Foucault i barnehagen

Svein Hammer sammenligner sitt første møte med Foucault med første gang han spiste en oliven. Det smakte fryktelig, men likevel fikk han lyst på mer.


Tekst: Eli Smeplass, stipendiat ved NTNU

I disse dager gir Svein Hammer ut ny bok på Fagbokforlaget med tittelen Foucault og den norske barnehagen: Introduksjon til Michel Foucaults analytiske univers. Svein Hammer forteller i dette intervjuet om hvordan makt i barnehagene kan forstås ved hjelp av Foucault – men også hvordan Foucault kan brukes for å belyse andre felt og profesjoner.

Makt, styring og sannhetsregimer

– Boken din handler om Foucault og den norske barnehagen. Dette er en kobling som kanskje er litt overraskende for flere. Foucault er jo kanskje først og fremst kjent for sitt maktbegrep. Utover det faktum at du selv arbeider med barnehageinstitusjonen ved Dronning Mauds Minne, hva er årsaken til denne koblingen? Er det så mye makt i barnehagene?

– Som de fleste nyskapende tenkere tester Foucault ut varierte begreper gjennom forfatterskapet sitt. Han ga ut flere bøker før han pekte på ordet «makt» som viktig, og mot slutten av sitt liv snakket han heller om «styring» og «sannhetsregimer» enn om makt. Dette forteller oss at det ikke er nok å fokusere på ordene. Vi må forstå hvordan Foucault tenker, hvordan han formulerer sine spørsmål, hva han er på jakt etter i sine empiriske intervensjoner.

– Dette er kjempeviktig, ikke minst med maktordet, fordi det kan romme så mye ulikt. I Foucaults analyser er det ikke noen sentralisert makt med stor M vi møter. Det handler ikke om den makten som noen har eller eier, og ikke om den makten som fungerer gjennom ensidig undertrykking og begrensning. Foucault benekter ikke at makt kan fungere sånn, men han forsøker i stedet å belyse det desentraliserte, relasjonelle, produktive og formende ved makten.

– Da ser vi straks at profesjonsutøveren blir viktig. Tenk på læreren i barnehagen eller skolen, eventuelt sosionomen, helsearbeideren og så videre. De utøver alle sin rolle gjennom praksiser innrettet mot å frembringe og forme en spesifikk virkelighet. Profesjonenes ansvar er ikke å si nei, å sette opp stengsler mot virkeligheten, men snarere å bidra til at individene tilpasses og blir del av en samfunnsmessig sunn tilstand.

Tenk på læreren i barnehagen eller skolen, eventuelt sosionomen, helsearbeideren og så videre. De utøver alle sin rolle gjennom praksiser innrettet mot å frembringe og forme en spesifikk virkelighet

– Så jeg forstår at folk er overrasket over at jeg velger å framstille Foucaults tanker gjennom barnehagefeltet, siden dette ikke var blant hans felt. Men om vi ser barnehagen som en del av det moderne samfunnets konfigurasjon av profesjons- og velferdsfelt, da forstår vi at den fungerer utmerket som et foucauldiansk case.

– Det du sier her griper inn i mitt neste spørsmål, men jeg stiller det likevel: Handler boken først og fremst om barnehagelærere, eller kan andre profesjonsgrupper ha utbytte av å lese det du skriver om Foucault? Selv forsker jeg på lærerutdanningen, og nyutdannede lærere – hvilke paralleller kan jeg trekke fra ditt prosjekt?

– Boken vil ha stor bruksverdi også i helt andre felt, det garanterer jeg. Den handler jo først og fremst om Foucaults begreper, perspektiver og analytiske grep. Disse gis kjøtt på beina gjennom en kobling ikke til barnehagelæreren, men til barnehagefeltet. Et felt som rommer barn, voksne, bygninger, rominndelinger, omgivelser, lokale så vel som nasjonale styringsgrep, politiske føringer, kunnskap levert fra ulikt hold, verktøy og arbeidsmetoder som delvis er utviklet internt i feltet, delvis kommer utenfra – og, sist men ikke minst; varierte koblinger til andre felt, fra barnevern til skole.

Svein Hammer

Ved siden av å være sosiolog, forsker og tidligere politiker for Miljøpartiet De Grønne, er Svein Hammer (f. 1967) en av de viktigste stemmene for introduksjonen av Foucault til det norske forskningsmiljøet. De siste årene har han jobbet som førsteamanuensis ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning i Trondheim (DMMH). (Foto: Bjørn Erik Langvand)

– Jeg tror at de som er mer interessert i skolefeltet, helsefeltet, sosialfeltet, det akademiske feltet og så videre, vil kunne finne mange koblinger her. Gjennom årene har jeg jobbet mye utenfor akademia, som vurderings- og utviklingskonsulent i Trondheim kommune, FoU-ansvarlig i Husbanken, og kunnskapsutvikler i IMDi. Denne brede erfaringen forteller meg at de diskursene, makt/viten-anordningene, styringsformene og selvformingspraksisene som er i spill på barnehagefeltet, ligner på diskurser og praksiser i helt andre felt.

