Å måle demokratiet

Hvordan er det forskningsmessig mulig å si noe om hvorvidt en stat er mer eller mindre demokratisk enn den var for ti, tyve eller tredve år siden?

(foto: love cc)

TEKST: Eline Løvlien, stipendiat i statsvitenskap ved NTNU.

“[…] it has been said that democracy is the worst form of Government except for all those other forms” – Winston Churchill, 1947

I 1992 publiserte Francis Fukuyama boken The End of History and the Last Man. I boken hevdet Fukuyama at det liberale demokratiet var kulminasjonen av en lengre evolusjonær prosess og hvor det liberale demokratiet utgjorde den fullendte regimeform. Det liberale demokratiet var ifølge Fukuyama resultat av en lengre ideologisk kamp og utgjorde menneskelig styresetts «endelige form» (Fukuyama, 2006).

De siste årene har man sett et skifte innenfor den akademiske diskursen, hvor en optimistisk fremtidstro på det demokratiske prosjektet, slik man så den manifestert hos Fukuyama, har måtte gi tapt for et økt fokus på en mulig demokratisk tilbakegang.

Regimestudier og demokratiforskning

Den demokratiske optimismen slik den manifesterte seg hos Fukuyama fortsatte utover 1990-tallet og frem til midten av 2000-tallet (Diamond, 2015). De siste ti årene har man imidlertid vært vitne til negativ utvikling, for første gang er det en tilbakegang i antallet demokratiske stater og anti-demokratiske tendenser i vestlige demokratiske stater (Diamond, 2015). Dette nye fenomenet har blitt omtalt som demokratisk erodering, hvor man ser en gradvis uthuling av demokratiske institusjoner og økt politisk fremmedgjøring hos befolkningen (Foa and Mounk, 2016).

Valget av Donald Trump som president i USA mot slutten av 2016 sees på som et uttrykk for denne fremmedgjøringen, men dette er kun en del av en mye større global trend. Nyere kohort-studier på tvers av land viser at det eksisterer et generasjonelt «mistillitsgap», hvor millenniums-generasjonen uttrykker mindre støtte til demokratiske prinsipper og samtidig en større villighet til å støtte opp under mer autoritære lederskikkelser (Foa and Mounk, 2017). Denne mistilliten blir spesielt bekymringsverdig om den sees i lys av den negative demokratiske utviklingen.

Å snakke om demokrati som en målbar enhet er en sentral utfordring innenfor samfunnsvitenskapene siden begrepet opererer på et svært høyt abstraksjonsnivå

Men spørsmålet blir så, hvordan det er forskningsmessig mulig å si noe om hvorvidt en demokratisk stat er mer, eller mindre demokratisk enn den var for ti, tyve eller tredve år siden?For å si noe substansielt om mulig demokratisk tilbakegang eller framgang må demokratiet kunne operasjonaliseres som en målbar enhet.

For å illustrere denne problemstillingen vil tre av de vanligste demokratimålene i samfunnsvitenskapene presenteres. Disse brukes ofte som utskiftbare mål på demokrati, men det er ofte mye metodologiske og faglige uenigheter som ligger bak de ulike målene. Utviklingen av målene krever en konseptualisering av hva som ligger i begrepet demokrati og byr derfor på både teoretiske og metodologiske utfordringer. Innenfor studier i komparativ politikk og internasjonale relasjoner har bruk av statistiske demokratimål blitt svært vanlig, men fagfeltet har også blitt kritisert for manglende kritisk blikk på kvaliteten på dataen man benytter (Munck and Verkuilen, 2002).

Hvordan kan demokrati måles?

En klassisk definisjon av demokrati hevder at demokrati best kan defineres ved hva det ikke er; demokrati forutsetter at det ikke er et autokrati (Jaggers and Gurr, 1995). Der hvor et autokrati er definert av en utøvende makt som kan besitte ubegrenset makt, er demokratiet betinget av et mandat fra folket for at den utøvende makt skal kunne operere. Ut ifra denne definisjonen kan man se på autokrati og demokrati som to motpoler på et kontinuum (Jaggers and Gurr, 1995). Det er innenfor forskning på dette kontinuumet at regime og demokratiforskning har vokst frem.

