Sosiologi på feil spor

«Det norske samfunn» har en svak forpliktelse til faget, og mangelen på sosiologiske bidrag om makt, ulikhet og klasse er på grensen til katastrofal, skriver Marianne Nordli Hansen.

TEKST: Marianne Nordli Hansen, professor ved Universitetet i Oslo.

I 2016 ble det utgitt en bok, eller mer presist et trebindsverk, med tittel «Det norske samfunn» (heretter DNS). Det er flere grunner til at det sosiologiske fagkollektivet bør interessere seg for denne utgivelsen: 1) Redaktører og forlag plasserer DNS i en langvarig tradisjon med utgivelser allerede fra slutten av 1960-tallet. 2) Denne tradisjonen ble «kanonisert» i 2011, i kåringen av de 25 tekstene med størst innflytelse i sosiologifaget, noe som bidrar til at bokverket får en privilegert status. 3) Artikkelsamlingen får dermed en sentral rolle på diverse pensumlister og en unik rolle i sosialiseringen av nye studenter. DNS fremstår som norsk sosiologis «flaggskip», som tilbyr den viktigste og mest aktuelle kunnskapen om det norske samfunnet. Minstekravene til et verk som skal ha en slik fremskutt posisjon, må være at det gir studenter en rimelig god forståelse av samfunnet i et sosiologisk perspektiv. Kort sagt: Det må få frem at sosiologi kan fortelle noe viktig om det norske samfunnet, og demonstrere hvordan sosiologiske tilnærminger til samfunnsforhold skiller seg fra dem man finner innenfor for eksempel journalistikk, informasjon fra offentlige instanser, og fra andre samfunnsfag, som statsvitenskap eller samfunnsøkonomi.

screenshot

Om debatten

Debatten startet med Rune Slagstad sitt essay De marginale sosiologer, hvor Slagstad blant annet hevder at DNS anno 2016 fremstår som fragmentert og at det mangler en redaksjonell helhet.

Svaret fra redaktørene Lise Kjølsrød og Ivar Frønes kan leses her.

I dette innlegget følger Marianne Nordli Hansen opp kritikken til Slagstad, og retter særlig oppmerksomhet til det manglende klasse – og ulikhets perspektivet i DNS.

Debatten kjører videre på Litteraturhuset 28 februar, hvor blant redaktørene, Slagstad og Hansen deltar.

Er sosiologi og samfunnsvitenskap det samme?

Viser så DNS at faget sosiologi kan fortelle noe viktig om det norske samfunnet? Noe som er spesifikt for sosiologi? I et lengre bokessay publisert på Sosiologen.no og i Klassekampen hevder Rune Slagstad tvert imot at DNS gjennom sitt fragmenterte og dårlige begrunnede utvalg av tema og fagområder bidrar til marginalisering av sosiologien som fag. Han beskriver også en prosess gjennom de ulike utgavene av DNS i retning av stadig større fragmentering.

Det er lett å si seg enig i det meste i denne beskrivelsen. Hvis man for eksempel ser på forordet i 1975-utgaven av DNS skriver redaktørene at hensikten er å «gi et detaljert objektivt bilde av Norges nåværende institusjonelle og strukturelle oppbygning» (s.1). Med et institusjonelt perspektiv ordnes det norske samfunnet etter sentrale institusjoner, noe som innebærer en fortelling om hvilke institusjoner som er viktige. I tillegg er det tydelig at redaktørene ønsker å fortelle at sosiologien er et vesentlig fag, som kan bidra med særegne perspektiver til forståelsen av samfunnet. Ikke minst synes det viktig å formidle at sosiologi er et vitenskapelig og empirisk fag.  I bokverket er det en stor mengde tabeller og figurer, og redaktørene forteller at «forfatterne er blitt forsynt med materiale av forskjellige slag, opinionsundersøkelser, forskningsrapporter og dokumentarisk stoff.»

