Alfred Schütz - en gullgruve for sosiologer

Vi burde beskjeftige oss mer med hverdagslivets sosiologi, skriver Gustav Erik Gullikstad Karlsaune i andre runde av bokessay-serien.

Tekst: Gustav Erik Gullikstad Karlsaune, emeritus ved NTNU

Å få fagpersoner til å skrive om opplevelse av bøker i sosiologi som de har funnet særlig inspirerende, er en utmerket og tidsriktig idé. Jeg tar gjerne utfordringen om å skrive et slikt «bokessay». Men da er det viktig å presisere at det alltid er tenkningen bak teksten som interesserer meg. Mer presist, perspektivet i fagrefleksjonen hos den personen som har produsert boken.

Tekst er alltid begrensende. Men den åpner for et univers av tenkning som er der både før, under og etter tekstproduksjonen. Ofte blir dessverre fagtekster bare varierte gjentak på ideer alle i øyeblikket skriver om. Men noe kan også være nytt og inspirerende. Slik er det med Alfred Schütz, sosiologen som er forutsetningen for eksistensen av den moderne klassikeren The Social Construction of Reality, som Willy Martinussen nylig skrev om.

Sosiologisk bokessay: Gustav Erik Gullikstad Karlsaune velger Alfred Schütz.

Viktig inspirator

Uten Schütz ville «Berger-Luckmann» ikke blitt til. Det er tenkningen hans som sitter i hovedideene bak denne teksten. For det første, at sosial virkelighet er det uopphørlige samspillet mellom det subjektive og det objektive. For det andre, at samspillet skjer i utveksling av «mening» eller «viten» og at vi finner grunnlaget for viten i hverdagen. Dette er de tre hoveddelene The Social Construction of Reality består av. For å forstå tankeinnholdet, men ikke minst, den betydningen dette mentale universet har for sosiologisk forskning overhodet, burde vi beskjeftige oss mer med Alfred Schütz.

Alfred Schütz var den viktigste inspiratoren til å fortsette med sosiologi for Peter L. Berger og Thomas Luckmann da de studerte ved New School for Social Research i New York og tok sine doktorgrader der i 1950-årene. De gir også Schütz all den æren han fortjener, uten at det har hatt synderlig innvirkning på allmennkunnskapen om ham. «Berger-Luckmann» er blitt oppfattet mer eller mindre isolert. Altfor ofte er den blitt oppfattet som én og en lukket teori mellom andre, nå langsomt utdatert, bare interessant for de gamle fra den gang de var unge og den kom ut, for 50 år siden.

Men «Berger-Luckmann» er ikke en lukket teoribygning, verken ideologisk eller enkelt kausalt. Den er en åpen, generell sosiologisk teori i den betydningen at den forsøker å konseptualisere vesentlige elementer i ethvert menneskelig samfunnsliv. Det er det teori skal gjøre, gi presise begrep og skape klare mentale bilder av den virkeligheten vi erfarer. Da får teorien forklaringskraft, noe den brede, internasjonale lesermassen i flere tiår i dette tilfellet bekrefter. Det er også etter forfatternes ønske. Luckmann skriver: «Den fundamentale funksjonen teori har, er å forsøke å gi meningsfulle løsninger på grunnleggende problemer i dagliglivet, å hjelpe mennesker i deres orientering overfor universet». Schütz har ikke skrevet noe tilsvarende, for ham var dette målet selvsagt. («Philosophy, Science and Everyday Life», i: Maurice Natanson (ed.) Phenomenology and the Social Sciences, Vol 1, Evanston, Ill.: Northwestern University Press. 1973:143-185.) [Min oversettelse]

Det humane perspektivet

Likevel vil jeg mene at The Social Construction of Reality er viktigst som et nedslag av og eksempel på et forskningsprogram i sosiologi som empirisk vitenskap. Det ser ut til å ha gått de aller fleste hus forbi, selv om svært mange gjennom årene har tydd til «Berger-Luckmann» for å ha et perspektiv i såkalt «kvalitative» forskningsprosjekt. Ytterst få vet at det egentlig er Alfred Schütz de tyr til. Nettopp det forskningsprogrammet vi finner bak The Social Construction of Reality er så avgjort Alfred Schütz sitt verk. Som program er det nyttig på alle vis. Både for å anlegge et empirisk prosjekt, anvende et sosiologisk perspektiv, og i analysen og tolkningen av materiale, enten det materialet er kvalitativt eller kvantitativt.

