Kommensurabilitet og framtredelsesform. Noen vulgærøkonomiske emner

Oscar Dybedahl har på visse felter gjort en virkelig rosverdig innsats når det gjelder å avdekke anti-marxistisk sjarlataneri i hekademia, men hans avsløringer har hatt en dobbeltbunn.

Tekst: Jørgen Sandemose.

Oscar Dybedahl har i Sosiologen (10. 11. 2016) et innlegg, “En forsvarspolemikk for Marx og Østerberg”, rettet mot Roar Hagens kritikk av Dag Østerbergs siste bok, som mentes å handle om Karl Marx’ økonomiske teori. Også Dybedahls innlegg gjør seg fortjent til noen kommentarer.

Nå kunne – for det første – en kritikk av Østerberg uten videre være berettiget, for helt siden han begynte forsøket på å tilegne seg Marx tidlig på 1970-tallet, var hans misforståelser av graverende art (så som en fullstendig omsnuing av teorien om produktivt arbeid, samt av kjernen i verditeorien).[1] Men fra Roar Hagens side får vi høre ganske ekstreme og minst like håpløse resonnementer, så som det følgende:

Marx lanserte utopien om at arbeiderklassen skulle forvalte samfunnets ressurser i fellesskap. Hundre og femti år senere vet vi en del om forsøkene på realisere denne utopien.

For en sosiolog (og det er som en slik at Hagen presenteres) hadde det vel vært rimeligere å konsentrere seg om studier av hvordan det kan ha seg at distinkt reaksjonære elementer (så som ledelsen i det sovjetiske bolsjevikpartiet etter 1934, eller personer som Pol Pot og Hugo Chavez) kan finne det opportunt å utgi seg for revolusjonære. (Eller av hvordan publikummere kan la seg lure av dem.)

Sandemose-Joergen

(Foto: privat)

Om forfatteren:

Jørgen Sandemose (f. 1945) er førstelektor ved Institutt for filosofi, idéhistorie, kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo. Han har deltatt i den internasjonale Marx-debatten i mange år, senest med artikkelen «On the Exposition of the Transformation of Commodity-Values into Production Prices in the Third Volume of Capital—A Textual Analysis» fra 2016.

Han har også utgitt en rekke bøker, som blant annet Stat, religion, økonomi: Karl Marx og kapitalismens former fra 2002, og Kritikk av globaliseringsteorien. Om nødvendig forståelse av produksjonsmåter og verdensmarked fra 2010.

Men la dette ligge – for øyeblikket. For det som umiddelbart skaper et problem for leseren, er at Dybedahl kritiserer Hagen for de facto å plassere seg på et standpunkt som tilsvarer verditeorien til David Ricardo (1772-1823), Marx’ siste betydelige forgjenger i økonomisk teori. Dette utgangspunktet virker kunstferdig, noe man kan lese ut av at Dybedahl anskueliggjør divergensene mellom Marx og Ricardo med følgende ouverture:

I forsøket på å utvikle en teori om kapitalismen i sitt [sic] «ideelle gjennomsnitt», på tvers av alle historiske variasjoner, viser Marx at kapitalistiske samfunnsforhold formidles av ting.

Hvis dette skulle være en rimelig tese, finnes det knapt en teoretiker i historien som har tatt et motsatt utgangspunkt. Enhver vet at et sosialt system må bero på en slik relasjon, og de fleste vet at dette altså gjelder for det moderne samfunn (“kapitalismen”). Så utsagnet sier ikke noe som helst spesifikt om kapitalismen, sett i forhold til øvrige historiske samfunnsformasjoner eller produksjonsmåter.

I denne konstellasjonen finnes det gjemt to forhold som legger opp til en rekke uklarheter i Dybedahls artikkel.