I de senere utgavenes nedtones det spesifikt sosiologiske til fordel for «samfunns­vitenskapelig» analyse. Allerede i 1986-utgaven tar redaktørene avstand fra «den noe krampaktige insisteringen på det essensielt sosiologiske». I 2016 uttrykker redaktørene om muligens en enda svakere forpliktelse til et spesifikt sosiologisk fagprosjekt: «Det gir ikke lenger mening å begrense et verk som dette til de klassiske hovedområdene i sosiologisk samfunnsbeskrivelse.»  Hva som kjennetegner en samfunnsbeskrivelse som gir «mening» forblir imidlertid usagt. Leseren tilbys 42 kapitler med varierende innhold, uten at det formidles noen samlende idé bak utvelgelsen av akkurat disse 42 temaene.

Marianne Nordli Hansen er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Hun forsker på sosial lagdeling, klasse, ulikhet, og eliter.

mnhansen-presse

FOTO: Universitetet i Oslo

Finnes det noe spesifikt sosiologisk som faget bør strebe etter å formidle?

For praktiserende sosiologer må svaret på dette spørsmålet selvsagt være ja. Det finnes spesifikt sosiologiske tilnærminger og noen faglige spørsmål er viktigere enn andre. Sosiologiske kjernespørsmål dreier seg blant annet om grunnlag for samhold og tillit, og motsatt, hva slags prosesser som leder til avstand og konflikt mellom grupper av mennesker, og dermed endring av samfunn. Temaet på årets Vinterseminar, «Migrasjon og integrasjon» kan plasseres innenfor den omfattende velferdsforskningen, samtidig som det berører sosiologiske spørsmål om samhold, konflikt og samfunnsendring. Det er mulig å være samfunnsvitenskapelig ekspert på innvandring uten å befatte seg med slike temaer, men den sosiologiske interessen ligger nettopp i tilknytningen til grunnleggende sosiologiske spørsmål. Derfor tror jeg også de fleste deltakerne forlot seminaret med en følelse av at sosiologien kan bidra med kunnskaper og perspektiver, nettopp på grunn av fagets bredde og sosiologenes vilje til å stille vesentlige spørsmål.

Klasse- og lagdeling i DNS

I sitt essay om DNS, diskuterer Rune Slagstad en rekke eksempler på at sosiologisk viktige temaer og problemstillinger er utelatt, blant annet rettsvesen, profesjoner, sport, økonomisk makt, opphopning av kapital på private hender og sosiologiske perspektiver på klasse- og lagdeling. Jeg skal videre gå mer i dybden på det siste temaet, både fordi det er det jeg kjenner best, og fordi jeg mener at behandlingen av dette temaet i DNS tydeliggjør en svak forpliktelse til faget som man finner i enkelte deler av sosiologimiljøet. Spørsmål om klasse- og lagdeling er sentrale i faget, og har vært det gjennom hele sosiologiens historie. Alle innføringsbøker i sosiologi har kapitler om dette, og internasjonalt er det i dag få, om noen, sentrale sosiologinstitutter hvor det ikke er forskning på klasse- og lagdeling. Mye av interessen skyldes at graden av ulikhet og relasjoner mellom klasser vil ha konsekvenser for samfunnsutviklingen. Økende avstand mellom grupper, og økende ulikhet, vil kunne medføre minskende tillit og samhold, og bidra til økende konflikter og mistro. I internasjonal samfunnsdebatt har klasse- og lagdelingspørsmål i en årrekke stått i sentrum av interessen, i år ikke minst aktualisert gjennom Brexit og valget av Donald Trump som president i USA. Mange kommentatorer har knyttet disse begivenhetene til utviklingstrekk som økende ulikhet og større avstand mellom klasser.

Man skulle derfor tro at dette ville være et tema som redaksjonen i DNS ville anse som tilstrekkelig interessant til å vies plass i en bok rettet mot opplæring av sosiologistudenter. Dermed ville man også kunne tilby samfunnsinteresserte unge mennesker perspektiver, forståelsesmåter og kunnskaper fra den sosiologiske fagdisiplinen, noe som ikke minst er viktig i en tid hvor slike kunnskaper og perspektiver etterspørres. Redaksjonen valgte imidlertid å ikke inkludere en sosiologisk tilnærming til ulikhet blant de 42 kapitlene i boka. Ulikhet behandles i stedet av to økonomer.