Å snakke om demokrati som en målbar enhet er en sentral utfordring innenfor samfunnsvitenskapene siden begrepet opererer på et svært høyt abstraksjonsnivå. Konseptet demokrati kan i korthet defineres som et folkestyrt regime. Dette er en svært bred definisjon og for å kunne muliggjøre måling av grad av demokrati må man nødvendigvis kunne konvertere denne komplekse styreformen ned i enkle, målbare kategorier. Forsøk på å operasjonalisere et såpass abstrakt begrep som demokrati er utfordrende og det pågår i fagmiljøet kontinuerlige diskusjoner om hvordan bedre validiteten til dataene man benytter.

Et av de mest sentrale verkene innen regimeforskning er Robert Dahls bok Polyarchy fra 1971. Dahls bidrag sees i dag på som en milepæl innenfor demokratistudier og har blitt utgangspunktet for mange senere studier om regimer og demokratisk utvikling. I arbeidet med boken definerte han deltakelse og opposisjon som de to mest sentrale kriteriene for en demokratisk stat (Dahl, 1977). Gjennom aktiv deltakelse, i form av politiske partier, sikrer man en opposisjon som konkurrerer mot de etablerte myndighetene i frie valg. Denne dialektikken mellom myndighetene og en kritisk opposisjon legger dermed grunnlag for en demokratisk stat. Mye av de senere målene på grad av demokrati har tatt utgangspunkt i Dahls definisjoner og benyttet dette som utgangspunkt.

Demokratimål og  utfordringer

Innenfor samfunnsvitenskapene er det spesielt noen demokratimål som er vanlige å referere til. Disse er svært ofte kontinuerlige mål som skal gjøre det mulig å studere glidende overganger fra autokrati eller ikke-demokratier til demokrati. Det finnes også dikotome mål som benyttes, men disse er ikke i stand til å fange opp de gradvis endringene i regimetype. Det er også svært ulikt hva de forskjellige demokratimålene vektlegger som fundamentale demokratiske faktorer. Dette gir utslag i hvilken grad et land vurderes som demokratisk. Felles for disse er at vurderingene og kodingen ofte gjøres manuelt og baserer seg på subjektive vurderinger (Gunitsky, 2015).

Den muligens mest kjente av demokratimålene er hentet fra Polity-dataserien. Dataserien har et eget mål på demokrati, men dette pleier å kombineres med et mål på autokrati. Når disse to målene slåes sammen får man et skala som går fra -10 (totalt autokrati) til +10 (totalt demokrati) og fungerer som et regimemål. Politys regimemål er svært vanlig å benytte i større kvantitative undersøkelser og gjør det mulig å for eksempel studere glidende overganger fra autokrati til demokrati eller demokratisk tilbakegang i et regime. Polity har et institusjonelt perspektiv og fokuserer hovedsakelig på den institusjonelle utformingen for å vurdere regimetype. Polity har en demokratiskala som baserer seg på fire bestemte mål; grad av politisk deltakelse, pluralismen i den utøvende maktgrenen, åpenhet og hvilke begrensninger den utøvende makt er underlagt (Gurr 1974). Polity dataene er et av de mest brukte målene på regimetype, mye på grunn av den brede dekningen både geografisk og temporalt.

Politys fokus på institusjonelle aspekter og maktfordeling kan også gå på bekostning av andre sentrale elementer ved et demokrati. Schmidt presenterer en av disse uintenderte feilene i en artikkel fra 2015. Ifølge målingene til Polity har USA vært et velfungerende demokrati siden 1810, da maktfordelingsprinsippet var implementert og begrensninger var lagt på den utøvende myndighet. Dette ignorer at det på samme tidspunkt var svært få stemmeberettigede. Den kontinuerlige utestengingen av afro-amerikanere fra politiske prosesser- fra slavetiden og frem til nyere tid blir heller ikke fanget opp i Politys data (Schmidt, 2015).

 

Ifølge målingene til Polity har USA vært et velfungerende demokrati siden 1810, da maktfordelingsprinsippet var implementert og begrensninger var lagt på den utøvende myndighet. Dette ignorer at det på samme tidspunkt var svært få stemmeberettigede

Det andre demokratimålet er fra den amerikanske stiftelsen Freedom House. Freedom House sitt demokratimål er basert på to hovedkriterier, politiske rettigheter og borgerfriheter. Disse to målene blir vurdert av et panel av eksperter som rangerer grad av frihet fra 1 («fri») til 7 («ikke fri»). Den sammenlagte scoren fra disse to målene bestemmer hvordan stater scorer på demokratiindeksen. På den andre siden har man konseptualisering av demokrati slik den finske forskeren Vanhanen definerer det. Hans demokratiindeks legger vekt på valgdeltagelsen til befolkningen for å vurdere grad av demokrati (Vanhanen, 2000). Når Freedom House vektlegger grad av frihet som det sentrale elementet i demokratiet, mens Vanhanen ser på valgdeltakelse og Polity fokuserer på maktfordeling vil dette fargekoding av dataen, som igjen vil være med å påvirke resultatene og funnene til forskere som benytter seg av dataen.

