Realisme og strukturell realisme i internasjonal politikk

I den strukturelle realismens teorier er krig og konflikt aldri langt unna når maktbalansen mellom stater forskyves.

(Foto: Jeremy Hurd-McKenney/Flickr.)

Tekst: Kristian Ellinggard.

Er det noe historien har vist oss er det at verdens land og riker ikke er konstante. Krig og forsoning kommer og går. Riker reiser seg og faller. Orden etableres og kollapser.

I mars inviterte sosiologiens urbane butikkvindu, Sosiologisk Poliklinikk i Trondheim, til Sosiologisk salong: Den tredje verdenskrig. Her ga førsteamanuensis Jo Jakobsen sitt syn på tingenes tilstand i dagens internasjonale arena. Inspirert av Jakobsens foredrag vil denne teksten fokusere på den realistiske teoritradisjonen og forsøke å gi en enkel introduksjon til dens rammeverk.

Den teoretiske grunnsteinen i internasjonal politikk

Studiet av internasjonal politikk innehar flere ulike teoritradisjoner, som alle søker å forklare utfall og hendelser på den internasjonale arena. Selv om det finnes gråsoner mellom alle disse tradisjonene, kan man svært forenklet si at de to største forgreiningene er realismen, som fremholder staters søken etter makt og egen sikkerhet i en verden hvor faren for krig og konflikt alltid vil være til stede, og liberalistiske tradisjoner, som vektlegger blant annet at gjensidig økonomisk avhengighet mellom stater, spredningen av demokrati og institusjonelle institusjoner er det som definerer staters atferd.

“International politics, like all politics, is a struggle for power. (…) Whatever the ultimate aims of international politics, power is always the immediate aim.” (Morgenthau 1948:29).

Realismen regnes som den teoretiske grunnsteinen i internasjonal politikk, og har eksistert i ulike former helt siden mennesket prøvde å finne en vitenskapelig forklaring på årsaken til krig. Helt siden den greske historikeren og generalen Thukydid, av mange beskrevet som den politiske realismens far, sto ved Egeerhavets bredder og observerte Peloponneskrigen (431 – 404 F.Kr.) mellom Aten og Sparta, via teoretikere som Hobbes og Machiavelli, har ulike former for politisk realisme preget teoriene rundt konflikter og krig mellom mennesker, grupper og stater.

I sitt historieverk om Peloponneskrigen setter Thukydid en ny standard for kritisk historieskrivning. Konflikten mellom Aten og Sparta får for han allmenn gyldighet, hvor han forsøker å avdekke universelle lover og regler i opptakten til og utbruddet av krigen.

Morgenthau mente at krig og konflikt mellom stater er en naturlig effekt av menneskets iboende søken etter makt, et ‘animus dominandi’

Fra slutten av andre verdenskrig og fram til i dag har det i hovedsak vært snakk om to ulike former for realisme innenfor studiet av internasjonal politikk, henholdsvis den klassiske og den strukturelle realismen (eller nyrealismen). Med Hans J. Morgenthau (1904-1980) i spissen ble den klassiske realismen i kjølvannet av andre verdenskrig den dominerende teorien i studien av internasjonal politikk. Mot den kalde krigens slutt ble denne posisjonen tatt over av den strukturelle realismen, anført av Kenneth N. Waltz (1924-2013).

Den klassiske realismen blir på engelsk ofte referert til som ‘Human Nature Realism’. Morgenthau mente at krig og konflikt mellom stater er en naturlig effekt av menneskets iboende søken etter makt, et ‘animus dominandi’.

“The tendency to dominate, in particular, is an element of all human associations, from the family, through fraternal and professional associations and local political organizations, to the state.” (Morgenthau 1948:37).

Et ekko kan dermed høres helt tilbake til den politiske realismens far Thukydid som 2400 år tidligere skrev: “For of the Gods we believe, and of men we know, that by a law of their nature wherever they can rule they will.”

To premisser

Mot den kalde krigens slutt endret retningen innenfor realismen seg. Hvor det tidligere hadde dreid seg om menneskets iboende natur og dets søken etter makt og dominans, og hvordan dette preget statenes interaksjon med hverandre, ble nivået nå hevet opp til det internasjonale systemet og dens strukturer.

Som navnet tilsier, ligger teoriens fokus ligger i effektene av strukturene i det internasjonale systemet. Individer, styresett og andre interne forhold i statene ble fortsatt sett på som relevante, men det er altså strukturene som dikterer hvordan aktørene, hvor den suverene staten er den viktigste, bør te seg.

