De marginale sosiologer

Utviklingen av Det norske samfunn reflekterer et fag med vedvarende usikker identitet på kontinuerlig søken etter seg selv, skriver Rune Slagstad.

TEKST: Rune Slagstad

Samleverket Det norske samfunn utkom i høst i sin syvende utgave. Gjennom alle utgavene siden førsteutgaven i 1968 (samtlige hos Gyldendal) har «konseptet» «i all hovedsak forblitt uendret», skriver redaktørene Ivar Frønes og Lise Kjølsrød i sitt lille forord. Det er ikke helt lett å se for den som sammenholder 2016-utgaven med 1968-utgaven. Her synes lite uendret – bortsett fra selve tittelen.

Bak tittelen Det norske samfunn skjuler det seg i realiteten fire ulike verk: 1968-utgaven (utvidet i 1975), 1986-utgaven, 2003-utgaven (noe utvidet 2005 og 2010) og til sist årets trebindsutgave. Frønes & Kjølsrød har vært redaktører siden 2003. Førsteutgaven ville gi en helhetsbeskrivelse av det norske samfunn, eller med redaktøren Natalie Ramsøys formulering: «et detaljert og objektivt bilde av Norges nåværende institusjonelle og strukturelle oppbygging». I 2010 var dette ifølge redaktørene ikke lenger en gyldig sosiologisk ambisjon, for «det sosiale livets faktiske organisering vokser ikke ut av noen helhet» – «et konkret samfunn utgjør ikke en helhet». I 2016 går redaktørene et skritt lenger og presenterer en utgave også uten redaksjonell helhet: redaktørene har abdisert som redaktører. Mens det i 2010 var 21 kapitler i ett bind, er det nå blitt 42 kapitler i tre bind. Det norske samfunn har som verk eksplodert og er blitt et verk uten åpenbar indre sammenheng.

Redaktørene har kanskje også selv gitt opp å se en redaksjonell helhet, for de forutskikker kun et ikke-veiledende miniforord til trebindsverket. De postulerer kontinuitet, men føyer til: «Likevel er ikke alt som før.» Det er et understatement.

Redaktørene har kanskje også selv gitt opp å se en redaksjonell helhet, for de forutskikker kun et ikke-veiledende miniforord til trebindsverket. De postulerer kontinuitet, men føyer til: «Likevel er ikke alt som før.» Det er et understatement

Rune Slagstad
541a0330

Rune Slagstad.

FOTO: Institutt for samfunnsforskning/Jan Egil Sandstad

Rune Slagstad er professor emeritus ved Institutt for samfunnsforskning, tidligere redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.

Slagstads merittliste inkluderer bøkene De nasjonale strateger (1998, ny utg. 2015), (Sporten). En idéhistorisk studie (2008, ny utg. 2015), Rettens ironi (2011, ny utg. 2015) og Profesjonshistorier (2014, medredaktør med Jan Messel).

1.

Det norske samfunn sprang ut av gründermiljøet ved Institutt for samfunnsforskning. Et flertall av forfatterne kom herfra med Vilhelm Aubert som nøkkelskikkelse; Aubert var «ånden som gikk bak de fleste» (Gudmund Hernes). Aubert forfektet en historisk orientert sosiologi med utspring i rettsvitenskapen. Man siktet mot, som det het i forordet i 1968, «en historisk fremstilling, hvor tilstanden i dag analyseres i lys av fortiden», men hvor det legges «mer vekt på nutiden enn fortiden». Verket tilbød en «beskrivelse av den institusjonelle struktur i samfunnet, ut fra lovverket og statsforvaltningens oppbygging». Men sosiologiens blikk var egenartet sammenholdt med historie, juss og sosialøkonomi; det var rettet mot «samfunnets oppbygging etter rådende normer, verdier og oppfatninger». Det var en mild, pragmatisk versjon av tidens hegemoniske sosiologi, Talcott Parsons’ normfunksjonalisme, som var horisonten for Auberts Sosiologi (1964), den første, norske innføringsbok i faget.