LES OGSÅ: Roar Hagens bokanmeldelse og Oscar Dybedahls påfølgende kritikk

Dybedahls uklarheter

For det første: Det Dybedahl vel egentlig vil ha fram, er tingliggjøringen av sosiale forhold, som er typisk for det borgerlige samfunn. Dette er en relasjon som ikke er typisk for andre samfunn, selv om de aldri så mye er basert på formidling gjennom ting (materielle rikdommer, produksjonsmidler, jordstykker osv). Allerede i utgangspunktet fører dette Dybedahl galt av sted, ettersom han beskriver tingliggjøringen gjennom noen teser av Michael Heinrich, den kanskje viktigste ricardianer i dagens debatt (og som typisk nok oppfatter seg som “marxist”). Mer om Heinrich seinere.

For det annet leder Dybedahls synspunkt leseren ut i forvirring mht. Marx’ begrep om arbeidets allmenhet, som jo innebærer at arbeidet (i likhet med hva tilfellet er hos Hegel) tas for å være en avgjørende menneskelig aktivitet, i prinsippet likformet i all historie og i alle samfunn. Hos Dybedahl møter vi utsagn så som:

Arbeid eksisterer ikke som sådan, men bare i en bestemt sosial eller historisk form.

Slike ukvalifiserte påstander gir oss problemer, f.eks. med første del av Marx’ femte kapittel i første bind av Kapitalen (“Arbeidsprosess og forøkelsesprosess”).[2] Her er forfatterens poeng blant annet at arbeidet som sådant er transhistorisk, og har en generell dynamikk som kapitalen – som en “ny” sosial produksjonsmåte – derfor kan tilegne seg gratis “bak arbeiderens rygg”. Det sentrale blant disse trekk er den bruksverdiopprettholdende evne i alt arbeid, som under kapitalistiske forhold bidrar til den fremmedgjørende forestilling at kapitalen ved egen kraft opprettholder naturgitte, “evige” verdier, straks den har innforlivet seg arbeidskraften gjennom kjøp. Dette er nettopp et vesentlig moment i det som kalles “tingliggjøring”: Eiendomsforholdene lar selve de materielle tingene framstå som levende krefter. Tingliggjøring er stort sett det samme som det Marx kaller “varefetisjisme”: At rent sosiale fenomener framstår som naturegenskaper ved ting.

Dybedahl tar et langt skritt i retning av å sette parentes rundt prinsippet om verdibestemmelse gjennom arbeidstiden

Arbeidsprosessen «som sådan»

Dybedahl er riktignok, men åpenbart nærmest bare ubevisst, klar over Marx’ analyse av denne arbeidsprosessen “som sådan”. Han nevner den samtidig med at han polemiserer mot Hagens syn på sirkulasjon og marked hos Marx:

At Marx «nedtoner betydning [sic] av sirkulasjonsprosessen og det som skjer på markedet» kan derfor ikke stemme, siden han – i sin forsøksvis systematiske gjennomgang av kapitalismens nødvendige kjennetegn – begynner med varebytte og sirkulasjon. I min utgave er det ikke før rundt side 200 at han begynner å hinte til «produksjonens skjulte sfære».

Dette siste er nettopp stedet for den nevnte “Arbeidsprosess og forøkelsesprosess”. Men på den andre siden er Dybedahls resonnement ganske uholdbart. Marx’ undersøkelse fram til “rundt side 200” (og deretter) er bygd på analyser av økonomiske enheter som uttrykkelig føres tilbake til karakteren av det arbeid som har produsert dem, og dessuten til produktivkraften og intensiteten ved dette arbeidet. Dette vil si at Dybedahl tar et langt skritt i retning av å sette parentes rundt prinsippet om verdibestemmelse gjennom arbeidstiden. Konsekvensen er i det minste at han kommer skjevt ut hva gjelder hele denne teorien. Han skriver:

Det betyr at sirkulasjon er et [sic] helt nødvendig for Marx’ verdiforståelse. Man kan si at hele Marx’ teori i «Kapitalen» handler om markedets betydning. Det handler selvsagt også om produksjon, men det sentrale er at den kapitalistiske produksjonen får sine verdi-kjennetegn bare fordi varer produseres for salg på et marked, i konkurranse med andre vareleverandører.