I sentrum av denne retningen står Kenneth N. Waltz og hans bok Theory of International Politics fra 1979. Målet var å forklare hvordan stater, og da spesielt stormakter, oppfører seg og forholder seg til hverandre på den internasjonale arena. Boken skulle komme til å bli et av de viktigste verkene innenfor studiet av internasjonal politikk. Den rev ned og bygde et nytt paradigme på ruinene av den gamle realisttradisjonen, og la et nytt metodologisk grunnlag for å forstå internasjonal politikk.

I en slik verden blir mistenksomhet og frykt, og i ytterste konsekvens vold og krig, en naturlig del

Denne teoriretningen legger to premisser for det internasjonale systemet. For det første prinsippet om orden mellom stater. Denne ordenen er anarkisk, det ikke er noen form for regjering eller styresmakt over statene. Statene er suverene, og de vil verne om sin egen suverenitet og uavhengighet. Konsekvensen av dette er at hver stat blir sin egen lykkes smed på en internasjonal arena hvor statene ivaretar sin egen sikkerhet. Staten finner seg dermed i et selvhjelpssystem hvor det primære målet er å overleve.

I en slik verden blir mistenksomhet og frykt, og i ytterste konsekvens vold og krig, en naturlig del. Så lenge én stat er forberedt og villig til å bruke vold, må alle stater være forberedt til å gjøre det samme:

“The state among states, it is often said, conducts its affairs in the brooding shadow of violence. Because some states may at any time use force, all states must be prepared to do so – or live at the mercy of their military more vigorous neighbors. Among states, the state of nature is a state of war. This is meant not in the sense that war constantly occurs but in the sense that, with each state deciding for itself whether to use force, war may at any time break out. Whether in the family, the community, or the world at large, contact without at least occasional conflict is inconceivable; and the hope that in the absence of an agent to manage or to manipulate conflicting parties the use of force will always be avoided cannot be realistically entertained. Among men as among states, anarchy, or the absence of government, is associated with the occurrence of violence.” (Waltz 1979:102).

Det andre premisset for det internasjonale systemet er kapasitetsfordelingen mellom statene. For selv om statene juridisk sett er lik varierer de i størrelse og kapasitet. Det er altså et hierarki innenfor det internasjonale anarkiske systemet. Denne kapasitetsfordelingen, eller maktfordelingen, gjør at det er en forskjell i staters strukturelle begrensninger. En stat med mye makt har mindre begrensninger enn en stat med lite makt. Sistnevnte må da forholde seg til dette på det internasjonale spillebrettet.

Kuler på et biljardbord

Prinsippene om at (1) det internasjonale systemet er anarkisk og (2) makt er fordelt ulikt mellom stater, blir ofte fremstilt som kulene på et biljardbord. Hver kule er laget av det samme materialet, har den samme formen, og er ellers tilnærmet lik. Forskjellen ligger imidlertid i størrelsen. Noen kuler er større enn andre, noen er mindre. Et par kuler er markant større enn resten. De små kulene, og til dels de mellomstore kulene finner man som regel i ytterkanten av bordet. De må innordne seg etter de større kulene, mens de store kulene får dominere midt på bordet. De flyter fritt, dytter bort de små, og preger spillet.

Igjen kan vi høre et ekko fra Thukydid: “(…) as the world goes, is only in question between equals in power, while the strong do what they can and the weak suffer what they must.”

Waltz observerte at stater oppfører seg tilnærmet likt uavhengig av de interne forholdene i staten. Det er det internasjonale samfunnets anarkiske struktur som forklarer staters oppførsel, ikke staters interne forhold.

”Each state arrives at policies and decides on actions according to its own internal processes, but its decisions are shaped by the very presence of other states as well as by interactions with them. (..) If changes in international outcomes are linked directly to changes in actors, how can one account for similarities of outcome that persist or recur even as actors vary?”

Kinas kapasitet og makt øker stadig. Aldri før har en nasjon vokst så raskt og langs så mange dimensjoner. Som Singapores tidligere leder, Lee Kuan Yew, observerte:

“The size of China’s displacement of the world balance is such that the world must find a new balance. It is not possible to pretend that this is just another big player. This is the biggest player in the history of the world.”

Thukydids felle

Refleksjonene den greske historikeren Thukydid gjorde ligger fortsatt dypt og tidløst i analysen av internasjonal politikk. Mange vil hevde at denne generasjons definerende spørsmål om global orden er om hvorvidt Kina kan unngå å falle i ‘Thukydids felle’.

Denne metaforen beskriver de fatale følgene som kan skje når en voksende makt utfordrer en etablert dominerende makt – slik Aten utfordret Sparta, slik Tyskland utfordret Storbritannia for over hundre år siden – eller som Kina nå kan komme til å utfordre USA. Historien har vist at slike tilfeller som regel ender i en stormaktskrig.

