Kulturpolitikk- en oppsummering

Viktig bok om kulturpolitikkens utvikling og utfordringer. Men går det virkelig mot slutten for kulturpolitikken slik vi kjenner den?

TEKST: Svein Bjørkås, direktør for KORO.

I Kulturpolitikk. Organisering, legitimering og praksis presenterer professor Per Mangset og hans forskerkollega Ole Marius Hylland en omfattende analyse av utviklingen i norsk kulturpolitikk fra første del av 1800-tallet til i dag.

Som en integrert del av historieskrivingen, oppsummerer de også mange av de viktigste debattene som har preget norsk og internasjonal forskning om kulturpolitikk de siste 40 årene. Forfatterne både bekrefter og nyanserer det optimistiske bildet som stort sett har preget fremstillingen av norsk kulturpolitikk.

Derfor er det overraskende at de avslutter boken med en diskusjon som til forveksling ligner en heller dystopisk profeti.

9788215023489

Per Mangset og Ole Marius Hylland: «Kulturpolitikk. Organisering, legitimering og praksis». Universitetsforlaget, 2017. 428 sider.

 

Svein Bjørkås er direktør for KORO- Kunst i Offentlige Rom og tidligere forskningsleder ved Norsk kulturråd.

Per Mangset har forsket på kulturpolitikk og nærliggende kultursosiologiske emner gjennom et langt yrkesliv. Han er selve pioneren i norsk kulturpolitikkforskning. Siden 1990-tallet har han også vært den viktigste norske bidragsyteren til etableringen av et internasjonalt forskningsmiljø på kulturpolitikkområdet.

Som medforfatter til Kulturpolitikk. Organisering, legitimering og praksis har han med seg kulturhistorikeren Ole Marius Hylland. Hylland er, i likhet med Mangset, blant seniorene i norsk kulturpolitikkforskning.

Boken er preget av at de to forfatterne står godt til hverandre. Hele framstillingen peker mot at de hver for seg og sammen har – og håndterer – imponerende kunnskaper både i dybde og bredde.

Med sine 11 kapitler er boken tematisk vidtfavnende og forfatterne gyver løs på en rekke viktige problemstillinger med både teoretisk overblikk og analytisk grundighet

Med sine 11 kapitler er boken tematisk vidtfavnende og forfatterne gyver løs på en rekke viktige problemstillinger med både teoretisk overblikk og analytisk grundighet. Teksten er lesverdig. Den drives framover ved at diskusjonene om aktuelle norske forhold er ledsaget av historisering og internasjonal komparasjon.

Hva er kulturpolitikk og når starter den?

I de første kapitlene i boka diskuterer forfatterne hva kulturpolitikk er og når den har sitt historiske startpunkt. De to spørsmålene henger naturligvis uløselig sammen. 1800-tallets kulturpolitikk var dominert av spørsmål knyttet til kirke og skole, altså tro, utdanning og – i tiltakende grad – nasjonsbygging med en tilhørende opplysningsorientert og kunstnerdrevet identitetspolitikk.

I den grad det ble tatt kulturpolitiske beslutninger som angikk kunst og kunstnere, skjedde både saksbehandling og vedtak i Stortinget.

Det Hylland og Mangset omtaler som «en kulturell infrastruktur» utenom skolen og kirken, altså kunst- og kulturinstitusjoner, var lenge ganske tilfeldig. Beskjedent og drevet av private.

Etter annen verdenskrig ble det, i kontrast til dette, bygget opp en eksplisitt sektorpolitikk og sektorforvaltning for kultur på både statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Det fins nå, som kjent, en omfattende infrastruktur for profesjonell kunst og for ulike former for amatørkulturell utfoldelse over hele landet.

I tillegg blir den delen av kulturformidlingen som legger størst beslag på befolkningens tid og oppmerksomhet ivaretatt av en stor, globalisert kultur- og mediebransje.

I perioden mellom 1800-tallet og etterkrigstiden legges mange av premissene for den kulturpolitikken vi har i dag. Det ble etablert en rekke legale og økonomiske virkemidler som fremdeles gjør seg gjeldende i kulturpolitikken.

I tillegg ble det åpenbart at klasseforhold, relasjoner mellom by-land og andre strukturelle forhold hadde kulturelle og mot-kulturelle implikasjoner.

Kulturkonflikter som ble løftet fram av bl.a. arbeiderbevegelsens, norskdomsrørslas og målrørslas kulturarbeid i første halvdel av 1900-tallet fikk, som kjent, varige kulturpolitiske konsekvenser.

Som vi skal komme tilbake til, var en av dem at kulturpolitikken har hatt innebygde ambisjoner om å utjevne sosialt betingete kulturforskjeller.