Fordi det som den relativt nye, lite presise, merkelappen «kvalitativ» ofte står for, og skal markere overfor «kvantitativ», er en intuitiv søken etter det fundamentalt menneskelige ved samfunnet som forskningsfelt. For Schütz var dette det selvsagte utgangspunktet for sosiologi. Som det var det for klassikerne. Schütz er solid rotfestet hos klassikerne, samtidig som han er fokusert på den aktuelle, erfarbare sosiale virkeligheten. En forbilledlig sosiologisk forsker.

Kontrasten i konteksten

Jeg visste heller ikke om Alfred Schütz før jeg ble personlig kjent med Thomas Luckmann våren 1973, og deretter, på høsten samme året ved universitetet i Konstanz, selv leste tekster Schütz hadde skrevet. Det som først og fremst slo meg var dette usedvanlig skarpe og urokkelige fokuset på samfunnet som et samfunn av mennesker i samhandling.

Det var usedvanlig i forhold til det jeg erfarte med mainstream sosiologi. Den hadde, mer eller mindre ureflektert, fokus på samfunnet som et kompleks av institusjoner. Men mer enn det. Samfunnet var institusjonsstrukturene, primært. De var startpunktet for all sosiologisk tilnærming. Menneskene ble sekundære. De var enten «massen», bærer av «holdninger» til institusjonene, og utforsket deretter. Eller de var enkeltindivider, som da krevde en annen tilnærming, der varianter av «psykologi» syntes å være en naturlig støttevitenskap.

Det er i dette vi har opphavet til nivådifferensieringen «makro-mikro» i sosiologi. Siden utvidet med «meso-nivå», institusjonene selv som beliggende imellom det strukturelle systemet og individet. Det er lett å gjenkjenne «naturvitenskapen» i denne tilnærmingen. Både utgangspunktet i en antatt strukturell enhet som modell på samfunnet, og den indre «logikken» som finner «deler» på ulike «nivå». Samfunnet blir et felt som utforskes under forutsetning av at det på en eller annen måte har egenskaper vi kjenner fra naturen.

Det som først og fremst slo meg var dette usedvanlig skarpe og urokkelige fokuset på samfunnet som et samfunn av mennesker i samhandling

Til sammenligning utforsker Alfred Schütz samfunnet under forutsetning av at det er primært kultur, et felt som er mennesker i samhandling. Dermed vil utgangspunktet for forskningen være kunnskap om mennesket. Og utforskningen av samfunnet vil gå på de menneskelige egenskapene samfunnet dermed må forutsettes å ha. Schütz tenker følgelig i liten grad statisk, i «helhet og deler». Men dynamisk, i prosesser og aspekter i dialektikk. Schütz, i likhet med «Berger-Luckmann», bruker heller ikke tekst på å polemisere og polarisere, det vil si, markere et motsatt standpunkt til noe. En befriende stil. Selvsagt vet de om ulikhetene, ja, at forskjellen til mainstream sosiologi er dyptgripende. Men de er opptatt med å utfolde sitt eget perspektiv.

