Østkant og vestkant: Oslos historie som delt by

200 år med byutvikling har befestet de stabile klasseskillene i Oslo, men forskjellene har økt med den siste generasjonen, skriver historieprofessor Jan Eivind Myhre i dette essayet.

Reichborns kart over Christiania, 1811.
(foto: Nasjonalbiblioteket)

TEKST: Jan Eivind Myhre, professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Alle større byer i Vesten er sosialt delt med ulike klasser og lag i forskjellige bydeler. Men ikke overalt har en todeling festet seg så sterkt som i Oslo og ikke minst gitt den navn: «Østkanten» og «Vestkanten», svarende til arbeidernes mot borgerskapets eller underklassens mot overklassens deler av byen. Internasjonalt er ikke sjelden «vest» blitt synonymt med det sosialt eksklusive («West End»). Men dette er ingen regel; i Stockholm ligger overklassens boliger i øst (Östermalm, Lidingö). Dette har fått enkelte til å lansere en vindteori som forklaring. I Vest-Europa kommer de dominerende vinder fra vest, i Stockholm fra øst. Siden de førindustrielle og tidligindustrielle byenes sentrum luktet vondt fra doer, hestemøkk, og industri, var det en fordel å unngå lukta ved å bo på den siden vinden kom fra.

Både for Oslos og andre byers vedkommende er dette vel spekulativt. Vi må nok finne andre forklaringer og skal feste oss ved 1) det juridiske aspektet, som bygrensenes betydning, 2) industrialiseringen, 3) innflytting og byvekst, 4) markedsmekanismen og 5) byplanlegging og boligpolitikk. Det dreier seg om 200 års byutvikling, fra om lag 1800 til i dag.

(...) de sosiale skillelinjer gikk mellom sentrum og periferi, «den egentlige by» og forstedene. De siste ble av Wergeland i sterke ordelag kalt byens stebarn.

Bygrenser

I den lille førindustrielle 1800-talls-byen med sine trange grenser var kjøpmannskap og håndverk privilegerte virksomheter begrenset til hva samtiden kalte «den egentlige by», innenfor bygrensene. Borgerne bodde derfor i byområdets sentrum, i Kvadraturen. De velstående handelsborgerne med sin eksporthandel og importhandel bodde nær byens havn i Bjørvika, i de såkalte Søndre og Østre Kvarter. Håndverkerne levde mest nord og vest i byen. Også embetsmennene bodde sentralt. Utenfor den egentlige byen, i forstedene i vest (som Pipervika), i nord (Bergfjerdingen, Hammersborg og Sagene) og i nordøst og øst (Storgata, Vaterland, Grønland, Enerhaugen bl.a.) bodde arbeiderne, oftest i dårlige kår. Selv om det også fantes småhandlere (høkere) og håndverkere her, var mønsteret klart: de sosiale skillelinjer gikk mellom sentrum og periferi, «den egentlige by» og forstedene. De siste ble av Wergeland i sterke ordelag kalt byens stebarn.

Industrialiseringen

De store byutvidelsene i 1859 og 1878, sammen med økende næringsliberalisme, gjorde slutt på privilegiene som grunnlag for sosiale og geografiske forskjeller. Fra midten av århundret gjorde industrialiseringen sitt inntog. Den var især knyttet til vannkraften i Akerselva og Loelva. Her ble også arbeidene boende i en tid da transportmidlene var svakt utviklet. Når et mønster på den måten etablerer seg, har det tendens til å fortsette. Industrialiseringen var ikke minst viktig fordi den førte med seg nye måter å bygge på: store hus i jern, stål og mur. Ikke minst ble transporten revolusjonert.

I annen halvdel av 1800-tallet fant det sted en fenomenal vekst i hovedstaden, fra om lag 40 000 til en kvart million. Drivkreftene var industrialiseringen i vid forstand og ikke minst Kristianias rolle som landets hovedstad og hovedby, både i administrativ og økonomisk forstand. Byen ble også sentrum for organisasjoner og medier. Veksten forutsatte en voldsom innflytting. Konsekvensene for byens sosialgeografi – hvordan det romlige reflekterte det sosiale – var særlig av to typer: Etableringen av borgerskapets vestkant og tilflytternes østkant.

For det første innebar byveksten at sentrum ekspanderte med sin administrasjon, handel, underholdning og småindustri (som trykkerier). Byens borgerskap flyttet ut og flyttet vestover. Her var det nemlig ledige tomter på det som i generasjoner hadde vært byens felles bymark, men som gradvis ble eid av borgerne. At Slottet ble bygget på en høyde vest for byen pekte også ut retningen. En av de første bydelene het da også «Bak Slottet». Fra 1850-årene ble Homansbyen bygget, på tomter utparsellert for byens embetsmenn og velstående næringsdrivende. Dermed var kimen til Vestkanten lagt, og bydeler som Frogner, Fagerborg og Majorstua fulgte utover i århundret, riktignok med visse lommer av østkant iblandet, slik som Balkeby, et filantropisk anlegg fra 1850-årene for å hjelpe arbeiderbefolkningen til husvære.

