"Røff guide" til Ruth Wodak

Ruth Wodaks diskursanalyser viser at vi verken er så unike eller autentiske som vi liker å tro.

TEKST: Jan Grue, professor ved Universitetet i Oslo.

Britisk-østerrikske Ruth Wodak er først og fremst kjent for sitt arbeid innen den språkvitenskapelige retningen diskursanalyse. Dette begrepet, og selve ordet diskurs, har så mange betydninger at en «røff guide» til Wodaks forskning må begynne med en guide til språksynet hun forfekter. Dette synet trekker veksel på samfunnsvitenskap så vel som humaniora – men også i noen grad naturvitenskap.

Den enkleste definisjonen av diskurs er «språk i bruk, i kontekst» – en definisjon med tydelige samfunnsvitenskapelige elementer, der språket anses som et kommunikasjonsverktøy, et middel som mennesker bruker til å oppnå ulike mål. Vi samhandler gjennom språket, vi forsøker å påvirke hverandre. Samtidig er språket et estetisk fenomen, en bærer av rik og kompleks betydning, og ulike diskurser, forstått som mønstre i ordbruk, argumentasjonsformer og assosiasjoner, og inngår nødvendigvis i en kontekst der de tradisjonelle humanistiske studieobjektene kultur og historie har stor betydning.

Wodaks diskurshistorie

Wodaks diskurshistoriske analyse trekker veksler både på humaniora og samfunnsvitenskapen, men den er også preget av den naturvitenskapelige ambisjonen om å avdekke allmenngyldige prinsipper og regler. Disse prinsippene angår språket som et semi-autonomt system, et som endrer og utvikler seg hinsides menneskelig kontroll. Trolig er det forfatteren William Burroughs som har sagt det mest poengtert: Language is a virus from outer space.

Wodaks studier av hvordan diskurser utvikler og sprer seg er rettet mot bestemte historiske betingelser og samfunnsmessige forhold, men tar også høyde for at språket har visse iboende egenskaper som nærmest gjør det til en aktør i egen rett.

Teksten publiseres i en serie frem mot arrangementet Ut av akademia 4. mai, om høyreekstremisme i Europa.

Denne interdisiplinære orienteringen er gjennomgående hos Wodak, som besøker Oslo 4. mai for å snakke om sin nyeste bok The Politics of Fear. [1] Som boktittelen indikerer er hun interessert i aktuelle samfunnsforhold, men hun angriper kjernespørsmålene – om den europeiske høyresidens fremvekst, og normaliseringen av fremmedfrykt, rasisme og antisemittisme – både med historisk-filosofisk interesse og med nomotetiske ambisjoner.

Hun forsøker ikke bare å si noe om hvordan en bestemt politisk debatt utspiller seg i en bestemt historisk kontekst, men også å avdekke de underliggende forklaringene på hvorfor og hvordan språklige former – særlig argumentasjonsmønstre og begrunnelser – kan bli uavhengige kausalfaktorer i historiske endringsprosesser.

Wodak er i dag professor emerita i diskursanalyse ved Lancaster University. I dette professoratet etterfulgte hun briten Norman Fairclough, og sammen med Fairclough og nederlenderen Teun van Dijk har hun fra 1980-tallet vært sentral i utviklingen av en lingvistisk fundert diskursanalyse.

Denne retningen, som bygger på nærstudier av talt eller skrevet språk, for eksempel fra intervjuer, medietekster eller databaser, har også et visst slektskap med den idéhistoriske diskursanalysen som er sterkest forbundet med Michel Foucault. Men der Foucault forsto diskurs som tenke- og handlingsmønstre på makroplan [2,3] og utviklet sine analyser basert på brede historiske mentalitetsstudier, har Wodak, van Dijk og Fairclough lagt seg tettere på samtidig språklig empiri, og i større grad vært opptatt av aktuelle politiske problemstillinger.

Beethoven var østerriker og Hitler var tysk

Et av Wodaks mest fascinerende forskningsarbeider er dypt forankret i hennes hjemland Østerrikes historie. Det heter at landets mest imponerende retoriske bedrift var å overbevise verden om at Beethoven var østerriker og at Hitler var tysk; en verdig konkurrent må være fortellingen om at Østerrike var nazistenes første offer – i stedet for en villig og ivrig alliert.