– Så, jeg tar sjansen på å garantere at du vil finne masse paralleller til din forskning på lærerutdanningen og nyutdannede lærere. Blant vennene mine har jeg sosiologer som forsker på blant annet helse, samfunnsmedisin og sosialt arbeid. De får samme svaret: Med litt kreativitet vil de finne masse inspirasjon i boken min.

Innflytelse på ulike fagtradisjoner

– Foucault har hatt innflytelse innenfor en rekke fagfelt som antropologi, historie, litteraturvitenskap og sosiologi. Hvorfor tror du hans bidrag står så sterkt i flere fagtradisjoner, mens andre teoretikere og forskere fra samme periode og senere heller markerer faglig separasjon og spesialisering?

– Et viktig poeng er at Foucault ikke kan plasseres i noe spesifikt fagfelt. For hva er han, egentlig? En blanding av filosof, idéhistoriker og samfunnsforsker kanskje? Prosjektet hans kan beskrives som en rekke med problemdrevne forsøk på å intervenere i og utforske utvalgte felt på nye måter. Et slikt vidtfavnende prosjekt kan falle gjennom, eller tas opp i et avgrenset antall fag, eller få en status som utfordrer og dermed utøver innflytelse på helt forskjellige fagtradisjoner. Vi kan vel si at Foucault har oppnådd det siste.

– Litt tilfeldigheter kan vi nok anta spilte inn her. Han ble intellektuell kjendis, eller mer spissfindig formulert: Han skapte vibrasjoner og ble en begivenhet som gjorde en forskjell i tenkningens felt, noe som etablerte hans tanker som en kraft en ikke kunne unngå å forholde seg til.

– Hva mener du er Foucaults viktigste bidrag til sosiologien?

– Et originalt blikk på hele det moderne samfunnets konstitusjon. Han var ikke sosiolog, men han gir meg likevel redskaper jeg kan bruke, som sosiolog. Mer konkret åpner han døra til kritisk problematisering av en rekke av våre viktigste institusjoner og praksiser, i grenseflaten mellom normalitet og avvik, mellom fornuft og ufornuft, mellom rasjonalitet og ikke-rasjonalitet.

– Diskurs, makt/viten, styring og selvforming: disse viktige begrepene i Foucaults forfatterskap kan alle forskyves fra hans idéhistoriske sveip til mer samtidsorienterte, sosiologiske analyser. I tillegg kommer at enkeltforskere som for eksempel Dorothy Smith peker på ham som inspirator. Slik gir han indirekte bidrag til sosiologiens redskapskiste.

– Mange opplever kanskje Michel Foucaults skrifter som litt vanskelige og utilgjengelige. Hvilke introduksjonstips har du til de som ikke er like kjent med hans forfatterskap?

– Jeg må selvsagt svare: Les boken min! Dette at jeg kobler Foucault til et konkret problemfelt i norsk samtid, bør jo være et bidrag til at komplekse tanker blir mer forståelige og anvendbare. Her vil jeg også nevne at jeg har satt av ett kapittel til å gå gjennom Foucaults forfatterskap i sju steg. Dermed gir jeg konkrete tips om hva hver bok handler om, slik at leseren kan finne ut hvilke bøker han eller hun vil forsøke å lese. Det å veksle litt mellom originaltekster og sekundærlitteratur er gjerne den beste måten å komme innpå et sånt forfatterskap.

Ikke metode, men analysestrategi

– Du skriver et lengre innlegg på bloggen din hvor du forteller litt om Foucault og dine tolkninger av hans vitenskapelige bidrag. Her skriver du at vi bør unngå å redusere Foucault til en metode. Foucault er jo kjent som diskursanalysens far. Hva legger du i dette utsagnet?

– Dette sier jeg med trøkk, ja. Vi kan beskrive Foucaults bøker som empirisk-analytiske intervensjoner i utvalgte felt, preget av en slags problemdrevet teoretisering. Den belysningen, utforskningen og problematiseringen han utfører, er ikke og har aldri hatt ambisjon om å være noen stringent metode.

– Mer treffende er det å omtale det som en analysestrategi eller en framgangsmåte i møtet med empirien, som varierer fra bok til bok. Når jeg betrakter noe i verden som diskurs, blir visse nyanser synlig for meg, og disse preger hva slags spørsmål jeg stiller, hvilken retning jeg retter blikket når jeg søker etter svar, og så videre. Det ligger noen føringer her, men likevel er det mer en analytisk aktivitet enn en metode med faste, systematiske steg.