Denne påstanden, særlig dens siste ledd (kursiv er tilføyd av undertegnede) er like uholdbar. Det er halsbrekkende å tenke seg at en teoretiker som Marx, som hevdet at “verdibestemmelsen gjennom den rene arbeidstid”[3] hører til først i den kapitalistiske produksjonsmåte – nemlig fordi denne alene innebærer et radikalt (eksproprierende og akkumulerende) skille mellom de arbeidende og eierne av produksjonsmidlene (og dermed først gjør dette til et abstrakt skille) – skulle tillegge verdien “bare” en bakgrunn à la Dybedahls. Arbeiderens reduksjon til arbeidskraft, altså ren arbeidsevne, Fähigkeit, overfor produksjonsmidlene, som dermed i sin tur reduseres til fremmed eiendom, er det virkelige grunnlag for produksjon basert på bytteverdier. Vareeiernes funksjon overfor produktive arbeidere blir av Dybedahl derimot tåkelagt ved at de bare oppfattes som “leverandører”.

Vesen og framtredelse

Dybedahl overser åpenbart det selvfølgelige skille mellom et forholds vesen og dets framtredelse(sform), uten å rettferdiggjøre seg ytterligere. For å gripe tak i dette, er det rimelig å skjele over til et annet skrift levert av Dybedahl, nemlig en nylig master-avhandling med tittelen Kapitalen som politisk filosofi
. En lesing av Marx‘ kritikk av den politiske økonomi som immanent sosial kritikk av kapitalismen.[4] Dette burde være tillatt, fordi Dybedahl her i det minste bringer skillet opp til vurdering, La oss se på følgende korte utdrag angående vesen og framtredelse:

… i tradisjonelle og hverdagslige bruksmåter stilles framtredelse i motsetning til vesen. I så fall virker det som om en tings framtredelsesform kan forandres eller elimineres uten å påvirke tingens vesentlige kjennetegn (…). I Hegels vesensforståelse må vesen framtre – og vesen eksisterer bare i og gjennom framtredelse. I marxistisk tenkning har derimot den dualistiske vesensforståelsen dominert, hvilket har ført til grunnleggende feiltolkninger. Hvis vesen må framtre – og vesen eksisterer i og gjennom framtredelse – så er framtredelse vesenets eksistensmåte. Med Marx framtrer de kapitalistiske forholdene slik de er, som «tinglige forhold mellom personene og samfunnsmessige forhold mellom tingene».[5]

Dette utdraget illustrerer en uklarhet som gjennomsiver begge Dybedahls to skriftstykker. Til sammen gir de to utdragene likevel grunnlag for å framheve en avgjørende misforståelse hos ham. Han forestiller seg at “vesenet” hos Hegel er noe som “eksisterer” i og med at det framtrer, og at det derfor heller ikke finnes såfremt det ikke i samme betydning også “eksisterer”. Dette er å sette tingene på hodet. Hegels teori er at det ikke kan finnes noe “eksisterende”, med mindre det har kreativ bakgrunn i et forhold som han kaller “das Wesen”. Men dette vesen er ikke begripelig uten framtredelsesform, dvs. gjennom at det eksisterer på en gripbar måte for oss. (Menneskene kan – med eller mot sin vilje – lage seg abstrakte sosiale forhold, og disse forblir i verden, uforandret som abstrakte, selv om menneskene bare kan gripe dem gjennom sansemessige eller intuitive framtredelser.)

