STARMUS: Vitenskapens rolle i det tjueførste århundret

Refleksjoner fra en musikk- og vitenskapsfestival.

Prestisjetungt panel møttes til debatt under festivalens første dag.
(Foto: Starmus)

TEKST: Emil Øversveen, stipendiat ved NTNU.

18. juni var det duket for en av årets store vitenskapelige happenings da den bokstavelig talt stjernespekkede musikk- og vitenskapsfestivalen Starmus gikk av stabelen i Trondheim. Om man ser bort fra at trekkplasteret Steven Hawking måtte avlyse og kontroversen som oppsto etter noen uheldige kommentarer fra økonom Chris Pissarides, kan arrangørene se tilbake på en vellykket festival.

Et av festivalens mest forhåndsomtalte arrangementer var The Role of Science in the 21st Century. Paneldebatten fant sted umiddelbart etter åpningsseremonien, og dannet dermed bakteppet for resten av festivalen. Til stede for å diskutere spørsmålet om vitenskapens rolle i samfunnet, var økonomene Finn Kydland og Christopher Pissarides, hjerneforskerne Edvard Moser og May-Britt Moser, astrofysikerne Adam Riess og George Smoot, fysikerene Robert Wilson og Stefan Hell, molekylærbiolog Susumu Tonegawa, og nevropsykolog Torsten Wiesel. Disse er alle nobelprisvinnere innen sine felt, og ifølge ordstyrer og Nobel-vitenskapsoffiser Adam Smith er dette den første gangen så mange prisvinnere er samlet i en slik debatt.

Paneldebatten ble innledet av Carlos Moedas, portugisisk økonom, politiker og EU-kommisær med ansvar for forskning og innovasjon. Moedas argumenterte for at vitenskapen burde være et verktøy for å beskytte demokratiet, og at det nå er vitenskapens oppgave å snu tendensen mot et postfaktasamfunn.

Vitenskapen som integrerende kraft

En studie gjennomført i Frankrike viser at nesten 41% av befolkningen mener vaksiner kan være farlige, til tross for at nesten all medisinsk forskning viser det motsatte, fortalte Moedas. Studien på at befolkningen har mistet tillit til vitenskapen, men slik har det ikke alltid vært, hevdet Moedas: Med månelandingen og Hooverdammen som eksempler, argumenterte han for at vitenskapen tidligere fungerte som en samlende kraft, hvor alle fra håndverkere og byråkrater til ingeniører og forskere samarbeidet om et felles prosjekt til samfunnets beste. Ifølge Moedas må vitenskapen vende tilbake til den type oppdragsforskning som gjorde månelandingen og Hooverdammen mulig. Forskere må ikke gjemme seg i laboratoriene sine, men slippe offentligheten inn i arbeidet: «Publikum er ikke interesserte i resultater, men i veien dit […]. Vi må involvere offentligheten i den vitenskapelige prosessen, og finne mål for forskningen som alle kan stille seg bak».

En studie gjennomført i Frankrike viser at nesten 41% av befolkningen mener vaksiner kan være farlige, til tross for at nesten all medisinsk forskning viser det motsatte

Et interessant trekk ved Moedas’ innlegg er at han gir vitenskapen den samme integrerende funksjon som religion, kultur og verdier ofte har hatt i sosiologiske beskrivelser av samfunnet. Vitenskapen skal her fungere som en bærende drivkraft i samfunnet, først som kilde til teknologiske nyvinninger som vil komme hele menneskeheten til gode, dernest som uttrykk for menneskets iboende nysgjerrighet og oppdagelseslyst. Det er lett å komme med kritiske innvendinger til denne framstillingen. For eksempel kan man spørre seg om arbeiderne på Hooverdammen virkelig jobbet og sleit fordi de ville fremme vitenskapen og bygge nasjonen, eller om de egentlig bare ville brødfø seg og sine under den amerikanske depresjonen.

Samtidig er det vanskelig å ikke la seg forføre av Moedas’ syn på vitenskapen som samlende og frigjørende kraft, et ideal som også må sies å prege Starmus-festivalen som helhet. Spørsmålet om vitenskapen har vilje eller evne til å leve opp til dette idealet sto imidlertid ubesvart igjen etter innledningen, og dette dannet grunnlag for den videre diskusjonen.

Edward Moser og Adam Riess i debatt.
(Foto: Starmus)

Økt kompleksitet og metodemangfold

Diskusjonen startet med at moderator Adam Smith spurte panelet om hva som har kjennetegnet vitenskapens utvikling i det tjueførste århundret. Hjerneforsker Edward Moser trakk fram at den forskningsteknologiske utviklingen har ført til en dreining mot store forskergrupper og høyere grad av arbeidsdeling: «Mengden av data og dataenes kompleksitet har økt. Samtidig utvikler metodene seg mye raskere enn før. Når man har så mange metoder, og så komplekse data, kan man ikke forske alene lenger».

Nevropsykolog Torsten Wiesel argumenterte for at dreiningen mot store datasett har gått på bekostning av de store ideene. Ifølge Wiesel har det å samle inn data blitt viktigere enn å stille gode spørsmål, med det resultatet at forskeren blir stadig likere håndverkeren. I forlengelse av dette påpekte astrofysiker Adam Riess at for store forskningsgrupper kan medføre at enkeltforskeren mister tilknytning til prosjektet: «Om man får tildelt vitenskapelige arbeidsoppgaver som ved et samlebånd mister man det elementet hvor folk kan leke seg og få utløp for fantasien».

