Fantefolk og sigøynere. Fra omstreifere og slaver til nasjonale minoriteter

Debatten om dagens «romfolk» kan sammenlignes 1800-tallets problemforståelse av «fantefolket», skriver Ada Engebrigsten.

TEKST: Ada Engebrigtsen, forsker ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

Migrasjon blir gjerne beskrevet med vannmetaforer som bølger som skyller innover land (les vårt land), en beskrivelse som brått er blitt veldig empirisk med de siste årenes migrasjon over havet. Spørsmålet om hvor folk kommer fra er et tydelig uttrykk for deres fremmedhet og spørsmålet om hvor «fantefolk» og sigøynere kommer fra har fulgt dem til alle tider.

I dag foregår det som kan betegnes som den tredje migrasjonen av det som i dag går under betegnelsen Romfolk fra øst mot vest. Men hvem er disse fattige tiggerne som dukket opp i vårt velordnede land på 2000 tallet? Og hva gjør de her?

Fantefolkets moralske habitus

Eilert Sundt var en av de første som begynte å interessere seg sosiologisk for det som den gang ble betegnet som fantefolket i Norge på midten av 1800-tallet. Hans forskningsarbeid resulterte bl.a. i monografien: Beretningen om fante- og omstreiferfolket i Norge.  Da hadde forskere, stort sett lingvister, lenge studert sigøynere i andre Europeiske land først og fremst med vekt på å finne ut «hvor de kom fra». Eilert Sundt var ikke først og fremst opptatt av fantefolkets opphav, men av deres moralske og sosiale habitus, han var en sosial reformator og en eksponent for dem som seinere er blitt betegnet som «moralske entreprenører» som iverksatte tiltak, som i over hundre år skulle prege politikken overfor fantefolk og sigøynere.

MIGRASJON OG INTEGRASJON: Dette innlegget inngår i en serie om migrasjon i anledning Vinterseminaret 2017 (illustrasjon: Pia B. Evensen).

Den første store migrasjonen: Fra det indiske kontinent til Europa

Basert på studier av sigøynernes språk romanes, utviklet lingvister på 1800-tallet en teori om at de, fra sitt opphav i India, sannsynligvis migrerte i flere «bølger» vestover gjennom Persia, Armenia og Lilleasia og ble er først registrert i Europa i det som i dag er Romania (Valahia) på 1200-tallet. Hvorfor de begynte å migrere vet man ikke, men folkevandringer som resultat av kriger og uro har vært vanlige opp gjennom historien. De gruppene som ble registrert i Valahia og Moldova (de to eldste delene av dagens Romania) på 1200tallet ble ganske raskt innlemmet i økonomien som slaver og livegne. Der ble de i hovedsak holdt tilbake fram til cirka 1860 da slaveriet og livegenskapen ble opphevet. Andre grupper tok andre ruter gjennom Hellas, og mot Spania, andre gjennom Russland og andre igjen nordover i Europa. Hele veien slo deler av disse befolkningene seg ned etter hvert, mens andre fortsatte mer eller mindre nomadiske livsformer.

Eilert Sundt var ikke først og fremst opptatt av fantefolkets opphav, men av deres moralske og sosiale habitus

«Interne fremmede»

På 1500-tallet regner man med at de første av disse migrantene nådde Sverige og etter hvert Norge. Migrantene ble mer eller mindre frivillig integrert og assimilert i majoritetsbefolkningene, mens andre forble «interne fremmede» og ble til dels utsatt for kriminalisering, forfølgelse og utestengning. I de aller fleste Europeiske land finnes etterkommere etter disse første innvandrerne som Travellers, Gitanos, Kale, Manush etc. og i Norge som ‘fantefolket’. Dette regnes som den første store migrasjonen av rom til Europa.

Den andre store migrasjonen: Fra de rumenske områdene til resten av verden

Den andre store migrasjonen av rom begynte rundt 1860 da Romania opphevet slaveriet og livegenskapen. Alle rom var i prinsippet slaver i Valahia og Moldova og bare rom var slaver. Store deler av den frigitte slavebefolkningen, og de livegne rom, forlot Romania og reiste mot resten av Europa, etter hvert til Amerika og Australia.