Det hele belyses godt med det at Berger alene først kom med boken Invitation to Sociology (1963). Altså til sosiologien, rett og slett, det er den invitasjonen gjelder. Men også han vet om motsetningene. Publikasjonen har den – det skulle vi se nå – megetsigende undertittelen: «A humanistic perspective». Et menneskeperspektiv. Nettopp det. Samt konsekvensen av det for forskningen. Men her skal det ikke være slik at vi må tenke enten den ene eller den andre tilnærmingen. I vitenskap er det resultatene, i dette tilfellet, forklaringskraften, som avgjør verdien på forskerinnsatsen.

I stedet for å bruke tekst på å argumentere for et valgt standpunkt mot et annet, tar Schütz oss i tankene med i utviklingen av et sosiologisk resonnement som starter fra bunnen av, sosiologien som vitenskap. Mer konkret vil det si med grundig kunnskap til klassikerne og de identifiseringene de gjorde av hva sosiologien som fag må forutsettes å tumle med, som en moderne empirisk vitenskap. Likeså vel som hva det er aktuelt å utforske med det sosiologiske perspektivet. Max Weber er faglig hovedreferanse for Schütz. Stikkord for begge ligger i uttrykket samhandling med mening. Dette er de mest sentrale begrepene vi finner i den definisjonen Weber gir av sosiologi.

Men det viser seg at Schütz også beriket sosiologien som vitenskap. Om vi griper fatt i hovedbegrepet mening ser vi best hvordan Schütz gjorde det. Det som i mellomtiden var kommet til i den tyskspråklige kulturkonteksten, var det vi kjenner som fenomenologi i Edmund Husserls regi. Schütz inkorporerer viktige innsikter fra fenomenologien i sosiologien. Hvordan? Schütz gjør det, i praksis, men forklarer det mindre. Luckmann hjelper. Han har i sin tid nettopp presisert Schütz sitt vitenskapelige anlegg (som hans eget og Bergers) som fenomenologisk fundert sosiologi. Presiseringen ble provosert fram av uttrykket «fenomenologisk sosiologi», som Luckmann mener er villedende.

Sosiologi og fenomenologi – kort klargjøring

Schütz muterer ikke sosiologien med fenomenologien og lager en ny særart, slik uttrykket «fenomenologisk sosiologi» kan tolkes. Sosiologien var og er en empirisk vitenskap. Fenomenologien derimot, den er et forskningsprogram som gjør alvor av hva de vitenskapene som har fokus på det menneskelige i feltet vil måtte beskjeftige seg med. Altså også de som omhandler menneskeprodukter som kultur og samfunn, det som er sosiologiens forskningsfelt.

Begrepet «forskningsprogram» er Luckmanns valg. Men det dekker godt måten Schütz anvendte fenomenologien på. Ikke bare som en retning «filosofi» mellom andre. Det var den betydningen den hadde for det åpne, men fokuserte forskningsarbeidet som sosiologi er, som gjorde at Schütz satte seg inn i fenomenologi. Et av hans yndlingsuttrykk var opening an avenue. Fenomenologien gir nettopp en åpen vitenskapelig tilnærming – fokusert på det menneskelige. Derfor er «program» riktig ord og ikke «paradigme». Paradigme er det vi har når en tilnærming er blitt lukket og enerådende.

Fokus på intersubjektivitet

Med anvendelsen Schütz gjorde av fenomenologien fikk jeg klarlagt det jeg opplevde som «kontrasten i konteksten» i det foregående. Som forskningsprogram er fenomenologi å forstå som et alternativ til det vitenskapelige paradigmet som var mainstream. Det ble skapt gjennom en – som regel – ureflektert allmenngjøring av naturvitenskap, inklusive de særtrekkene naturvitenskapen har som en vitenskap om objekter.