Spørsmål om klasse- og lagdeling er sentrale i faget, og har vært det gjennom hele sosiologiens historie. Alle innføringsbøker i sosiologi har kapitler om dette, og internasjonalt er det i dag få, om noen, sentrale sosiologinstitutter hvor det ikke er forskning på klasse- og lagdeling

Blikket fra sosiologien

Konsekvensen av dette synes klar: Studenter, og potensielle studenter, med interesse for klasse, ulikhet og sentrale samfunnsendringer får inntrykk av at sosiologien ikke har noe å tilby på dette området. Rådet til dem som er interessert i slike temaer er heller å velge samfunnsøkonomi enn sosiologi. Ikke minst i en tid hvor klasseperspektivet har stor aktualitet kan dette karakteriseres som en fagpolitisk blunder, om ikke en katastrofe.

Men har det noe å si om det er sosiologer eller økonomer som skriver om ulikhet? Redaktører av DNS har jo lenge tatt til motmæle mot nettopp den «krampaktig insisteringen på det essensielt sosiologiske» (1986) og argumentert for angrepsmåter felles for samfunnsfagene. I den siste utgaven av DNS er det således flere bidrag fra økonomer, i tillegg til representanter for andre fag. Formell utdanning er ikke nødvendigvis avgjørende for om analysen av et samfunnsområde er fruktbar i sosiologisk sammenheng, det viktige er om analysen demonstrerer sosiologiske perspektiver. Jeg vil likevel hevde at samfunnsøkonomiske perspektiver på ulikhet skiller seg fra de sosiologiske både gjennom hvilke temaer og forklaringsmåter som inngår, og hvordan de behandles. Dette kan illustreres gjennom å sammenligne det nåværende kapitlet om ulikhet i DNS med tidligere kapitler.

Tidligere utgaver av DNS

I 1975-utgaven av DNS er det en av sosiologifagets absolutt nestorer i Norge, Vilhelm Aubert, som er forfatter til det omfangsrike kapitlet «Sosiale klasser og lag». Den årlige minneforelesningen forteller om hans posisjon. I kapitlet skilles det mellom to tradisjoner i analysen av ulikhet: Lagdelingsanalyse, som dreier seg om sammenligninger av individer eller familier med hensyn til formue, inntekt, yrke, utdanning og makt og anseelse. Klasseanalyse, som Aubert eksemplifiserte ved den da innflytelsesrike marxistiske varianten, dreier seg om relasjoner mellom klassene, heller enn sammenligninger. Mens den marxistiske klasseanalysen i hovedsak vektlegger eiendomsforhold, vil tilnærminger innenfor den weberske tradisjonen, som har hatt større innflytelse i de senere årene, også legge vekt på markedsforhold, og kartlegge hvordan og i hvilken grad klasserelasjoner kan spores i forhold som individenes livssjanser, muligheter til mobilitet, konflikter, politisk orientering, selvforståelse og livsstil.

I kapitlet reiser Aubert en rekke spørsmål, som fremdeles i dag er sentrale i sosiologisk forskning om ulikhet: Mener folk flest at det finnes klasser, og at de eventuelt tilhører en klasse? Hvor lett er det å bevege seg mellom klasser over generasjoner? Hvem har økonomisk makt, og hvor mye eier de rikeste?  Er det en sammenheng mellom klasse og kulturforbruk? Er det forskjellige rekrutterings­mønstre i til forskjellige typer maktposisjoner i det norske samfunnet, og er rekrutteringsmønstrene endret i et langt tidsperspektiv? Spørsmålene besvares ved hjelp av empirisk dokumentasjon, basert på kunnskapen som var tilgjengelig på tidspunktet. Han konkluderer blant annet med at majoriteten av befolkningen mener at det finnes klasser, og at den sosiale mobiliteten over generasjonene er nokså moderat: «For de fleste er det samsvar mellom farens og sønnens plass i lagdelingen» (s. 168). Økonomisk makt er samlet på svært få hender: «Noen hundre personer deltar i de avgjørelsene som er av størst betydning innenfor vår økonomi» (s.179), og 4,3 % av befolkningen eier nesten halvparten av all privat formue (s. 171).

