Sosiologi i praksis: Per Magnus Mæhle

Både i TINE og ved Oslo universitetssykehus har jeg fått høre at vi skulle hatt flere sånne som deg her. Etter en god del år som såkalt praktiserende sosiolog er det en fin utfordring å prøve å svare på hvordan jeg kom dit.

Tekst: Per Magnus Mæhle. 
Illustrasjon: Frederikke Becher Hermansen.

Jeg har vært i arbeidslivet en god del år nå. Jeg er utdanna sosiolog. Jeg hadde nok ikke noen klare forestillinger om hva jeg skulle bli da jeg begynte på sosiologi på Blindern. Jeg studerte sosiologi fordi det virket interessant og meningsfullt. Kanskje fordi jeg forestilte meg at det ga meg en innsikt som jeg kunne bruke til å gjøre en forskjell der ute i verden når jeg var ferdig med utdannelsen.

Mange år etterpå må jeg erkjenne at jeg i stor grad har hatt yrkeserfaringer mer spennende og meningsfulle enn jeg nok kunne forestille meg. Riktignok ikke alltid, noen ganger faglig litt likegyldige erfaringer også, og i noen kortere faser svært frustrerende. Men alt i alt er det en jobbhistorie som er mulig som sosiolog også for yngre sosiologer i dag. Krevende, spennende, men den kommer ikke av seg sjøl. Jeg vil prøve å utfylle dette bildet.

5D2F4E7F-5B8A-4335-BEBA-C1F74075063C

(Foto: Privat)

«Sosiologi i praksis»

  • Sosiologen.no sin nye serie tar for seg hvordan sosiologer i ulike aldre og med ulike yrkesbakgrunner bruker sosiologien i jobben sin. 
  • Spørsmålene disse sosiologene skal besvare handler om hvordan de bruker sosiologisk kunnskap i jobben og hvilke kunnskaper de har hatt mest nytte av i karrieren. 
  • Fjerde sosiolog ut i serien er Per Magnus Mæhle (f 1954), magistergrad i sosiologi fra UiO. Mæhle er sekretariatsleder for internstyret for kreftbehandling og -forskning ved Oslo universitetssykehus.

Få stillinger i norsk arbeidsliv lyses ut til sosiologer, og utenom universitet og forskningsinstitutter er du oftest eneste, eller i beste fall en av svært få, med denne bakgrunnen. Du er dessuten gjerne på en arbeidsplass der de fleste tilhører helt andre utdanningsbakgrunner. Slik har det vært for meg. Dette gjør noe med ens faglige selvfølelse og rom for selvhevdelse. Det er knapt noen rundt oss som gir oss anerkjennelse for kvaliteten på det sosiologiske i det vi leverer av analyser eller tiltak. Det er få vi deler den sosiologfaglige forståelsesmåten med.

Det er knapt noen rundt oss som gir oss anerkjennelse for kvaliteten på det sosiologiske i det vi leverer av analyser eller tiltak. Det er få vi deler den sosiologfaglige forståelsesmåten med

Det er heller ikke slik at når du er ny på en arbeidsplass, så nikker folk gjenkjennende og anerkjennende. Ja, du er sosiolog! Både i min tid i Finansdepartementet og i sykehus har jeg derimot opplevd å bli skjelt ut da en kollega oppdaget at jeg ikke var samfunnsøkonom i det ene tilfellet og lege i det andre. Stort sett har jeg likevel valgt å se det som en spennende utfordring på nye arbeidsplasser å agere slik at jeg blir forstått og respektert ut fra min faglige ballast – som sosiolog.

Men det er en posisjon jeg har måttet kjempe for. Sjefer, kollegaer, samarbeidspartnere skal erfare at jeg har noe, gjerne litt unikt å bidra med og nysgjerrig stille spørsmålet: Hva slags utdannelse har du egentlig? Etter hvert har jeg heldigvis opplevd dette en god del ganger.

Sosiologien gir forståelse

En gang mens jeg hadde en lederstilling i næringsmiddelbedriften Tine, ledet jeg en stor debatt på et årsmøte. Da møtet var ferdig kom en gjeng vestlandsbønder bort til meg og spurte om det var sant at jeg var sosiolog og også var fra Oslo. De hadde hørt rykte om det. Men jeg hadde framstått med analyser og måte å stille spørsmål på som tydet på at jeg hadde en god forståelse av deres situasjon. Det tvilte de på at en sosiolog fra Oslo kunne ha.

Både i TINE, full av sivilagronomer og kremmere, og nå i Oslo universitetssykehus, dominert av leger og sykepleiere, har jeg flere ganger fått høre at vi skulle hatt flere sånne som deg her. Så hva er nøkkelen til å komme dit? Etter en god del år som såkalt praktiserende sosiolog er det en fin utfordring å prøve å svare på det.

Ett av svarene handler om å sette seg godt inn i, og forstå den virksomheten og det samfunnsområdet en jobber innenfor. Her har vi som sosiologer gode forutsetninger. Vi har gjennom utdannelsen ofte en god forståelse av det norske samfunn og samspillet mellom sentrale samfunnsområder som kultur, økonomi, arbeidsliv, utdanning, offentlig forvaltning, rettssystem, politisk system og så videre.