Er derimot forskningsfeltet mennesker, må vi ha en vitenskap om subjekter. Subjektiviteten som empirisk forskningsfelt er det som det fenomenologiske forskningsprogrammet er spesialisert på. Men fortsatt som moderne empirisk vitenskap. Husserl skriver treffende: «If positivism means nothing but founding all sciences without any prejudices whaotsoever, upon the ’positive’, i.e. upon what is to be grasped at first hand, then it is we who are the genuine positivists.» (Ideas 1975:78 [1931])

Schütz muterer ikke sosiologien med fenomenologien og lager en ny særart, slik uttrykket «fenomenologisk sosiologi» kan tolkes. Sosiologien var og er en empirisk vitenskap

Schütz, som «Berger-Luckmann», utforsker det empiriske fenomenet subjektivitet og gir det en sosiologisk terminologi. Men her, i sosiologien, er imidlertid fokuset først og fremst på intersubjektiviteten. «Mening» er grunnleggende noe subjektivt. Men i sosiologien er det «meningen» fellesskapet utstyrer handlingene med som vi fokuserer på. Altså, «mening» som et intersubjektivt fenomen. Følgelig: fenomenologien gir en grunnleggende forståelse av subjektivitet, sosiologen bruker den til å utforske intersubjektivitet.

Hoveddelen «Samfunnet som objektiv realitet» i The Social Construction of Reality handler om subjektiv erfaring som er blitt intersubjektivt objektivert. Det er subjektivitet som er gjort objektiv av fellesskapet i det aktuelle samfunnet. De sosiale objektiveringene i samfunnet – som institusjoner og roller – og ikke minst opprettholdelsen av dem, blir noe av det viktigste for sosiologien å utforske. Men som sosiale prosesser, ikke som enheter lik naturobjekter.

Det jeg også lærte av Schütz, som av Husserl, er at om vi skal få et klart fokus på samfunnet som intersubjektivitet, må vi ikke la oss forvirre av den oppfatningen av «subjektivitet» som paradigmet i mainstream «vitenskapelighet» har gjort allmenn. Den er – med et begrep fra Husserl – «objektivisme», det vil si, en ensidig mental orientering som gjør alt kalt «objektivt» vitenskapelig og sant, og alt kalt «subjektivt» usant og uvitenskapelig. Objektivismen gjør oss fremmed ikke bare for subjektivitet, men i ytterste konsekvens fremmed for det genuint menneskelige, den mentale aktiviteten hos mennesket. Objektivismen har gitt oss et menneskesyn der den mentale aktiviteten blir interessant bare som en samling epifenomen på fysiologien.

Vitenssosiologi

Subjektivitet er det samme som den mentale aktiviteten i erfaring og opplevelse. Den er karakteristisk for mennesket. For forskeren selv. For aktørene på samfunnsarenaen. Opplevelse er et tosidig fenomen. Den er samtidig situasjonen av inntrykk som mennesket befinner seg i, og tolkningen av situasjonen. Dette er imidlertid analytiske formuleringer som river fra hverandre noe som i realiteten er en organisk helhet. Personen er ikke i situasjonen. En situasjon er en virkelighet han eller hun umiddelbart lever. For så vidt slik som enhver levende organisme. Imidlertid er det karakteristiske for mennesket at det ikke bare lever situasjonen som en amøbe med fysisk respons på fysiske stimuli. Tolkningen er integrert i situasjonen. For mennesker er å leve det samme som å oppleve. Dette er mine formuleringer – etter å ha blitt kjent med Schütz (og Berger, og ikke minst Luckmann).

Den mentale aktiviteten i subjektivitet, opplevelse og erfaring, blir mer håndgripelig for oss som sosiologer om vi fokuserer på fenomenet viten. Altså kunnskapen i bruk, ikke først og fremst de mentale prosessene som skaper den, det fenomenologer gjerne gjør. Kunnskap eller viten er elementene i den tolkningen av situasjonen som den mentale aktiviteten består i. Slik blir også undertittelen på The Social Construction of Reality selvsagt «En avhandling i vitenssosiologi». Det vanlige er at det er undertittelen som presist angir det fagvitenskapelige med bøker. Den er dessverre ikke blitt med i den norske utgaven. Men også internasjonalt bommer mange her. I stedet for å ta utgangspunkt i fagtermen «viten», begynte noen for et par-tre tiår siden, fiksert på hovedtittelen, å snakke om boken som «sosialkonstruktivisme». Helt villedende om vi vil forstå Schütz.

