Streng refser, øm forsvarer

Eilert Sundts bøker bare fortsetter å gi og gi.

Det er en spenning i tekstene til Eilert Sundt (1817–1875). Han forferdes over «vill kåthet og drukken råhet» hos småfolk flest. Det såkalte nattefrieriet er «barbarisk»: Gutt banker på hos pike en lørdagskveld. Hun slipper ham inn, blir med barn – en sikker vei til fattigdom og usselhet. Sundt formaner husbonden: «Tillad ikke nattefrieri i dit hus!» Men så er det som om han blir usikker, tenker seg om og spør: Men hvorfor skjer dette egentlig? Det er for sterk kontroll over ungdommen, sier han. Han minner om Hamsun når han sier at husbonden «kan kvæle al livsfriskhed og poesi». – Derfor «søger ungdom sammen på nattefrieriets lønlige sti.» «Dagen tilhører husbonden», fortsetter han. «Men natten er fri for enhver».

Sundt vandret rundt, intervjuet, observerte, lette i folketellinger, alltid grådig etter data. Tolkningene justeres hele tiden. Kanskje ville gjerne gutten og jenta gifte seg. De var glade i hverandre. Men de manglet bryllupsklær. Dessuten, hva skulle de servere gjestene? Det lille de har av korn, kan ikke brukes for å lage øl. Jo dypere han går inn i skikkene han avdekker, desto mer gir de mening, og desto større ømhet for dem som sliter i armod.

Han er vår første sosiolog og studerte fantefolk, dødelighet, renslighet, giftemål, husflid. I en fascinerende studie dokumenterer han hvordan reduksjonen i alkoholbruk kan knyttes til introduksjonen av kaffe, og den tilsynelatende spekulative analysen har senere blitt bekreftet. I studien av fantespørsmålet viser han at språket kan gi viktige data om undergrupper, og leste alt som fantes av europeisk forskning om språkets røtter.

Han er et vitenskapelig tilsvar til Asbjørnsen og Moe, Tidemann og Gude, Bjørnsons bondefortellinger. Men hos Sundt er det lite romantisering: Noen kan ikke gifte seg fordi de mangler klær, men det er flere grunner til å vente, forteller folk, selv om det allerede er barn på vei. Vinterstid gir kyrne lite melk, men en trenger melk for å stelle til bryllup. Det er mørkt, og det vil gå med mange kostbare talglys om en skal holde fest. Juli, august og september er heller ikke bra, med innhøsting og altfor mye å gjøre. Vår og forsommer er ideelt, så får heller bruden bære med seg barnet, sier de han spør. Sundt er grundig og går til kirkebøkene. Hva sier de kjølige tall? Kvalitative data passer perfekt sammen med krysstabellene – høysesongen er fra mars til juni.

Den kontinentale sosiologien som fant sin form på 1800-tallet, søkte ofte komplekse begreper og modeller som skulle bidra til å kaste lys over samfunnsformasjonen som avtegnet seg. Sundt legger seg tettere på data. Han fremstiller stort og smått i en levende og essayistisk form. Han er til stede i teksten, med følelser og utbrudd, derfor er det en glede å lese ham.

Min favoritt er Om Sædelighets-Tilstanden i Norge (1857). Kapittel 1 går rett på sak: «År om andet er det mellom 4 og 5 tusinde uægte fødte børn i landet». Deretter rike fortellinger, tjukke data. Han forteller om de uklare relasjonene til barnefaren, om slit, sykdom, armod. Så kommer den sundske manøveren: Varierer elendigheten mellom distrikter? Ja da, det er et usedelig belte over Hedmark, Gudbrandsdal, Romsdal, Nordmøre. Noen tror at sedene hele tiden er i endring «som en snefonn, hvor kastevinder endrer alt». Stemmer det? Hva sier dataene? Han lager tidsserier, går tilbake i tid. – Nei da, det er høy stabilitet her.

