De langsiktige konsekvensene av innvandring

Nylig presenterte Grete Brochmann en rapport bestilt av regjeringen om hvordan innvandring påvirker tilliten i samfunnet vårt.  Hun forteller om en økende bekymring for tonen i debatten.

TEKST: Tine Prøitz.
FORSIDEFOTO: Universitetet i Oslo.

For andre gang har Grete Brochmann ledet en omfattende utredning om innvandring på bestilling fra regjeringen. Det første Brochmann-utvalget, i 2011, utredet sammenhengen mellom internasjonal migrasjon og velferdsstatens bærekraft. Etter flyktningkrisen i 2015 var regjeringen raskt ute med å sette ned et nytt utvalg, Brochmann II.

Samhold og tillit

– Denne gangen var mandatet å se på de langsiktige konsekvensene av høy innvandring, da særlig kategorien flyktninger. Mandatet vi fikk var farget av flyktningkrisen som rådet høsten 2015. Denne gangen skulle vi – i tillegg til det vi utredet sist – se på konsekvenser for samhold, tillit og sosial kohesjon. Et viktig spørsmål utvalget tar for seg er derfor hvordan økonomisk ulikhet, kulturell ulikhet og sosial ulikhet påvirker samhold og tillit i samfunnet. Og det er jo dette som virkelig får temperaturen opp, særlig i mediene, dette med kulturdimensjonen og religion. Dette sto som første punkt i mandatet, forteller hun.

– Dette første punktet i mandatet, om samhold og tillit, var det en viktig del av bestillingen? 

– Det kan tolkes forskjellig. Hvor gjennomtenkt det er at det står som første punkt vet jeg ikke. Dette er også den tematikken det er vanskeligst å belegge empirisk. Det er også det mest kontroversielle. Men vi gjør som bestilt, så det kommer et omfattende kapittel om dette i utredningen.

 

MIGRASJON OG INTEGRASJON: Dette innlegget inngår i en serie om migrasjon i anledning Vinterseminaret 2017 (illustrasjon: Pia B. Evensen).

En rapport i kjølvannet av flyktningkrisen

– Har flyktningkrisen endret nordmenns holdninger?

– Dette er et felt som ikke endres over natten. Holdningene har holdt seg veldig stabile, selv om de selvfølgelig fluktuerer med hendelser. Vi snakker om generalisert tillit og lokal tillit. Den generaliserte tilliten, eller samfunnsmessige tilliten, er veldig grunnfestet i det norske samfunnet. Her ligger vi på verdenstoppen. Flyktningkrisen rokker ikke grunnleggende ved denne tilliten. Men det har kommet ny interessant forskning som viser at den lokale tilliten i større grad blir påvirket av innvandring, forteller Brochmann.

I land som Sverige og Frankrike har man i større grad vært vitne til blant annet dårlige leveforhold og fattigdom blant innvandrere. Er du bekymret for slik utvikling i Norge?

– Norge har i mindre grad enn Sverige og Frankrike utviklet parallellsamfunn og det er jo et godt utgangspunkt. Men også vi har opphopning av sosiale problemer i visse bydeler i Oslo, og det er aldri bra. Det er ikke tilfeldig at innvandrere tenderer mot å flytte til bestemte områder. En ting er at det er attraktivt å bo der andre innvandrere bor, men det handler også om boligpriser og sosial boligbygging, som har hatt lav politisk prioritet.

Det vi kan gjøre er å passe på at institusjonene har høy kvalitet. Dette bidrar til at etterkommere får utdannelse og får et utgangspunkt for mobilitet. Dette motvirker at de reproduserer foreldrenes utgangspunkt. Selv om det er et langsomt virkemiddel, er det et ekstremt viktig et. Man må sikre seg mot slike gettotilstander man har sett i for eksempel franske forsteder hvor det er dårlig kvalitet på alt, forklarer Brochmann.

screenshot
  • Det første Brochmann-utvalget la frem sin utredning om sammenhengen mellom internasjonal migrasjon og velferdsstatens bærekraft i 2011. Det andre Brochmann-utvalget la frem sin utredning om de langsiktige konsekvensene av høy innvandring den 1. februar 2017.
  • Utvalget ledes av Grete Brochmann, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Øvrige medlemmer er Anne Britt Djuve, Tore Eriksen, Erling Holmøy, Cindy Horst, Truls Nordahl, Haakon Riekeles, Jan Rose Skaksen, Sylo Taraku, Asle Toje og Inger Østensjø.

Strengere linje

– I et portrett sier Sylo Taraku, medlem av utvalget, at han har endret seg mot en strengere linje i asylpolitikken. Fra å være idealist til å være realist. Han sier han er blitt mer bevisst på flyten mellom innvandringstempo og integreringstempo.