Nå er det riktignok allmennmenneskelig å ville presentere seg selv i best mulig lys, men den spesifikt østerrikske håndteringen av andre verdenskrig, Holocaust og etterkrigstiden har gitt Wodak et rikt grunnlag for diskursanalytisk praksis. Med sine samarbeidspartnere intervjuet Wodak tre generasjoner med østerrikere: De som var ”vanlige soldater” i Wehrmacht, deres barn og deres barnebarn. [4] Intervjuene fant sted i forbindelse med en større fotoutstilling som for første gang (på 1990-tallet) dokumenterte at også disse soldatene begikk jevnlige overgrep på østfronten. Det var ikke bare de ideologisk overbeviste SS-troppene som torturerte og drepte; det var menigmann.

At intervjuobjektene unnvek anklagene vil kanskje ikke overraske. Det interessante var hvordan de gjorde det. Wodak og hennes samarbeidspartnere fant tydelige mønstre i hvordan alle tre generasjoner argumenterte, mønstre som var med på å støtte opp om og samtidig støttet seg på den nasjonale østerrikske fortellingen om et offerfolk, til nød en motstrebende samarbeidspartner. Det fant kanskje sted overgrep, men det var i andre deler av hæren, på en annen del av fronten. Pappa var bare utskrevet, han hadde ingenting med nazismen å gjøre. Bestefar var en av de snille, han forsøkte å skåne alle de sivile han møtte, han var med på å redde en jødisk familie. Kort sagt: Hadde alle informantene snakket sant, ville det knapt vært drept et eneste uskyldig menneske på østfronten.

756

Ruth Wodak.

(Foto: Creative Commons)

Ruth Wodak er professor i lingvistikk ved Universitet i Wien og professor emerita ved Universitetet i Lancaster.

Denne teksten inngår i en serie essays som publiseres frem mot «Ut av akademia» 4. mai, om høyreekstremisme i Europa. Wodak gjester arrangementet for å snakke om sin siste bok, «The Politics of Fear». 

 

 

Ubehagelig sannhet

Wodaks resultater har den ubehagelige psykologiske implikasjonen at vi verken er så unike eller så autentiske som vi liker å tro. Når vi opplever at fortellingen om oss eller våre nærmeste er truet, griper vi til det vi har for hånden for å forsvare oss. Og det vi har for hånden er det Wodak, i en språkanalytisk tradisjon som via klassisk retorikk går helt tilbake til Aristoteles, kaller for topoi – ”steder”, eller, litt mer omstendelig, ”felles steder i bevissthetens landskap”.

Aristoteles mente at topoi (entall: topos) var blant de viktigste verktøyene for en dyktig retoriker. [5,7] De er det alle er enige om, enten det er snakk om vanlige oppfatninger eller etablerte argumentasjonsmønstre. De er på samme tid språkets legoklosser og bruksanvisningene for å sette dem sammen. Fordi de er en del av det kulturelle fellesgodset er de også mønstre som enkeltindivider kan tilpasse sine fortellinger til – ”den eneste godhjertede soldaten” – og når slike fortellinger gjentas i det uendelige blir de også til mønstre som er gjenkjennelige, og derfor også retorisk effektive.

Mønstrene Wodak identifiserer er viktige i enkeltpersonenes fortellinger fordi de også er sentrale nasjonale motiver i den østerrikske etterkrigstiden. Hun skriver om undertrykkelsen og fordreiningen av historiske erfaringer og historisk minne – om hvordan østerrikerne både individuelt og kollektivt søkte å fremstille seg som «Hitlers første ofre», men også om ambivalensen rundt det europeiske samlingsprosjektet, om høyrepopulisme og om eksplisitt så vel som implisitt rasisme.

Denne kritiske åren i det diskursanalytiske prosjektet var kanskje på sitt tydeligste på 1970-tallet, i en britisk skole som den gangen ble lansert som Critical Linguistics, altså kritisk lingvistikk. [13] Her ble språket i sitt tilsynelatende mest nøytrale aspekt, selve de grammatiske formene, ansett som maktbærere og midler til undertrykkelse: Ved å gjøre et verb om til substantiv kan man tilsløre ansvars- og aktørrelasjoner, slik at det ikke er noen som invaderer, voldtar eller dreper, men en invasjon, en voldtekt eller et drap som ganske enkelt har funnet sted.

Kritisk lingvistikk nådde relativt raskt et punkt der disse analysene ble forkastet som for enkle og for kontekstløse. Alle språkbrukere har kunnskap om verden, og kan i mange tilfeller supplere teksten de leser, ordene de hører, med mye informasjon som tilsynelatende er utelatt. Faktisk er slike fortolkningsmekanismer avgjørende for at språklig kommunikasjon skal fungere; det er ikke ønskelig eller mulig at ethvert budskap fra menneske til menneske skal være så detaljert at det kan fortolkes av en marsboer eller en datamaskin.