Aubert konkluderer med at det er betydelige sosiale skjevheter i rekrutteringen til politiske posisjoner og offentlig forvaltning (s.191), og diskuterer konsekvenser av disse rekrutteringsmønstrene for ulikhet og makt.

Det fremtrer som viktig å vise at klasse i sosiologi er et vitenskapelig begrep og at klasseforskning er en del av mainstream vitenskap, som henter legitimitet fra internasjonal forskning

Klasseforskning er vitenskap

Samlet sett fremstår klasse- og lagdeling som et viktig fenomen også i det norske samfunnet og dermed som et sentralt tema for norsk sosiologi, som behandles med særegne begreper og analysemåter. Ikke minst er det et kjennetegn ved sosiologiske tilnærminger at klasse knyttes til makt. I kapitlet diskuteres maktutøvelse, og forholdet mellom maktinstanser som næringsliv, politikk, embetsverk og arbeiderbevegelsen, i det man kan kalle et kritisk analyserende perspektiv.

I 1986-utgaven av DNS er temaet om klasse og lagdeling droppet. Redaktørene anså muligens ikke klasse- og lagdeling som et sentralt sosiologisk tema. Bøkene til Colbjørnsen med flere (1982 og 1987) konkluderte med at klasse ikke var relevant i Norge, at klassesamfunnet var på «hell». Likevel ble temaet tydeligvis oppfattet som tilstrekkelig viktig til å fortjene empiriske analyser og to bokutgivelser.

I 2003 og 2010-utgavene av DNS er det Fredrik Engelstad og undertegnede som skriver om ulikhet. Hovedvekten i de nyere kapitlene rettes mot klassebegrepet: Hvordan skal klasse forstås og hvordan kan man vurdere klassebegrepets relevans? Også i dette kapitlet fremtrer klasse som et viktig sosialt fenomen, eller som det står, «Det finnes store og stabile ulikheter mellom klasser i det norske samfunnet.» Som i Auberts tidligere kapittel, rettes det spesiell oppmerksomhet mot eliter og overklassen.  Jeg vil likevel si at forskjellen fra de senere kapitlene til Auberts tidligere fremstilling er stor. Auberts kapittel har større bredde i spørsmålene som reises, men så er det jo også på nærmere 70 sider. Han bruker liten plass på definisjoner av klasse, eller på å rettferdiggjøre spørsmålene; det kritisk analyserende perspektivet fremtrer som et selvfølgelig utgangspunkt.

Aubert fastslår også at temaene han diskuterer vil ha avgjørende betydning for samfunnsutviklingen fremover. Tonen i kapitlene til Hansen og Engelstad er mer defensiv: Det påpekes at det har vært lite forskning om klasse i norsk sosiologi, og at dette kan skyldes at klassebegrepet har blitt «tappet for troverdighet som sosiologisk fagbegrep», fordi det har vært knyttet til opposisjonelle politiske prosjekter. Det fremtrer som viktig å vise at klasse i sosiologi er et vitenskapelig begrep og at klasseforskning er en del av mainstream vitenskap, som henter legitimitet fra internasjonal forskning.

