Sosiologi i praksis: Tre grunner til at sosiologer blir gode journalister

Det viktigste jeg lærte på sosiologistudiet var å stille gode spørsmål.


Tekst: Vilde Blix Huseby.
Illustrasjon: Frederikke Becher Hermansen.

En journalist har først og fremst to viktige oppgaver: Sørge for at allmennheten blir opplyst om de viktigste, dagsaktuelle hendelsene. Og drive dynamikken i nyhetsbildet fremover.

For å lykkes med det kreves vilje til å drive kritisk og grundig, uavhengig journalistikk. Og kanskje mest av alt: Evnen til å stille gode spørsmål.

For å få til det kan man alltids ta journalistikkutdanning – men man behøver ikke.  Selv tar jeg meg selv i å bli stadig mer enig med nå avdøde professor Ragnvald Kalleberg, som sa: Flere sosiologer burde jobbe som journalister.

Her skal jeg gi tre grunner til hvorfor Kalleberg har rett.

Fra Blindern til rikspressen

Selv er jeg utdannet master i sosiologi, og har de siste tre årene jobbet som journalist. For tiden heter arbeidsplassen min Dagsavisen, der jeg jobber med utenriksstoff og politikk. Før Dagsavisen jobbet jeg tre år i en annen riksavis, Vårt Land – da med temaer som klima og miljø, bioteknologi og religion.

Hvordan havnet jeg her? Jeg fulgte interesse- og lystprinsippet. Under studiene likte jeg å leke med andre formater enn de strikt akademiske. Det gjorde faget morsommere og fikk meg til å forstå det bedre.

Jeg startet som skribent og redaktør i Studentmagasinet Socius. Deretter ble veien til mens jeg gikk: Fra studentskribling på Blindern til Natur og Ungdoms nettmagasin Putsj. Derfra videre til rikspressen. Mengdetrening gir som kjent resultater.

Vilde_Blix_Huseby-foto Matthis Kleeb Solheim svarthvittt

(Foto: Matthis Kleeb Solheim)

«Sosiologi i praksis»

  • Sosiologen.no sin nye serie tar for seg hvordan sosiologer i ulike aldre og med ulike yrkesbakgrunner bruker sosiologien i jobben sin. 
  • Spørsmålene disse sosiologene skal besvare handler om hvordan de bruker sosiologisk kunnskap i jobben og hvilke kunnskaper de har hatt mest nytte av i karrieren. 
  • Tredje sosiolog ut i serien er Vilde Blix Huseby (f. 1986). Hun er master i sosiologi fra Universitetet i Oslo og jobber som journalist i Dagsavisen. 

Grunn én: Sosiologisk fantasi

–  Dette kan vel du, som er sosiolog!

Den setningen har jeg fått høre mer enn én gang i mitt, foreløpig relativt korte, yrkesliv i journalistikkens verden. Sosiologer kan riktignok være «ensomme» på jobb, i den forstand at vi ofte ikke har kolleger med samme fagbakgrunn. Men alenegang kan også være en styrke. Kan du noe ingen av kollegene dine kan, kan det bane vei for nye, spennende arbeidsoppgaver.

Selv har jeg fått min hittil morsomste arbeidsoppgave på grunn av sosiologien. I 2016 satte Vårt Lands ledelse meg, som en av fire journalister, til å jobbe frem et av avisens største prosjekter noensinne: Maktkartet. I flere måneder ble vi fristilt fra nyhetsjobbing, med én hovedoppgave: Vi skulle kartlegge tros- og livssyns-Norges mektigste mennesker.

Selv har jeg fått min hittil morsomste arbeidsoppgave på grunn av sosiologien

Etter hvert fikk jeg også et hovedansvar for å lede prosjektet. Fagkunnskap var en hovedgrunn: Jeg hadde klare idéer om hvordan prosjektmetodikken kunne utvikles, kjennskap til perspektiver på makt og evne til å snakke «forskerspråk». Og redaktørene så også at jeg ble engasjert – selvsagt: For en sosiolog var dette en drøm å jobbe med.

Grunn nummer én til at sosiologer blir gode journalister er derfor: Sosiologer sitter på kunnskaper som andre journalister ikke gjør.

