Den urbane klassens festival

Det brusende festivalfellesskapet trues dersom det hverdagslige bringes tilbake gjennom forretningsmessig nettverksbygging og en se-og-bli-sett-tilnærming.

FOTO: Liliane Calegari.

Ved NTNU og Sosiologisk Poliklinikk i Trondheim har vi i en årrekke bedrevet forskning om festivaldeltagelse på små og store festivaler. Vi er nysgjerrige på deltagelsens nyanser og dermed hvorfor så mange drar på festival.

I det siste har vi særlig konsentrert oss om «byfestivalen» som tema, som Øya i Oslo, Pstereo i Trondheim, Bukta i Tromsø, Parken i Bodø og Slottsfjell i Tønsberg, mfl. Dette er festivaler som ofte selger ut samtlige av sine festivalpass lenge før festivalen, som kjemper seg til medieoppmerksomhet og som nå synes å bli etablert som viktige urbane møteplasser.

Kan dette true det «festivalmessige» ved dem?

Festival som unntak

I en nylig publisert artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning finner vi fire kategorier av festivalopplevelse:

1. Et brudd med det hverdagslige.

2. Et særegent festivalfellesskap hvor alle kan snakke med alle.

3. En mulighet for å utforske seg selv som en annen person enn «til vanlig».

4. En spesiell stemning, som er vanskelig å sette ord på, men som synes spesifikk for festivaldeltagelse som fenomen.

En sosiologisk forståelse av festivalopplevelsen kan knyttes til begrepet «kollektiv effervesens» som ble brukt av den franske sosiologen Emile Durkheim for omtrent 100 år siden for å beskrive et slags brusende fellesskap hvor individet blir mindre relevant.

I min tidligere festivalforskning har jeg funnet at rockmusikkfestivalene er lett gjenkjennbare på tvers av ulike festivaler av lignende format; de skaper forutsigbare festivalfellesskap.

Fordi festivaldeltagerne har en forventning om dette fellesskapet, gleder de seg lang tid i forveien til nok en gang å gjenskape og gjenoppleve dette fellesskapet. De skal lage den gode stemningen, det åpne fellesskapet og nyte et utall gleder, som å oppleve musikk i en svær hule, drikke øl i parken som ellers er forbudt, nyte god mat og kaffe med tilfeldige bekjentskaper, en uventet forelskelse, musikalske overraskelser og mye mer.

I min tidligere festivalforskning har jeg funnet at rockmusikkfestivalene er lett gjenkjennbare på tvers av ulike festivaler av lignende format; de skaper forutsigbare festivalfellesskap

Festival som sosial oppmerksomhet

Når festivalen blir et brudd med det hverdagslige, betyr det implisitt at deltagerne bruker festivalen for å bryte med sitt hverdagsliv. Finansmeglere og førskolelærere bytter ut skjørt og bukser med ledige kjoler og langshorts, slenger på seg band-t-skjorter og hettegensere og møtes med en felles idé om å ha det kult på festival. Både profesjonelle roller og familieansvar legges til side i noe vi kan forstå som en kollektiv «performance» som i sosiologisk forstand nettopp utgjør festivalen.

Festivaldeltagere beskriver stemningen som preget av en åpen holdning, hvor man både er sammen med folk man kjenner og med ukjente.

Muligheten til å slå av en tilfeldig prat med de mange «vage bekjentskapene» midt imellom kjent og ukjent er dessuten til stede. Den tilfeldige gode samtalen, passiaren, som ellers kan være en mangelvare i vanlige små hverdagsmøter (på bussen, i køen, på torvet, etc.) blir enklere på festival.

På tvers av venner, bekjente og ukjente oppstår en fokusert oppmerksomhet om festivalen som sådan, som gjør det greit å snakke med fremmede, fordi de er i nærheten, enten det er i kø for å fylle på mer øl, i dokø for å bli kvitt dette ølet eller fordi man tilfeldigvis blir stående ved siden av hverandre og kommentere en pågående konsert.

Festival som møteplass

Dette «passiarfellesskapet» synes å kunne bli forsterket av ny form for deltagerhomogenitet på festivalene. For mens rockmusikkfestivalene på 1970- og 80-tallet tiltrakk seg relativt unge og spesielt musikkinteresserte folk, ser det ut til at de store byfestivalene etableres som urbane møteplasser for en generisk ressurssterk middelklasse.

Smakstolerant kulturell kapital har dominert, men den økonomiske eliten er på vei inn. Byfestivalene blir et viktig møtested både innenfor byens kulturliv, dets næringsliv og mellom disse sektorene. Hyggelige – men også nyttige – bekjentskaper kan etableres og bekreftes over et glass Prosecco i vinbaren, som også serverer fingermat i gourmetklassen.

Et slikt utvidet deltagergrunnlag er positivt for festivalene, som skaper opplevelser for svært mange, som kan bygge opp kompetanse og kapital, samt for byene som får nye møteplasser for kreativ idémyldring.

Men samtidig uteblir yngre publikum, som opplever prisene for høye og som ikke tiltrekkes av headlinere som var store på 1980- og 90-tallet. De norske 2017-plakatene prydes blant annet av navn som The Prodigy, Slowdive, Pixies, Bel Canto og Seigmen, alle strålende band, men som trigger 40-åringenes gode minner heller enn 20-åringenes nysgjerrighet.

Hyggelige – men også nyttige – bekjentskaper kan etableres og bekreftes over et glass Prosecco i vinbaren, som også serverer fingermat i gourmetklassen

Festival som alternativ

Det brusende festivalfellesskapet lever godt i veletablerte byfestivaler, men trues dersom det hverdagslige bringes tilbake gjennom forretningsmessig nettverksbygging og en se-og-bli-sett-tilnærming.

Kanskje er det underskogen av små og spennende nisjefestivaler, gjerne litt utenfor allfarvei, som nå best ivaretar festivalen som det absolutt-ikke-hverdagslige. Min anbefaling for festivalsommeren er derfor å besøke de små så vel som de store.

sospol.pstereo.nina-intervjuer

(Foto: Sosiologisk poliklinikk)

Festivalforskere fra Sosiologisk poliklinikk på plass med campingvogna på Pstererofestivalen i Trondheim. Spontanintervju og observasjon er blant metodene som brukes. 

Kronikken ble først publisert på Aftenpostens nettsider, og er gjengitt med både forfatterens og avisens tillatelse.