Samfunnsøkonomi og klasse – økonomisk imperialisme

Begrepet klasse har ikke en tilsvarende viktig posisjon i den økonomiske som i den sosiologiske tradisjonen. Sentrale økonomer har tvert imot argumentert mot fruktbarheten av klasseanalyse. Denne holdningen var ikke minst representert i Statistisk sentralbyrå (SSB), ledet av sosialøkonomen Peter Jakob Bjerve. Han var av den oppfatning at klasse ikke var et relevant inndelingskriterium. Det fortelles at et planlagt samarbeid mellom Valgprosjektet ved Institutt for samfunnsforskning og SSB strandet i 1969, da lederen, Henry Valen, ville spørre hvilken klasse folk identifiserte seg med (blant annet i Lie og Roll-Hansen 2001). Derfor hadde SSB sine egne valgundersøkelser i noen år, hvor slike spørsmål ikke skulle inngå. I dag kan dette fremstå som en kuriositet, men det er likevel klart at makt over datainnsamling og kategoriseringer i offisiell statistikk har konsekvenser for tolkning av samfunnsforhold. At klasse ikke var «et relevant inndelingskriterium», medførte dessuten at opplysninger om yrke, som oftest brukes i sosiologiske operasjonaliseringer av klasse, ble mindre viktig å samle inn. En full folketelling, som var en kilde til kunnskap om yrker, ble for eksempel ikke ansett som nødvendig i 1990, fordi økonomiske forhold var så godt dekket i annen statistikk. Dermed ble det vanskeligere å studere klasseendringer over tid, enn for eksempel endringer i lønnsforskjeller.

I stigende grad utforsker økonomer typiske sosiologiske tema. Dette omtales gjerne som «økonomisk imperialisme». Forskningen gjøres imidlertid som regel med samfunnsøkonomiens verktøy, og helt uten sosiologiske fagbegreper og forståelsesrammer eller referanser til forskning innenfor den sosiologiske fagtradisjonen. Hvis klassebegrepet brukes innenfor økonomi dreier det seg som regel om plassering på en endimensjonal skala: For eksempel kan de som tilhører gruppen med de 25 prosent høyeste inntektene plasseres i én klasse, de med inntekter mellom 50 og 75 prosent av fordelingen i en annen klasse, osv. Selv om det er noe ulike tilnærminger til klasse innenfor sosiologi, er det klart at disse skiller seg fra tilnærmingen innenfor økonomi. Resultatet av koloniseringen er empiriske studier rundt enkelttema uten en teoretisk grunnlag. For eksempel at forskjeller øker / minker, men uten å trekke inn sosiologiske begreper som kan belyse årsaker til endringene. I stedet for å knytte ulikhet til fordelingen av makt, ses gjerne mønstrene utelukkende i et individuelt perspektiv.

 

I stigende grad utforsker økonomer typiske sosiologiske tema (...) Forskningen gjøres imidlertid som regel med samfunnsøkonomiens verktøy, og helt uten sosiologiske fagbegreper og forståelsesrammer eller referanser til forskning innenfor den sosiologiske fagtradisjonen

Det jeg har beskrevet som kjennetegn på økonomisk imperialisme er tydelig til stede i kapitlet «Ulikhet og sosial mobilitet» av samfunnsøkonomene Knut Rød og Simen Markussen. Tematikken dreier seg om hvordan levekår er fordelt i Norge, og i hvilken grad denne fordelingen går i arv mellom generasjoner. I tråd med den vanlige fremgangsmåten innenfor økonomi tar forfatterne utgangspunkt i yrkesinntekt, det vil si lønn og næringsinntekt: Hver kohort deles inn i hundre like store grupper – eller «klasser», som forfatterne skriver, basert på midtlivsinntekten til den av foreldrene som hadde den høyeste yrkesinntekten. Samme prosedyre følges for egen inntekt i en bestemt alder. Tittelen fremstår som sosiologisk relevant, men fremstillingen ellers er overhodet ikke relatert til sosiologisk forskning eller sosiologiske perspektiver.  Det er faktisk kun én referanse til sosiologisk faglitteratur, og det er til en amerikansk artikkel om «dating» på internett. Det er et grunnleggende prinsipp at et forskningsarbeid må sette seg inn i perspektiver og resultater av tidligere forskning innenfor fagfeltet.  Dette prinsippet er tydeligvis ikke viktig i DNS.