–  Akkurat det har jeg vært bevisst på hele tiden, og det har jeg skrevet om fra et veldig tidlig tidspunkt. At hele velferdsmodellen vår baserer seg på at det er et samsvar mellom antallet som blir tatt imot og den kapasiteten velferdsstaten har til å absorbere og inkludere folk. Det er en helt grunnleggende balanse som må være der, og den er veldig vanskelig å finne og skape. Men det er like fult en helt grunnleggende vesentlig faktor for at innvandring skal kunne fungere positivt for en velferdsstat, forklarer Brochmann.

Krisen i fjor synliggjorde dette for de fleste. Ettersom høsten skred frem kunne de færreste fortsette å si at antall ikke spiller noen rolle. Samtidig har det vært – og er det – politisk vilje i Norge til å gi beskyttelse til mennesker på flukt. Myndighetene må finne en balanse det er mulig å leve med, når premissene er å opprettholde den norske samfunnsmodellen. Men det er ingen vei utenom internasjonale løsninger på en så omfattende krise.

 

Normfri samfunnsforskning er det ingen som tror er fullt ut mulig, men jeg mener generelt det likevel må etterstrebes

Grete Brochmann

Arbeidet med utvalget

–  Hvordan er det jobbe med og å lede et slikt utvalg? Å lede utvalget innebærer vel en viss grad av innflytelse?

–  Det er inspirerende å få brukt fagfeltet og eventuelt ha innflytelse – legge premisser for diskusjoner. Det er jo meningen også, at man skal ha en grad av innflytelse som leder av et slikt arbeid. Så føler jeg også på et ansvar fordi det er så viktige spørsmål og fordi det involverer sårbare mennesker. Til tider er det tungt. Samtidig er det et privilegium å få et så stort oppdrag og få innvirkning på noe som er så viktig og aktuelt, forteller hun.

– Det er en stor bestilling, som dere har skullet levere på ganske kort tid. Hvordan har det siste året vært?

– Det har vært vanvittig hektisk. Og det er jo alltid slik at arbeidet intensiveres mot slutten. En stor forskjell fra sist er at vi har hatt et knapt år på oss, hvilket i praksis betyr elleve måneder da det tar tid å komme i gang. Vi har ikke hatt sjans til å gjøre egen forskning, så vi har satt ut noen oppdrag. Ellers bygger vi på eksisterende forskning. Men det kommer jo fortløpende relevante ting, så vi har ikke vært i beit for data.

Kan en offentlig utredning på et politisk debattert område som innvandring være fri for politiske agendaer?

– Normfri samfunnsforskning er det ingen som tror er fullt ut mulig, men jeg mener generelt det likevel må etterstrebes. Et offentlig utredningsoppdrag er noe annet enn et ordinært forskningsprosjekt. Slike oppdrag er ment å skulle påvirke politikkutvikling, men selve utredningen må like fullt være mest mulig nyansert og forankret i best mulig kunnskap på området. Innvandringsforskningen har hele veien vært sårbar for politisering.

 

Jeg føler på et stort ansvar for at dette skal bli konstruktivt, både når det gjelder kunnskapsbasen og tonen i den offentlige debatten. Men det er nesten for mye å forvente. Mediesituasjonen er blitt så fragmentert og «anarkistisk»

Grete Brochmann

Bestiller ikke resultatene

–  Utredningen er altså ment å skulle påvirke politikkutviklingen. Hvilken innvirkning tror du utvalget vil ha på den politiske agendaen?

–  Det vet man aldri på forhånd. Det er snakk om et uavhengig ekspertutvalg, NOU-utvalg er en viktig og fin side ved det norske styresettet. Man bestiller ikke politiske resultater, og det er prinsipielt veldig viktig. Som forsker er det derfor veldig interessant å få være med på sånne utredninger. Det er meningsfylt å få brukt fagkunnskapen slik at det kan komme samfunnet og det politiske Norge til gode hvis analysene treffer, og utredningen blir brukt i tråd med intensjonen, sier Brochmann.

–  Dere leverer en utredning som er mest mulig nyansert og forankret i kunnskap på området, men i etterkant kan vel politikerne bruke utredningen som de vil?

–  Etter at man har levert, har man ikke lengre kontroll over produktet, og da vil man oppleve at folk, politikere og offentligheten bruker det de har interesse av å bruke. Tar ting ut av helheten, fordreier og mistolker, men det må man leve med.

Føler du noe ansvar for selve mottakelsen, selv om du ikke kan styre hvordan rapporten blir mottatt?

 –  Jeg føler på et stort ansvar for at dette skal bli konstruktivt, både når det gjelder kunnskapsbasen og tonen i den offentlige debatten. Men det er nesten for mye å forvente. Mediesituasjonen er blitt så fragmentert og «anarkistisk». De redaktørstyrte mediene er på vikende front. Alternative medier får større makt. Den offentlige debatten er blitt mye mer krevende og barsk, avslutter Brochmann.

 

Grete Brochmann er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Tine Prøitz jobber i Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).