For mennesker er å leve det samme som å oppleve

At samfunnet er en konstruksjon av de menneskene som utgjør det, tilhører det opprinnelige tankegodset i sosiologien, tydeligst formulert av Karl Marx. Kvalifisert sosiologi har siden hatt denne forutsetningen innbygd. Dette er ikke spesielt med «Berger-Luckmann» og tenkningen hos Alfred Schütz. Det forteller oss heller tydelig at vi med disse befinner oss i en ubrutt forlengelse av den klassiske sosiologiske tradisjonen. I kommentarer fra de senere årene har da også både Berger og Luckmann skarpt avfeid at de skulle være konstruksjonister og dermed stå for noe særegent i sosiologi. Når «sosialkonstruktivisme» framstilles som en egen kategori, er det nærliggende å slutte at vi igjen har med en «objektivisme» å gjøre, det fokuseres ikke på menneskene i samfunnet, men på «strukturene» (institusjonsenheter) som en egen objektiv virkelighet, noe som faktisk gjør samfunnet ahumant.

Hverdagsvirkeligheten

At vitenssosiologi er et kjerneområde i sosiologi, er en viktig innsikt fra Schütz, men han oppfant ikke begrepet. Vitenssosiologi var allerede i omløp da Schütz kom på banen. Likevel er det her at Schütz står for en innovativ sosiologisk idé knyttet til hverdagen som begrep. Han analyserte fenomenet viten og påviste mangfoldigheten i det. De «gamle» vitenssosiologene – inspirert av Marx – beskjeftiget seg med ideologier. De identifiserte viten så å si med idékunnskap, det vi finner i refleksjon og teori.

Sannsynligvis tenker vi også umiddelbart slik om viten. Det er kunnskap vi forbinder med skole og det vi har lært gjennom undervisningen der. Videre av det vi har tilegnet oss i studiebøker, artikler, «mediene», etc. Vi deler også sannsynligvis ideen om at «den sanneste viten» er den vitenskapelige. Det er en viten som ikke bare er bevisst, men framkommet gjennom systematisk refleksjon, utforsking og teoretisering. En kunnskap vi typisk kan tematisere og diskutere – og bli avkrevd refleksjon omkring («bevisstgjort?», «har du ikke motforestillinger?»).

Her framhever Schütz noe interessant og konsekvensrikt for sosiologen. Det fins viten av en annen karakter, en kunnskap vi har før refleksjon og teoretisering. En viten som er pre-reflektert og pre-teoretisk. Noen vil kjenne igjen disse begrepene fra «Berger-Luckmann». Disse fagtermene blir nødvendige når vi fokuserer på hverdagen i samfunnslivet, slik Schütz gjør. Kunnskapen i tolkningen er det som definerer virkeligheten i situasjonen for oss. Slik viten er et flerfoldig begrep, fins det et mangfold av virkeligheter. Det utfolder Schütz i artikkelen «On multiple realities» (Collected Papers I, 1967: 207-259).

At samfunnet er en konstruksjon av de menneskene som utgjør det, tilhører det opprinnelige tankegodset i sosiologien, tydeligst formulert av Karl Marx

Men Schütz har mer. Vi har våre verdener som student, som forelder, som fagekspert, som yrkesutøver, som hverdagsmenneske, etc. Nærmere analyse viser imidlertid at disse virkelighetene ikke er parallelle og likeverdige. Schütz får bruk for et begrep han henter fra William James. Blant virkelighetene fins det en paramount reality – «en grunnleggende virkelighet», er vel naturlig på norsk. Det er hverdagsvirkeligheten. Schütz beskjeftiger seg altså ikke med hverdagen fordi det er «et nytt, spennende område det ikke er blitt forsket på». Men fordi det er i hverdagslivet grunnlaget for det vi kaller virkelighet ligger. Hverdagen er primærvirkeligheten. Konsekvens: hverdagsvirkeligheten blir et primærområde for sosiologen.  