Marx mener at økonomien (“markedsøkonomien” ville vel Hagen si?) forutsetter en grunnleggende kommensurabilitet og fast målbarhet mellom materielle produkter

Dybedahls tese om at kapitalistisk produksjon “får sine verdi-kjennetegn bare fordi varer produseres for salg” er konstruert som “an offer you can’t refuse”:[6] Overstrømmende inviterer den leseren til å se bort fra de grunnleggende, kompliserte og vanskelig gripbare, betingelser for at “verdi” overhodet har en “væren” som et grunnleggende produksjonsforhold. Disse betingelser (vil en dialektiker i Hegel-Marx tradisjonen måtte si) ligger i vesenets “grunn”, eller dets “tilstrekkelige grunn”. Kategorien der Grund er hos Hegel den høyeste og avsluttende av refleksjonsbestemmelsene (de “tankelover” som Vesenet ytrer seg i), og hos Marx den bevegelse utgått fra grunneiendommen som opprinnelig muliggjorde (og stadig muliggjør) kapitalforholdet. (Jf. den “opprinnelige akkumulasjon” i Vest-Europa, med spesiell vekt på Tudor-tidens ekspropriasjon av “das Landvolk” (Marx) i England.)

Denne “Grunn” framtrer i kapitalens eksistens som de umiddelbare produsentenes (de arbeidendes) atskillelse fra produksjonsmidlene. Dette er det samme som den grunnleggende betingelse for den sosialt gyldige forekomsten av verdi, som også er et annet uttrykk nettopp for denne abstraksjonen. Vel å merke: Det er altså tale om abstraksjonens “grunn” for så vidt som verdien er sosialt dominerende, d.e. den gjennomsyrer samfunnsbygningen og gjør den “rene arbeidstid” til verdibestemmelsens grunn.[7]

For å anskueliggjøre grovt: “Verdien”, betraktet som denne grunnleggende atskillelse mellom evner og ytre virkelighet, forsvinner selvsagt ikke hvis salget av varer skulle stanse opp (i en krise, krig, e.l.). Derimot vil den ikke framtre for oss på samme måte som under en uavbrutt produksjon, for den vil ikke ta form av realiserte priser. Men under normale omstendigheter framtrer den, og da nemlig som “bytteverdi”. I Marx’ fundamentale “varelikning” har den da form av et utsagn så som eksempelvis

20 alen lerret = 1 frakk,

ettersom Marx mener at økonomien (“markedsøkonomien” ville vel Hagen si?) forutsetter en grunnleggende kommensurabilitet og fast målbarhet mellom materielle produkter. Det viser seg så at disse simultant uttrykker seg både kvantitativt og kvalitativt.

Som vi antydet, leverer Dybedahl en feiltyding av Hegels analyse av "Væren og Vesen", og sier seg samtidig å støtte opp om formen i denne analysen, som han mener er spolert av en “substantivistisk” Marx-tolkning i kommentarlitteraturen

Det er forutsatt at produktene er kvantitativt like, hvilket viser til at de i disse volumene gjensidig har like mye abstrakt arbeidstid innholdt i seg. De er også kvalitativt like (ellers kunne de ikke ha en kvantifiserende felles substans), og derfor viser lerretets verdi seg i bruksverdiens substrat, materiaturet, av den andre varen, altså frakken. På denne måten framtrer verdien som bytteverdi, og forsåvidt samtidig som bruksverdi.

Som vi antydet, leverer Dybedahl en feiltyding av Hegels analyse av Væren og Vesen, og sier seg samtidig å støtte opp om formen i denne analysen, som han mener er spolert av en “substantivistisk” Marx-tolkning i kommentarlitteraturen.[8] Men realiteten er den stikk motsatte. Dybedahl er riktignok utilgivelig uklar mht. hvilke standpunkter han åpent og bevisst slutter seg til. Det er imidlertid klart at det han uttaler, f.eks. i det siste sitatet brakt ovenfor, leder ham inn på linje med standpunkter formulert av I. I. Rubin, som innebærer at den eneste forekomst, den eneste Væren, som verdien innehar, er å være bytteverdi, og deretter pris, for varene.

