Zygmunt Bauman 1925 – 2017

Bauman analyserte globaliseringen og var selv et resultat av den, skriver Pål Veiden.

TEKST: Pål Veiden, førsteamanuensis ved HiOA. 
FOTO: Olivia Soto.

9. januar 2017 døde den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman, 91 år gammel. Bauman hadde gjennom en livslang karriere etablert seg på sosiologiens A-lag, med en massiv bokproduksjon og aktiv forelesningsvirksomhet, men kanskje viktigst: som en sentral stemme hva gjaldt intellektuell samfunnskritikk.

Bauman ble født i Polen, flyktet med sine foreldre til Sovjetunionen under 2. verdenskrig, og vendte tilbake til sitt hjemland ved krigens slutt. Her arbeidet han i offentlig forvaltning før han begynte sin sin sosiologikarriere. Denne fikk en slutt ved de antisemittiske aksjoner som red Polen mot slutten av 1960-tallet.

Bauman tilbrakte en tid i Israel før han slo seg til ro i engelske Leeds fra 1972. Ved universitetet i Leeds virket han til sin død, og har endog fått et institutt oppkalt etter seg. I sitt nye hjemland viste Bauman en voldsom produktivitet med et 20-talls bøker, utallige artikler og etter hvert mange gjesteopptredener rundt i verden.

Bauman analyserte globaliseringen og var selv et resultat av den. Det er særlig én bok som er limt til Baumans navn: Moderniteten og Holocaust (1989). Boken ble en bestselger og endret manges forståelse av det moderne samfunn. Bauman utarbeidet her den kontroversielle tesen om sammenheng mellom modernitet og menneskeutryddelse: den rasjonelle organisasjon uten hjerte, den som bare løser tekniske oppgaver. Holocaust var jo avhengig av organisering: fra jernbanetransport og vitenskapelig kjemi, til vaktlister og budsjetter.

Et ubehagelig spørsmål

Et ubehagelig, men relevant, spørsmål som Bauman etterlater i Moderniteten og Holocaust handler om at hvis det var noe i moderniteten som gjorde Holocaust mulig, hvordan vet vi da at dette «noe» ikke er der ennå? Den rasjonelle vitenskapelige fornuft anvendes på organisasjonsfeltet. Er det – også i dag – en slags forvrengt utgave av Max Weber som fremstår her; uten Webers advarsler, nyanseringer, fotnoter, motargumenter?

Et ubehagelig, men relevant, spørsmål som Bauman etterlater i Moderniteten og Holocaust handler om at hvis det var noe i moderniteten som gjorde Holocaust mulig, hvordan vet vi da at dette «noe» ikke er der ennå?

Kanskje var Bauman litt vel nådeløs mot Weber. Sistnevnte var da visselig bekymret for både det ene og det andre, ikke minst den rasjonelle kapitalismen. En kapitalisme uten moral kan la sine organisatoriske bragder blomstre, og på en pervers måte var jo Auschwitz en slik bragd.

Den avdøde antropologen Jan Brøgger skrev i en kronikk at «En av de usynlige drivkrefter i avhumaniseringen av jødene var det som er blitt kalt den byråkratiske målforskyvning, som fortsatt er i full sving i dagens moderne kontorlandskaper». Alle vet om den gudskjelov voldsomme avstand mellom folkemord og byråkratiproblemer i moderne samfunn, men både logisk og empirisk er det en sammenheng. Vi har ingen garanti for at denne sammenhengen ikke blir større. Baumans sosiologi er en evig advarsel i en globalisert tidsalder med en tidvis løpsk kapitalisme; hvor ligger vårt fellesskap? Hvor ligger vår motstand?

Trailer til The Trouble With Being Human These Days (2011), en dokumentar om Zygmunt Bauman.

Baumans sosiologi er en evig advarsel i en globalisert tidsalder med en tidvis løpsk kapitalisme; hvor ligger vårt fellesskap? Hvor ligger vår motstand?

Offentlig intellektuell

Bauman ble med årene en offentlig intellektuell. Sosiologien har fostret noen slike, og vi kan minne om vidt forskjellige tenkere som Pierre Bourdieu og Anthony Giddens. Bauman utarbeidet aldri en systematisk metodisk vitenskap slik Bourdieu gjorde, og han ble aldri på så god fot med noen regjeringer som det Giddens ble. Kanskje var det en svakhet ved forfatterskapet at alle kunne finne noe, men denne eventuelle svakhet, kan lett snus til å bli en styrke: Han ga oss noe å tenke på. Hans begreper og tankebaner var både en litt abstrakt beskrivelse og en advarsel.

Var han postmodernist? Tja. Det utydelige og det mangfoldige, sammenbrudd av faste institusjoner, hvis det var eller er postmodernismen, så var det tema for Bauman. I en heller tung bok, Postmodern Ethics (1993) drøfter han moralens stilling. Kanskje er det her Baumans eventuelle postmodernisme kommer til uttrykk: moralen ligger (også) i følelser og impulser, og ikke – som hos Jürgen Habermas – i en prosedyredrevet fremgangsmåte for rasjonell samtale. Sosiologen Øystein Nilsen har for øvrig fremstilt dette godt i boken Moralsosiologi fra 2005.