Etter hvert kom panelet tilbake inn på spørsmålet om vitenskapens rolle i samfunnet, og om forskere burde prioritere den type oppdragsforskning Moedas’ etterspurte. Her var panelet mer delt. Mens May-Britt Moser mente forskere ikke burde stille små spørsmål, men i stedet gjøre en forskjell med forskningen, advarte andre i panelet mot at et fokus på samfunnsnytte kan gå på bekostning av vitenskapens autonomi.

«Vårt oppdrag er å skape ny kunnskap», sa Torsten Wiesel. «Om denne kan bli anvendt er det fint, men det er kunnskapen i seg selv som er viktig. Å løse problemer er det som trekker folk til forskning»

Vitenskapens rollekonflikt

I svarene til panelet kan man ane en konflikt mellom vitenskapens natur og den integrerende funksjonen man gjerne ønsker at vitenskapen skal fylle. En fellesnevner i den sosiologiske teoretiske tradisjonen er ideen om at det moderne samfunnet kjennetegnes av differensiering, altså en historisk utvikling hvor samfunnsfærene blir stadig mer mangfoldige og spesialiserte [1]. Den utviklingen mot datakompleksitet og metodemangfold som panelet beskriver kan sees som et uttrykk for denne differensieringen, hvor vitenskapen ikke bare lukker seg mot resten av samfunnet, men også blir mer internt spesialisert. Der fortidens renessansemennesker tidligere kunne hevde seg i flere forskjellige vitenskapelige grener, må nåtidens forskere ikke bare begrense seg til en enkelt disiplin, men gjerne også til et spesialisert felt innenfor denne disiplinen. Resultatet blir en voldsom økning i forskningens kompleksitet, noe som gjør den stadig vanskeligere å formidle til et bredere publikum.

At spørsmålet om vitenskapens rolle i samfunnet diskuteres uten å vise til forskning gjort av vitenskapsfilosofer, historikere, teknologiforskere eller vitenskapssosiologer, vitner i beste fall om uvitenhet om at denne forskningen eksisterer, og i verste fall en grov nedvurdering av slik forsknings verdi

Starmus’ store trekkplaster, Steven Hawking, er trolig en av verdens mest berømte nålevende forskere. Samtidig kan nok de færreste av oss forklare hva hans store bidrag til vitenskapen egentlig har vært, noe som antageligvis også gjelder for de øvrige nobelprisvinnerne Starmus har på plakaten. Dette skyldes nok ikke bare en formidlingssvikt, men også at store deler av den naturvitenskapelige forskningen nå befinner seg på et slikt nivå at det krever adskillig med tid og ressurser for å sette seg inn i den. I sitt åpningsinnlegg argumenterte Moedas’ for at offentligheten ikke lenger er interessert i å mates med forskningsresultater, men i stedet krever et innblikk i hvordan resultatene blir til. Selv om denne ideen passer godt inn i en samtidsånd som dyrker det handlekraftige og informerte individet, spørs det om denne typen publikumsinvolvering i forskningen er mulig annet enn på et svært overfladisk nivå.

Man kan altså spørre seg om vitenskapen i dag har evne til å fylle den type meningsbærende og verdiintegrerende funksjon Moedas mener den bør ha. Et annet spørsmål er om vitenskapen er tjent med å gå inn i denne rollen. Forskningspolitisk er det god grunn til å være skeptisk til ideen om at forskningsspørsmål burde vurderes ut fra samfunnsnytte. Tanken om at vitenskapen burde vies til store prosjekter hvor alle skal dra i samme retning, en retning som skal bestemmes av nasjonale eller politiske hensyn, er også åpenbart problematisk, og det er interessant at ingen i panelet tok tak i dette aspektet.

Den uvitenskapelige vitenskapen

Starmus er en festival uten sosiologer, statsvitere, humanister eller historikere, noe også denne paneldiskusjonen bærer preg av. Når astrofysiker George Smoot skråsikkert slår fast at 85% av all økonomisk vekst i dag skapes av «innovasjoner», eller når moderator Adam Smith avslutter en diskusjon om betydningen av kvinnelige rollemodeller i vitenskapen med en tonedøv kommentar om rosa neglelakk, kan det være vanskelig å ikke himle med øynene for de av oss som mener vi vet bedre.

Det kanskje mest problematiske aspektet ved debatten, såvel som med Starmus-festivalen som helhet, er imidlertid den implisitte grensedragningen mellom vitenskapelige og ikke-vitenskapelige temaer i programmet. At spørsmålet om vitenskapens rolle i samfunnet diskuteres uten å vise til forskning gjort av vitenskapsfilosofer, historikere, teknologiforskere eller vitenskapssosiologer, vitner i beste fall om uvitenhet om at denne forskningen eksisterer, og i verste fall en grov nedvurdering av slik forsknings verdi. På denne måten utdefinerer Starmus vitenskap og forskning som et vitenskapelig tema, noe som er paradoksalt for en festival som har som erklært mål å demonstrere verdien av vitenskapelig kunnskap.

Takk til Sofie Bratseth for kommentarer.

Noter

[1] Se Luhmann, N. (2000) Art as a Social System. Stanford: Stanford University Press, side 133.