Med «de sosiologiske brillene på nesa» må den praktiserende sosiologen være aktiv og nysgjerrig for å sette seg detaljert inn i arbeidsprosesser, organisering og juridiske rammebetingelser

Dette gir et grunnlag for å forstå sektor, institusjon og virksomhetstype en jobber i og dynamikken mot den konteksten virksomheten drives innenfor. Slik basal innsikt har jeg brukt som utgangspunkt for å forstå den helt konkrete virkeligheten i egen virksomhet. Med «de sosiologiske brillene på nesa» må den praktiserende sosiologen være aktiv og nysgjerrig for å sette seg detaljert inn i arbeidsprosesser, organisering, juridiske rammebetingelser og så videre.

Jeg kunne ikke spesielt mye om helsesektor og sykehus da jeg startet å jobbe der, men kastet meg raskt over relevante dokumenter. Og ikke minst lot jeg ikke en mulighet gå fra meg til å pumpe fagfolk for deres kunnskaper om hvordan systemet var ment å virke og hvordan det faktisk virket – ofte svært detaljert og praktisk. Samtidig har det vært en styrke at den antropologiske delen av sosiologen i meg, har jeg lært meg til å lese det allmenne i det særegne.

Faglig grensesprengende

Jeg har også tatt på meg oppgaver som utfordret meg til å presentere analyser av virksomheten og arbeidsfeltet mitt for kollegaer i internseminarer, prosjektfora og så videre. Både arbeid med slike presentasjoner og dialogene det har skapt, har gitt meg ytterligere innsikt. Samtidig har det gitt meg trening å frigjøre meg fra en altfor sosiologisk og samfunnsvitenskapelig formuleringsmåte.

Et annet svar ligger i å være litt faglig grenseoverskridende. Selv om sosiologien kan framstå som et slags metafag om samfunnet, er det en åpenbar styrke å ha litt ballast fra andre aktuelle fag. Jeg har derfor opplevd at den praktiserende sosiologen i meg har blitt styrket ved at jeg også har hatt bakgrunn fra andre fag og disipliner. Jeg var cand.mag. i realfag før jeg hoppet over til sosiologi. Jeg tok støttefag (årsenhet) i samfunnsøkonomi. Jeg fikk innsikt i jussens tenkemåte ved at jeg jobbet mye med rettssosiologi som del av magistergraden, og jeg har seinere tatt kurs i statsvitenskap.

«Operativ» sosiolog

Dette supplementet er jeg sikker på har styrket meg som «operativ» sosiolog – både fordi jeg har fått nyttig supplerende kunnskap og fordi jeg har lært meg noe av modellene og tenkemåten til fag og disipliner som har vært dominerende der jeg har jobbet.

Blant annet har erfaring fra laboratoriearbeid og naturvitenskaplig metode vært nyttig i dialog med leger om forståelse av den medisinske utviklingen som grunnlag for utvikling av sykehus generelt og kreftbehandling spesielt.

Selv om sosiologien kan framstå som et slags metafag om samfunnet, er det en åpenbar styrke å ha litt ballast fra andre aktuelle fag

For det tredje har det vært viktig for meg å bruke sosiologien til å finne fruktbart samspill mellom å forstå og forandre. Dette tror jeg har bidratt til min egen effektivitet i mange jobbsammenhenger. Oppgavene mine har ofte dreid seg om å bidra til å utvikle og endre – en porsjon forvaltning har det også ofte vært. Selv når jeg har vært HR-sjef, styrt av mange lover, regler, avtaler og retningslinjer, har perspektivet vært at disse rammene må brukes og utvikles til slik at de kan bli gode redskap for virksomhetens mål og verdier.

Sosiologisk forståelse av institusjonelle prosesser har vært avgjørende for å utnytte og utvikle de institusjonelle rammene og har også gitt god forståelse av egen jobbrolle.

Et eget handlingsrom

Evne til å utvikle eget handlingsrom står sentralt i mange typer virksomheter i dag. En viktig basis for dette vil være gode strategiske analyser og organisering av strategisk utviklingsarbeid. Dette har utviklet seg til et eget fag med egne kurs på alle handelshøyskoler.

Jeg har jobbet med slike strategiprosesser i over tjue år og har erfart at sosiologien her har vært et nyttig grunnlag for å lage gode analyser av utviklingstrender og handlingsrom. Det gjelder blant annet i form av såkalte scenarioanalyser.

Her gir sosiologien et analytisk grunnlag både i form av en dypere og bredere samfunnsforståelse, evne til å «lese» utviklingstrekk på tvers av sammensatte strukturer, institusjoner og hendelser og en forståelse av mulighetsrommet for hva en faktisk kan påvirke og utnytte av eksternt gitt endringer.

Dessuten har jeg i denne sammenhengen hatt nytte av metodekritikk i forhold til bruk av data og analysemetoder. Dette har gitt meg en tyngre faglig ballast inn denne typen arbeid enn mange med utdannelser fra handelshøgskoler. Det har jeg erfart både fra ti års ansvar for forretningsstrategiene i TINE og nå de siste to årene som leder for utvikling av en kompetansestrategi og i arbeidet med en kreftstrategi i Oslo universitetssykehus.