Som Gunitsky påpeker kan disse målene også noen ganger komme i konflikt med hverandre. Et eksempel på dette er demokratimålet til Vanhanen ser på høy stemmegivning i befolkningen som et tegn på en demokratisk stat, i.e. jo høyere andel stemmegivning i befolkningen jo mer demokratisk (Vanhanen, 2000). Obligatorisk stemmegivning vil intuitivt føre til høyere stemmegivning som igjen vil innebære at en stat plasserer seg høyere på demokratiindeksen til Vanhanen. På den andre siden vil obligatorisk stemmegivning anses som en innskrenking av personlig frihet og slå negativt ut på for eksempel Freedom House sin måling hvor frihet er demokratiets definerende kvalitet.

Det er ikke mulig å si at en målemetode er mer nøyaktig enn en annen, men kun at de mange målene som benyttes er et resultat av ideologiske og kulturelle forskjeller

Gunitsky har et godt eksempel på problemer som kan oppstå når man forsøker å definere demokrati. Han påpeker at både Sovjetunionen og USA definerte seg som demokratiske stater under den kalde krigen. Intuitivt vil dette høres merkelig ut for mange, da de to regimene sees som totale motpoler. Det som gjorde det mulig for både USA og Sovjetunionen å definere seg som demokratiske regimer var fundert i deres ulike konseptualiseringer av demokratibegrepet. Den amerikanske tradisjonen så på individuell frihet som den definerende kvaliteten ved et demokrati, mens Sovjetunionen la sosial rettferdighet til grunne for sin tolkning (Gunitsky, 2015).

Dette eksemplifiserer vanskeligheten ved å definere, og ikke minst måle, demokrati. Det er ikke mulig å si at en målemetode er mer nøyaktig enn en annen, men kun at de mange målene som benyttes er et resultat av ideologiske og kulturelle forskjeller. Målene til Freedom House har et amerikansk utgangspunkt, noe som resulterer i et fokus på individuelle rettigheter og frihet. Dette kan gi forfordeling for land med typiske «vestlige» demokratiske trekk.

Disse konseptualiseringene og målene på demokrati søker å beskrive en objektiv sannhet, men de ender ofte opp med å bli stående som rivaliserende definisjoner (Gunitsky, 2015). Dette er også et av problemene man møter på i samfunnsvitenskapen når man skal benytte seg av demokratimål i forskningsøyemed. Dette gjør ikke genereringen av dataen mindre viktig. Innenfor samfunnsvitenskapene er mål på regimer og grad av demokrati et viktig instrument for å kunne si noe om verden vi lever i og usikkerheten knyttet til måleinstrumentene noe man må leve med.

Litteratur

Dahl, R. A. (1977) Polyarchy: Participation and Opposition. New Haven, CT: Yale University Press.

Diamond, L. (2015) Facing up to the democratic recession, Journal of Democracy, 26(1), pp. 141-155.

Foa, R. S. and Mounk, Y. (2016) The democratic disconnect, Journal of Democracy, 27(3), pp. 5-17.

Foa, R. S. and Mounk, Y. (2017) The Signs of Deconsolidation, Journal of Democracy, 28(1), pp. 5-15.

Fukuyama, F. (2006) The End of History and the Last Man.  Free Press.

Gunitsky, S. (2015) Lost in the gray zone: Competing measures of demoracy in the former Soviet republics, in Cooley, A. and Snyder, J. (ed.) Ranking the World: Grading States as a Tool of Global Governance. Cambridge: Cambridge University Press.

Jaggers, K. and Gurr, T. R. (1995) Tracking democracy’s third wave with the Polity III data, Journal of Peace Research, 32(4), pp. 469-482.

Munck, G. L. and Verkuilen, J. (2002) Conceptualizing and measuring democracy: Evaluating alternative indices, Comparative political studies, 35(1), pp. 5-34.

Schmidt, M. G. (2015) Measuring democracy and autocracy: Universitât Heidelberg.

Vanhanen, T. (2000) A New Dataset for Measuring Democracy, 1810-1998, Journal of Peace Research, 37(2), pp. 251-265. doi: doi:10.1177/0022343300037002008.