Straks bydelene hadde etablert seg med en viss sosial profil, trådte to mekanismer i kraft som forsterket deres sosialgeografiske karakter: tomteprisene i de borgerlige strøk økte, og prinsippet om at like søker like – eller krake søker make – ble forsterket

For det andre: Innflyttingen til hovedstaden besto hovedsakelig av folk fra bygdene nord, øst og sørøst for byen, ikke minst fra Romerike. De kom langs innfartsveiene Trondheimsveien, Strømsveien og Enebakkveien og bosatte seg i Kristianias østlige utkanter, ikke sjelden i boliger de selv satte opp: Bjølsen, Rodeløkka, Sandaker, Torshov, Kampen, Vålerenga og langs Ekebergsiden. Disse bydelene var bygget i tre og lå i utkanten av byen, ettersom de sentrale bydeler hadde murtvang på grunn av brannfaren. Men mot slutten av århundret ble det fart på byggingen av leiegårder i mur, og Grünerløkka, Tøyen og Gamlebyen ble til indre Østkant.

Markedets makt

Straks bydelene hadde etablert seg med en viss sosial profil, trådte to mekanismer i kraft som forsterket deres sosialgeografiske karakter. Tomteprisene i de borgerlige strøk økte, og prinsippet om at like søker like – eller krake søker make – ble forsterket. Folk søkte seg dit andre av samme klasse og kultur allerede bodde. Det gjaldt selv om bedre transport – jernbane, hestesporvei fra 1875 og fra 1894 elektrisk sporvei («trikken») – medvirket til at folk ikke nødvendigvis bodde nær arbeidsstedet.

Dette mønsteret strakte seg interessant nok utover i byens forsteder i nabokommunene, i første omgang i Aker (slått sammen med Oslo i 1948) og i Bærum, etter hvert i Asker, Lørenskog og Oppegård og videre utover. Byens vestkant fikk sin forlengelse langs jernbanen vestover til Bestum, Lysaker og Bærum, nordvestover langs Holmenkollbanen (1898) og nordover langs Akersbanene til Sognsvann (1920-30-årene). De to siste representerte bygging av forstadsbane og boligbygging i ett. Banene ble finansiert ved salg av tomter langs banen. Både størrelsen på tomtene og ordlyden i salgskontraktene sørget for at bebyggelsen fikk et borgerlig preg.

Også østover skapte nye transportmidler – jernbane og forstadsbane – nye forsteder, men av mer beskjedent slag. Hva virket til at bebyggelsen her ble østkant-aktig? Dels skyldtes det at bebyggelsen ble en forlengelse av allerede etablert østkant. Deler av området ble utparsellert av boligspekulanter til billig pris: tomtene var små og lå til dels godt unna transportmidler (som Risløkka). Men hverken Oslo øst eller vest var homogene. I vest bodde industriarbeidere nær jobben på Skøyen og Lysaker. I Bærum bygde arbeidere selv på billig grunn (Egne Hjem) eller på billige tomter solgt av spekulanter (Haslum). I øst fantes flere villaområder preget av middelklasse. Ikke minst oppstod det allerede fra 1880-årene langs jernbanen sørover velstående villaforsteder i bydelene Bekkelaget, Nordstrand og Ljan. I stedet for å snakke om overklasse i Oslo øst, er det bedre å tale om Oslo sør.

Byplanlegging

Oslos mest påfallende byutvikling i etterkrigstiden var den storstilte utbyggingen av drabantbyer, først og fremst blokkbebyggelse. Den foregikk mest i halvoffentlig regi gjennom OBOS, men også i form av privat bygging (Selvaag). Kommunen la til rette blant annet gjennom billig grunn. De aller fleste drabantbyene ble liggende i øst (Groruddalen) eller i sørøst (Østensjøbyen), der det var mest plass. De var ikke planlagt som noen ny Østkanten. Boligstandarden var god, mange leiligheter etter hvert med tre-fire rom. Mange middelklassefamilier fant husvære øst i byen og østkant-vestkantskillet ble ikke mer markert i de første tiårene etter krigen.

I den siste generasjonen ser det ut til at forskjellene har økt igjen. Den sterke velstandsøkningen har kommet den vestre halvdel av byen og Nordstrands-området mest til gode. Områder med særlig høy levestandard er blitt mer synlige enn fattige bydeler; det har oppstått et uttrykk som «gylne gettoer». Tilstrømningen av innvandrere, først til indre by, siden til ytre by øst, har forsterket utviklingen. Siden deler av indre by øst har gjennomgått en «gentrifisering» (bosatt av velutdannede grupper) i takt med byfornyelsen, er deler av ytre øst blitt den typiske Østkanten.

 

Teksten er basert på Jan Eivind Myhres kapittel «Oslos historie som delt by», fra boka Oslo. Ulikhetens by, redigert av Jørn Ljunggren.

Les mer

En kommentar om ulikhetenes by