Sosialpolitikk som manipulering av sosial avstand

Sosialpolitikk som manipulering av sosial avstand var tittelen på  Else Øyens forelesning for den filosofiske doktorgrad, et selvvalgt emne, som ble avholdt i Bergen 5. oktober 1973. Her kan den leses i sin helhet.

Tekst: Else Øyen

 

Redaksjonell bemerkning: Sosialpolitikk som manipulering av sosial avstand var tittelen på  Else Øyens forelesning for den filosofiske doktorgrad, et selvvalgt emne, som ble avholdt i Bergen 5. oktober 1973. Det ble siden nedskrevet og publisert som artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning i 1974. Artikkelen er her gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Det kan falle vanskelig å få et noenlunde samlende perspektiv på alle de aktiviteter som settes i verk på grunnlag av sosialpolitiske målsetinger. Dette henger for en stor del sammen med at disse aktiviteter har vært lansert og begrunnet av til dels nokså ulike ideologiske grupperinger i samfunnet, og at de har oppstått i brytningen mellom mange ulike syn og som løsninger på ofte dyptgripende interessekonflikter.

Jeg skal i det følgende fremsette noen tanker om hva det er som skjer i de konkrete situasjoner der sosialpolitiske tiltak utformes, og prøve å begrunne den oppfatning at utformingen skjer på basis av en modell av samfunnet hvor dimensjonen sosial avstand spiller en fremtredende rolle. Jeg skal også argumentere for det syn – og det er i høy grad tentativt – at sosialpolitikk dreier seg om manipulering av sosial avstand.

Bilde_ElseOyen

Om forfatteren:

Else Øyen var delaktig i opprettelsen av Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen, og her finnes en video hvor hun (og andre) reflekterer over denne perioden: http://www.uib.no/svf/40358/jubileumsfilmen-sv-fakultetet

Hva er sosialpolitikk?

Behovet for en avgrensning og legitimering av den sosialpolitiske virksomhet i forhold til andre arbeids- eller ansvarsområder må være stort, for det er mange som i tidens løp har forsøkt seg med definisjoner av hva sosialpolitikk er eller bør være. Selv om det ikke alltid gjøres eksplisitt, ligger det i de fleste av disse definisjonene forutsetninger om at det ifølge visse rettferdighetskriterier bør finne sted (eller faktisk ikke finner sted) offentlige eller halvoffentlige omfordelinger av ressurser til fordel for ulike grupper i samfunnet. Historisk avspeiler definisjonene av sosialpolitikk de skiftende teorier om årsakene til sosiale problemer, og vi ser hvordan individualistiske forklaringsmodeller etter hvert er blitt erstattet av forskjellige typer av strukturelle forklaringsmodeller, slik at søkelyset mer retter mot de systemprosesser som frembringer problemene.

En type definisjoner spesifiserer hjelpetiltak til spesielle grupper som målet for den sosialpolitiske virksomhet. Det gjelder for eksempel den klassiske definisjon av sosialpolitikk som tiltak til forbedring av arbeiderklassens levekår.[1] Etter hvert som klasseskillene har fått en annen og mer diffus karakter, har det oppstått avgrensningsproblemer, og sosialpolitikk er blitt sett på bl.a. som tiltak overfor isolerte personer i økonomiske vanskeligheter.[2] I 60-årenes svenske diskusjon er sosialpolitikk og «jämlikhetspolitik» nøye knyttet sammen, og gjennom overkompensering av manglende ressurser til underprivilegerte forutsettes sosialpolitikken å være et middel til å oppnå større likestilling.[3]

En annen type definisjon tar utgangspunkt i visse politiske eller ideologiske forestillinger om hva som skal henregnes til «sosiale problemer». Det finnes en omfattende litteratur omkring dette emne, og i samfunnsvitenskapene har det nesten oppstått «skoler» omkring de forskjellige måter å definere sosiale problemer på.[4] En del av oppmerksomheten har også vært rettet mot konsekvensene av slike definisjoner for «løsningen» av problemene og årsakene til problemene. Man kan også si at mens noen har lagt vekt på å forstå ulike former for sosial disorganisasjon, har andre fremhevet betydningen av at hva som enn måtte betraktes som sosiale problemer, er hva folk oppfatter som sosiale problemer eller gir etiketten sosiale problemer. En viktig utvikling i de senere år har gått ut på å påpeke hvordan bestemte sosiale problemer er omkostninger ved et samfunns organisasjon.[5] Sosialpolitiske målsetninger retter seg da i sterkere grad mot selve samfunnsorganisasjonen.

