Postfakta som samfunnsdiagnose

Hva slags rolle spiller universitetene og akademikerne i postfakta-samfunnet?

Photo by Karsten Knoefler
Tekst: Tor Anders Bye.
Foto: Karsten Knoefler/Creative Commons.

En bølge av anti-intellektualisme

«Postfakta-samfunnet» er betegnelsen på et samfunn hvor etablert kunnskap og konvensjonell sannhet ikke lenger respekteres av alle som deltar i det offentlige ordskiftet. Hvilke konsekvenser får det for forskere og akademikere som vil delta i de debattene hvor de trengs aller mest?

I mai ble det arrangert nok en ProtestPub på Litteraturhuset i Trondheim, med universitetets (og de universitetsansattes) rolle i det såkalte «postfaktasamfunnet» som tema. I panelet satt Petter Aaslestad fra Forskerforbundet, Christian Fossen fra NTNU, Jo Skårderud fra Klassekampen, og Marte Øien fra Studenttinget. Tilsammen representerte de forskere, institusjoner, medier og studenter, som alle må navigere i det postfaktuelle samfunnet.

Bakgrunnen for arrangements bakteppe er bølgen av anti-intellektualisme som har fulgt i offentligheten flere steder i Vesten, etter Brexit i Storbritannia og presidentvalget i USA. Disse hendelsene har bidratt til å gjøre fenomenet «fake news» mer framtredende i offentligheten. Dette skjer blant annet gjennom at enkelte nettsteder deler falske nyheter for å påvirke meningene til befolkningen.

Falske nyheter et dårlig tegn

Framveksten av falske nyheter er et dårlig tegn for samfunnsengasjerte forskere og intellektuelle over hele Europa og USA. Det gir ulike grupper ulike forutsetninger for å delta i den offentlige debatten. Hvis halve befolkningen følger med på nyhetskilder som promoterer et bestemt sett av kunnskap og sannhet, og den andre halvdelen følger kilder som promoterer et helt annet sett, skapes skjevheter i kunnskapen om hvordan samfunnet henger sammen.

At en gruppe inngår i og svarer til vitenskapelig konsensus og den andre gruppen ikke gjør det inngår også i dette. Det vil i tur vanskeliggjøre det å oppnå akseptable kompromisser i vanskelige og sammensatte spørsmål som angår hele eller deler av befolkningen.

Faktasjekking i den norske offentligheten

Her hjemme har Gunnar Bovim, rektor ved NTNU, oppfordret de vitenskapelig ansatte ved institusjonen til å engasjere seg og gjøre høstens valgkamp faktabasert. Oppfordringen kan leses som en reaksjon på fjorårets hendelser, altså et forsøk på å mobilisere norske akademikere til å bekjempe Brexit- og USA-lignende tilstander her hjemme. Men selv om rektors intensjoner er gode, er det uheldig hvor komfortabel han er med å ta «fakta»-begrepet for en fast, gitt størrelse.

Slik panelet påpekte under diskusjonen, er forestillingen om et eneste objektivt faktum i politiske avgjørelser ofte nettopp dét: En forestilling. I samfunnsdebatten handler fakta om partilojalitet, ideologisk identifikasjon og standpunkt i politiske spørsmål. Ønsket om å fatte upartiske, objektivt korrekte og allment gode beslutninger i fellesskap er sjelden den eneste faktoren.

I samfunnsdebatten handler fakta om partilojalitet, ideologisk identifikasjon og standpunkt i politiske spørsmål

Også når politiske partier og interesseorganisasjoner har et ønske om å støtte én vitenskapelig konsensus, er de ikke underlagt de samme forpliktelsene til å gjøre dette som vitenskapelig ansatte er. Uunngåelig nok vil det være et sterkere insentiv når empiriske funn og rasjonelle argumenter støtter opp om deres etablerte forestillinger om verden, enn når de ikke gjøre det.

Både under og etter en valgkamp kommer dette frem ved at politiske partier tar i bruk rapporter og undersøkelser fra bestemte disipliner, institutter og forskningsmiljøer. Panelet under debatten ga eksempler på prosjekter og forskningsgrupper som mottok midler under rødgrønt styre kontra de som mottar støtte under en blå regjeringskonstellasjon. Den sittende regjeringens ideologiske tyngdepunkt styrer hvilke forskere som tildeles forskningsoppdrag og midler, og dermed hva som blir forsket på og ikke.