Dette kan vi også begrunne via en undersøkelse av den metode Dybedahl sokner til (både i masteroppgaven sin og i Hagen-anmeldelsen)[9] når det gjelder diskusjonen om Marx’ begrunnelse for arbeid (og dermed arbeidstid) som den eneste mulige Tertium comparationis (“sammenliknende Tredje”) mellom materielle varer. Han (Dybedahl) unnviker her (og han har mange allierte) ethvert tilløp til nøyaktig analyse av Marx’ ordbruk, og kommer derfor i skade for å tre ned på samme nivå som Eugen von Böhm-Bawerk (1851-1914) og etterfølgere, hvor en forestiller seg at det er tale om å lete opp en eller annen felles egenskap i varenes materielle skikkelse slik de ferdig foreligger. Som det tydelig framgår av Dybedahls tekst, kommer vi da lett inn i en evinnelig intellektualistisk sirkel av lyse idéer mht. hvilken av visse mengder av passive egenskaper (“nytte”, hardhet, figur (schema) osv.) eller sågar like døde komponenter i det døde varelegemet (tremasse, gassintensitet, etc. etc.) som skulle kunne brukes som sammenliknende Tredje.

Arbeidet må nødvendigvis mønstre sin felleshet ikke som død ting, eller i en død ting, men i en annen egenskap ved seg selv: Det å kunne være levende ved siden av å være dødt, for å anvende et morbid uttrykk

Nå er en slik undersøkelsesform – rent i utgangspunktet – slett ikke bortkastet, og Marx nyttiggjør seg den sågar selv, når han bemerker at når man trekker fra alle sansbare trekk ved et arbeidsprodukt, så vil det alltid være et allment natursubstrat tilbake.[10] Men hos ham –­ så som hos Hegel i et liknende tilfelle ­­– tjener slike tankeeksperimenter bare som illustrasjoner på det opprinnelige bevisets riktighet. Og dette beviset dreier seg om at et “dødt” moment eller element, eller en passiv relasjon, ikke kan være noe sammenliknende Tredje, fordi de er per definisjon forskjellige fra den ene vare til den andre. For å ta det ultimate eksempel: Arbeid nedlagt i en frakk er skredderarbeid, mens arbeid nedlagt et flak med lerret er veverarbeid. De to entitetene av “arbeid” har, som nedlagte, omformede doser av lerret og gabardin, like lite til felles som evnen til å holde en kropp varm, sammenholdt med evnen til å reflektere en spillefilm – eller som rødfarger har noe essensielt felles med epletrær. Det som er det sammenliknende Tredje hos frakk og lerret, er imidlertid at de er arbeidsprodukter – ikke slik forstått at arbeidene “likner” på hverandre, men derimot i kraft av at de er (har vært) utgivelse av levende arbeidskraft. Marx understreker dette ved enhver anledning hvor vareformen undersøkes (i den grad at det er utrolig at poenget stadig blir oversett). For eksempel i Kapitalens førsteutgave fra 1867:

Ser man bort fra den produktive aktivitetens bestemthet, og altså fra arbeidets nyttige karakter, så gjenstår dét ved det, at det er en utgivelse (Verausgabung) av menneskelig arbeidskraft.[11]

Det er altså som levende kraftutgivelse, arbeid i aktivitet, at vi finner Tertium comparationis. Arbeidet må nødvendigvis mønstre sin felleshet ikke som død ting, eller i en død ting, men i en annen egenskap ved seg selv: Det å kunne være levende ved siden av å være dødt, for å anvende et morbid uttrykk.[12]

Penger

Problemene omkring dette Tredje faller sammen med det generelle spørsmålet etter varenes kommensurabilitet. Også når det gjelder dette formelle utgangspunktet er Dybedahl overalt merkverdig uklar. Men den formuleringen som er mest i tråd med hans allmenne syn på verditeorien, er vel den følgende:

Marx‘ utelukkelse av bruksverdi [er] ikke … det samme som en utelukkelse av utilitet. ….Som bruksverdier er varene inkommensurable og kan ikke umiddelbart konverteres om [sic] til en kvantitativ nytteskala. Kvantifiseringen av nytte er – for Marx – nettopp et uttrykk for varebyttet der inkommensurable varer gjøres kommensurable gjennom penger. Det utilitaristiske nyttebegrepet er et uttrykk for situasjonen der varer byttes mot penger i bestemte proposjoner, ikke situasjonens forklaring.[13]

Nå er det slik at varer ­­– i Marx’ teori – per definisjon ikke kan byttes mot penger. At varene står overfor penger, betyr at de er tvunget til å sirkulere, idet bytteformen blir opphevet gjennom pengeinstitusjonen. Ved begynnelsen av tredje kapittel i Kapitalens første bind, med tittelen “Pengene eller varesirkulasjonen”, heter det:

Varene blir ikke kommensurable i kraft av (durch) pengene. Omvendt. Fordi alle varer som verdier er objektivert menneskelig arbeid, altså er i og for seg kommensurable, kan de i fellesskap måle sine verdier i den ene og samme spesifikke vare og dermed forvandle denne til deres felles verdimål, eller penger. Penger som verdimål er nødvendig framtredelsesform for varenes immanente verdimål, arbeidstiden.[14]

Den merkelige påstand at det skulle forholde seg omvendt, altså at det er penger som gjør varer kommensurable, innebærer at pengene tilskrives en forrang i teori og framstilling. Den statlige maktenhet som disponerer og behersker pengestemplingen (“Mynten”), skulle da være en kraft som på forhånd holdt den borgerlige vareeiende klasse (kapitalistklassen), i sjakk. Det er følgelig en ønsketeori for den sosialistiske reformismen, som kan koste på seg å droppe argumenter (og hvordan skulle en så selsom tese da også begrunnes?), og umiddelbart forestille seg at den de facto borgerlige stat skulle kunne garantere frihet for arbeiderklassen.[15]

Oscar Dybedahl har på visse felter gjort en virkelig rosverdig innsats når det gjelder å avdekke anti-marxistisk sjarlataneri i hekademia

Selve påstanden om pengenes primat har sin intuitive urimelighet i at hvis den var sann, ville pengenes historiske eksistens ikke være en følge av akkumulerte krav fra et framvoksende varebytte i europeisk historie, men derimot av gullvarens indre herlighet og gjenskinn.[16] Historieforskningen ville bli stilt på uante prøvelser.

Den prioritet som slike teorier tillegger pengeformen og pengevarens funksjoner, innebærer selvsagt ingen nyhet i den borgerlige eller småborgerlige Marx-tilegnelsen. I praksis er den blitt brukt til å påstå at det skulle finnes en ulegelig motsetning innenfor Marx’ Kapitalen, mellom verdiregningen i de to første bind, og produksjonsprisregningen i tredje bind. Som jeg flersteds har forsøkt å vise,[17] beror denne Marx-kritikken på den tese at verdimålerens pris eller verdi blir gjort til utgangspunkt for dens rolle som prismålestokk. De relative prisene varene imellom vil ifølge dette derfor bli endret av forandringer i prisen på gullmaterialet. Dette er åpenbart absurd, ettersom denne pengemateriaturen i dens egenskap av materielt produkt, altså bruksverdi, er framtredelsesform for verdien – noe vi nettopp har sett. Alle andre varers priser måles altså i bruksverdien til gullet, og deres innbyrdes relative form opptrer som forskjellige materielle gullkvanta – gram, unser, kilo, osv.

