Fast grunn

I Luhmanns teorier finner man et konkurransedyktig alternativ til teorien om klassekampen som historiens drivkraft, skriver Roar Hagen i fjerde runde av bokessay-serien.

Roar Hagen velger Niklas Luhmann. (Foto: Universitetsforlaget)

Tekst: Roar Hagen.
Foto: Universitetsforlaget.

Jeg kan ikke huske en enkelt sosiologisk bok som har gjort dypt og varig inntrykk. Romaner ja, og noen antropologiske tekster. De handler om mennesker man kan identifisere seg med. Det var vondt for en ung student å lese Levi Strauss’ skildring i Tropisk elegi av hvordan Amazonas’ indianere gikk til grunne i møtet med det moderne samfunnet. Levi Strauss’ spesielle form for strukturalisme gikk meg temmelig hus forbi, og jeg syntes forfatteren virket lite berørt av lidelsene.

I sosiologien kommer bakgrunnen så definitivt i forgrunnen. Vårt fag handler ikke om enkeltskjebner, men om samfunnet. Sosiologien tilbyr sammenheng og oversikt, og fordrer distanse. En slik form for refleksjon trenger teorier og begreper. En bok er ofte ikke nok, man trenger flere.

Da har Niklas Luhmanns nye systemteori mye å gi. Og hans bidrag traff meg. Hva var det med meg og min situasjon som gjorde dette, i norsk sosiologi temmelig avvikende, valget rimelig?

Klassesamfunnet

Jeg fylte 16 år i 1968 og mitt moralske kompass og omstendighetene brakte meg raskt ganske langt ut på den politiske venstresiden, til marxismen, leninismen og mao-tse-tungs-tenkning, til Sosialistisk Ungdomsforbund, Norges Kommunistiske Studentforbund og til AKP(ml) som partiet Rødt i dag er de bleke restene av.

I denne samfunnsforståelsen var Norge et kapitalistisk klassesamfunn som bare kunne endres gjennom en væpnet revolusjon.

Etter ett semester og ex.phil. på Blindern flyttet jeg i 1974 til det nye og røde universitetet i Tromsø. Det var i og for seg ikke det røde som trakk, men et nytt tverrfaglig studietilbud i samfunnsvitenskap som inkluderte psykologi, antropologi, statsvitenskap, skoleforskning, juss, økonomi og sosiologi. Så slapp jeg å velge.

Mye fag ble det ikke til å begynne med. Det meste av tiden ble brukt på klassekampen, dvs. til å utkjempe durabelige slag med SV-erne i studentersamfunnet om spissfindige forskjeller i den sosialistiske samfunnsanalysen og til å utveksle veggaviser med blant annet Willy Pedersen, som var med i det enda mer esoteriske Kommunistisk Universitetslag om enda mer subtile forskjeller i fortolkningen av Karl Marx sine skrifter.

I denne samfunnsforståelsen var Norge et kapitalistisk klassesamfunn som bare kunne endres gjennom en væpnet revolusjon

Gradvis begynte jeg å tvile på teorien om klassesamfunnet. Hva var da alternativet? Pensum var også fylt opp med marxistisk inspirerte teorier om klassesamfunnet, eller tilbød slappe variasjoner over begrepet moderne – lav, høy og post, eller bindestreksdiagnoser som informasjonssamfunnet, massesamfunnet, det medikaliserte samfunn osv.

Jürgen Habermas var kommet med sine to bind om Teorien om kommunikativ handling. Et nytt perspektiv altså. I en seminarrekke med blant annet E.O. Eriksen og Narve Fulsås forsøkte vi å knekke koden. Eriksen så lyset og fikk en karrierevei. Selv mente jeg å kjenne lusa på gangen. Var det ikke arbeid mot kapital om igjen – den gode livsverden mot det onde, om enn nødvendige system? Hva annet er kommunikativ handling og rasjonalitet enn en ny versjon av den marxistiske utopien om det klasseløse samfunnet?

Konkurransedyktig alternativ

Det var likevel noe å hente. Habermas har en omfattende kritikk av sin tyske rival Niklas Luhmann, og gjennom kritikken ante jeg konturene av et sosiologisk alternativ. Det moderne samfunnet er ikke et klassesamfunn, men kjennetegnet av funksjonell differensiering. Samfunnet består av en rekke autonome sosiale systemer som rett, politikk, økonomi, vitenskap etc.

Med dette perspektivet faller noen av bitene i det moderne samfunnet på plass. Habermas introduserte meg for Luhmann, og i hans tekster finner man et konkurransedyktig alternativ til teorien om klassekampen som historiens drivkraft.