Bidra til endring

For det fjerde har sosiologien gitt meg redskap til og trening i å forstå komplekse sammenhenger, og ikke minst forstå hvordan ulike virkemidler for utvikling vil samspille for å bidra til en ønsket endring. I fjor fikk jeg i oppgave å lede et prosjekt for å lage et program for styring av antibiotikabruk ved sykehuset. I lys av de store helseutfordringene knyttet til økt antibiotikaresistens, var dette et høyt prioritert prosjekt. Jeg kunne i utgangspunktet lite om antibiotikabruk.

Men erkjennelsen av at det som påvirker fagfolks atferd i forhold til bruk av antibiotika, er svært sammensatt og i begrenset et resultat av mangel på medisinsk kunnskap isolert sett, førte til at ledelsen mente min generalistkompetanse på endring var godt egnet til å lede et slikt prosjekt. En av legene i prosjektet sa det slik: Dette handler primært om «behavioral change», og det har du bedre greie på enn oss.

Jeg håper at også ambisiøse sosiologer framover satser på en karriere som det vi kan kalle praktiserende sosiolog. For en som meg som var opptatt av å forandre og ikke bare forstå, var valget i den retning enkelt da jeg var ferdig med å studere

Med meg på laget hadde jeg riktignok et toppet lag av eksperter innen mikrobiologi, infeksjonsmedisin, yrkeshygiene og farmasi. Min rolle var i hovedsak å lede en systematisk utforskende dialog mellom disse, og den endte opp i en forståelse av at tiltak innen opplæring, veiledning, dokumentasjon og standarder, bruk av kliniske og administrative IKT-systemer, fokuserte satsingsområder, nasjonale og internasjonale nettverk, og godt organisert koordinering gjennom et tverrfaglig team.

Ingrediensene i dette var ikke sosiologisk, men forståelsen som skulle til for å organisere prosessen og konkludere om tiltakene var i stor grad det.

Forstår spillereglene

For det femte har sosiologien bidratt til innsikt i hvordan regi på gode utviklingsprosesser bør organiseres og ledes. Det har ikke skjedd ved at dette direkte var et tema da jeg studerte og heller ikke ved at jeg fikk så mye erfaring i dette på sosiologistudiet (litt erfaring riktignok fordi jeg var del av et stort prosjekt ved instituttet).

Sosiologien har vært nyttig fordi den har gitt forståelse av egne og andres roller og betydningen av formalisert og uformelle spilleregler i sosialt samspill.

I tillegg har sosiologien gitt meg et slags verdigrunnlag – nærmere bestemt en tro på prosessregi som fremmer rasjonell meningsutveksling for å bygge felles og til dels ny innsikt. I den tiden jeg var leder for innovasjon og produktutvikling i TINE var dette en kompetanse jeg hadde stor nytte av når jeg skulle legge til rette for og lede arbeidet med søken etter nye produktmuligheter med bidrag av eksperter innen produksjonsprosesser, råvarekvalitet, emballasje, logistikk, markedsføring og forbrukertrender.

Institusjonelle løsninger

En av de komplekse prosessene jeg hadde ansvaret for, endte opp i nyskapingen Salama-laks. Det samme skjer nå når jeg skal være en del av ledelsen av tverrfaglige prosesser som skal bidra til bedre kreftbehandling i sykehuset. I disse tilfellene handler det om å ha en innsikt i hvordan ulike fag, funksjoner og interesser bør involveres for å oppnå resultat som virker, er nyskapende og lever ut over en prosjektperiode.

Det å få fram gode institusjonalisering av løsninger er en annen kompetanse knyttet til slik vellykket prosessregi. Det siste året er en av hovedoppgavene mine blitt å bidra til utvikling av krevende institusjonelle løsninger som fremmer en nødvendig tverrfaglighet i kreftbehandling og kreftforskning.

«Virkelighetserfaring»

Jeg håper at også ambisiøse sosiologer framover satser på en karriere som det vi kan kalle praktiserende sosiolog. For en som meg som var opptatt av å forandre og ikke bare forstå, var valget i den retning enkelt da jeg var ferdig med å studere.

Men naturligvis gir det en egen tilfredsstillelse også i det å grave seg ned i forståelse, og i det jeg sitter og skriver dette får jeg beskjed fra Forskningsrådet om at jeg etter en god del år som praktiker er innvilget støtte til å ta doktorgraden. Jeg tror det er en styrke for det arbeidet at jeg nå har mye «virkelighetserfaring» bak meg.

Trolig er jeg i stand til å stille andre og kanskje mer fruktbare problemstillinger og med bedre relevans for praksis enn om jeg kom rett fra en mastergrad. Kanskje kunne vært en ambisjon for flere etter en del år som praktiserende sosiolog?

Les også

Sosiologi i praksis: Aleksander Zlatanos Ibsen

Sosiologi i praksis: Mari Arntzen Østvoll

Sosiologi i praksis: Vilde Blix Huseby