Mellom åpningskapitlet «Norges befolkning» (Ørjar Øyen) og avslutningskapitlet «Norge i verden» (Johan Galtung) bestod bidragene av beskrivelser av de bærende samfunnsinstitusjoner: familien (Erik Grønseth), økonomien (Ståle Seierstad), lagdelingen (Vilhelm Aubert), utdannelsen (Tore Lindbekk), det politiske liv (Ulf Torgersen), rettsvesenet (Nils Christie), helsevesenet (Yngvar Løchen), massemedia (Per Torsvik), religion og kirke (Thomas Mathiesen), fritid og rekreasjon (Odd Ramsøy). Det norske samfunn var den nye, norske sosiologiens selvpresentasjon i form av kartlegging av sitt samfunn.

1975-utgaven var dels en empirisk ajourføring, dels tetting av åpenbare hull, som språk og den regionale dimensjon, dels et nyskapende kapittel om «Kvinners stilling», skrevet av seks kvinner – en tematikk som var kommet for å bli i verkets senere utgaver. Den regionale tematikk, derimot, kom, gikk og kom tilbake, mens språket med dets formende betydning for konfliktlinjer i norsk samfunnsliv etter 1975 forsvant ut av Det norske samfunn for godt.

I 2016 går redaktørene et skritt lenger og presenterer en utgave også uten redaksjonell helhet: redaktørene har abdisert som redaktører. Mens det i 2010 var 21 kapitler i ett bind, er det nå blitt 42 kapitler i tre bind. «Det norske samfunn» har som verk eksplodert og er blitt et verk uten åpenbar indre sammenheng

Rune Slagstad

2.

Det forjettede ved Det norske samfunn var, fremholdt Hans Fredrik Dahl i en innsiktsfull anmeldelse i Dagbladet i 1975, at beskrivelsen av de ulike samfunnsfeltene begynte så å si på bar bakke: «Hadde f.eks. norske historikere skullet skrive et tilsvarende samleverk om Norges historie, ville hvert kapittel har blitt tynget ned av referanser om hva Keyser og Munch og Sars og Koht og til slutt Seip hadde ment om den saken. Sosiologene tok av fra flat bakke, og nådde raskt opp i høyder hvor både de selv og landskapet trådte tydelig fram.» Beskrivelsene var, konstaterte Dahl, befriende lite belastet med tung teori, men han fant hos noen av forfatterne (Christie, Torgersen, Galtung) trekk av en teori om Norge «som autoritært disponert samfunn». Det var verkets vesentligste bidrag – «en innsikt bare sosiologien kunne gitt oss». Hos de fleste andre bidragsyterne savnet han derimot en teori om det aspekt av Norge de behandlet. Norsk sosiologis hovedstrøm kunne stundom få preg av en litt teorifattig empirisme.

1986-utgaven ga i denne henseende nye signaler; nå skulle det bli en bok «med et større innslag av samfunnsvitenskapelige begreper og teorier». Redaktørstaben var utvidet til tre: i tillegg til Natalie Ramsøy og Mariken Vaa (medredaktør fra 1975) Lars Alldén, sosiolog med bred erfaring som avis- og forlagsredaktør. Det var ikke vanskelig å ane Alldéns klo i nyutgaven. Redaktørene ville rykke verket litt bort fra det «strengt sosiologisk(e) utgangspunkt»: «Den noe krampaktige insisteringen på det essensielt sosiologiske, i seg selv kanskje et tegn på et ungt fags leting etter identitet, har veket plass for et bredere faglig grunnlag. Vi har latt problemstillingene bestemme perspektivet, og ikke omvendt.» Dermed ble det markert avstand til det som hadde gitt de to forutgående utgavene deres preg som nybrottsverk – sosiologisk nyttbrottsverk.