Her må vi la begrepet få mening fra Schütz sin egen kontekst. «Hverdag» er like lett å misoppfatte som «subjektivitet», om ikke så kontroversielt. Det er ikke mandag-fredag. Det er ikke arbeidstiden. Det er rett og slett ikke en «ytre» avgrensbar «objektiv virkelighet». Det er en subjektiv virkelighet og den holdningen vi har når vi lever den. Det vi, straks vi våkner, starter ut i, er hverdagslivet. Det er der vi er før vi går inn i en eller annen spesialisert virkelighet med bestemte tenkemåter, roller og regelbundne gjøremål. Det er også dit vi vender tilbake etter de spesielle virksomhetene. Eller innimellom, når noen sier: «Nei, dere, nå slapper vi av!». Men hverdagen er også stadig til stede i bakgrunnen og trer fram når vi er tørst og sulten, når vi må innom toalettet, når konflikter med nære venner surrer i bakhodet mens vi gjør arbeidsoppgavene våre, etc.

Karakteristisk for den viten som styrer hverdagslivet, er at den ikke er slik det analytiske språket i forrige avsnitt gir inntrykk av. Det er ikke slik at vi går stegvis fram: først konstaterer at væskenivået og blodsukkeret er lavt, at vi så henter innlært kunnskap om løsningen på disse problemene, deretter søker vann og brød. Vi bare drikker, spiser, går på do, etc. mens vi aktivt tenker på de andre tingene, fastsatte gjøremål som spesialområdet krever av oss. Schütz tar oss med inn på et nytt område, den umiddelbare virkeligheten. Nå. Presens er ikke bare en verbform lenger, det er den opplevde nåtiden.

Handlingene i hverdagslivet er først og fremst «automatiserte» rutiner. Men det betyr ikke at de er «bevisstløse». Vi bruker alltid kunnskap for å gjennomføre dem. Men det er en viten vi i øyeblikket ikke er oss bevisst. Den trenger ikke være det heller. Vi lever bare virkeligheten slik vi tar den for gitt. Den typiske termen for den vitensformen og holdningen Schütz analyserer fram som hverdagsvirkeligheten er taken-for-granted. Det vil si at det vi – igjen typisk refleksivt formulert – tenker på, snakker om og velger å gjøre, og det noe er – er i hverdagsvirkeligheten ett og det samme. Vi kan illustrere dette med det kravet om å vende tilbake til realitetene som fremsettes overfor «utidige teoretikere» i det norske uttrykket: «Kall en spade for en spade!».

Noen konsekvenser for samfunns- og kulturforskningen

Schütz har et bevisstgjort menneskebilde. Men det er ikke mennesket i og for seg han fokuserer på. Igjen, han er sosiolog. Det er conditio humana han er opptatt av, livsbetingelsene for menneskene, kan vi kanskje si. Hverdagen er den realiteten tilværelsen er. Vi kan ikke gå ut av den. Det er et virkelighetsfelt vi ikke kan forlate uten å bli abstrakte «ånder som går». Et menneske som har identitet kun som forsker, kjenner ikke hverdagen slik Schütz forstår den. Derfor er fokuset på den gitte virkeligheten så ubetinget viktig.

Det er i utforskningen av den vi tilegner oss forståelsen av en kultur. Og dermed kulturforskjeller, og hvorfor hverdagslivene i kulturer blir så forskjellige. Og hvorfor de er som de er. Med klesdrakt, mat, musikk, religion, moral, forlystelser, forbrytelser, etc. Vi forstår ikke en kultur om vi bare fokuserer på den viten som ideologiene som verserer der representerer. Det vil si, det reflekterte, det teoretiske, det diskuterte, det argumenterte, det debatterte. Vi må ta for oss og tolke den viten som er i virksomhet og strukturerer verden, men som samtidig er tatt for gitt, pre-reflektert, pre-teoretisk. Det som taust foreskriver også hvordan refleksjon skal foregå, teori skal være, diskusjon, argumentasjon og debatt skal skje, etc.