Les også Per Mangsets omtale av boken Kulturinstitusjoner og deres legitimitet

Forskernes avgrensningsdebatter

I de om lag 40 årene det i Norge og internasjonalt har eksistert en kulturpolitikkforskning av noe omfang, har det vært uenighet om hvorvidt kirke- og skolespørsmål tilhører kulturpolitikken.

Det samme gjelder til en viss grad idrett, mediespørsmål og kulturelle konsekvenser av andre samfunnssektorers virksomhet. Som f. eks. hvordan nærings- og/eller samferdselspolitikken endrer lokale kulturer.

Debatten har også handlet om når det er relevant å behandle kulturpolitikk som et eget, avgrenset politikkområde.

Mangset og Hylland gir innledningsvis en god og interessevekkende oversikt over utviklingen av kulturpolitikken gjennom de siste 200 årene. Til tross for dette gjør de en relativ smal avgrensing både når det gjelder å fastsette kulturpolitikkens begynnelse og dens tematiske grenser.

De argumenter for at kulturpolitikken oppstår i årene etter 1945. 1800-tallets utvikling omtales paradoksalt som «kulturpolitikken før kulturpolitikken».

Det tidlige 1900-tallet betegnes som dens «første historie», mens tiden etter annen verdenskrig er omtalt som kulturpolitikkens «annen historie» – forstått som den egentlige. Fra 1945 utvikles den som en stadig mer velorganisert og systematisk del av velferdsstaten.

I de om lag 40 årene det i Norge og internasjonalt har eksistert en kulturpolitikkforskning av noe omfang, har det vært uenighet om hvorvidt kirke- og skolespørsmål tilhører kulturpolitikken

Forfatternes innholdsmessige avgrensning bestemmer politikken som en sektorpolitikk som i hovedsak handler om kunst, allmennkultur, kulturvern, i noen grad også medievirksomhet og amatør- og fritidsvirksomhet.

Forfatterne sier eksplisitt at skole-, kirke- og språkpolitikk ligger utenfor deres forskningsfelt. I praksis er også idrett lite fremtredende.

Etter min oppfatning er det to forhold som er overraskende ved den posisjonen forfatterne inntar hva gjelder avgrensning i tid og tema. For det første virker insisteringen på at historien etter 1945 er selve historien, unødvendig. De historiske kapitlene bekrefter utover enhver tvil at det er relevant og fruktbart å se kulturpolitikken i et lengre perspektiv enn etterkrigstiden. Det samme gjør lesningen av i de øvrige kapitlene.

De historiserende deler av analysen er gode og høyst relevante, og heller ikke de er strengt avgrenset utfra den normen som legges til grunn.

Det andre det går an å stille spørsmål ved, er den begrensede problematiseringen forfatterne gjør av relasjonen mellom kulturpolitikken og mediepolitikken.

Både i produksjon, distribusjon og formidling er kunsten og mediene i økende grad å forstå som siamesiske tvillinger

Både i produksjon, distribusjon og formidling er kunsten og mediene i økende grad å forstå som siamesiske tvillinger. Kultur- og mediepolitikken er i høy grad overlappende og bør derfor sees i relasjon til hverandre.

Strukturelle endringer utfordrer kulturpolitikken

Den nåværende kulturpolitikken blir gjennom åtte kapitler analysert i lys av en omfattende empiri om utviklingen innenfor de mest fremtredende praksisene i kunst- og kulturfeltet. Forfatterne ofrer mye plass til dynamikker mellom felt og politikk.

Et sentralt eksempel på dette er bakgrunner og begrunnelser for offentlig finansiering av kunstinstitusjoner.

I moderne produksjonsbedrifter finner det sted en kontinuerlig teknisk og organisatorisk rasjonalisering av arbeidet som gjør at det historisk produseres mer med lavere innsats av arbeidskraft.

Slik kan bedrifter, enkelt sagt, svare på økte lønnskostnader med å øke produktiviteten og dermed også lønnsomheten. I kulturproduksjon kan man ikke erstatte mennesker med teknologi på samme måte.

I kulturøkonomien antas det å være en langvarig og bortimot ufravikelig tendens at fraværet av rasjonaliseringsmuligheter i kunstnerisk produksjon skaper et voksende sprik mellom kulturinstitusjonenes publikumsinntekter og kostnadene ved å drive den kunstneriske virksomheten.

Dette er en av de strukturelle mekanismer som har gjort kulturpolitikk nødvendig. Gapet mellom egeninntekter og kostnader må fylles med midler fra andre kilder enn markedet. I europeiske land gjøres dette med tilskudd fra offentlige myndigheter.

I USA er det hovedsakelig en privat gaveøkonomi som finansierer kulturinstitusjonenes tilskuddsbehov. Mangset og Hylland viser at denne tendensen trolig ikke bare gjelder store utøvende institusjoner som teatre, symfoniorkestre og operahus.