I sin analyse av den Peloponneserkrigen, etter å ha beskrevet opptaktene til krigen mellom Aten og Sparta, observerer Thykudid at:

“The real cause I consider to be the one which was formally most kept out of sight. The growth of the power of Athens, and the alarm which this inspired in Lacedaemon (Sparta), made war inevitable.”

Sparta fryktet at Atens vekst, før eller siden ville utfordre deres interesser, og bestemte seg for å handle mens de enda hadde nok makt til å påvirke forløpet.

Thykudids felle oppstår altså nå en etablert makt, en hegemon, blir utfordret av en voksende makt som truer den etablerte orden. Den etablerte hegemonen er redd for å miste sin posisjon, mens den voksende makten er interessert i å etablere en ny orden. I motsetning til flere historiske forklaringer om årsaken til krigen mellom Aten og Sparta, går Thykudid rett til kjernen og fremholder den strukturelle endringen forårsaket av en rask omveltning av maktbalansen mellom to rivaler.

Regionale hegemonier

Den offensive realisten John Mearsheimer hevder at stater som oppnår et regionalt hegemoni, slik som USA i dag har i vesten, vil gjøre alt for å unngå at andre stater kan oppnå samme status, slik som Kina tar sikte på i øst. Regionale hegemoner vil ikke at andre stater skal vokse opp og utfordre deres posisjon. Det er i deres interesse å gjøre alt i sin makt for å holde andre regioners maktfordeling så spredt som mulig. Jo flere aktører makten er fordelt på i en region, desto mer vil de konkurrere seg imellom og dermed hindre hverandres potensielle vekst. Målet for enhver stormakt er altså å være den eneste regionale hegemonen på det internasjonale spillebrettet.

Regionale hegemoner vil ikke at andre stater skal vokse opp og utfordre deres posisjon

Spørsmålene blir da i hvor stor grad USA ønsker å strekke seg for å hindre Kinas stadige vekst og økt dominans i den østlige regionen, og hvor langt er Kina villig til å gå for å oppnå målet? Bruk av militære virkemidler er i følge realisme i aller høyeste grad reelt.

“Realism tends to emphasize the irresistible strength of existing forces and the inevitable character of existing tendencies, and to insist that the highest wisdom lies in accepting, and adapting oneself to these forces and these tendencies.” (Carr [1939] 1981:10).

Teorier er forenklede bilder av virkeligheten, dette betyr også at teorier har sine begrensninger. Dette gjelder også den strukturelle realismen. Waltz’ enkle og anvendbare teori har ofte blitt kritisert for å mangle evnen til å forklare konkrete hendelser eller å ikke være i stand til å forutsi staters atferd. Men dette er heller ikke målet til teorien. Den strukturelle realismen fungerer som det naturlige utgangspunktet i analysen av staters atferd. Den ser på de overordnede linjene og de generelle tendensene.

Kilder og anbefalt lesning

Allison, Graham (2016). “The Thucydides Trap: Are the U.S. and China Headed for War?”. The Atlantic. Hentet fra: https://www.theatlantic.com/international/archive/2015/09/united-states-china-war-thucydides-trap/406756/.

Carr, E.H ([1939] 1981). The Twenty Years’ Crisis, 1919-1939. Hampshire: Palgrave.

Carlson, Benjamin (2015). “The World According to Xi Jingping”. The Atlantic. Hentet fra: https://www.theatlantic.com/international/archive/2015/09/xi-jinping-china-book-chinese-dream/406387/.

Jakobsen. Jo (2013). “Neorealism in International Relations – Kenneth Waltz.” Popular Social Science. Hentet fra: http://www.popularsocialscience.com/2013/11/06/neorealism-in-international-relations-kenneth-waltz/.

Keohane, Robert O. (Ed.) (1986). Neorealism and its Critics. New York: Colombia University Press.

Knutsen, Torbjørn L. (2016). A History of International Relations Theory (3rd ed). Manchester: Manchester University Press.

Mearsheimer, John J. (2001). The Tragedy of Great Power Politics. New York: W.W.Norton & Company.

Morgenthau, Hans J. ([1948] 2006). Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace. Boston: McGraw-Hill.

Thucydides ([431 F.Kr] 2009). The History of the Peloponnesian War. Oversatt av Richard Crawley. Hentet fra: https://www.gutenberg.org/files/7142/7142-h/7142-h.htm.

Waltz, Kenneth N (1954). Man, the State, and War, a Theoretical Analysis. New York: Colombia University Press.

Waltz, Kenneth N. (1979). Theory of International Politics. New York: McGraw-Hill.