Poenget her er ikke å rette kritikk mot artikkelen, som fremtrer som et respektabelt eksempel på det som her omtales som økonomisk imperialisme, men å reise spørsmål om hvorfor den befinner seg i en kanonisert sosiologisk artikkelsamling som også inngår i sosiologisk pensumlitteratur for studenter som introduseres for faget sosiologi. Det er grunn til å tro at den vil skape forvirring med hensyn til hva som er sosiologiske perspektiver på ulikhet. Sammenlignet med de sosiologiske bidragene i tidligere utgaver av DNS, er spørsmålene som stilles langt snevrere. Spesielt påfallende er det at temaer som makt, dominans og konflikt er fraværende.

Sosiologi som anti-opposisjonsvitenskap

Som del av et sosiologisk fagkollektiv blir man i stuss over hva som faktisk er agendaen, fordi det er så merkelig: Hvorfor mener redaksjonen at sosiologiske perspektiver på ulikhet bør utgå til fordel for samfunnsøkonomiske analyser uten noen relasjon til den sosiologiske tradisjonen? En mulig forklaring er at det er en strategi for å øke statusen til det aktuelle bokverket. I sitt innlegg påpeker Rune Slagstad at DNS opprinnelig sprang ut av et opposisjonelt miljø. Behandlingen av temaet ulikhet i det nåværende DNS kan signalisere et ønske om å vise at sosiologiens bevegelse fra å være en opposisjonell vitenskap, til å være mainstream, eller endatil en styringsvitenskap, er fullendt. Økonomenes nærhet til maktinstanser, for eksempel ved at de innehar de sentrale posisjonene i det velkjente «jerntrianglet» for maktutøvelse, Økonomisk institutt på Blindern, Forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet, kan virke imponerende og forlokkende. Når økonomer bidrar i det sosiologiske verket DNS gir dette økt legitimitet og status, om enn ikke til de sosiologiske fagmiljøene som forsker på klasse og ulikhet.

Tendenser i andre kapitler i DNS kan støtte opp om denne tolkningen. De utenfor faget som inviteres inn med sine «samfunnsvitenskapelige perspektiver», som redaktørene uttrykker det, er som regel fagpersoner i høyt rangerte fag; dette gjelder ikke bare økonomi. Kapitlet «Da genetikken traff Norge» er for eksempel skrevet av professorer i medisinsk etikk og medisinsk genetikk.

Et annet påfallende trekk ved flere av kapitlene er at det er personer i topp-posisjoner som analyserer fenomener de selv er en del av

Et annet påfallende trekk ved flere av kapitlene er at det er personer i topp-posisjoner som analyserer fenomener de selv er en del av. Ett eksempel er at sosiologer ikke lenger skriver om arbeidsliv og lønnsforhandlinger. Mens to statsvitere har overtatt temaet arbeidsliv er det en økonom, Ådne Cappelen, som skriver om «De nordiske forhandlingssystemene». Han er endatil del av en sentral institusjon i forhandlingssystemet i og med at han leder Det tekniske beregningsutvalget. Og det er ikke kritikerne av Makt- og demokratiutredningen som får skrive om denne maktutredningen – det har redaktørene bedt et medlem i gruppen som ledet utredningen om å gjøre.

Men de fleste av de 42 artiklene er skrevet av kompetente sosiologer som skriver om sine fagfelt fra et vitenskapelig og formodentlig nøytralt ståsted. Hvorfor har ikke redaktørene bedt noen av sosiologene som forsker på klasse og ulikhet å gjøre dette? Igjen kan man bare spekulere.  De såkalte gullaldersosiologene var opptatt av «svake grupper», som samer, uteliggere og kriminelle. Ideen var at problemene til disse gruppene kunne bedres gjennom velferdstiltak og lovgivning. Samfunnsforskningens legitimitet i Norge bygger nettopp på at samfunnsforskere bidrar til løsninger på samfunnsproblemer, ikke minst gjennom forskning i velferdspolitiske programmer, som for eksempel VAM.  Sosiologien er i så måte «styringsmaktens lydigste tjener».