I lys av systemskapte forventninger om likhet blir samfunnet særlig sensitivt overfor sosiale forskjeller

Vi befinner oss allerede i det klasseløse samfunnet. Funksjonell differensiering er meritokratisk. Det er individets ytelse for systemet som betyr noe, og ikke klasse, kjønn, etnisitet eller rase. I lys av systemskapte forventninger om likhet blir samfunnet særlig sensitivt overfor sosiale forskjeller.

Luhmann har mer å by på. Hans generelle teori er et gjennomarbeidet system av begreper som rammer inn de empiriske analysene. Og han utviklet en epistemologisk konstruktivisme som gir anvisninger for refleksjon over forholdet mellom begrepsanalyse og empirisk analyse.

Den nye systemteorien er et program for sosiologisk opplysning av samfunnet som Luhmann (2013) forankrer i en kritikk av beslektede posisjoner innenfor sosiologi, filosofi, generell systemteori, kybernetikk og informasjonsteori. Systemteorien ga kort sagt en ny orden til erfaringen. Men den viktigste brikken i den sosiologiske puslespillet manglet.

Det senterløse samfunn

Teorien om funksjonell differensiering virker intuitivt riktig. Det moderne samfunnet består av 13 basisinstitusjoner, sier Gunnar Aakvaag i sin bok om Frihet, med referanse til Luhmann. Vi finner den samme inndelingen av samfunnet i ulike saksområder hos Bourdieu som betegner de ulike samfunnsdelene som felt. Andre bruker begreper som sfære eller sektor. Uansett hvordan man deler samfunnet opp, konfronteres iakttakeren med det samme spørsmålet: Hvordan henger det hele sammen?

Ifølge Luhmann henger det slett ikke sammen. Det moderne samfunnet utgjør ingen helhet som styrer og regulerer samfunnsdelene i overensstemmelse med samfunnets behov som helhet. Samfunnet er sine systemer og ikke en ny enhet inni samfunnet. Hvorfor heter da Luhmanns hovedverk Samfunnets samfunn? Hvem skriver og forholder han – og sosiologien seg til, om ikke samfunnet som helhet?

Uansett hvordan man deler samfunnet opp, konfronteres iakttakeren med det samme spørsmålet: Hvordan henger det hele sammen?

Tesen om det senterløse samfunn passer ikke godt på Norge hvor det politiske systemet legger føringer for alle de andre systemenes operasjoner gjennom velferdsstaten. Luhmann unnskyldes med at samfunnsbegrepet refererer til verdenssamfunnet, og på det globale plan er det åpenbare mangler med hensyn til sentral koordinering. Men verden er tross alt delt opp i nasjonalstater som i ulik grad, og på ulike måter, styrer og regulerer sine deler av globale meningssammenhenger som vitenskap, kunst, utdanning, den kapitalistiske økonomien, ulike religioner etc.

Med hensyn til det for sosiologien avgjørende spørsmålet om hva samfunnet er som helhet, eller den samfunnsmessige integrasjon av samfunnsdelene, er Luhmanns teori om samfunnet rett og slett empirisk feil. Dermed fikk jeg som forsker noe å arbeide med.

Tette hullet i systemteorien

Hvilke andre sosiologiske teorier kan bidra til å tette dette hullet i systemteorien? Det er i hovedsak to alternativer. Begge springer ut av marxismen. Den ene går ut på at samfunnsdelene holdes sammen av makt og undertrykking. I et moderne samfunn som det norske, eller franske hvor staten spiller en stor rolle i samfunnet, kan det ifølge Bourdieu bare skje ved at kapital tilegnet på de ulike feltene konverteres til politisk kapital.

Politisk kapital brukes så til å lage reglene som regulerer kampen om kapitalen på de ulike feltene i favør av de med mest kapital. Dette kan det godt være noe i og hypotesen er interessant, men Bourdieu belegger aldri hypotesen i en overbevisende empirisk analyse. Så lenge tilhengerne heller ikke viser hvordan makta rår, men bare går ut fra at staten tjener overklasse og elitene, er den nye marxismen like mye et uttrykk for funksjonalistisk tenkning som den gamle.

Det andre alternativet til en teori om samfunnsmessig integrasjon i moderne funksjonelt differensierte samfunn er Habermas’ modell for det demokratiske kretsløpet. Systemene skaper problemer for folks liv som blir tema i offentlige debatter. Her dannes offentlig mening som politikerne plukker opp, de utvikler og vedtar reformer som eventuelt løser problemene.

