STARMUS: Internasjonal vitenskapsfestival uten sosiologer

Professor Peter Sohlberg ved NTNU mener STARMUS-festivalen kan virke ekskluderende på samfunnsvitenskaplige og humanistiske fagmiljøer.

Petter Sohlberg
(foto: privat)

Tekst: Eli Smeplass og Emil Øversveen.

Mellom 18. og 23. juni avholdes vitenskap- og musikkfestival STARMUS i Trondheim. Festivalen har tittelen «Life and the Universe», og har ifølge arrangørene som mål å gi det allmenne publikum en forståelse og verdsettelse av vitenskapens bidrag til samfunnet. Rektor ved NTNU, Gunnar Bovim, kaller festivalen verdens største og mest ambisiøse vitenskaps- og musikkfestival. På listen over de som kommer for å snakke på festivalen står en rekke profilerte vitenskapsmenn. Øverst på plakaten sto Stephen Hawking, som nå har avlyst på grunn av helsemessige årsaker, sammen med en rekke andre verdenskjente astronauter, fysikere og nobelprisvinnere. De inviterte skal i følge NTNUs pressemelding utgjør mange av de «mest intelligente, kreative og kunstneriske personene på planeten».

Med unntak av økonomene Jeffrey Sachs, Finn Kydland og Chris Pissarides er samfunnsvitere fraværende i stjernelaget som gjester Trondheim. Sosiologen Anthony Giddens var opprinnelig blant dem som skulle snakke ved festivalen, men avlyste tidligere denne måneden. Til tross for at festivalen har sesjoner om film, medier og musikk, er det heller ingen humanister blant deltagerne.

Vi har intervjuet Peter Sohlberg, professor i samfunnsvitenskapelig vitenskapsteori ved NTNU, for å høre om hvilket syn på vitenskap og forskning STARMUS-festivalen plasserer seg i, hva programmet kan si om vitenskapelige prestisjehierarkier, og hvilke sosiologer som kunne ha erstattet Giddens på programmet.

– Hva er dine oppfatninger om Starmus-festivalen?

– Jeg har ikke en negativ grunnholdning til festivalen. Jeg synes det er bra og stimulerende å løfte fram vitenskapen på en slik måte, og det er morsomt at det kommer vitenskapelige stjerner. Det kan være stimulerende, og det er kanskje viktig for Trondheim, selv om jeg ikke tror det kommer til å sette Trondheim på kartet forskningsmessig sett. Likevel finnes det aspekter som er problematiske.

– Forskning blir mer og mer som en konkurranse, hvor sånne festivaler blir som en olympiade. I tillegg er det ingen samfunnsvitere og humanister, om man ser bort fra økonomene som er med. Starmus er en vitenskaps- og musikkfestival, og har på den måten et tydelig kulturelt anslag. Da er det bemerkelsesverdig at det ikke finnes noen historikere eller humanister på festivalen. Man har altså ingen som forsker på den kulturelle sfæren. Det er heller ingen vitenskapshistorikere på plakaten, og det synes jeg er en stor blemme.

– Anthony Giddens var annonsert til festivalen, men måtte trekke seg. Hvis du skulle foreslått noen sosiologer som kunne erstatte ham, hvem ville du nevnt?

– Jeg liker godt John Scott. Han har publisert mye om nettverkssosiologi og struktur, og har et enormt overblikk over sosiologien som fagfelt. Han har også administrativ erfaring. Om man tenker teoretisk sett, så er John Levi Martin en sentral figur akkurat nå.

Forskning blir mer og mer som en konkurranse, hvor sånne festivaler blir som en olympiade

– Et av festivalens mål er å formidle forskning til et bredere publikum. Hvilket syn på forskerens og vitenskapens rolle i samfunnet er det festivalen bærer preg av?

