Sosiologi i praksis: Alexander Z. Ibsen

Jeg vet ikke helt når jeg ble sosiolog, men jeg kommer til å være det for alltid.



				
Tekst: Alexander Zlatanos Ibsen.
Illustrasjon: Pia Benedikte Evensen.

Høsten 2014 var jeg nyansatt i Høyres stortingsgruppe, som rådgiver for Familie- og kulturkomiteen. «Kultur» er et utvidet begrep i norsk politikk, så under denne tittelen faller saker som omhandler alt fra idrett, spill, og forbrukervern. Jeg var henrykt over å ha fått jobben, og gledet meg til å begynne arbeidet med dyktige og hengivne politikere.

OL-floka

Vi gikk sammen over sakene som skulle behandles denne høsten, og her var alt fra barnehagesatser til lotterilisenser. Men det meste var overskygget av Oslos søknad om å arrangere Vinter-OL i 2022. Foruten det praktiske og sportslige, ville et slikt arrangement koste milliarder av kroner – noe som til slutt skulle gjøre at Høyres stortingsgruppe satte en stopper for søknadsprosessen.

Dette skulle først skje senere på høsten, så foreløpig satt jeg med mine representanter og diskuterte hvilke vinklinger vi måtte huske på og hva som ville bli konfliktlinjene. «By og land», brøt jeg ut – «distrikts-Norge kan være mot». De andre lyttet, men var ikke umiddelbart helt overbevist. Idretten i Norge, som står sterkt i distriktet, var jo samlet for OL. Og Lillehammer ‘94 hadde vært en braksuksess. «Ja, men det var på Lillehammer, ikke Oslo», la jeg til.

Det var den sosiologiske fantasien i meg som hadde våknet til liv. Jeg så for meg et storstilt Gemeinschaft-opprør mot storbyens Gesellschaft-folk som skulle meske seg med infrastruktur-utbygginger og IOC-kanapeer under en folkefest hele landet skulle være med på å finansiere, men hvor jentene og guttene som kunne redde nasjonens ære uansett ville komme fra langt utenfor Ring 3.

Det skulle som sagt vise seg å være pengene som til slutt satt en stopper for prosjektet. Likevel fikk jeg rett i at motstanden fra rundt om i landet ble mobilisert. Kritikken mot å arrangere mesterskapet kunne etter hvert leses i flere aviser, både som kommentarer fra profesjonelle journalister og leserinnlegg fra alminnelige borgere. 1994 hadde ikke bare vist oss hvor glade nordmenn er i vintersport, men også gitt oss et nei til EU. En sosiolog glemmer ingen av delene.

Alexander Zlatanos Ibsen Foto: Privat

Alexander Zlatanos Ibsen.

(Foto: privat).

«Sosiologi i praksis›

  • Sosiologen.nos nye serie tar for seg hvordan sosiologer i ulike aldre og med ulike yrkesbakgrunner bruker sosiologien i jobben sin. 
  • Spørsmålene disse sosiologene skal besvare handler om hvordan de bruker sosiologisk kunnskap i jobben og hvilke kunnskaper de har hatt mest nytte av i karrieren. 
  • Første sosiolog ut i serien, er Alexander Zlatanos Ibsen (f. 1981). Han har en PhD i sosiologi fra The University of Arizona og jobber som politisk rådgiver og analytiker for Høyres stortingsgruppe.

Demoner

Mange har sikkert et øyeblikk de kan peke på som forteller nøyaktig når de bestemte seg for å velge et yrke eller studieretning. Jeg tror ikke jeg kan det. På sett og vis har jeg alltid vært litt sosiolog. Vi sosiologer er som kjent feltstudenter i egen kultur, og som halvt gresk og halvt norsk har jeg alltid gjort observasjoner og stilt spørsmål.

I alle tilfeller føltes det riktig for meg å begynne på grunnfag i sosiologi på Blindern etter endt førstegangstjeneste. Siden ble det flere års opphold i Tucson, Arizona, hvor både himmelen over ørkenen og det gode universitetet åpner ens øyne og utvider tankehorisonten. Hvis det er Blindern som lærte meg å tenke strukturert sosiologisk, er det UofA som lærte meg faget.