Fokuset på hverdagen slik Schütz forstår den, er heller ikke lett å få skarpt. Det skyldes særegenheter ved vår egen kulturkrets. Størst forvirring kommer rimeligvis fra det stadig sterkere rasjonalistiske preget den har. Det er en så kolossal overvekt på viten som er reflektert, teoretisk, kritisk, vitenskapelig, etc., at det knapt er mulig å snakke om andre vitensformer. De feies bare vekk som varianter av uvitenhet som skal bekjempes med de samme vitensformene.

Ethvert menneske kan bare begynne med å analysere seg selv. De gamle grekerne visste det. «Kjenn deg selv» står det over inngangen til Apollotemplet i Delfi

Et annet kulturtrekk er overvekten i oppmerksomhet på «offentlighet» og «politikk» (= ideologi). Da er vi tilbake til oppfatningen av hva samfunn og samfunnsliv er. Med den blir «hverdag» noe «privat», noe «mikro», antagelig riktigst utforsket «psykologisk»? Enda så reell og virksom all pre-viten er i samfunnslivet. Dessuten empirisk tilgjengelig. Ethvert menneske kan bare begynne med å analysere seg selv. De gamle grekerne visste det. «Kjenn deg selv» står det over inngangen til Apollotemplet i Delfi.

Fins det rett og slett strukturer vi har bruk for å kjenne i det nivået av virkelighet som er preget av pre-viten? Har kulturer og hverdagsliv «dybdestrukturer» som er universelle fordi de er menneskelige? Vi trenger i tilfelle teori for å se dem. Det er det ene, empirisk teoriarbeid med konseptualisering av et realitetsfelt (ikke bare «begrepsturnering»). For det andre trenger vi empirisk utforskning av hverdagen (forstått med Schütz), det vil si, dokumentasjon av opplevd virkelighet.

Til teoriarbeidet har Schütz selv gitt et innovativt bidrag med notater til et bokmanus han ikke fikk ferdig før han døde, men som er bearbeidet av Luckmann og senere publisert. Det er originalt på tysk med tittelen Strukturen der Lebenswelt, omsatt til engelsk som The Structures of the Life-World. Det siste ordet virker litt sært i engelsk og forteller at forestillingen nok er fremmed for anglofon tenkning. På tysk derimot er ordet en tungvekter av et begrep knyttet til Husserl. Livsverden samler alt det Husserl tumlet med av tenkning om den realiteten tilværelsen er for mennesket. Universell og opplevd (ikke «objektivt»). Dermed, kort: Det er de universelle strukturene denne realiteten – livsverdenen – har, som vi finner aktualisert om vi analyserer hverdagslivet i en eller annen foreliggende kultur. Derfor trenger vi et bilde av disse strukturene. Det er det Schütz konseptualiserer i dette verket.

Livsverden samler alt det Husserl tumlet med av tenkning om den realiteten tilværelsen er for mennesket

Struktureringen i sosiale institusjoner og tilsvarende roller og regelbundne handlingsmønster utfoldes ut fra disse strukturene. Hvor vidtgående prosessene av institusjonalisering blir og hvor detaljert struktureringen er, f.eks. slik som i de gjennominstitusjonaliserte samfunnene i dagens Europa, skyldes egenartede kulturelle forhold. Dette gjelder den objektive siden. Men vi har det tilsvarende på den subjektive. Hvordan menneskene strukturer livet i en biografi, eller «glemmer» at liv har begynnelse og ende, slik tendensen er i moderniteten. Videre, hvordan medmennesker gjøres til bestemte typer, eller får grader av anonymitet, alt fra å være «du» til å være «det der mennesket». Hvordan medmennesker ordnes i «forfedre», «samtidige» og «etterkommere», og hva som skjer når samtidige blir forfedre fordi de dør.