– Det er interessant og problematisk bakgrunn at festivalbookingen i så stor grad tar utgangspunkt i Nobelprisvinnere. Her reproduserer man en tradisjon hvor vitenskapen framstilles i et romantisk perspektiv, altså ideen om forskeren som et isolert og kreativt geni. I testamentet til Alfred Nobel, som han skrev i 1895, skriver han at prisen skal deles i fire deler som skal tilfalle den som innenfor fysikkens område har gjort de viktigste oppdagelsene eller oppfinnelser, til den som har gjort den viktigste kjemiske oppdagelse, og så videre.

– Samtidig er forskningen Nobelprisen berører ofte resultat av kollektive arbeider, hvor viten oppstår kumulativt over tid. Man har altså en individualisering av forskningen som ikke nødvendigvis gjenspeiler den naturvitenskapelige praksisen i dag, som i stor grad bygger på gruppeforskning. Det forsterker et syn på forskeren som et geni som ikke kan forstås av andre.

– Starmus arrangeres altså uten humanister og samfunnsvitere, om man ser bort fra økonomene. Gjenspeiler det noen hierarkier i vitenskapen?

– Absolutt. Jeg tror det finnes to linjer som kan forklare dette. Det ene er de voldsomme framskrittene man har gjort innenfor fysikk, kjemi og medisin. Til tross for at en stor del av grunnforskningen ikke leder til noe anvendbart, finnes det svært gode eksempler på at man har lykkes. På den andre siden handler det om synet på formaliserte språk, matematikk og logikk, som har høy status. Det samme hierarkiet eksisterer i samfunnsvitenskapen også. Det er nok ingen tilfeldighet at akkurat økonomer er representert, da de har en lang tradisjon for formelle og matematikkbaserte modeller. Økonomer sier gjerne selv at de ligger nærmest naturvitenskapen.

– Da Nobel skrev testamentet var han ikke så snever, han hadde et naturvitenskapelig perspektiv, men ville også ha inn litteratur og fredsarbeid. Men det skaper likevel et tyngdepunkt. Nobelprisen i økonomi er for øvrig ikke en av de opprinnelige prisene, men ble innstiftet av Sveriges riksbank så sent som i 1968.

Her reproduserer man en tradisjon hvor vitenskapen framstilles i et romantisk perspektiv, altså ideen om forskeren som et isolert og kreativt geni

– Det er ikke uvanlig at naturvitere hentes inn for å diskutere samfunnsmessig tematikk. Steven Hawking har for eksempel skrevet mye om menneskehetens framtid, og elleve Nobel-prisvinnere skal på Starmus diskutere vitenskapens rolle i samfunnet.

– Dette er utvilsomt dyktige mennesker, men de er også spesialiserte, og har ikke nødvendigvis mer kompetanse til å uttale seg om samfunnsspørsmål enn folk flest. Så det ser jeg på som et problem – at det skjer en statusoverføring til et helt annet felt enn det som er deres kompetanseområde. Her tror jeg Bourdieus felt-begrep fungerer utmerket. Disse forskere får symbolsk kapital og anerkjennelse fra veldig spesifikke miljøer, nemlig kollegaer og komiteene som sysler med Nobel-prisene. Dette er forskning som er vanskelig å forklare for allmennheten, så for å få legitimitet i offentligheten går de over i andre felt.

– Hvilke felt er det?

– Det politiske feltet, framfor alt. Forskere ønsker å vise at det er en samfunnsrelevans og samfunnsnytte i det de gjør. Og det er ikke bare negativt, men forskning kan være vanskelig å gjøre relevant i det politiske feltet. Det er relevant for deres fagfelt, men ikke nødvendigvis i en bredere sammenheng. Og når man skal transponere det til symbolsk kapital i et fremmed felt tvinges man ut i en synsnings-karusell.

– Det er lett å føle seg fornærmet på samfunnsvitenskapens vegne, når man hopper bukk over flere års forskningstradisjon og uttaler seg om temaer det allerede finnes vitenskapelige analyser av.