 

For bedre å kunne forstå de prosesser som knytter seg til den sosialpolitiske virksomhet, synes det viktig å se sosial avstand som fundamental, bakenforliggende variabel

Else Øyen

En tredje type definisjoner av sosialpolitikk legger hovedvekten på de foranstaltninger som har til hensikt å fremme visse sosialpolitiske målsettinger. Undertiden vil disse målsettinger allerede være gitt på forhånd, i form av offisielle, politiske standpunkter. Og undertiden vil den som definerer, selv reformulere disse målsettinger gjennom sin påpeking av de foranstaltninger som han eller hun velger å kalle sosialpolitiske. Dich’s definisjon av sosialpolitikken som bestående av den type offentlige tilskudd som borgerne ikke forventes å gi dekkende vederlag for, kan ses som et eksempel.[6] Rold Andersens utvikling av en sosialpolitisk verktøykasse som et middel til å hjelpe de politiske beslutningstakere til mer rasjonelle avgjørelser, må også kunne sies å knytte seg til denne type definisjoner.[7]

Andre har hevdet at de forsøk som hittil har vært gjort på å definere og avgrense den sosialpolitiske virksomhet, har vært lite fruktbare, dels fordi avgrensningsproblemene ikke er blitt overvunnet og dels fordi definisjonene ikke har evnet å sammenfatte på en helhetlig måte de sosialpolitiske erfaringer fra ulike virksomheter.[8] Men noen har på den annen side hevdet at det verken er nødvendig eller mulig å definere sosialpolitikk som en egen disiplin eller eget ansvarsområde, fordi sosialpolitikk er en del av den generelle politikk og dens virksomhet så integrert i andre samfunnsfenomener at det har liten hensikt å skille den ut som et eget objekt.[9]

En teoretisk ramme

Som ett av mange inntak til bedre forståelse av hva sosialpolitikk er og hva den innebærer, kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i begrepet sosial avstand og se sosialpolitikk som forsøk på å manipulere sosial avstand, gjennom en omfordeling av ressurser, på en slik måte eller med det formål at denne avstand mellom og innen visse grupper i samfunnet blir redusert. Reduksjonen av sosial avstand er knyttet til samfunnets normative standarder. Det er en grunnforutsetning at det skjer en evalueringsprosess, som en gjerne kan kalle interaksjonistisk, som omformer oppfatninger av ressursulikhet til oppfatninger av sosial avstand. Ressursulikhet kan fastslås på forskjellig vis, men ressursulikhetens mer sosiologiske realiteter kan vi etter min mening bedre få fatt i ved å analysere dens sammenkopling med sosial avstand. Selvsagt er det ressursulikheten og dens opphav som er det direkte angrepsmål for sosialpolitiske tiltak. Men for bedre å kunne forstå de prosesser som knytter seg til den sosialpolitiske virksomhet, synes det viktig å se sosial avstand som fundamental, bakenforliggende variabel. Jeg tror det langt på vei er denne variabel folks holdninger vis-à-vis sosialpolitikken knytter seg til.[10] Det er folks dom om hva som utgjør akseptable kompromiss med hensyn til den sosiale avstand mellom og innen grupper som både skaper mulighetene og som setter grensene for sosialpolitisk innsats.

[1] Fredrik Zeuthen, Arbejdsløn og arbejdsløshed. Socialpolitik. Bind 1 (København: Nyt Nordisk Forlag, 1948), p. 28. Se også den oversikt som er gitt i Bent Roald Andersen, Grundprincipper i socialpolitikken (Albertslund: Det danske forlag, 1971), pp. 12-31, og Jørn Henrik Petersen, Socialpolitisk teori. Bind 1 (Odense University Press, 1972), pp. 10-35.

[2] Zeuthen, op.cit., p. 29.

[3] Leif Holgersson og Lars Svenning, «Socialpolitiken som ett medel til jämlikhet». i Socialvård och samhällsforskning (Stockholm: Almqvist Wiksell, 1970), pp. 11-22.

[4] Se John A. Kitsuse and Malcolm Spector, «Toward a Sociology of Social Problems: Social Conditions, Value-Judgements and Social Problems», Social Problems, 20 (1973), pp. 407-419; Arnold M. Rose, “History and Sociology of the Study of Social Problems”, og Irving Tallman and Reece McGee, “Definition of a Social Problem”, begge i Handbook on the Study of Social Problems, redigert av Edwin O. Smigel (Chicago: Rand McNally, 1971), pp. 3-18 og pp. 19-58; og Ewin M. Schur, Labeling Deviant Behavior. Its Sociological Implications (New York: Harper and Row, 1971).

[5] Se den oversikt som er gitt i Kenneth Westhues, “Social Problems as Systemic Costs”, Social Problems 20 (1973), pp. 419-431. Se også E. J. Mishan, The Costs of Economic Growth (Middlesex: Penguin, 1967).

[6] Jørgen S. Dich, Socialpolitikkens Teori. 1. bind (København: Dansk Videnskabs Forlag, 1964), Kap. 1, spes. p. 34.

[7] Rold Andersen, op.cit., p. 27.

[8] Paul Lindblom: «Ekonomi och välfärd – socialpolitik fö sociala behov», i Ekonomi og välfärd (Malmö: Föreningen Sveriges Socialchefer, 1972), pp. 60-68, spes. p. 60.

[9] Jeg har selv vært blant dem som har hevdet dette standpunkt, se Else Øyen, «Sosialpolitisk forskning: avgrensning eller begrensning», Innlegg ved Det første nordiske sosialpolitiske forskerseminar, Rungsted, Danmark 1972, og «Issues in Social Policy Research in Norway». Paper prepared for the Colloqium on Social Policy, UNESCO, Sigriswill, Switzerland, February 1973.

[10] Jfr. Richard M. Titmuss, Essays on the Welfare State (Boston: Beacon Press, 1969), kap. 2, hvor det bl.a. påpekes at mye av konflikten omkring sosialpolitiske tiltak nettopp skuldes deres målsetting om å skape likhet.