Språket er ikke bare et middel til innsikt i det sosiale aktører tenker, sier, eller gjør; i diskursanalysen er språket nære ved å være en sosial aktør

Språk er utvilsomt ideologisk og politisk ladet, og språket dreier ideologier og påvirker den politiske utviklingen. Men for å forstå hvordan dette foregår, trenger vi kunnskap om politisk, samfunnsmessig og historisk kontekst. Med orienteringen mot denne kunnskapen gikk den kritiske lingvistikken over til å bli kritisk diskursanalyse, en bevegelse som fant sted i det Wodak, samt hennes colleger Fairclough og van Dijk, begynte å bli sentrale skikkelser på feltet.

Av disse tre har van Dijk [14 ] vært mest opptatt av enkeltindividers språkforståelse og språkprosessering, mens Fairclough [15] trolig har vært den fremste til å videreføre den kritiske lingvistikkens undersøkelser av ideologiske mekanismer i grammatikken. Wodak har på sin side fremmet det diskurshistoriske prosjektet, samtidig som hun de senere år har blitt stadig mer opptatt av å forene diskursanalysen med språkvitenskapelige retninger som kan ta for seg store datamengder, altså korpuslingvistikk. [16]

Mengder av data

Slike korpora finnes det etter hvert stadig flere av: Talespråksdatabaser, nyhetsdatabaser som Retriever, arkiv over debatter i parlamenter et cetera. De består som regel av mange millioner ord, og det er mulig å dokumentere fremveksten av visse fraser, merkelapper, argumenter og beskrivelser i et helt annet omfang enn tidligere. For at fortolkningen av resultatene skal være nyttig, er det imidlertid nødvendig med kontekstualisering – og bakgrunnskunnskap. Et ord kan forekomme hyppigere fordi fenomenet det henviser til faktisk forekommer hyppigere, eller det kan forekomme hyppigere fordi noe har endret seg rundt bruken av ordet. (Det opplagte eksempelet i vår tid ville trolig være islamistisk terror.)

Dette er et poeng som har blitt brakt opp i forbindelse med andre datadrevne tendenser i både samfunnsforskning og humaniora, for eksempel culturomics-prosjektet der blant annet  Google er aktivt involvert, og der man ser for seg en mer ”objektiv” og ”evidensbasert” tilnærming til spørsmål som tradisjonelt har vært forbeholdt subjektivt fortolkende humanister.

Om dette er en meningsfylt eller produktiv tilnærming kommer an på øyet som ser; kanskje finnes det ikke noe svar som alle kan enes om. Ruth Wodaks forskning illustrerer problemet. Hun har, alene og i samarbeid med andre, forfattet en rekke metodebøker innen diskursanalyse. Som regel bunner metodene i et sett med tommelfingerregler de fleste akademikere vil kjenne seg igjen i. Problemet må identifiseres, data må avgrenses og samles inn, data må bearbeides slik at det kan analyseres på en systematisk måte, analysen må gi resultater som kan fortolkes, og resultatene må diskuteres på en måte som gjør dem relevante for det opprinnelig formulerte problemet.

(...) det er vanskelig å kalle Ruth Wodak skoledannende, selv om hennes forskning har pekt ut en tydelig retning for kritisk diskursanalyse som prosjekt

Når man beveger seg ned fra dette overordnede nivået, er det i Wodaks litteratur – som hos de fleste andre på hennes felt – vanskelig eller umulig å skille ut noen allmenngyldig oppskrift, noen detaljert steg-for-steg-prosedyre som kan anvendes på vidt forskjellige data. Det finnes naturligvis slike prosedyrer innen for eksempel korpuslingvistikken – man kan foreta en såkalt konkordansanalyse, og avdekke hvorvidt to begreper (for eksempel islamistisk og terror) påfallende ofte opptrer sammen i et korpus (for eksempel parlamentariske innlegg holdt henholdsvis av politikere fra venstre- og høyresiden). Men for å komme så langt som til disse metodene, må man ha historisk-kontekstuell kunnskap som gjør det mulig å utvikle et meningsbærende forskningsspørsmål.

Av disse grunnene er det vanskelig å kalle Ruth Wodak skoledannende, selv om hennes forskning har pekt ut en tydelig retning for kritisk diskursanalyse som prosjekt. Og det er nettopp derfor hun gjerne omtaler diskursanalysen som et prosjekt, subsidiært som en verktøykasse. Her finnes en rekke tilganger til språklige, ideologiske og politiske problemstillinger, men ikke noe sentralt program eller noen enhetlig analytisk prosedyre. Den som vil gå i gang med kritisk diskursanalyse må være forberedt på å etablere sitt eget prosjekt, og på å tilegne seg store mengder feltkunnskap – om både samtiden og historien.

