Rase, fordommer og en offentlig sosiologi

En viktig oppgave for sosiologer bør være å gjøre begreper tilgjengelige og forståelige for allmennheten.

(Foto: Lynsey Chabot/Flickr)

Tekst: Håvard Bertelsen, master i sosiologi fra NTNU.

I 2005 adresserte Michael Burawoy behovet for en “offentlig sosiologi” (Burawoy 2005). Han presenterte en form for arbeidsdeling mellom sosiologer som deler seg i fire: Offentlig sosiologi, profesjonell sosiologi, kritisk sosiologi og politisk (policy) sosiologi.

Et av Burawoys poeng er at den profesjonelle sosiologien, som henvender seg til andre akademikere, står i kontrast til den offentlige sosiologien som i større grad henvender seg til et ikke-akademisk publikum. Mens den profesjonelle sosiologien utformer begrepsmessige rammeverk, er det en oppgave for den offentlige sosiologien å åpne opp begreper og gjøre dem tilgjengelige på en forståelig måte for allmennheten. I den offentlige samtalen har sosiologien et ansvar for å gi presise forklaringer på sentrale begreper, og bidra med nyanserte forståelser av komplekse samfunnsutfordringer.

Fordommer og diskriminering

Behovet for en offentlig sosiologi som bidrar til å presisere og kontekstualisere begreper ble tydeliggjort for meg under et arrangement av ISFiT-festivalen i Trondheim. Samtalemøtet med tittelen “Race & Prejudice” tok sikte på å diskutere de psykologiske mekanismene som driver fram fordommer og diskriminering.

I den offentlige samtalen har sosiologien et ansvar for å gi presise forklaringer på sentrale begreper, og bidra med nyanserte forståelser av komplekse samfunnsutfordringer

Som sosiolog er jeg interessert i dette temaet fordi diskriminering fortsatt er relevant for å forstå samfunnet vårt. For eksempel er diskriminering et sentralt begrep når man snakker om sysselsettingsgapet mellom minoritets- og majoritetsbefolkning. Dessverre forhindret det utelukkende psykologiske perspektivet en grundig samtale om diskriminering og ulikhet mellom grupper av mennesker.

Konferansieren Lisa Cooper la tidlig et premiss for samtalen, at ulikhet mellom grupper i samfunnet skyldes fordommer. “We’re living in a world filled with race and prejudice” ble vi fortalt, og hun ga oss noen eksempler: Fengsler rundt om i verden er fulle av migranter og “people of color”, andelen muslimer i den britiske fengselspopulasjonen er 14% selv om muslimer kun utgjør 4 prosent av befolkningen, lønnsforskjellene mellom menn og kvinner er fortsatt store, og somaliske menn i Norge har 3 til 5 ganger høyere sannsynlighet for å være arbeidsledige enn resten av befolkningen.

Konferansieren ville med disse eksemplene vise at det fortsatt finnes alvorlige tilfeller av ulikhet mellom grupper i samfunnet vårt. Jeg ble derfor litt skuffet over at forklaringene vi ble presentert av kveldens akademiske alibi, psykolog Øystein Mortensen, begrenset seg til en innføring i noen psykologiske grunnbegreper. Stereotypier, fordommer og inn-/utgrupper kan være relevante begreper å ha med seg i en slik samtale, men de kommer til kort når man skal diskutere dyptgripende historiske og strukturelle ulikheter mellom grupper i samfunnet.

Komplekse problemer, enkle forklaringer

Premisset om at ulikhet i all hovedsak skyldes fordommer er også illustrerende for hvor vanskelig det kan være å diskutere temaet “race & prejudice”. Komplekse samfunnsproblemer blir tilskrevet enkle forklaringer, og begrepene som brukes er i beste fall vagt definerte. Når begrepene er vagt definerte og årsakssammenhengene forenklet mister man av syne andre relevante forklaringer på diskriminering og ulikhet.

Når det gjelder festivalens hovedtema, diskriminering, finnes det mange ulike akademiske forklaringsmodeller. Satt på spissen kan man si at det finnes to ytterpunkter i forklaringene, der noen tilskriver de observerte forskjellene mellom minoritet og majoritet et system gjennomsyret av rasisme, mens andre forklarer forskjellene med ulik tilgang til sosiale nettverk (Midtbøen 2015: 5).