«Den boken som nå foreligger, er ikke en revidert utgave av de to foregående, men en helt ny bok». Allerede forsiden slo fast: «3. fullstendig omarbeidede utgave». Det radikale brudd ble signalisert også ved det at ingen av forfatterne av den første, «gullaldersosiologiske» utgaven var med i den nye. Det var ikke lenger «behov for et samleverk som drøfter de aller fleste samfunnsområder mellom to permer». Det skulle bli «et mer selektivt verk enn de to foregående» slik at «Norges egenart ville tre klart fram». Derfor het ikke åpningskapitlet lenger «Norges befolkning» – den returnerte via innvandringen først i 2016 -, men «Nasjonalstaten Norge – en karakteriserende skisse», med den klassiske sosiologiske tematikk om sosial integrasjon, her som den nasjonale integrasjon. Denne hadde vært forunderlig fraværende i de forutgående utgaver, men ble her brakt inn av en historisk informert statsviter (Øyvind Østerud) fra Rokkan-tradisjonen, og ført videre i kapitlet «Staten, politikken og det sivile samfunn» av en annen statsviter (Knut Heidar), med tydelige spor også etter 1970-tallets maktutredning, ledet av en sosiolog (Gudmund Hernes) og en statsviter (Johan P. Olsen)

1986-utgaven hadde slik med sitt integrative synspunkt fortsatt et Parsons-sosiologisk innslag, samtidig som den distanserte seg fra denne tradisjonens overordnede, samfunnsinstitusjonelle perspektiv, som også hadde vært gullaldersosiologenes. Nyutgaven markerte fremfor alt at norsk sosiologi var på vei mot et nytt tyngdepunkt: velferdsforskningen med kvinnelige sosiologer i en sentral rolle.

De to fremste i den nye sosiolog-generasjonen, Gudmund Hernes (f.1941) og Dag Østerberg (f. 1938), glimret med sitt fravær også i nyutgaven. Hver på sin måte hadde de gitt anslag til en sosiologisk helhetstolkning av det norske samfunn ut fra ny teori og med nye begreper. Hernes’ styringssosiologiske alternativ var formet av den «rational choice»-teori han hadde lært hos James Coleman i kombinasjon med Robert Dahl & Charles Lindbloms Politics, Economics, and Welfare (1953), fremlagt i Makt og avmakt (1975) og Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon (1978). Hernes ble en viktig premissleverandør for Arbeiderpartiets ideologiske fornyelse ved inngangen til 1980-tallet med Einar Førde i en hovedrolle.

Mens Hernes’ sosiologiske prosjekt var et utilitaristisk alternativ til Parsons, hadde Dag Østerberg siden tidlig på 1960-tallet søkt en sosiologisk fornyelse via en reaktivering av den sosiologiske tradisjon fra Durkheim og Parsons. Disses lære om sosial integrasjon ble forent med en Sartre-marxistisk lære om stridigheter. I sitt sosiologiske hovedverk Samfunnsformasjonen (1984) beskrev Østerberg det norske samfunn som «en vidt forgrenet helhet av sosiale institusjoner», og demonstrerte derved det fruktbare i den samfunnsinstitusjonelle tilnærming som noe utematisert hadde ligget under førsteutgavene av Det norske samfunn, men ble i fortsettelsen forlatt. Østerberg forfulgte den dobbelte ambisjon: på én og samme tid å beskrive Norge ut fra ett begrepsverk og å gi en innføring i sosiologi.

Gjennom 1970- og 80-tallet fant det sted skarpe konfrontasjoner på sosiologisk hold, også av teoretisk art, bl.a. mellom Hernes og Østerberg med deres konkurrerende tilnærminger, men uten at disse ble retningsgivende for den senere utvikling av norsk sosiologi. Den internasjonale evalueringen av norsk sosiologi (2010) sa det på sin måte: «theoretical research is not very salient». Hernes gikk til politikken – Østerberg til musikken.

Med sine nye redaktører, Ivar Frønes og Lise Kjølsrød, som forble i denne rollen gjennom de neste utgavene til 2016, fikk «Det norske samfunn» nok en gang ny struktur, men uten at det ble tilkjennegitt eller tematisert

Rune Slagstad

3.