– Man kan spørre seg om hvor de empiriske bevisene finnes i deres engasjement, i deres framtidsscenarioer og eventuelle løsninger. Og da har de forlatt dette positivistiske utgangspunktet, og rører seg inn i en helt annen sfære. Det er selvfølgelig viktig å ha respekt for de som kommer. Det er dyktige mennesker, og alt det der. Men hvilken type legitimitet har de? For meg blir det en bisarr statusoverføring over til et helt annet felt, hvor det også finnes folk som driver med forskning. Det blir noe arrogant over det. Selv tenker jeg at festivaler som Starmus er morsomt, og at noen nok kommer til å føle seg inspirerte av det. Men andre kommer nok til å føle seg verdiløse og oversett.

– NTNU og rektor Gunnar Bovim har tidligere fått kritikk for å ha en profil som vektlegger og favoriserer naturvitenskapelige vitenskapsgrener. Det er lett å se Starmus i forlengelse av det, hvor man lager en stor festival helt uten å involvere de fagmiljøene som finnes her.

Det er en helt relevant kritikk. Spesielt når det munner ut i at man skal snakke om store samfunnsspørsmål og -utfordringer blir det arrogant. Det må man si. Å ikke ha med folk som profesjonelt driver med den type problematikk er ganske uhørt. Det innebærer en favorisering av en type vitenskapstradisjon, som blant annet har sin bakgrunn i Nobelprisen, men som egentlig ikke kan forsvares. Man setter folk i humaniora og samfunnsvitenskap på utsiden, hvor vi ikke får være med i det gode selskapet.

– En stadig fare er tendensen til standardisering, hvor man skaper en spesifikk norm for hva som er akseptabel vitenskap som i stor grad utelukker humanister og samfunnsvitere. Og det behøver ikke være en sur kritikk fra sidelinjen. Det finnes veldig mye god forskning på disse spørsmålene, og da er det støtende, om jeg skal ta litt i, at mennesker uten spesialkompetanse skal profileres også her på grunn av en romantisk idé om at disse geniale menneskene har egenskaper som vi vanlige dødelige ikke har.

Man kan spørre seg om hvor de empiriske bevisene finnes i deres engasjement, i deres framtidsscenarioer og eventuelle løsninger

– Det handler kanskje om en medielogikk også? Det er vanskelig å presentere kompleks forskning drevet fram av kollektiver i mediene, men denne ideen om den geniale enkeltforskeren er enklere å formidle til publikum.

– Det blir en individualistisk orientering. Jeg er ingen Bourdieu-fantast, men han har et stort poeng i hvor han beskriver hvordan massemedienes dramaturgi innebærer en søken etter det forenklede og lett forståelige. I en tid hvor man snakker mye om alternative fakta blir dette veldig alvorlig. Forskeren får ikke spille på sine egne vilkår. Man vil ha enkle, klare beskjeder. Samtidig ligger det i forskningens logikk at man søker bort fra det som er selvsagt og tydelig. Det som er interessant for en forsker er ikke det etablerte, men det som ligger litt bortenfor, og det som ligger der er ikke alltid lett å formidle.

– Det finnes et aspekt som er samfunnsvitenskapelig interessant her, og det handler om politikk. En av årsakene til at samfunnsvitenskapene ikke har den respekten og anerkjennelsen som naturvitenskapene handler om vurderinger og verdier. Det finnes ulike posisjoner, det finnes ulike interesser, og det har man ikke på samme måte i naturen. Når politikere henviser til vitenskapen som en løsning hopper man ofte bukk over det at det finnes verdikonflikter i samfunnet, og at politikken har et ansvar for å håndtere disse konfliktene. Man dytter den jobben over på forskningen. Samtidig som at det finnes mye forskning som ikke anvendes.

– Det er litt ubehagelig, men det oppstår en slags symbiose der, hvor forskere får midler mens politikere henviser til forskning som skal kunne løse et problem som egentlig er en verdikonflikt. Når man bruker vitenskapelige utredninger for å håndtere interessekonflikter så er det en ansvarsfraskrivelse, om man skal være noe konspiratorisk. Så kan man lure på hva som kommer ut av dette her. Blir det noen protokoller, noen konklusjon? Hva er det disse prominente deltakerne kommer fram til? Jeg synes det er interessant å spørre seg om hva som blir avtrykket.