Når begrepene er vagt definerte og årsakssammenhengene forenklet mister man av syne andre relevante forklaringer på diskriminering og ulikhet

I motsetning til fordommer, som er holdninger internt i folks tankesett, uttrykkes diskriminering gjennom handlinger. Diskriminering kan selvsagt være motivert av fordommer, men ikke alle diskrimineringsforklaringer legger like stor vekt på fordommer. En fellesnevner for de mange definisjonene av etnisk diskriminering er at de legger vekt på ulik behandling mellom etniske grupper, men de skiller seg gjerne fra hverandre i spørsmålet om “hvor mye” som defineres som diskriminering. Måling av diskriminering er vanskelig, og identifisering av årsakene til diskriminering enda vanskeligere (Midtbøen 2015).

Det evinnelige rasebegrepet

En fruktbar diskusjon om diskriminering under dette arrangementet ble også vanskeliggjort av det evinnelige rasebegrepet, som ble brukt i tittelen på arrangementet og følgelig ble sentralt i samtalen. Det amerikanske språkhegemoniet bringer med seg en ballast som vi ikke kom unna denne kvelden, og den språklige presisjonen kunne vært bedre.

I min forståelse av begrepet “race” innebærer det at sosiale forskjeller mellom grupper av mennesker forklares med biologiske forskjeller mellom gruppene, og jeg ble heller ikke klokere på begrepet i løpet av arrangementet. I en norsk sammenheng føles rasebegrepet fremmed fordi det bærer med seg en bismak av biologisk determinisme. Det lar seg dårlig oversette til norsk med mindre man setter likhetstegn mellom “race” og “etnisitet”, noe som ville tømt begge begrepene for meningsfylt innhold. Slike begreper må kontekstualiseres og innholdet i dem må presiseres dersom den offentlige samtalen skal dra nytte av at man bruker begrepene.

Ord skaper virkelighet

Jeg mener at de språklige utfordringene ved dette arrangementet ikke er et rent oversettelsesproblem, men at utfordringene raskt viser seg i samtaler rundt komplekse begreper. For eksempel da Brochmann 2-rapporten ble lagt fram denne vinteren og utvalgsmedlem Asle Toje, som til daglig er forskningsdirektør for Nobelinstituttet, tok dissens på noen av rapportens konklusjoner. Det som ble slått størst opp var at Toje mente at “etniske nordmenn vil komme i mindretall”, uten at det ble presentert noen definisjon av “etniske nordmenn” (Gjerstad, Skard og Buanes 2017).

Når man ikke presiserer et begrep som etnisitet i offentlig debatt, vil tolkningene av begrepet hos oss lesere variere og dermed også vår forståelse av meningsinnholdet

Det er illustrerende for en forvirret offentlighet når heller ikke forskningsdirektøren for Nobelinstituttet gir en forklaring på hva han mener begrepet “etniske nordmenn” innebærer. Når man ikke presiserer et begrep som etnisitet i offentlig debatt, vil tolkningene av begrepet hos oss lesere variere og dermed også vår forståelse av meningsinnholdet.

For noen kan “etnisk nordmann” bety at man har så og så mange slektsledd som er født/bosatt i Norge, for andre kan det bety at man slutter seg til visse verdier og holdninger, og kanskje finnes også dem som sidestiller etnisitet med hudfarge. Derfor mener jeg at sosiologien har et stort ansvar for å definere og presisere begrepene vi bruker i offentlige samtaler.

Burawoys appell for en offentlig sosiologi, og spesielt poenget med å gjøre begreper tilgjengelige og forståelige for allmennheten, bør være en inspirasjonskilde for oss sosiologer. Slik jeg ser det er en av de viktigste utfordringene i norsk offentlighet å flette presise vitenskapelige forståelser av store samfunnsutfordringer inn i den offentlige samtalen. I min forståelse av sosiologifaget legger jeg til grunn at ord skaper virkelighet.

Dermed vil det også ligge i sosiologiens kjerne å kjempe for språklige konstruksjoner som muliggjør en fruktbar debatt om blant annet diskriminering, ulikhet og integrering. På dette området mener jeg vi fortsatt har en vei å gå, både når vi deltar på studentfestivaler, i offentlige utvalg og andre steder.

Referanser

Burawoy, M. (2005) For Public Sociology. American Sociological Review. 70: 4–28.

Gjerstad, Skard og Buanes (2017) “Hevder etniske nordmenn blir en minoritet”Dagens Næringsliv, 2. februar. 

Midtbøen, A. H. (2015) “Etnisk diskriminering i arbeidsmarkedet.” Tidsskrift for samfunnsforskning 55(1): 3–30.

International Student Festival in Trondheim (ISFiT) er en tematisk studentfestival som arrangeres annenhvert år. Temaet for årets festival var diskriminering, og festivalen samlet 500 deltakere fra over 100 land til dialog og erfaringsutveksling knyttet til temaet.