Med 2003-utgaven fant det sted et nytt brudd. Med sine nye redaktører, Ivar Frønes og Lise Kjølsrød, som forble i denne rollen gjennom de neste utgavene til 2016, fikk Det norske samfunn nok en gang ny struktur, men uten at det ble tilkjennegitt eller tematisert. Tvert om. De laget noe nytt, men til forskjell fra i 1986 lot de som om de bare videreførte tradisjonen. Nyutgaven befinner seg «i en lang tradisjon», fremholdt redaktørene: «Siktemålet, nå som før, er å formidle aktuelle analyser av det norske samfunns virkemåter ved hjelp samfunnsvitenskapelige begreper og tenkesett.» Det var en ambisjon som var ganske ulik den opprinnelige: «å gi et detaljert og objektivt bilde av Norges nåværende institusjonelle og strukturelle oppbygging». I en summarisk henvisning til de forutgående tiårs prosesser lot redaktørene det bli med journalistiske alminneligheter av typen «utdanningsveksten fortsatte», «arbeidslivet ble endret» og «velferdsstaten ekspanderte»; derimot intet om de forutgående tiårs sosiologiske kontroverser og deres betydning for verket.

Det var i 2003-utgaven lettere å se en forbindelse til førsteutgaven enn til tredjeutgaven, dog uten førsteutgavens gjennomgående institusjonelle tilnærming. 1986-utgavens forskyvning mot velferdssosiologi ble ytterligere bestyrket gjennom en rekke solide kapitler, så som «Det norske likestillingsparadokset» (Gunn Elisabeth Birkelund/ Trond Petersen), «En tjeneste-intens velferdsstat» (Kjølsrød), «Helse i Norge» (Jon Ivar Elstad), «Familier og velferdsstat» (Arnlaug Leira), «Aldring» (Gunhild Hagestad). Nye tema ble føyet til, så som forhandlingssamfunnet (Arvid Fennefoss/ Geir Høgsnes), innvandringen (Grete Brochmann) og forbrukersamfunnet (Ragnhild Brusdal/ Frønes).

Religionen fikk sin sosiologiske gjenkomst i 2003. I 1986 var religion plassert i kapitlet «Minoriteter i Norge». Én av disse minoriteter var statskirken! I den kulturradikale tradisjon som også var gullaldersosiologenes – Aubert var med Østerbergs formulering «det sosiologiske motstykket» til Johan Borgen –, var det mildt sagt en dyp ambivalens til religion og kirke. I 1968-utgaven var religionen overdratt Thomas Mathiesen, vel nærmest som en slags kompensasjon for at rettsvesen og fengsel var tildelt Nils Christie. I stensilutgaven av Det norske samfunn (1966) hadde Mathiesen gitt en innledende presisering, ulik de øvrige forfatterne, om at han ikke var «noen ekspert på de sosiologiske spørsmål som reiser seg i forbindelse med religiøse institusjoner og organisasjoner»: «Dette forhold har gjort arbeidet med nærværende kapittel vanskelig, og preger utvilsomt min fremstilling.» Hans konklusjon hadde vært at til tross for vitenskapens fremskritt ville det ikke minst på «det individual-psykologiske plan» være vanskelig «å finne helt fullverdige funksjonelle alternativer til religion». I 1968-utgaven hadde Mathiesen fått religionssosiologiske assistanse fra Otto Hauglin, Diakonhjemmets rektor; i 1975 var Hauglin eneforfatter av religionskapitlet.

Redaktørene gjorde den ukommenterte endring nærmest til tradisjon, idet de ved fjerdeutgaven i 2005 ukommentert hektet på to nye kapitler: «Jakten på innovasjon; fra nasjonsbygging til dot.com» (Knut H. Sørensen) og «Det nasjonale godhetsregimet» (Terje Tvedt). Det var ganske sikkert gode argumenter i begge tilfeller, men en redaksjonell kommentar ville vært nærliggende, ikke minst i Tvedts tilfelle, siden hans bidrag nærmest måtte anses som et oppgjør med den freds- og bistandssosiologiske retning som var knyttet til Johan Galtung, hvis bidrag i førsteutgaven, «Norge i verdenssamfunnet», utvilsomt hørte til de mest innovative, utvidet i 1975 med bistand av Nils Petter Gleditsch. I 1986 var det erstattet av et bidrag i samme tradisjon: «Norge og den tredje verden» (Ingrid Eide/Mariken Vaa), men i 2003-utgaven var hverken kapittel eller tema videreført.