Dette er bare spredte eksempler. De kan de sees på som varianter av en grunnidé om relevansstruktur hos Schütz. Det vi kaller tilværelsen, virkelighet eller verden, er for mennesker ikke bare en opphopning av fragmenter på ei dynge. Ting har verdi etter relevans og er ordnet i «subjektive kosmos». Konseptet relevansstruktur er et svært nyttig redskap, helt konkret f.eks. i analyse av intervjumateriale. Hvordan avspeiler det personen sier den relevansstrukturen han eller hun har? Imidlertid kan begrepet også brukes forskningskritisk. Gjenspeiler relevansstrukturen i intervjuet (spørreskjemaet) den som forskeren har, eller den som den utforskede har? Det er ganske avgjørende for det vi presenterer som forskningsresultater.

Høyaktuelle empiriske studier

Denne korte framstillingen av forskeruniverset til Alfred Schütz er fragmentarisk. Samtidig som den likevel skulle demonstrere at Schütz nettopp ikke arbeidet fragmentert. Ikke litt om metode, litt om teori, litt om vitenskap, litt om feltarbeid. Samme hva han skriver om dette, har vi det samme helhetlige perspektivet på sosiologi som moderne empirisk forskningsarbeid. Det var det som fascinerte meg, og fortsatt gjør at jeg beskjeftiger meg med det Schütz skriver.

Det som heller ikke bør unnlates å nevnes er de empiriske analysene Schütz gjorde. Empirisk, i den originale forståelsen av empiri, som også var hans, nemlig erfart virkelighet. Jeg tenker på «The Stranger», «The Homecomer» og «Making Music Together» (Collected Papers II, 1964). Her får vi konseptualisert – skapt mentale bilder – både av den fremmede og den hjemvendte. Både slik de ser seg selv og hva det krever av dem, og slik fellesskapet ser dem og hva det innebærer for dem. Alt i alt, hvordan det samspillet er, som er sosial virkelighet, og hvordan den kan utforskes i analysen av slike roller. Høyaktuelt skulle jeg mene.

Til slutt vet jeg knapt noe annet eksempel der det blir så krystallklart hvordan en gruppe mennesker kan oppfatte seg selv som «vi», altså grunnleggende sosialt, som i den analysen Schütz gjør av det å sammen skape musikk. Om vi så bruker forskerperspektivet til Alfred Schütz videre, hva mer kan vi finne å analysere for å forstå sosial virkelighet?  

Gustav Erik Gullikstad Karlsaune

Gustav Erik Gullikstad Karlsaune er emeritus fra Institutt for filosofi og religionsvitenskap. Etter utdanningen til cand. philol. ved NTNU hadde han DAAD-stipend i Köln og Konstanz, og statsstipend ved det sosiologiske instituttet ved universitetet i Amsterdam. I forbindelse med empiriske prosjekter har han drevet feltarbeid i USA og samarbeidet med forskere i Italia (Padova) og Tyskland (Konstanz, Berlin, Bayreuth). Dessuten arkivarbeid ved New School for Social Research i New York og i Schütz-arkivet i Konstanz.

 

Hvilke bøker har formet norske sosiologer? Sosiologisk bokessay er en ny serie tekster om sosiologiske bøker som har hatt stor betydning for tekstforfatterens sosiologiske tenkemåte. Serien vil løfte frem bøker som har formet profilerte, norske sosiologer – til glede og inspirasjon for andre og som utgangspunkt for en drøfting av hva som egentlig er kriteriene for en god sosiologisk bok.

Dette er andre bidrag til serien.

Første tekst ut var Willy Martinussens essay om Berger og Luckmanns bok «The Social Construction of Reality», som utkom for 50 år siden i fjor.