«Det var en gang en prest som var så nidsk at han ikke ville holde egen seng til gaardsgutten, han maatte ligge i seng sammen med datteren…» Fra fortellingen «Gaardsgutten hos presten»

Objektet for analysen, usedeligheten, tegnes først med fyldige data og triste nyanser. Så nøkterne tall over forekomsten i ulike distrikter. Deretter et merkelig sprang i teksten. Kapittel 2 heter «Husbygninger på landet». Vi får høre om arkitektur, om våningshus og bryggerhus. Det virker som utenomsnakk. Så strammes grepet. Han spør retorisk: Men hvor sover tjenestefolk og voksne sønner og døtre? «Det er nokså tilfeldig det», forteller en «forstandig og brav husmann» på Ullensaker. – Den voksne datteren i huset ligger ofte i samme seng som sin bror. Hva blir konsekvensene? Kapittel 3 heter «Natteleie i fæhusene». Der får vi beskjed.

Sosiologen Dag Østerberg beskrev hvordan det sosiomaterielle legger føringer på individuelle og kollektive handlinger. I sosiologien studerer vi formet materie, materielle tegn, de sosialt definerte betingelser for handling. Sundts analyse av fjøset er eksemplarisk: Dels dokumenterer han fornedrelsen i å sove i «en svinesti av skvæt og stank». Men køyesenger med plass til 3-4 i hver etasje, av begge kjønn, er også et system av tegn, som inviterer til bestemte praksisformer. Sammen med Sundt smiler vi av husbondens naive idé om at flere av hvert kjønn «nok vil kontrollere hverandre». For hva sier statistikken? Sundt skriver brev til landets ­sogneprester og spør: Sover tjenestefolk i fjøset? En ny krysstabell viser en robust sammenheng. Der de sover i fjøset, er det mange flere uekte barn.

«Det var en gang en prest som var så nidsk at han ikke ville holde egen seng til gaardsgutten, han maatte ligge i seng sammen med datteren…» Fra fortellingen «Gaardsgutten hos presten»

Sosiologen Dag Østerberg beskrev hvordan det sosiomaterielle legger føringer på individuelle og kollektive handlinger. I sosiologien studerer vi formet materie, materielle tegn, de sosialt definerte betingelser for handling. Sundts analyse av fjøset er eksemplarisk: Dels dokumenterer han fornedrelsen i å sove i «en svinesti av skvæt og stank». Men køyesenger med plass til 3-4 i hver etasje, av begge kjønn, er også et system av tegn, som inviterer til bestemte praksisformer. Sammen med Sundt smiler vi av husbondens naive idé om at flere av hvert kjønn «nok vil kontrollere hverandre». For hva sier statistikken? Sundt skriver brev til landets ­sogneprester og spør: Sover tjenestefolk i fjøset? En ny krysstabell viser en robust sammenheng. Der de sover i fjøset, er det mange flere uekte barn.

Han er både moralist og agitator. Det er dessuten en mørkere side i forfatterskapet. Espen Søbye har vist hvordan han bidro til en repressiv politikk mot «det fremmede element», som i fantestudien. Grunnen til at vi likevel fortsatt leser ham, er at han også tegner konturene av forskerrollen, som drives av nysgjerrighet og fremfor alt forpliktes på virkeligheten.

Vi kaller ham sosiolog, men kanskje ville han ikke likt merkelappen. Jon Elster mener hans frodighet og friskhet bunner i at han unnslipper de kunstige disiplinbåsene som ble etablert på slutten av 1800-tallet. Økonomer, psykologer, statsvitere og sosiologer hadde da begynt på en spesialiseringens teigdeling. Nysgjerrighet på hvordan det egentlig forholder seg der ute var ikke lenger viktigste prioritet. Disiplinen var blitt viktigere. Sjangermessig plasserer han Sundt sammen med «The Wealth of Nations» og «Das Kapital». – Her er verden viktigere enn modellene. Ambisjonen er hos alle å fremstille hele mennesket, hele samfunnet.

Han hører hjemme blant forfattere som Comte, Marx og Durkheim. Men han skrev på norsk, og det var først da sosiologien ble etablert som disiplin, på 1950-tallet, at man igjen begynte å lese ham. Først handlet det mest om lengselen etter et anegalleri. Men hele SV-fakultetets hovedbygg på Universitetet i Oslo ble kalt Eilert Sundts hus.

Nå er det 200-års jubileum. Kanskje vi som jobber her, kan lære av ham og bli djervere når det gjelder å krysse disiplinære grenser?

Kronikken ble opprinnelig publisert hos Morgenbladet, og er gjengitt med tillatelse fra forfatter og avis. Eilert Sund-seminaret arrangeres 13. september på Universitetet i Oslo.