Opphopningen av kapital også på private hender gjennom de seneste tiår kan synes å ha gått sosiologene relativt upåaktet hen

Rune Slagstad

4.

«Det gir ikke lenger mening å begrense et verk som dette til de klassiske hovedområdene i sosiologisk samfunnsbeskrivelse,» skriver redaktørene i 2016-forordet. Det er det ikke vanskelig å si seg enig i, men å begrense seg til er noe annet enn å sette parentes om de sentrale, «klassiske hovedområdene».

I 1968- og 1975-utgavene brakte Ståle Seierstads helhetsbeskrivelser av norsk økonomi, inklusiv forholdet mellom det offentlige og det private næringsliv, utdypet av Aubert i hans bidrag som har en interessant utvikling fra 1968 («Lagdeling») til 1975 («Sosiale klasser og lag). Konstellasjonen Seierstad-Aubert gir en empirisk vel belagt dokumentasjon av den økonomiske makt på private og offentlige hender. I de senere utgaver forsvinner dette perspektivet via en gradvis overgang i 1986. Tidlig på 1980-tallet hadde Einar Førde, Ap’s nestleder fra Stortingets talerstol fastslått at «å stimulera Børsen er som å bæra havre til ein daud hest». 1986-redaktørene kan synes å ha tatt Førde på ordet, idet kartleggingen av den økonomiske makt er blitt borte og erstattet av arbeidet og arbeidstakernes forhold («Arbeidet», Fredrik Engelstad).

Opphopningen av kapital også på private hender gjennom de seneste tiår kan synes å ha gått sosiologene relativt upåaktet hen. Når en, som det sies, vil analysere de viktigste endringene i det norske samfunn, er det pussig å registrere at ordet «kapitalisme» er et sjeldent forekommende ord, likeledes «kapital» (hyppigere som «kulturell kapital»). Heller ikke fenomener som eierskap og rikdom (men derimot fattigdom) fanger sosiologenes oppmerksomhet. Unntaket er selvfølgelig oljen, men norsk økonomi består ikke bare av olje. Fiskerier fantes ikke ifølge Det norske samfunn – til tross for Ottar Brox – før de plutselig dukker opp i 2016 – som «sjømat».

Lars Mjøset har vært en vedvarende bidragsyter siden 1986 med en økonomisk-sosiologisk analyse av Norges politiske økonomi og dens integrasjon i verdensøkonomien med oljen som drivkraft. Med sitt historisk institusjonelle, komparative perspektiv står Mjøset i den sosiologiske tradisjon fra Weber og dokumenterer dens utvilsomme, samtidsdiagnostiske relevans. Men norsk sosiologis generelle forskansning i senere år mot historiefaget og dets samtidsbeskrivelser av det norske samfunn er bemerkelsesverdig. Hvor er det f.eks. blitt av Sosialdemokratiets tidsalder, Francis Sejersteds opus magnum (2005, 2011, 2013)? Selv hos Mjøset er det slående hvor fraværende de tunge bidragene fra norske historikere om moderne økonomi (foruten Sejersted, Einar Lie, Lars Thue mfl.) er i hans bidrag.

Når en, som det sies, vil analysere de viktigste endringene i det norske samfunn, er det pussig å registrere at ordet «kapitalisme» er et sjeldent forekommende ord, likeledes «kapital» (hyppigere som «kulturell kapital»)

