Quo vadis, akademia?

Internasjonalisering og mobilitet er fyndord for NTNU. Men utenlandsopphold for forskere har sin pris, skriver Jakub Stachowski i denne kronikken.

Tekst: Jakub Stachowski, stipendiat ved NTNU.

Det er turbulente tider for det norske akademia. Regjeringens uttalte mål om å møte samfunnsendringer på lokalt, nasjonalt og globalt nivå kommer til uttrykk i en omfattende omstruktureringsprosess der flere læresteder for høyere utdanning slås sammen. Basert på en forestilling om at større betyr sterkere, reduseres antall institusjoner for høyere utdanning fra 33 til 21. Det er mange som berøres og provoseres av denne omfattende prosessen, og dens ofte manglende oversiktlighet og usikkerhet når det gjelder resultater. Der noen ser lovende framtidsutsikter er andre mer skeptiske.

Store endringer er imidlertid ofte den beste tiden for kritisk refleksjon, selvanalyse, og ikke minst: Protest!

ProtestPub: Et sted for mer enn bare øl

Dette er ihvertfall tilfelle i Trondheim, hvor den uavhengige gruppen ProtestPub en onsdag i november i fjor inviterte til diskusjon omkring et viktig spørsmål: Hva skal fremtidens universitet være?

ProtestPub er et samarbeid mellom flere aktører fra det akademiske miljøet i Trondheim: DION – Interesseorganisasjonen for stipendiater ved NTNU, New University Norway og Sosiologisk Poliklinikk.  Gjennom en rekke åpne debattmøter utfordrer de til refleksjoner over universitetets tilstand, samfunnsoppdrag og framtid. Stemningen er uformell – diskusjonene finner gjerne sted over en øl, men det skorter ikke på skarpe innlegg, sterke meninger og engasjert publikum.

Konsentrert publikum på ProtestPub. (Foto: Nina Aas Røkkum)

Til nå har ProtestPub avholdt tre debatter: 1) Hva skal et universitet være i samfunnet? 2) Hva skjer når kunnskap måles? og 3) “Hjemløse akademikere?” Om akademisk mobilitet og produksjon av kunnskap på tvers av grenser. Det er særlig den siste debatten og dens større betydning jeg ønsker å formidle her.

Hjemløse akademikere

Fra 1. januar 2016 ble NTNU i Trondheim slått sammen med høgskolene i Ålesund, Gjøvik og Sør-Trøndelag, og ble samtidig Norges største universitet. NTNU sitt ambisjonsnivå når det gjelder deltagelse i det globale kunnskapsfelleskapet er høyt, og internasjonalisering er et nøkkelord.

Slik det framgår av NTNU sin internasjonale handlingsplan for årene 2014-2017 er mobilitet en av de viktigste forutsetningene for internasjonalisering av utdanning, forskning og innovasjon. Denne mobiliteten går begge veier: På den ene siden oppfordres vitenskapelige ansatte og studenter til å reise på utenlandsopphold av ulik varighet, for å bygge og delta i internasjonale forskningsnettverk. På den andre siden legges det vekt på å rekruttere vitenskapelige ansatte med internasjonal erfaring, og å lokke til seg utvekslingsstudenter.

Debatten var satt under den nokså provoserende tittelen «Hjemløse akademikere?», og gav en noe mer nyansert innsikt i hvordan internasjonalisering ser ut fra de vitenskapelige ansattes ståsted. Både norske og utenlandske forskere fortalte om hva mobilitet betyr for dem.

Debatten var satt under den nokså provoserende tittelen «Hjemløse akademikere?», og gav en noe mer nyansert innsikt i hvordan internasjonalisering ser ut fra de vitenskapelige ansattes ståsted

I panelet satt en gruppe postdoktorkandidater; Enrico Riccardi som holder til ved Institutt for kjemi, Thomas Moe Skjølsvold ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, Carmel Lindkvist, postdoktor ved Institutt for arkitektur og teknologi, Katrien De Moor fra Institutt for informasjonssikkerhet og kommunikasjonsteknologi, samt professor Torberg Falch som er visedekan for forskning og ansatte ved Institutt for samfunnsøkonomi.

Familie og fremtidsutsikter

Det er ingen tvil om at et utenlandsopphold kan være en stimulerende og verdifull opplevelse. Tiden tilbrakt ved en utdanningsinstitusjon i et annet land kan ekspandere ens vitenskapelige horisonter, gi rom for erfaringsutveksling og innblikk i hvordan utenlandsk akademia er organisert og fungerer. Forutsetninger for utenlandske opphold varierer imidlertid for ulike grupper av forskere.

En viktig variabel i debatten er familie. Det å reise på et forskningsopphold som varer over et halvt år utgjør et omfattende logistikkprosjekt. Utsiktene er imidlertid forskjellige når det gjelder personer med og uten familieforpliktelser. For akademikere i forhold med barn innebærer et slikt opphold at den andre parten, med mindre hun eller han også er akademiker, må ta permisjon fra egen jobb. I tillegg må det skaffes skole- eller barnehageplass til barna.