Ulike oppfatninger av virkeligheten

En annen problematisk side ved en forestilling om et eneste objektivt faktum i samfunnsspørsmål er at befolkningen i et land ofte sitter med ganske ulike forestillinger om hvordan verden ser ut. Variabler som klasse, kjønn, etnisitet, politisk og religiøs tilhørighet, seksualitet og funksjonsevne kompliserer forestillingen om et felles, enhetlig faktagrunnlag. Dette stiller ulike deler av befolkningen ulikt i stand til å delta i de mange og viktige samtalene som angår dem.

Panelet mente at vi selv delvis er skyld i dette, gjennom hva vi leser og ikke minst hva vi ikke leser: Sitter en fjerdedel av befolkningen med Morgenbladet og Klassekampen, en annen med Aftenposten og Dagens Næringsliv, en tredje med Dagen og Vårt Land, og den siste med VG og Dagbladet, så kan en debatt om hvordan virkeligheten henger sammen skape mer splittelse enn enighet.

Variabler som klasse, kjønn, etnisitet, politisk og religiøs tilhørighet, seksualitet og funksjonsevne kompliserer forestillingen om et felles, enhetlig faktagrunnlag

Ideelt sett skal flest mulig kunne forstå mest mulig av samfunnet når man setter seg ned for å debattere de vanskelige og sammensatte spørsmål som angår befolkningen i et land. Dette er også problemet med bruk av fakta i samfunnsspørsmål og politisk strid. Det handler ikke om hva  virkeligheten er, eller om det finnes en objektiv virkelighet, men snarere de mange ulike perspektivene på virkeligheten slik de oppleves av ulike grupper. Avhengig av hvem vi er og hvor vi står i samfunnet, ser vi den samme virkeligheten på ulikt vis. Også her bidrar valget av hva vi leser til å settes oss bedre eller dårligere i stand til å følge med på de viktige debattene og diskusjonene som til enhver tid går.

Falske nyheter, den nye propagandaen?

Postfaktasamfunnet er ikke bare et moteord hentet fram fra en obskur ordbok i et forsøk på å beskrive noe som får akademikere til å furte. Postfaktasamfunnet er det som i sosiologien blir betegnet som en samfunnsdiagnose, altså et forsøk på å beskrive, forklare eller vurdere en eller flere sider av samfunnet rundt oss. Det er ikke akkurat et hyggelig begrep – det beskriver virkeligheten som frifunnet for og løsrevet fra en kollektiv, allment kjent og ratifisert kunnskapsbase som alle kan ta for gitt. At vi ikke lenger kan «møtes på midten» som ordtaket heter, er trist. Men det er verdt å ta et steg tilbake og se nærmere på hvorvidt spredning av falske nyheter og undergraving av etablerte og respekterte kunnskapsinstitusjoner er noe helt nytt.

Postfaktasamfunnet er ikke bare et moteord hentet fram fra en obskur ordbok i et forsøk på å beskrive noe som får akademikere til å furte

Slik panelet påpekte, så fantes det falske nyheter også lenge før Brexit og Trump. Både i Tyskland og Sovjetunionen på 1930-tallet eksisterte veldrevne propagandamaskineri for å forfalske virkeligheten, gjennom å løfte fram de positive sidene ved ens egen stat og styrende ideologi og samtidig påpeke de negative sidene ved fienden. Dersom dette omfattet fabrikkering av regelrette løgner om både egne og andres levekår eller atferd i konflikter, var det et biprodukt som styresmaktene var villige til å godta. I Hitlers Tyskland ble begrepet «Lügenpresse» brukt på ideologiske motstandere for å vise at de ikke hadde tillit til deres ideer, og kalle dem for løgnere.

Fra uinformert til feilinformert

Det som er nytt er i hvilket omfang og hvor raskt man kan spre feilinformasjon, inkludert i de forskningspolitiske spørsmålene som nå står ovenfor prøvelser i den norske valgkampen. Med noen tastetrykk kan den som ellers ikke ville fått sine tekster publisert i større og mer faktaorienterte aviser og tidsskrift nå opprette sine egne publiseringskanaler og spre falsk informasjon.