Konsekvensen av den nevnte forståelsen er dermed at verdi og verditeori oppfattes ikke som grunnlagt i materielt arbeid, men i prisbevegelser som ikke kan forklares på noen seriøs måte. En framtredende representant for tankegangen, Anwar Shaikh, har nylig innrømmet at dette gjør teorien avhengig av “gåter og mysterier”.[18] Det er altså ikke bare historiefaget som blir stilt på prøvelser. Shaikhs innrømmelse vil i praksis gjelde for all akademisk økonomisk teori, fordi samtlige av dens retninger benytter den samme type prismålestokk. Denne anvendelsen kalles i dag også en “walrasiansk” numéraire (etter Léon Walras (1834-1910)), men den ble innført med akkuratesse første gang nettopp av Ricardo, som Dybedahl altså forgjeves forsøker å holde avstand til.[19]

Dobbeltbunnen til Dybedahls avsløringer

Oscar Dybedahl har på visse felter gjort en virkelig rosverdig innsats når det gjelder å avdekke anti-marxistisk sjarlataneri i hekademia. Men hans avsløringer har hatt en dobbeltbunn. Gang på gang blir kritikken fulgt av bemerkninger om at det er urimelig at borgerlige universiteter har ansatte som er i stand til å produsere bløffmakeri. Med andre ord: Dybedahl legger stadig vekt på å forherlige professorroller parallelt med kritikken av enkelte professorer. En person som oppfatter seg som marxist, skulle være klar over at borgerskapets hekademi er en undertrykkelsesstruktur og har fordumming av omgivelsene (og seg selv) som et vesentlig eksistensvilkår.

I det par skrifter av Dybedahl vi her har sett på, kommer denne sistnevnte karakteren ved borgerlig vitenskap sterkt fram. Nær sagt alle de “fagfolk” han anvender som positiv bakgrunn for å få fram sine egne poenger, er talsmenn for de forstyrrede oppfatninger av kjernespørsmålene i arbeidsverditeorien som i dag dominerer borgerlig “debatt”. Av alle menneskenes talenter og evner er det klart hvilken de setter høyest: Salonfähigkeit.[20]

Noter

[1] Jf. undertegnedes anmeldelse “Marx utgitt, marxismen oppgitt”, Norsk Filosofisk Tidsskrift, Oslo 1972.

[2] Das Kapital Bd. I, Marx-Engels Werke 23, ss. 192-213, Frankfurt 1969: Europäische Verlagsanstalt.

[3] Jf. Karl Marx, Grundrisse der Kritik der politischen Ôkonomie, Berlin: Dietz, 1953, s. 701.

[4] https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/43367/Dybedahl-master.pdf?sequence=1

[5] Dybedahl, nevnte verk, s. 39. Kursiver ved undertegnede.

[6] I det følgende ser vi dessuten bort fra at ”salg” er en kategori som forutsetter pengene, og at Marx’ verdianalyse begynner med enkle verdiformer hvor bytteverdien in abstracto er eneste framtredelsesform; pengene følger først som et resultat av “bytteprosessen” (Kapitalen I, kapittel 2) og dette resultat er “pengene eller varesirkulasjonen” (Kapitalen I, kapittel 3).

[7] Bakgrunnen for denne tolkningen er at Marx vanskelig kan ha myntet ut begrepet om en ren arbeidstid som et historisk produkt i Grundrisse, uten å ha ment at bytteverdiens (=verdiens) ”antediluvianske” eksistens (som det heter i innledningen til dette manuskriptet hans), dvs dens forekomst før eksistensen av den Tudor-initierte syndfloden, er preget av en vareproduksjon hvor tidsmålingen har en mangel på presisjon, som ventelig henger sammen med at kapitalkonkurranse og arbeidsintensitet er ujevn og bølgete i kapitalismens tidlige fase.

[8] Med dette sikter Dybedahl til de lesere av Kapitalen som tar det alvorlig og bokstavelig, når Marx taler om abstrakt arbeid som en substans for vareverdiene. Denne Marx-forståelsen, som er korrekt på alle måter, forsøkes sabotert av Dybedahl og hans meningsfeller på en åpenbart uholdbar fasong. Marx’ terminologi er her i bevisst overensstemmelse med grunnlaget for den tankegang som hos Spinoza, Kant og Hegel gjelder for substansbegrepet. En slik vitenskapelig basering danner et kardinalproblem for den voluntaristiske Marx-tolkningen av i dag, noe vår brødtekst vil vise.