Det å reise på et forskningsopphold som varer over et halvt år utgjør et omfattende logistikkprosjekt. Utsiktene er imidlertid forskjellige når det gjelder personer med og uten familieforpliktelser

Et annet aspekt er framtidsutsikter og jobbsikkerhet i det norske akademia. Selv om det å kunne bevise at en har internasjonal erfaring er et viktig premiss for å få jobben, gir det i seg selv ingen garanti om fast ansettelse. Dette er ikke forskjellig for verken norske eller utenlandske ansatte selv om utfordringene varierer mellom gruppene. Utenlandske vitenskapelige ansatte utgjør særlig et interessant tilfelle. Grunnen til at de ender opp som ansatte ved NTNU er at de er i besittelse av den etterspurte kompetansen og erfaringen fra utenlandske utdanningsinstitusjoner. Dette gir dem imidlertid ikke noe forsprang i kampen om fast ansettelse.

Situasjonen virker særlig sensitiv for de med postdoc-stillinger. Antall faste vitenskapelige arbeidsplasser i akademia er sterkt regulert og begrenset. Realiteten for de fleste er midlertidige stillinger av 2-3 års varighet, ofte forlenget flere ganger forutsatt finansiering som man er nødt å skaffe ved egen innsats. Dermed er stabile arbeidsforhold noe som kun et mindretall kan drømme om.

At dette er et viktig og høyst aktuelt problematikk bekreftes av de urovekkende funnene fra den nylig publiserte rapporten «Når usikkerheten rår» fra Akademiet for yngre forskere. Grunnlaget for rapporten er en spørreundersøkelse som dreier seg om karriereforløp og fremtidige utsikter blant yngre forskere. Den gir mildt sagt grunn til bekymring. Eksempelvis viser rapporten at nesten halvparten av respondentene ikke er villig til å anbefale en forskerkarriere til de som vurderer det.

Høy pris

Innholdet i begrepet mobilitet har også vært problematisert. Oppholdets lengde er et av aspektene. Det ble påpekt i debatten at lang oppholdstid ved en utenlandsk institusjon ikke i seg selv er en garanti for kompetanseutvikling eller læreutbytte. Dermed bør vekten heller legges på den faktiske kvaliteten som et slikt opphold kan gi.

Et annet aspekt utfordrer hele ideen om nødvendigheten av den geografiske forflytningen. Ved bruk av dagens teknologi kan genuine forskningsnettverk bygges og opprettholdes på avstand. Og selv om virtuelle kommunikasjonsformer har andre kvaliteter enn den tradisjonelle ansikt-til-ansiktsformen, kan det i kombinasjon med kortere opphold være et gunstig alternativ.

[H]vor mye kunnskap går tapt på grunn av at man oppdager at karrieren som forsker er et dårlig alternativ sammenlignet med det som tilbys i den private sektoren?

Hvilket bilde formidler disse fortellingene? Mobilitet, et viktig premiss i universitets globale strategi, er forbeholdt de som er villig å strekke seg langt og ofre mye. Er du drevet av vitenskapelig kall og høye ambisjoner aksepterer du spillereglene som er satt. Jobbsikkerhet og forutsigbarhet i akademia kan erverves ved å betale en høy pris. De som klarer å opprettholde motivasjon og entusiasme for vitenskapelig arbeid over lang tid kan bli belønnet i form av en fast vitenskapelig stilling. Likevel finnes det ingen garanti.

For å parafrasere Anthony Giddens (1991) kan vi si at evnen til å kunne leve i en tilstand av ontologisk utrygghet, hvor følelsen av manglende kontinuitet og stabilitet i ens liv er dominerende, kan være en forutsetning for å realisere drømmen om en akademisk karriere. Men hvor mye kunnskap går tapt på grunn av at man oppdager at karrieren som forsker er et dårlig alternativ sammenlignet med det som tilbys i den private sektoren? Dette er et spørsmål som vi dessverre aldri får svar på.

Protest uten etterklang?

ProtestPub er et initiativ med stort potensiale. Det tiltrekker og engasjerer, mangler ikke kritiske røster og skaper en viktig arena for å ta opp spørsmål som fort kan bli fraværende i det pågående fusjonsvirvaret. Dermed er ProtestPub et godt forsøk for å realisere et av universitetets viktige idealer: Være en plass for fri og uavhengig tenkning, der vanskelige spørsmål stilles og diskuteres.

Debattpanelet på ProtestPub. (Foto: Nina Aas Røkkum)

Det ser ut til at det som initiativet mangler er evne til å involvere de som orkestrerer og implementerer de store endringene i dagens akademia. Uten deres deltagelse risikerer man at den gode energien som genereres under debattene ikke blir omformet til noe annet enn snakk, og koker bort i kålen.

Neste debatt i regi av Protest Pub avholdes torsdag 16. februar på Litteraturhuset i Trondheim. Temaet som diskuteres er “Fremtidens universitet: For hvite menn som pusher 50?”       

Kilder

Akademiet for yngre forskere (2016). “Når usikkerheten rår. Forskningsledelse og karriereveier for yngre forskere”.

Giddens, A. (1991). Modernity and self-identity. Self and Society in the Late Modern Age. Stanford: Stanford University Press.