Rundt 1860-70 har vi skriftlige kilder som viser at de første rom begynte å reise og til dels slå seg ned i Norge. Her møtte de blant annet fantefolket, men begges språk og til dels tradisjoner hadde endret seg gjennom århundrene. Slik ble de tidlige rom-migrantene og de seinere rom-migrantene, oppfattet og oppfattet seg selv som forskjellige folk. Likevel var det sannsynligvis mye utveksling og inngifte mellom gruppen i tiårene som fulgte.

Med Barths artikkel ble ‘fantefolket’ for første gang noe mer enn en marginal sosial kategori med et mystisk opphav

Fra fattigfolk til etnisk minoritet

Eilert Sundt var den eneste samfunnsviteren som interesserte seg forskningsmessig for «fantefolket» inntil Fredrik Barth gjorde sine feltarbeid i flere taterbefolkninger på 1950-tallet og skrev sin, den gang ganske oversette artikkel, Social organization of a Pariah group in Norway. Med Barths artikkel ble ‘fantefolket’ for første gang noe mer enn en marginal sosial kategori med et mystisk opphav, de ble en organisert befolkning med et slektskapssystem, ekteskapsregler og lederskap, romani/tater. Barth oppsummerer med en ganske presis analyse av sosial organisasjon som fremdeles gjelder for mobile romani/tater- og rombefolkninger de fleste steder: They thus form a thinly dispersed, floating population; their orgnaization must be elastic and adapatble and offer a wide range of contacts desirable in a roaming mode of life. Etter Barth har flere sosiologer interessert seg for og forsket på tema omkring norske romani/tater. I hovedsak med vekt på forholdet mellom taterne og staten, historisk og i dag.

Om å gjøre folk av fant

På slutten av 1800-tallet var det i Norge som i Europa generelt altså en ganske stor «gammel» romani/taterbefolkning som stort sett reiste i Norge, og en «ny» liten rombefolkning, der de fleste hadde fast tilhold i Tyskland og Frankrike, og som reiste i Norge på sesongbasis. Begge gruppene reiste og solgte, byttet og tigget varer på landsbygda, og var mange steder en mer eller mindre kjent og akseptert innslag i livet til den bofaste bondebefolkningen. Men mange steder var det også konflikter mellom de omreisene og de bofaste. I kjølvannet av Eilert Sundts arbeid og den fremvoksende fornorskingspolitikken ble arbeidet for å assimilere taterne overlatt til «Misjon til motarbeidelse av omstreifervesenet seinere Misjon blant hjemløse. En hard assimileringspolitikk ble gjennomført fra 1897 og varte i prinsippet, om ikke i praksis, frem til 1989.

En hard assimileringspolitikk ble gjennomført fra 1897 og varte i prinsippet, om ikke i praksis, frem til 1989

Nasjonal minoritet

Denne politikken ble bare unntaksvis rettet i Norge, antakelig ettersom de fleste ikke slo seg ned permanent her. Mange rom hadde likevel fått utstedt norske pass og norske fødselsattester. Rundt 1925 ble disse passene gjort ugyldige. Mot slutten av 1920 årene forlot de fleste rom Norge. Da en gruppe rom med norske pass prøvde å komme inn i Norge på begynnelsen av 1930-tallet for å søke beskyttelse mot den omseggripende nazismen, ble de avvist, og sendt tilbake til Tyskland, hvor mange omkom. Først på 1950-tallet kom de første etterkommerne tilbake og fikk etter lange rettsprosesser norsk statsborgerskap. Etterhvert kom flere, og dagens norske rombefolkning er etterkommere etter disse. I 2000 fikk norske rom og romani/tater status som nasjonale minoriteter med rett til å utvikle kulturell og språklig identitet.

Roma/sinti-monumentet i Berlin.
Foto: Blowing puffer fish.

Den tredje store migrasjonen: Tiggerne kommer

Da Romania og andre tidligere Østeuropeiske stater ble EU-medlemmer rundt 2004, utløste det den tredje store migrasjonen av fattige rom og liknende grupper mot resten av Europa. Mange kommer til Norge etter å ha mistet arbeid i andre EU-land, andre kommer uten særlig håp om arbeid, noen får arbeid, andre livnærer familien i Romania ved å tigge og med annet gatearbeid.