I en tidsalder hvor noen få aktører ikke lenger har monopol på det skrevne ord og stadig flere tar til orde for å vinne gjennom med sine meninger og perspektiv, kan det for den enkelte leser til tider bli svært kaotisk og vanskelig å sette seg inn i alles ståsted. Det gjelder ikke lenger å holde allmuen uinformert, men snarere tvert om å holde dem feilinformert.

Røde nyheter, blå nyheter

Den amerikanske avisen Wall Street Journal lanserte for ett år siden sitt signaturinnlegg «Blue Feed, Red Feed», der to separate nyhetsstrømmer viser hvilke nyhetssaker som blir hyppigst delt av liberale/demokratiske velgere på den ene siden, og konservative/republikanske velgere på den andre siden. Innlegget står igjen som et ypperlig eksempel på den polariseringen som amerikanske medier har gjennomgått de siste tiårene, og viser hvor ulike de to virkelighetene som amerikanske velgere lever i faktisk ser ut. Det som for den ene siden er fakta, blir for den andre siden løgner. På det amerikanske ytre høyre har «Lügenpresse»-begrepet igjen blitt tatt i bruk, ment som et spark mot den bedrevitende eliten.

Det som for den ene siden er fakta, blir for den andre siden løgner

Dette gjenspeiler seg i de tre gruppene som Donald Trump har utpekt til sine fiender. Den politiske eliten (først og fremst i Washington D.C.), journalister og den frie pressen, samt forskere og akademikere ved amerikanske universiteter.

Trump har allerede kommet med en rekke demonstrasjoner på dette, slik som under fjorårets valgkamp da han anklagde sine motstandere for valgfusk og å ha «rigget» valget, og å fullpakke politiske uttalelser og kommentarer med objektivt falske opplysninger. Denne metoden har han tatt med seg videre inn i presidentskapet, hvor han i tillegg kutter støtten til forskning og alle nivå av det offentlige utdanningssystemet. Trump har også åpent gått ut og gitt sin støtte til Alex Jones fra Infowars. Han innrømmer at han får store deler av nyhetene fra Fox News Channel og utnevnte Steve Bannon, sjefsredaktør Breitbart, til sin øverste politiske rådgiver i maktovertakelsen.

Et opprør mot de etablerte partiene

Trump vant mange velgere i rustbelte-statene. Debattpanelet på Litteraturhuset påpekte hvordan denne gruppen hadde fått ofret sitt livsgrunnlag på alteret til en ny økonomisk orden, blant annet gjennom den store utfasingen av amerikanske industrijobber til en håndfull asiatiske land sent på 1980-tallet.

Når det nå ikke lenger finnes noe politisk parti som kjemper for den amerikanske arbeideren, vil det å stemme på og heie fram en kandidat som tilsynelatende skiller seg fra alle andre slik Trump lyktes med, virke som en opprørsakt mot de etablerte partiene. Trumps velgere støttet en kandidat som åpenbart ikke verdsatte redelighet og transparens i hverken journalistikk eller kunnskapsarbeid. For dem var fjorårets valg også et politisk opprør mot det de oppfattet som en elite bestående av løgnere og bedragere som har holdt dem, folket, for narr.

God forskningsformidling er gull verdt

Så hvor står da norske akademikere og journalister oppi denne anti-intellektualismen? De fleste demokratiske samfunn har en sterk og aktiv gruppe med beleste og kritiske individer som uttaler seg i offentligheten, eller en intelligentsia som det også kan betegnes, så hvorvidt akademikere burde delta eller ikke er relativt uproblematisk å ta stilling til.

Premissene for hvordan de skal delta er derimot mer uklare, og Bovims oppfordring har allerede møtt protester fra vitenskapelig hold. Debattdeltakelse kan fort bli utfordrende. Når forskere møter en mer unyansert, uinformert eller feilinformert virkelighet må de formidle sin ofte nyanserte og komplekse forskning i simplifiserende og tidvis fordummende former for å kunne nå flest mulig.

Panelet påpekte at det ikke er en forskers jobb å rette opp i alle feil som folk flest gjør når de publiserer noe. Men det kan fort oppstå strid mellom dem som ønsker å «rette opp feil» i den offentlige debatten og dem som er mer opptatt av de ulike perspektivene. I slike tilfeller blir forskningsformidling gull verdt å kunne, slik at forskere så greit og enkelt som mulig kan kommunisere forskningen sin til befolkningen.