Sosiologiens prosjekt

Bauman var ikke bare sosialfilosof. Han påpekte svakheter ved samfunnslivet, som økende fattigdom, undertrykking, overvåkning og manglende fremtidsperspektiver for unge, ikke minst knyttet til arbeidsledigheten i mange europeiske land. En ofte glemt inspirator for Bauman var hans kone Janina. Hun skrev boken Winter In The Morning (1986), en sterk fortelling om hennes opplevelse som ung kvinne i Warszawa-ghettoen. Bauman understreket stadig inspirasjonen fra sin kone, noe mange av oss fikk oppleve da de begge foreleste på Høgskolen i Oslo.

Sosiologer diskuterer fremdeles hva som er sosiologiens emne. Bauman var på sporet, og jeg tillater meg å formulere det: Det moderne samfunns integrasjonsproblemer. Vi kan fortsette å diskutere hva integrasjon,modernitet og det moderne er, men de fleste vil ha en idé om problematikken: Menneskers behov for fellesskap og samtidig de potensielle skyggesider ved det samme mer eller mindre integrerte fellesskapet.

Sosiologer diskuterer fremdeles hva som er sosiologiens emne. Bauman var på sporet, og jeg tillater meg å formulere det: Det moderne samfunns integrasjonsproblem

Stalinist?

«Sosiologen som var en stalinist» meldte den tyske avisen Süddeutsche Zeitung i mars 2007. Den polske historikeren Bogdan Musial hadde gravd i gamle dokumenter og funnet at Bauman som ung mann hadde gjort karriere i institusjoner som sto for overvåkning og undertrykkelse av opposisjonelle, for ikke å snakke om brudd på menneskerettighetene. Hvilken rolle Bauman hadde, fremgikk ikke tydelig. Hva kunne og kan man si til Baumans forsvar? At han som 13-åring klarte å flykte fra Polen og nazi-invasjonen, og fikk sin dose av stalinistisk indoktrinering i Sovjetunionen? Senere ble Bauman major i det polske tilsvar til Stasi, der han ble værende til etter Stalins død i 1953.

En postmoderne sosiolog som ikke kan fortelle om seg selv og hvordan han er viklet inn i tidens hendelser, hjelper ikke hverken seg selv eller sosiologien, skrev sosiologen Christian Fleck i Wieneravisen Der Standard for ti år tilbake. Han hadde et poeng: Baumans gjentatte utledninger om det moderne menneskets vanskeligheter med identitet og moral, kunne ha blitt belyst gjennom mer åpenhjertighet om sin egen biografi. Det er liten grunn til at minnet om Bauman skal blekne nevneverdig om noe slikt hadde blitt gjennomført, eventuelt blir gjennomført av andre i tiden fremover.

Løftet blikket

«Stor som sosialfilosofisk essayist, men ikke som sosiolog per se», skrev en kollega. Man fristes til å svare at det spørs vel hva man legger i sosiologi. Den empirisk-funderte «middle range»-sosiologien var muligens ikke Baumans felt, men på den annen side antar jeg at særlig unge mennesker ikke føler seg kallet til sosiologien for å finne ut om problematikk a la inntektsfordeling i Rogaland 1989-2003, fordelt på kjønn, eller lignende sosialrealistiske tristesser. Nevnte traurigheter kan være viktige, men sosiologien – eller bedre; sosiologene – har i sine beste studenter hatt en evne til å løfte blikket utover hverdagsinteresse og bidra til å skape innsikter og inspirasjon til en mer nyansert samfunnsdebatt. Bauman bidro her på en strålende måte.

Den moderne forvaltning gjør igjen en rekke overvåkningstiltak mulig, og hvis de i tillegg utlegges som «nødvendige» for den gode sak, så går vi med et moderne smil inn i overvåkningen

A left wing thinker

A left wing thinker skrev New York Times i en nekrolog. Jo, Bauman fikk mer oppmerksomhet fra det politiske venstre, og han hørte til der, hvis det fremdeles er mulig å dele verden i høyre og venstre. Bauman var dog ingen tilhenger av totalstaten, slik vi kjenner det igjen fra deler av europeisk venstreside. Bauman så nettopp modernitetens overivrige overvåkning i politiske forslag som totalkontroll over folks liv, fra fedrekvoter, tidsskjema og alskens inngrep i privatlivet. Den moderne forvaltning gjør igjen en rekke overvåkningstiltak mulig, og hvis de i tillegg utlegges som «nødvendige» for den gode sak, så går vi med et moderne smil inn i overvåkningen.

Med Baumans bortgang er det en teoretiker mindre fra det sosiologiske stjernelaget som kan hjelpe oss med motstand mot den totale stat og det totale marked.

Pål Veiden er førsteamanuensis ved HiOA.