[9] Det kunne innvendes at det kreves en klarere rettferdiggjøring fra undertegnedes side, når det gjelder legitimiteten av å trekke et eget aktstykke som nevnte avhandling inn i en kritikk som tar utgangspunkt i en anmeldelse. Jeg renonserer på å forklare hvorfor jeg ikke er enig i en slik mulig innsigelse; og jeg peker på at rent polemisk kunne en forsvare seg med at Dybedahl på sin egen side uten forklaring erklærer Østerberg for å være marxist – noe enhver kjenner ville finne merkverdig.

[10] Karl Marx, “Erstes Kapitel: Ware und Geld” [1867], i Karl Marx, Friedrich Engels, Studienausgabe in 4 Bänden, Band II, utg. Iring Fetscher, Frankfurt: Fischer Bücherei, 1966, ss. 218-246, jf. s. 221.

[11] Ibid., 222.

[12] Det i teksten ovenfor nevnte ”så som hos Hegel i et liknende tilfelle” går på oppbyggingen av starten av Logikkens vitenskap, med kategorien “den rene Væren”. Hegel-kritikere flest nøyer seg med å diskutere anvendeligheten av dette utgangspunktet (sammen med parhesten “das reine Nichts”) gjennom å oppfatte det som en ren tanke, og deretter forestille seg hvilke tanker, eller indre anskuelser, som kan inneholdes eller ikke inneholdes i denne tanken. De glemmer at mens både Sein og Nichts riktignok kan opptre som tanker (eller anskuelser), så kan dette først skje gjennom at de opprinnelig må opptre som aktiv tenkning, ikke i så måte som objektet tanke. Videre er det slik at forståelsen av Væren som aktivitet innebærer at den er en negerende virksomhet som i kraft av seg selv frambringer Vesenet. Med andre ord, motsatt Dybedahls forståelse: Vesenet har alltid en Væren, uavhengig av dets mer konkrete framtredelser såsom “Grunn” og “Eksistens”.

[13] Dybedahl, nevnte verk, s. 29, note 29. (Bemerk også at å tale om at Marx “utelukker bruksverdi” i denne sammenhengen, rimer dårlig med at arbeidskraften har den spesielle bruksverdi for kapitalen å skape verdi.

[14] Karl Marx, Das Kapital Bd. I, Marx-Engels Werke 23, s. 109, Frankfurt 1969: Europäische Verlagsanstalt.

[15] Disse tankene er annammet av nevnte Michael Heinrich, og i Norge offentlig presentert gjennom Progressivt Forlags distribusjon av hans “Introduktion till Kapitalet”. Forlaget kalte seg opprinnelig Marxist Forlag.

[16] Se evt. undertegnedes ”Krisa: Reell overakkumulasjon eller opphoping av fiktiv kapital?” i Faglig debattbok, 2013, Larvik: Rødt.

[17] Bl.a. polemisk i kronikken “Er borgerlig økonomi en vitenskap?”, som tar for seg Anwar Shaikhs økonomiteori. Jf. Klassekampen, 27. juli 2016.

[18] Jf. note 17.

[19] Jf. David Ricardo, The Principles of Political Economy and Taxation [1817 & 1821], utg. London: Dent, 1969, s. 29.

[20] For sammenhengen mellom politisk elitisme og de her omtalte feilgrepene i arbeidsverditeoriene, se andre innlegg fra undertegnedes side, for eksempel Ricardo, Marx og Sraffa. Kritikk av den nyricardianske retningen i moderne økonomisk teori, Oslo, København, Lund 1976, kapittel 6: Gyldendal, Rhodos, Bo Cavefors. Videre kapitlet ”Fundamentals of a Science of Capital and Bourgeois Society: Marxian Notions of Value, Prices, and the Structure of Time”, Research in Political Economy, Vol 26, ISSN 0161-7230, ss. 253-299.  New York og London: Emerald, 2010.