Auberts analyser av klasse- og lagdeling i DNS hadde ikke tilsvarende praktiske konsekvenser. Forståelig nok er det vanskelig å tenke seg enkle virkemidler for å få slutt på ulikhet mellom klasser og skjeve maktforhold.   Klasse- og ulikhetsforskningen kan uansett teoretisk ståsted derfor fremtre som massivt opposisjonelt. Hvis i stedet «eierskapet» til ulikhetsforskning plasseres hos samfunnsøkonomien, blir dette straks et tema trygt innenfor rammene av det man kan kalle samfunnsvitenskap som anti-opposisjonsvitenskap.

Er anti-opposisjonsprosjektet med på å avvikle interessen for sosiologi som fag?

At pensum evner å vise frem gode sosiologiske samfunnsanalyser er ikke minst viktig i dagens situasjon, hvor man kan spore flere bekymringsfulle tendenser. Blant annet er rekrutteringen til masterprogrammet svak, og svært få av dem som søker seg til bachelorstudiet i sosiologi ender opp med å søke seg til master. Kun 17 studenter med BA i sosiologi fra Oslo ble tatt opp på masterprogrammet samme sted høsten 2016. Hvorfor er ikke sosiologi mer attraktivt? Kan det ha å gjøre med manglende faglig identitet? Samfunnsutviklingen burde jo snarere tilsi at sosiologi er mer aktuelt enn på lenge. På verdensbasis er konfliktnivået mellom ulike sosiale lag økende, og tilliten til samfunnets eliter er på et historisk lavmål i moderne tid. Samfunnsøkonomer som har beveget seg mot eller over grensen til det sosiologiske perspektivet – som Piketty – har hatt stor suksess og gjennomslagskraft. Sosiologifaget burde forventes å tiltrekke seg samfunnsengasjerte unge mennesker i denne «sosiologiske» tidsepoken.

 

Paradoksalt nok kommer den største trusselen mot fagets eksistensberettigelse ikke fra andre fagmiljøer (...) Den største trusselen kommer innenfra, fra sosiologiske fagmiljøer, hvor sentrale sosiologiske verk som DNS ikke evner å fokusere på det særegent sosiologiske

Dette er en bakgrunn for min motivasjon for å delta i det forestående debattmøtet i Sosiologforeningen om DNS. De synspunktene jeg står for her har jeg imidlertid forfektet i lengre tid. I forbindelse med en tidligere utgave av DNS, blant annet på et møte i regi av Sosiologforeningen, tok jeg opp problemet med at konklusjoner fra ulike kapitler til dels sto i strid med hverandre, som en direkte konsekvens av manglende helhetlig perspektiv. Dette gjaldt spørsmål om sammenhengen mellom klassebakgrunn og risiko for å bli sosialklient, uføretrygdet eller havne i andre ufordelaktige situasjoner.  Jeg fulgte opp denne kritikken gjennom flere artikler. Jeg er heller ikke kritisk til at jeg ikke ble invitert til å bidra om ulikhet i denne utgaven av DNS. Det finnes mange dyktige sosiologer med stor kompetanse innenfor dette fagområdet som kunne levert et utmerket bidrag. Min motivasjon er at jeg vil bidra til å styrke fagets identitet og dets særegne grunnleggende perspektiver.

Dette er heller ikke en kritikk eller anmeldelse av de 42 bidragene i dagens utgave, som varierer fra det jeg vil mene er svært gode bidrag til mindre gode bidrag. Utfordringen er den manglende redaksjonelle styringen, og en lav forpliktelse på fagets identitet.

Konklusjon

Paradoksalt nok kommer den største trusselen mot fagets eksistensberettigelse ikke fra andre fagmiljøer som samfunnsøkonomi og statsvitenskap. Her finnes det eksempler som tvert om viser at sosiologien faktisk har interessante perspektiver.  Den største trusselen kommer innenfra, fra sosiologiske fagmiljøer, hvor sentrale sosiologiske verk som DNS ikke evner å fokusere på det særegent sosiologiske, og dermed heller ikke klarer å gi sosiologifaget trygg faglig forankring og legitimitet som en selvstendig vitenskap.