltningene vi gjennomlever i våre dager?

Det rare er kanskje at den ikke oppsto i England på samme tid. Eller kanskje ikke? England var hovedsetet for den ideologi som utgjorde den liberale statens selvforståelse. Og sosiologien vokste fram som en konkurrerende fortelling.

Hvordan er samfunnet mulig?

Med en omskrivning av den like gamle Georg Simmels formulering kan vi si at sosiologene forsøkte å forklare hvordan samfunnet er mulig, ut fra de betingelsene de observerte i sin samtid. I forskjellige versjoner tematiserte de kollektive størrelser som fellesskap, solidaritet og andre former for samhørighet.

Det kan argumenteres for at Durkheim var den som mest konsekvent gjennomførte et argument for å gi samfunnsfenomener selvstendig betydning. Durkheims store prosjekt var å etablere en vitenskap om det sosiale.

Ad uransakelige omveier skulle Durkheims prosjekt lykkes lenge etter hans død. Og i dag er sosiologien innarbeidet i samtidens styresett. Sosiologien har selv blitt et sosialt fenomen av særlig viktighet for å forstå vår samtid.

Men hans virke har ikke alltid blitt like godt forstått. En hundreårsmarkering kan spore til å gi hans arbeider mer oppmerksomhet.

På Durkheims dødsdag 15. november arrangeres det et ettermiddagsseminar om Durkheim på Høgskolen i Oslo og Akershus. 

Sosiologien skulle være vitenskapen om sosiale fenomener. Sosiale fenomener, mente Durkheim, skulle studeres som ting. De tilhørte en egen ontologisk sfære, og inngikk i en særlig forbindelse ved å bare kunne være årsak til hverandre.

I dag fremstår dette for mange som et unødvendig og litt aparte syn, men for Durkheim var det viktig. Forklaringen kan nok ligge i det enkle faktum at sosiologien ikke var etablert på dette tidspunktet. Durkheim ville knesette prinsipper for en vitenskap der andre vitenskapsgrener hadde hegemoni eller konkurrerte om slikt hegemoni.

«Det sosiale»

Historie, psykologi og biologi gjorde alle krav på kompetanse innenfor områder Durkheim mente rettmessig falt inn under sosiologien. Han hevdet at det krevdes en særlig disiplin for å forstå sosiale fenomener, og det første skrittet for å nå dette målet var å vinne gjenklang for ord som fanget inn «det sosiale».

Durkheim ble raskt berømt og kontroversiell med sine ideer. Han fremstår som en meget bestemt og urokkelig mann av sin tid, som hegnet om sine ideer med utålmodig smålighet.

Ettertiden må ta med i betraktning at Durkheim kjempet en kamp for å vinne fram med ideen at studiet av sosiale fenomener fortjente å regnes som særskilt vitenskap. Under denne overflaten finner man også en forfatter som under hele sitt forfatterskap bearbeidet sine ideer og grunnbegreper.

Ettertiden må ta med i betraktning at Durkheim kjempet en kamp for å vinne fram med ideen at studiet av sosiale fenomener fortjente å regnes som særskilt vitenskap

Sosiale fenomener er temafeltet for sosiologien. Og de skal studeres som ting. Men de er ikke ting. De kan ikke observeres med naturvitenskapens redskaper. De må studeres i sin fremtoning. Fra starten behandlet Durkheim sosiale fenomener som om de kunne avleses gjennom konkrete manifestasjoner som bosettingsmønstre, lovgivning, husbygging og kommunikasjon.

Tolkningsskjemaer

Senere tok han for seg mindre konkrete størrelser som organisasjonsformer og profesjonsetikk. Gradvis gikk det imidlertid opp for ham at sosiale fenomener også antok mindre håndfaste former. I sin siste store bok diskuterer Durkheim sosiale fenomener som «kollektive representasjoner».

Å bruke uttrykket kollektive representasjoner, innebar en dreining i fokus, en utvidelse av hva han inkluderte i det han oppfattet som relevante sosiale fenomener. For det første forlot han uttrykket kollektiv bevissthet.

For det andre er begrepet kollektive representasjoner mer abstrakt. Det viser ikke til spesifikke tanker eller tankemønstre, det viser til tolkningsskjemaer.

Hans siste bok handler tematisk sett om religiøse samfunn uten stat. Det han mener religionen tilfører, er ikke bare like tanker, men likhet i tolkningsskjemaer. Nøkkelordet er «kosmologier». Og kosmologier overføres i en bred vifte av sosiale uttrykksformer, ikke minst kulturelt, ville man si i dag.

(...) hvis man leser ham med den velviljen som de siste arbeidene tilbyr, er det en langt mer interessant og moderne sosiolog som trer frem enn den unge Durkheim lest alene

For å forstå Durkheim bør man for det første ta i betraktning at han opererte på en tid da det han argumenterte for, ikke ble ansett som en selvfølgelig del av idériket og det vitenskapelige fellesskapet.

For det andre bør man ta inn over seg at bak den lett autoritære stilen lå det en alltid søkende teoretiker. Spørsmålene han etterlot seg i sine yngre dager ble gradvis besvart i løpet av forfatterskapet.

Og hvis man leser ham med den velviljen som de siste arbeidene tilbyr, er det en langt mer interessant og moderne sosiolog som trer frem, enn den unge Durkheim lest alene.

Essayet publiseres i forbindelse med et ettermiddagsseminar om Durkheim på Høgskolen i Oslo og Akershus, i anledning at det er 100 år siden han døde.