Mellom disiplinene

Kritisk diskursanalyse kan ikke fullt ut sies å tilhøre noen disiplin, verken innen humaniora eller samfunnsvitenskap. Det har å gjøre med prosjektets grunnleggende splittelse mellom nomotetiske og det idiografiske, mellom letingen etter allmenngyldige språklig-ideologiske mekanismer og etter forståelsen av historisk situerte enkeltfenomener. For «stråhistorikeren» er alle hendelser unike, mens for «stråsamfunnsviteren» er alle hendelser prinsipielt utbyttbare. For sisnevnte kan en forekomst av en handling av type X alltid byttes ut med en annen handling av samme type, mens for førstnevnte vil dette ødelegge analysens integritet.

Dette skillet er naturligvis overdrevet – det finnes mange historikere som skriver noe nær sosiologisk analyse, og vice versa – men visse implikasjoner er likevel verd å diskutere, kanskje særlig de som knytter seg til spørsmålet om kausalitet og prediksjon. Når historien gjentar seg er det, som Marx påpekte i Louis Napoleons 18. Brumaire, ikke innen samme sjanger.

Det gjelder også i Østerrike, påpeker Wodak. [17] På 1990-tallet trakk Jörg Haider på seg lederhosen og spilte opp til politisk farse. Når han nådde frem til publikum var det delvis fordi han trakk veksel på Østerrikes dramatiske historie – som slaget om Wien i 1683, da det tysk-romerske riket og dets alliert stoppet de ottomanske invasjonsstyrkene.

Slike diskursive allusjoner må ifølge Wodak ses i både historisk og samtidig samfunnsmessig kontekst for å forstå vår tids avgjørende politiske kamper – og for henne er aktørenes språkbruk blant de beste empiriske utgangspunktene for å oppnå en slik forståelse.

Ruth Wodak deltar på arrangementet Ut av akademia på Kunstnernes hus i Oslo 4. mai.  Jan Grue er professor i kvalitative metoder ved Universitetet i Oslo.

Litteratur

[1 ] Wodak R. The Politics of Fear : What Right-Wing Populist Discourses Mean. London: Sage

[2] Foucault M. The Order of Things. London: Routledge; 1970.

[3] Foucault M. The Order of Discourse. In: Young R, ed. Untying the Text: A Post-Structuralist Reader. London: Routledge; 1981:48-78.

[4] Wodak R. History in the making/The making of history. J Lang Polit. 2006;5(1):125-154. doi:10.1075/jlp.5.1.08wod.

[5] Aristoteles, Eide T. Retorikk. Oslo: Vidarforlaget; 2006.

[6] Braet AC. The Common Topic in Aristotle’s Rhetoric: Precursor of the Argumentation Scheme. ARGUMENTATION. 2005;19(1):65-83.

[7] Slomkowski P. Aristotle’s Topics. Leiden: Brill; 1997.

[8] Searle JR. Speech Acts. An Essay in the Philosophy of Language. Cambridge: Cambridge University Press; 1969.

[9]Austin JL. How to Do Things with Words. Cambridge: Harvard University Press; 1962

[10] Wittgenstein L. Philosophical Investigations. New York: Macmillan; 1953

[11] Wodak R, Meyer M. Methods of Critical Discourse Analysis. 2nd editio. London: Sage; 2009.

[12] Wodak R. The discourse-historical approach. In: Wodak R, Meyer M, eds. Methods of Critical Discourse Analysis. London: Sage; 2001:63-95

[13] Fowler R, Kress G, Hodge B. Language and Control. London: Routledge & Kegan Paul; 1979.

[14] van Dijk TA. Discourse and Power. Houndmills: Palgrave Macmillan; 2008.

[15 ]Fairclough N. Language and Power. London: Routledge; 2015.

[16] Baker P, Gabrielatos C, Khosravinik M, Krzyzanowski M, McEnery T, Wodak R. A useful methodological synergy? Combining critical discourse analysis and corpus linguistics to examine discourses of refugees and asylum seekers in the UK press. Discourse Soc. 2008;19(3):273-306.

[17] Wodak R, Pelinka A. The Haider Phenomenon in Austria. New Brunswick, N.J.: Transaction Publishers; 2002.

Les mer

«Røff guide» til Luc Boltanski

«Røff guide» til Raewyn Connell