Men jeg jobber ikke i dag som samfunnsforsker. Det i seg selv er hverken spesielt trist eller gledelig for meg, det oppleves bare som naturlig. Som Max Weber en gang sa til sine studenter, krever forskerlivet at en finner «demonen som griper om ens livsfibre». Vel, jeg fant denne demonen i tolv år og det gjorde meg i stand til å fullføre en avhandling. Etter dette var det andre fabeldyr som trakk i meg. Jeg ville jobbe på beslutningsnivå og bruke de sosiologiske innsiktene samtidig.

Norge i miniatyr

Politikk gir denne muligheten, og i tillegg jobber du her med korte tidsfrister og i møte med et mangfold av mennesker som representerer ulike interesser i samfunnet. Dette appellerer til meg. I tillegg er Stortinget som et Norge i miniatyr. Partiene reflekterer visse ideologiske og verdimessige standpunkter i befolkningen for øvrig, og Stortingets arbeid er delt inn i ulike komiteer med ansvar for de ulike administrative sektorene i samfunnet. Representantene kommer fra hele landet, og det snakkes om «Agder-benken» eller «Innlands-benken», hvor medlemmer av ulike partier kan komme sammen for i fellesskap å bidra til det beste for sin egen landsdel. Det skal vanskelig gjøres å finne et mer interessant sted å befinne seg for en sosiolog.

(...) jeg jobber ikke i dag som samfunnsforsker. Det i seg selv er hverken spesielt trist eller gledelig for meg, det oppleves bare som naturlig

Det er vel noe litt vagt som binder oss sosiologer sammen. Vi ser kanskje verden på en litt spesiell måte. Jeg tror vi deler den konstante vissheten om at alt kunne vært annerledes. Som konservativ person, er ikke dette noe jeg håper på – jeg ønsker snarere å ta vare på det gode i vårt samfunn, og tror på de skrittvise reformer.

Utopier har jeg aldri hatt mye til overs for. Men jeg deler en grunnfølelse med selv den mest revolusjonære og kulturradikale sosiologen, om at samfunnet er en sakte fremvokst størrelse som like fullt er skjør. Vi vet alle at samfunnet kunne vært helt annerledes, selv om vi deler vi oss i hvorvidt vi tenker på dette med fryd eller bekymring.

Vi har også en annen ting felles, nemlig tanken om at menneskenaturen blir formet av det sosiale miljøet vi vokser opp i – det spiller ingen rolle om man ser på dette som et uttrykk for sivilisasjon eller undertrykkelse. Grunnantagelsen om samfunnets påvirkning på oss er den samme.

Det muliges kunst

Så må det nevnes at arbeidslivet utenfor akademia for det meste består av annet enn vidløftige tanker – heldigvis. En sosiolog er, etter mitt skjønn, like fullt utrustet med noen vesentlige kvaliteter. For det første behersker hun eller han forskningsmetode. Det betyr at man kan lese offentlige utredninger og statistikk, og forstå hva det er man blir presentert for. Vi vet at all forskning er feilbarlig og at ingen studie gir den fulle og hele sannhet. Vi forstår forskjellen mellom tilsiktede og utilsiktede sosiale konsekvenser, og vi vet at årsakssammenhenger kan være spuriøse. Vi har lært oss å problematisere all forskning, og – for å bruke et litt tynnslitt begrep – vi tenker kritisk.

Så kan vi lese og skrive. Jeg tror det er sunt å boltre seg i fremmedord og Bourdieuske setningslengder tidlig i studiene slik at man går lei, og gjør minst mulig av det siden. Mitt arbeid har lært meg verdien av å kunne lese langt, men skrive kort. Jeg tror ikke dette er unikt for min jobb.

Arbeidsoppgavene mine for Høyres stortingsgruppe er mangfoldige. Selv om jeg mener jeg til enhver tid står på støtter meg på en sosiologisk grunnstruktur, er det selvsagt ulike egenskaper som er avgjørende avhengig av hvilke oppgave jeg er satt til.