Hva skjer når gjennombruddet for e-boken kommer for alvor?

Teorien om at gapet mellom inntekter og utgifter er historisk økende, gjelder også kunstproduksjon på småskalanivå – f.eks. blant frie ensembler og frittstående enkeltkunstnere.

Studier fra de siste årene viser at flere store institusjoner har klart å øke egeninntekten eller spare kostnader og dermed stoppe den kontinuerlige økningen i behovet for tilskudd. Det vil være interessant om dette er en midlertidig effekt av den blåblå regjeringens innstramninger eller om det er andre mekanismer som virker.

Enn så lenge fortsetter tilskuddsbehovet å være høyt, ofte opptil 80-90 prosent av inntektene.

Et annet og like aktuelt tema, som forfatterne trekker fram, er de kulturpolitiske virkningene av at både produksjon, distribusjon og konsum av kulturgoder gjennomgår store endringer som følge av den pågående digitaliseringen.

Svært mye av kulturpolitikken er innrettet mot fysiske objekter – altså at musikk på plate, litteratur i fysiske bøker, film, visuell kunst, dans og teater som forutsetter at publikum er fysisk til stede på bestemte arenaer.

Musikkfeltet har gjennomgått store endringer både i forretningsmodeller og i organiseringen av forholdet mellom produsent, distributør og konsument. Filmfeltet er inne i en tilsvarende utvikling. Bokbransjen har igangsatt aktive «mottiltak» som enn så lenge gjør at den fysiske boken fortsatt er dominerende medium for lesning.

Men hva skjer når gjennombruddet for e-boken kommer for alvor?

Forfatterne mer enn antyder at det bare er et tidsspørsmål før digitaliseringen også vil kunne få store konsekvenser for litteraturpolitikken og dens virkemidler

De musikk- og litteraturpolitiske ordningene blir trukket fram som interessante eksempler. Innkjøpsordningen for norske fonogrammer var basert på at Norsk kulturråd kjøpte et antall eksemplarer av norskproduserte CD-er for distribusjon til biblioteker og andre formidlingsinstitusjoner.

Ordningen ble avsluttet i 2012 som følge av at CD-salget ble erstattet med nedlastbare datafiler (og etterhvert av strømmetjenester).

Også Kulturrådets innkjøpsordninger for ny norsk skjønnlitteratur og sakprosa er basert på at fysiske bøker gis til bibliotekene for videre utlån.

Mangset og Hylland mer enn antyder at det bare er et tidsspørsmål før digitaliseringen også vil kunne få store konsekvenser for litteraturpolitikken og dens virkemidler.

Kunst, kultur og ulikhet

Distribusjon av og deltakelse i kunst og kultur har vært og er forbundet med sosial ulikhet. Historisk har svært mye av kulturpolitikken enten handlet om eller blitt legitimert ut fra et ønske om å demokratisere tilgangen til det som har vært ansett som verdifulle kulturelle goder. Hylland og Mangset peker på en rekke dilemmaer i denne sammenheng.

Bl.a. viser de at kulturpolitikken er etablert med utgangspunkt i slitesterke paternalistiske ideer som i sin virkning har bidratt til å opprettholde heller enn å fjerne systematisk ulikhet.

Den utbredte forestillingen at kulturbruken Norge er mer egalitær enn kulturbruken i andre land, får heller ikke her støtte

I boken blir det presentert fire hypoteser for hvordan forholdet mellom sosial ulikhet og kulturbruk synes å utvikle seg i vår tid.

1) For det første presenteres den såkalte homologihypotesen som er hentet fra Bourdieu, og som legger til grunn at det er nær og stabil sammenheng mellom klasseforhold og kulturelle preferanser.

2) Den andre hypotesen er hentet fra Peterson som hevder at aktører fra middel- og overklassen i tiltakende grad er kulturelle altetere (omnivore), mens representanter for arbeiderklassen tenderer mot kulturell smalsporethet (univore).

3) Den tredje hypotesen viser til Giddens’s antakelse om at individualiseringsprosesser i nyere tid har representert en økt grad av kulturell fristilling for enkeltmennesket.

4) Den fjerde og siste hypotesen er hentet fra Featherstone, som antar at de kulturelle høy/lav-distinksjonene har kollapset og derfor er uten relevans i postmoderne samfunn.

Med utgangspunkt i egne og andres studier av kulturbruk, mener forfatterne at det er vanskelig å finne argumenter som støtter de to siste hypotesene.

Derimot finner de er at kulturbruk – særlig på offentlige arenaer – er stabilt differensiert etter utdanning, yrkesstatus, alder, bosted – og i noe mindre grad – kjønn.

Særlig utdanningsnivå har stor forklaringskraft når det gjelder kulturelle forskjeller. Den utbredte forestillingen at kulturbruken Norge er mer egalitær enn kulturbruken i andre land, får heller ikke støtte.