Det sier jeg ikke for å undervurdere journalistutdanningen. Men sosiologer trenes opp til et helt særegent blikk – «sosiologiske briller» om du vil, eller «sosiologisk fantasi». Det består av perspektiver, teorier og begrepsapparater som gjør oss gode til å analysere verden der ute. For eksempel: Hele Norge skriver «ulv!», og tenker: «ulv». Vi kobler inn kulturell motstand. Når valgkampdebatten med ett domineres av sosial ulikhet, står vi klare med redskaper til å forstå nyansene og konfliktlinjene. Slikt er til god hjelp når man jakter nye og relevante vinklinger.

Grunn to: Metode

Ekstraordinære prosjekter som Maktkartet er én ting. Det beste med utdanningen min er hvor nyttig den er i hverdagen. Da tenker jeg på kompetansen sosiologer og journalister har til felles: Metode.

For en journalist er nemlig metode alfa og omega. Gode intervjuer avhenger av at intervjueren stiller gode spørsmål. Troverdig journalistikk av at journalisten ikke slår fast mer enn det er hold for. Samtidig krever jakten på informasjon av at man vet hvor og hvordan man skal lete – om det så er godt skjulte kilder eller gjennom søk i databaser.

Det beste med utdanningen min er hvor nyttig den er i hverdagen

Alt dette har sosiologer god øvelse i. Fra intervjuteknikk – med evnen til å kunne lytte, probe og skape tillit, til å beherske intervjutyper i spennet fra gruppeintervjuer til sensitive dybdeintervjuer. I tillegg: Behandling av datamateriale. Opptak og notater, transkribering og anonymisering, beskyttelse av kilder og lagring av data.

Grunn nummer to til at sosiologer bør bli journalister er derfor: Vi er drilla på metode.

Selvsagt er det mange studier som gir studiepoeng i metode. Sosiologens fordel er bredden. Der studenter på andre samfunnsvitenskapelige studier velger spesialisering i enten kvalitative eller kvantitative metoder, får sosiologer begge deler: i pose og sekk.

Grunn tre: Evnen til å sette seg raskt inn i nye temaer

Metoden er tett knyttet til siste og tredje, vel så viktige grunn: Sosiologer er trent i å sette seg inn i store mengder med informasjon på kort tid.

Enten det er gjennom bacheloroppgaver og semesteroppgaver, eller mest av alt gjennom en masteroppgave. Sosiologistudier lærer deg å finne frem til og sette deg inn i mange og tunge dokumenter eller andre former for datamateriale. For så å sammenstille, analysere og sortere informasjonen.

Dette er akkurat det samme som jeg gjør hver dag som journalist. I miniatyrversjon så klart. Fem arbeidsdager kan gjerne bringe fem forskjellige temaer, ofte om sakskomplekser jeg ikke har peil på. Da gjelder det å ha trening i å hente inn informasjon raskt, vite hvor jeg skal skaffe den, og raskt kunne trekke ut det viktigste av det jeg samler inn.

Sosiologistudier lærer deg å finne frem til og sette deg inn i mange og tunge dokumenter eller andre former for datamateriale. For så å sammenstille, analysere og sortere informasjonen

Også her kunne jeg nevnt flere studieprogrammer som gir samme kompetanse. Som kjent er det mange veier til Rom. Men sosiologens fordel skinner klart gjennom også her: Vi deler vårt studieområde med det som også er journalistens viktigste studieobjekt: Samfunnsspørsmål, og i bred forstand.

Sosiologiske øvelser – hver dag

Av de mange grunner til at sosiologer blir gode journalister, står altså disse tre frem: Fantasi, metode og analytisk kompetanse. Alle peker de tilbake på der jeg startet: Den nødvendige evnen til å stille gode spørsmål.

Nettopp det er grunnen til noe langt viktigere enn at sosiologer kan bli gode journalister. De vil også trives i jobben.

Utfra hva jeg har observert er nemlig sosiologer som yrkesgruppe en svært broket forsamling. Men en fellesnevner har vi: Vi drives av nysgjerrighet – på mennesker og samfunnet omkring oss. Det er et sug vi får stilnet under studiene, og som mange av oss nok leter etter i yrkeslivet.

Velger man journalistikken, fortsetter man å stagge suget.