Disse nye migrantene til Norge, nå kalt «romfolk» i pressen, representerer i hovedsak et mangfold av rumenske minoriteter, men også fattige «etniske rumenere». Den offentlige diskursen om disse gruppene likner til forveksling den som ble ført i forrige århundre om «fantefolket», med vekt på deres sosiale utsatthet, men også med vekt på deres kriminelle tilbøyeligheter og på hvordan de bør hjelpes og forbedres. En rekke tiltak er satt i gang for å bedre deres situasjon, men stort sett med liten kunnskap om deres historie, bakgrunn og samfunn. Det nye elementet i denne diskursen er det nye begrepet trafficking. Det er en hardnakket påstand blant politikere om at disse migrantene er trafikkert til Norge av bakmenn som profiterer på dem som tiggere, uten at noen så langt har kunnet påvise slike sammenhenger.

Den offentlige diskursen om «romfolk» likner til forveksling den som ble ført i forrige århundre om «fantefolket», med vekt på deres sosiale utsatthet, men også med vekt på deres kriminelle tilbøyelighet og på hvordan de kan forbedres

Mistillit som kollektivt minne

Denne tredje rom-migrasjonen til Norge, tilhører stort sett de fattige og stigmatiserte sjiktene i Romania. Mange lever i egne samfunn og landsbyer i Romania med egne levemåter og tradisjoner, andre lever i nære relasjoner med ikke-rom og andre er etniske rumenere. De som kaller seg rom, i likhet med de som i dag kaller seg romani/tater, er etterkommere etter folk som har vært gjenstand for harde assimileringstiltak og forfølgelse ned gjennom historien. Mange av disse gruppene, først og fremst, rom har utviklet egne samfunn og normer basert på en kombinasjon av utenforskap og samhandling med majoriteten. Kollektive historiske minner om forfølgelse og forsøk på utryddelse har utviklet dyp mistillit til myndigheter og til offentlige institusjoner, som sammen med stigmatiseringen de er gjenstand for vedlikeholder deres «fremmedhet».

Tiggerbander med kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere?

Bortsett fra en god del masteroppgaver, og noen forskningsnotater er det ikke foretatt noe antropologiske eller sosiologiske studier av disse gruppene før FAFO gjennomførte sin store levekårsundersøkelse i Skandinavia i 2015: When Poverty meets Affluence: Migrants from Romania on the streets of the Scandinavian capitals. Dette var først og fremst en studie av politiske strategier overfor disse migrantene i Norge Sverige og Danmark. Hovedfunnene i denne undersøkelsen er at det er forskjellige rumenske befolkninger som lever som gatetiggere i Oslo, København og Stockholm. I Oslo og Gøteborg tilhører de fleste av rombefolkningen, mens de i København er en mye yngre og etnisk blandet befolkning. Videre fant forskerne ingen holdepunkter for at disse migrantene er trafikkert av bakmenn, men at de tvert imot, som andre migranter reiser i familiegrupper og tjener penger til resten av familien som er igjen i Romania.

De utenlandske tiggerne faller mellom alle stoler i migrasjonsklassifikasjonen

Har politikerne glemt tiggerne?

De to siste årene har flyktningene som kommer over havet og flyktninger fra krigene i Syria og Irak overskygget politikernes og folk flest uro eller forbitrelse overfor gatetiggerne. De siste migrantene oppleves alltid som de mest urovekkende, mens de gamle får et formildende skjær over seg. Har politikerne glemt dem eller vil diskusjonene og påstandene om kriminelle bakmenn dukke opp igjen sammen med trekkfuglene?

De utenlandske tiggerne faller mellom alle stoler i migrasjonsklassifikasjonen. De er ikke arbeidsmigranter, men heller ikke turister eller flyktninger, sånn sett er de overlatt til forbipasserendes velvilje. De er imidlertid ikke glemt; både Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen og andre frivillige organisasjoner har prosjekter og overnattingstilbud.

Et av forskningsnotatene fra 2008 viste at også det folkelige engasjementet rundt de rumenske gatetiggerne er omfattende. Svært mange hadde faste givere og mange hadde fått hjelp til reiser hjem og noen til husvære i Romania. På TV har vi sett program om folk som knytter vennskap med tiggere og tilbyr dem rom i sine egne hjem og andre som sender penger til familier i Romania på fast basis.

Ada Engebrigtsen er forsker ved Høyskolen i Oslo og Akershus.