Omnivore-tesen har en viss støtte i den norske empirien, men forfatterne er heller reserverte i sine konklusjoner omkring dette.

Kulturpolitikkens nasjonale legitimitet antas å kunne miste sin relevans i globaliseringens og folkeforflytningenes tid

Kulturpolitikkens legitimitet, tilpasningsevne – og endelikt?

Mangset og Hylland har utstyrt bokens siste avsnitt med tittelen «Utfordringer. Kulturpolitikkens svanesang?» Dette lett pessimistiske spørsmålet springer ut av flere scenarier. Blant annet spør de om kulturpolitikkens legitimitet er i ferd med å forvitre.

Og de gir de uttrykk for en åpenbar bekymring for at kulturpolitikken – slik vi kjenner den – vil bli dysfunksjonell og bukke under som følge av strukturendringene som slår inn i feltet.

Satsing på kulturpolitikk har historisk hatt mange og ulike begrunnelser. Blant de viktigste har vært dens demokratiserende virkning, dens nasjonale betydning og dens «impact» på forhold som lokal økonomi, trivsel, folkehelse og barns læringsevne.

Forfatterne mener at kulturpolitikkens demokratiserende virkning er et løfte som ikke er innfridd. Kulturpolitikkens nasjonale legitimitet antas å kunne miste sin relevans i globaliseringens og folkeforflytningenes tid.

Heller ikke de instrumentelle begrunnelsene som er gitt for å legitimere kulturpolitikken, har noen langsiktig overbevisningskraft. Forskningen viser i følge forfatterne at de ønskede sammenhengene ikke lar seg påvise.

Spørsmål som dette er selvsagt urovekkende og må tas på alvor. Men det går også an å argumentere for at pessimismen kan være overdrevet.

Forfatterne mener at kulturpolitikkens demokratiserende virkning er et løfte som ikke er innfridd

For det første har politiske målformuleringer og feltskapte legitimeringsstrategier sannsynligvis alltid et iboende element av utopi og overdrivelse. Politikk er, som vi vet, også retorikk. Målformuleringene og legitimeringene bør kanskje ikke forstås altfor bokstavelig.

Ser vi f.eks. nærmere på spørsmålet om kulturell demokratisering, vil selvfølgelig ingen forvente at kulturpolitikken skal kunne gjøre Norge til et klasseløst samfunn. Derimot er det hevet over tvil at den har bidratt til viktige utjevnende fremskritt – det kan blant annet leses ut av Mangset og Hyllands eget kapittel om kulturbruk.

Heller enn å virke delegitimerende, kan kunnskapen om at det stadig eksisterer kulturell ulikhet være motiverende for å holde målet om demokratisering levende også i fremtidens kulturpolitikk.

At kulturpolitikken er og vil bli utfordret av globaliseringen, herunder digitalteknologiens endring av produksjon, distribusjon og bruksmønstre på kulturområdet, er det ingen tvil om.

I denne sammenheng er det viktig når forfatterne peker mot bl.a. Google, Facebook, Amazon og Netflix som globale aktører som både har kraft til å endre kulturdistribusjon og -konsum og til å påvirke relevansen av og innretningen på kulturpolitikken i Norge og andre land.

Kulturpolitikken er et område preget av historisk «segmentering». Nye løsninger erstatter ikke de gamle. De kommer i tillegg

En viktig bok

Vil endringstrykket mot kulturfeltet, og eventuelle legitimeringsproblemer føre til en full omkalfatring av kulturpolitikken – slik vi kjenner den? Mangset og Hylland kan – med en lett dystopiske undertone – se ut til å mene at det er en fare for det.

De spør for eksempel om de tradisjonelle, tunge og kostbare kunstinstitusjonene vil kunne miste den offentlige støtten som følge av at framtidens kulturpolitiske satsinger og tiltak vil bli rettet mot mer tidsmessige formål. Tja, si det.

Om vi holder oss til det forfatterne skriver om hva som preger kulturpolitikkens utvikling, er det ingen grunn til å mene at det blir slik. Så langt, viser de, er regelen at en fase i kulturpolitikkens historie ikke erstattes av den neste. Tvert imot. Kulturpolitikken er et område preget av historisk «segmentering».

Nye løsninger erstatter ikke de gamle. De kommer i tillegg.

Slike påpekninger viser at Kulturpolitikk. Organisering, legitimering og praksis er en viktig bok. Den oppsummerer kulturpolitikkforskningens innsikter på en oversiktlig, perspektivrik og grundig måte.

Forfatterne reiser og diskuterer interessante spørsmål som er relevante i en tid hvor kulturpolitikken åpenbart står overfor utfordringer og behov for fornying.

Svein Bjørkås er direktør for KORO- Kunst i offentlige rom.