Jeg tror det er sunt å boltre seg i fremmedord og Bourdieuske setningslengder tidlig i studiene slik at man går lei, og gjør minst mulig av det siden. Mitt arbeid har lært meg verdien av å kunne lese langt, men skrive kort

Politikk består av mye strategi, kompromiss og prioritering. Når du skal gi råd under forhandlinger, kreves det evne til å tenke langsiktig med rom for eventualiteter og alternative løsninger. Sosiologer flest er ikke trent i modellbygging og testing – slik som økonomer –, men i utledning av konkurrerende hypoteser på bakgrunn av omfattende informasjon. Det kommer godt med, for politikk består også i å kunne presentere alternativer og kjenne til hva andre ønsker. Det holder ikke å vise til at noe er komplisert, for det er virkeligheten alltid. Politikken er «Det muliges kunst», som Otto von Bismarck sa, og det betyr å kunne tenke hurtig og analytisk og ta utgangspunkt i de faktiske realitetene i situasjonen du befinner deg i.

Avansert gruppedynamikk

Nesten alle politiske vedtak, alle programformuleringer og fremforhandlede løsninger blir til som resultat av avanserte gruppedynamikker. Prosesser foregår internt i partier, de kommuniseres til befolkningen gjennom media, og formes under forhandlinger. Du kan ha fantastisk gode ideer, men uten å ta hensyn til sosiale forhold, forblir de på tegnebrettet. Uansett hvilken rolle du har i politikken, bør du være klar over disse gruppedynamikkene. Før et forslag legges frem for Stortingsgruppen, har fraksjonene behandlet dem, forankret beslutningen hos nødvendige personer, og forsøkt å få kontroll over eventuell pressedekning underveis. Her er det mellomnivåteorier om sosiale grupper og organisasjoner som kan aktivere enhver sosiolog.

En siste arbeidsoppgave jeg er involvert i og som jeg kan nevne, har å gjøre med velgerundersøkelser. Det sier seg selv at en solid statistisk utdannelse ved UofA har kommet til god hjelp her. Min erfaring er at alle arbeidsgivere ønsker å sette sine ansatte til best mulig bruk, så man må aldri glemme å fortelle om hva man kan og hvilke teknikker man behersker. Det har i alle fall gjort at jeg har fått ta del i flere svært givende prosjekter.

På unormert tid

Er det noe jeg har gjort spesielt riktig i min utdannelse? Noe andre kan lære av? Slike «råd til ungdommen» pleier å gå psykoanalysen en høy gang i utsvevende generaliseringer: «Studer noe du liker!», høres ofte. Alle vet at de gjør det best hvis de velger et felt de interesserer seg for, enn noe de tror de bør. For å holde meg til lyst-prinsippet et lite øyeblikk til, kan jeg si at jeg i perioder av mine studier var i absorpsjonstilstand og leste veldig mye, og veldig bredt. Det har jeg aldri angret på.

Senere begynte jeg å engasjere meg ved siden av studiene, spesielt i skribentkretsen rundt det konservative tidsskriftet Minerva (hvor jeg i dag er medredaktør). Den som er sikker på å bli forsker, kan benke seg på lesesalen og kun holde seg inne med andre fagfeller. Men hvor mange vet dette helt sikkert? Har du tvil, er det en stor fordel å lese bredt, og komme i kontakt med mennesker fra flere miljøer. Småbarnsforeldre er som kjent effektive ansatte, og aktive studenter får mye gjort.

Den som er sikker på å bli forsker, kan benke seg på lesesalen og kun holde seg inne med andre fagfeller. Men hvor mange vet dette helt sikkert?

Men ingen er ildsjel hele tiden, og alle kan møte veggen. Om semesteret virker som en straffeutmåling og avhandlingen som et motvillig byks ut i det ukjente, er det lov å tenke strategisk. I så fall: velg et norsk datasett, kvantitativ metode og et forskningsspørsmål med relevans for samtiden. Det gir håndfast kompetanse som arbeidsgivere vil sette pris på.

Så skader det heller ikke å bli ferdig på normert tid, og sosiolog kan du uansett være resten av livet.