– I de snart 50 årene som har gått siden Foucault utledet sin diskursanalytiske posisjon i boka Kunnskapens arkeologi og senere i forelesningen Diskursens orden, har diskursbegrepet og diskursanalysen vært på en lang reise. Det er utvilsomt gjort mange forsøk på å omdanne det til metodiske grep. Jeg bidrar vel litt til dette i doktoravhandlingen min.

– Eller, nei. Det handler ikke om metode, men om analysestrategi. Jeg vil holde fast på det begrepet. Jeg er anarkistisk nok til å mene at streben etter å omdanne all forskning til stegvise metodegrep kan være høyst diskutabel. Det vi trenger er å utvikle evnen til kritisk refleksjon over hva vi gjør, men den rasjonalistiske trangen til systematisering bør ikke få dominere all kunnskapsutvikling.

Prosjektet hans handler mest av alt om å få oss til å konfrontere de løsningene vi tar for gitt, ved å blottlegge den ustabile, urene og bevegelige sokkelen som våre tilsynelatende stabile, rene og ubevegelige byggverk er bygget på

– Når jeg først er inne på dette sporet, kan vi også ta med at Foucault heller ikke tilbyr oss endelige teorier eller ferdiglagede begrepssett. Dette er enda viktigere å få fram. Det er mange misforståelser og overtolkninger av Foucault som sirkulerer rundt, fordi folk leser det han skriver som lukkede teorier, ikke som intervensjoner og problematiseringer.

– Prosjektet hans handler mest av alt om å få oss til å konfrontere de løsningene vi tar for gitt, ved å blottlegge den ustabile, urene og bevegelige sokkelen som våre tilsynelatende stabile, rene og ubevegelige byggverk er bygget på.

– Kort sagt er det verken teori eller metode det handler om, men kritisk problematisering. Og denne er forankret i en erkjennelse av at også kritikken kan preges av de samme problemene som det som kritiseres. Dermed unngår Foucault det som progressive idealister gjerne gjør, å bli så forført av sitt alternativ at en ender med å begå nye feil og nye overgrep, i sannhetens navn.

– I dette ser vi enda en gang at det å nærme seg forfatterskapet betinger en evne til å gi slipp på tanken om stabile fundamenter og faste prosedyrer. Klarer vi ikke dette, ender vi som dårlige Foucault-lesere.

Inspirator eller tåkefyrste?

– Man kan kanskje tolke din opptatthet av å skrive om Foucault som et mer eller mindre personlig prosjekt. Hvorfor tror du så mange blir fascinert og opptatt av denne eksentriske franske filosofen og idéhistorikeren?

– I forordet til boken forteller jeg at min reise startet i 1995, da jeg litt tilfeldig meldte meg på sommerkurs i diskursanalyse i Essex, England. Den sommeren ble jeg presentert for blant annet Saussure, Wittgenstein, Gramsci, Barthes, Lyotard, Derrida, Laclau og Mouffe. Michel Foucault var en i mengden, og i starten syntes jeg ikke han var særlig spennende. Ikke forsto jeg altfor mye av det jeg leste heller, så det var flere av de andre som framsto som viktigere.

I dette ser vi enda en gang at det å nærme seg forfatterskapet betinger en evne til å gi slipp på tanken om stabile fundamenter og faste prosedyrer. Klarer vi ikke dette, ender vi som dårlige Foucault-lesere

– I ettertid har jeg sammenlignet det med første gang jeg spiste en oliven. Det smakte fryktelig, men likevel fikk jeg lyst på mer. Sånn var det med Foucaults empiriske intervensjoner og tilhørende begrepsunivers. Han utfordret noe i meg, snudde opp-ned på visse tankemåter, og satte meg i bevegelse.

– Dessuten var hans tankesprang forankret i empiriske felt som var både språklige og materielle på en og samme tid. Alt dette var intellektuelt spennende. Noen år senere var det ikke lenger tvil om at han var blitt min viktigste inspirator. Jeg vil kanskje anta at det er flere enn meg som har blitt truffet på denne måten? Mens andre reagerer helt motsatt, omtaler han som tåkefyrste og holder god avstand. Kontroversiell og evig aktuell, det er vel der det ligger?

– Hvem har du hatt i tankene da du skrev denne boken, og hvem kan ha interesse av å lese den?

– I skriveprosessen har jeg sett for meg flere målgrupper. De som driver med kunnskapsutvikling i barnehagefeltet vil selvsagt finne ekstra mye av verdi i boken. Men også lesere innenfor helt andre profesjons- og velferdsfelt vil kunne få mye ut av det. Pluss de som mer generelt jobber med offentlig politikk og administrasjon. Sist men ikke minst bør boka stå solid innenfor sosiologien i allmenn forstand, som bidrag til teoriutvikling, og som analysestrategisk bruksanvisning.

Boken «Foucault og den norske barnehagen» lanseres på Sosiologisk Poliklinikk onsdag 3. mai.