Også dette er det noe i. Det er slik moderne samfunn beskriver seg selv. Men er det forpliktelsen overfor språklige logikker som driver diskusjonene og binder aktørene til de kollektive beslutningene? Eller er det den utopiske siden av teorien om klassesamfunnet som skinner igjennom, altså forestillingen om det kommunistiske samfunnet hvor folk regulerer sine egne forbindelser i felleskap gjennom demokratiske diskusjoner?

Det tyske så vel som det norske politiske systemet baserer seg ikke bare på diskusjoner, men også på kollektiv makt, og staten er ikke blitt ren administrasjon slik Marx predikerte.

Begrensninger ved funksjonsbegrepet

Når det gjelder å gripe forholdet mellom samfunnets deler og samfunnet som helhet, er det ikke bare systemteorien, men disiplinen som har begrensninger. Luhmanns epistemologiske konstruktivisme gir noen anvisninger for hvordan vi kan finne dem. Begrensningene ved den empiriske analysen ligger i den generelle teorien, i de vitenskapelige begrepene som den empiriske analysen benytter seg av.

Her viser problemene seg som selvmotsigelser. Luhmanns samfunnsanalyse henger på funksjonsbegrepet, og funksjon viser til en iakttakelse av delen med hensyn til virkningene for systemet som helhet, ifølge Luhmann.

Funksjonell – altså nyttig for hvem og hva?

Men det moderne samfunnet utgjør jo ingen helhet, også ifølge Luhmann. Så hva mener han da med at den samfunnsmessige differensieringen i spesialsystemer er funksjonell? Funksjonell – altså nyttig for hvem og hva?

Begrensninger ved Luhmanns begrep funksjon viser til begrensninger ved andre mer grunnleggende begreper. Det gjelder hans definisjoner av kommunikasjon og handling som er det sosiale systemer består av og som alt annet i teorien hviler på. Når man har identifisert den epistemologiske hindringen og forstår relasjonene mellom begrepene, kan man forsøke å utvikle nye og for den empiriske analysen mer fruktbare begreper.

Luhmanns tekster er interessant lesning dersom man ser bestemte begrensninger og utfordringer for sosiologien. Hvis man ikke ser disse problemene, er tekstene ikke meningsfulle. Luhmann har en (riktignok ufullstendig) teori om det moderne samfunnet. Viktigere er hans bidrag til en metode for erkjennelse. Det aller viktigste han tilbyr er et sikkert faglig ståsted. Det eneste sikre er det relative. Noe har mening i forhold til noe annet.

For vitenskapelig kommunikasjon ligger grunnlaget i distinksjonen mellom den empiriske analysen og refleksjon over de vitenskapelige begrepene som rammer den inn. Å forholde seg vitenskapelig innebærer å være villig til å revidere begrepene – sine egne oppfatninger og grunnkategorier i lys av erfaringen – for så å prøve på nytt og lage en teori som beskriver og forklarer det norske samfunnet bedre. Da må vi forkaste også deler av systemteorien – og ikke bare teorien om klassesamfunnet.

Roar Hagen -foto Universitetsforlaget - sosiologen.no

Roar Hagen (født 1952 i Oslo) er professor i sosiologi ved Institutt for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Blant hans forskningsinteresser er teorier om kollektiv rasjonalitet, solidaritet, og metodologisk konstruktivisme. Han er forfatter av bøkene «Nyliberalismen og samfunnsvitenskapene» (2006) og «Rasjonell solidaritet» (1999).

(Foto: Universitetsforlaget.)

Litteratur

Luhmann, N. (2013). Sosiologisk opplysning. I: E. L. Wiik & T. Bakken (Eds.), Sosiologisk teori. Oslo: Akademika.

Sosiologisk bokessay

Hvilke bøker har formet norske sosiologer? Sosiologisk bokessay er en ny serie tekster om sosiologiske bøker som har hatt stor betydning for tekstforfatterens sosiologiske tenkemåte. Serien vil løfte frem bøker som har formet profilerte, norske sosiologer – til glede og inspirasjon for andre, og som utgangspunkt for en drøfting av hva som egentlig er kriteriene for en god sosiologisk bok.

Dette er fjerde bidrag til serien.

Første tekst ut var Willy Martinussens essay om Berger og Luckmanns bok «The Social Construction of Reality», som utkom for 50 år siden i fjor.

Andre tekst var Gustav Erik Gullikstad Karlsaunes essay om Alfred Schütz’ verker.

Tredje tekst var Helene Aarseths essay om Beverly Skeggs og Lisa Adkins’ bok «Feminism after Bourdieu».