Rune Slagstad

Fredrik Engelstad er den andre forfatteren (utover Frønes og Kjølsrød) som har bidratt kontinuerlig til verket siden 1986. I utgavene 2003-2010 var han medforfatter med Marianne Nordli Hansen av kapitlet om «Samfunnsklasser». Auberts kapittel «Lagdeling» (1968) ble i 1975 omformet til «Sosiale klasser og lagdeling» og var vel det sterkest omarbeidede kapittel. I takt med tidens orientering mot marxistisk klasseteori førte Aubert i nyutgaven sammen de to ulike fagtradisjonene knyttet til lagdeling og klasse, og viste det doble perspektivs relevans for den norske sosiale realitet. Klassene forsvant ut i 1986, men returnerte i 2003/2005 og 2010. Nordli Hansen og Engelstad illustrerte fruktbarheten av nyere sosiologisk klasseteori i norsk kontekst. At dette nøkkelkapittel ikke lenger finnes i 2016-utgaven med dens 42 kapitler, bidrar til å undergrave verkets posisjon som sosiologisk standardverk. Sosiologenes abdikasjon understrekes ved at dette sosiologiske grunntema er overdratt to økonomer («Ulikhet og sosial mobilitet», Simen Markussen/Knut Røed).

Engelstads hovedbidrag i utgavene fra 2003 har vært variasjoner over temaet «Makt», basert på hans deltakelse i den siste maktutredningen (1998-2003). Hans bidrag har en overgripende karakter, men er skjøvet rundt omkring i de ulike utgavene. Engelstad tilbyr på en elegant måte nærmest en slags sosiologisk frihåndstegning; det er sosiologisk impresjonisme i tradisjonen fra Georg Simmel.

Fraværet av institusjonell systematikk er likevel tankevekkende. Deri skiller det seg fra Makten og demokratiet (2003), maktutredningens sluttrapport, som bar Øyvind Østeruds signatur, men med Engelstad som en av medforfatterne. Men enda større er spranget til den gjennomført samfunnsinstitusjonelle analyse av det norske samfunn i Østerbergs Samfunnsformasjonen (siste utgave 1995), hvor Engelstad er medforfatter. Det bekrefter for så vidt at det overordnede grunnrisset er Østerbergs, og at Engelstads bidrag primært har ligget på det empiriske plan. Dette er vel også forklaringen på at Samfunnsformasjonen ikke er oppført på Engelstads ganske utførlige litteraturliste. I 2016-utgaven har Engelstad en ekstra omdreining på sitt kapittel: «Makt og demokrati – to utkast til samfunnsforståelse». Her nøyer han seg ikke bare med en presentasjon av de to maktutredningene, men konkluderer også med en vurdering av mottakelsen av den utredningen han selv var medansvarlig for. «De mest opphetede innleggene» kom etter at utredningen var avsluttet, skriver Engelstad, og gjaldt sluttrapportens tese om den ekspanderende «rettsliggjøring» som bidrag til demokratisk forvitring – og ikke bare «en demokratisk utfordring», som Engelstad skriver. Denne «vakte sterke reaksjoner hos en del jurister», heter det med en lite presis karakteristikk.

Her er ikke stedet for ytterligere kommentarer. Engelstad befester for så vidt en vel innarbeidet sosiologisk tradisjon fra de senere tiår med en svak forståelse for rettslivet og dets institusjoner. I 1970-tallets maktutredning fantes ikke rettsinstitusjonene, og heller ikke i den siste maktutredningen ble det gitt en analyse som kunne underbygge dens sterke rettsliggjøringstese. Tesen bestyrkes ikke ved at en av maktutrederne går over til selvevaluering av eget verk.

Klassene forsvant ut i 1986, men returnerte i 2003/2005 og 2010. Nordli Hansen og Engelstad illustrerte fruktbarheten av nyere sosiologisk klasseteori i norsk kontekst. At dette nøkkelkapittel ikke lenger finnes i 2016-utgaven med dens 42 kapitler, bidrar til å undergrave verkets posisjon som sosiologisk standardverk

Rune Slagstad

Rettsvesenet har ført en omskiftelig tilværelse også i Det norske samfunn. Norsk sosiologi fikk via Aubert sin begynnelse som rettssosiologi. 1968-utgaven hadde som et utgangspunkt samfunnets legale oppbygning med et stort kapittel om de rettslige institusjoner. I og med at Nils Christie og ikke Aubert var kapitlets forfatter, kunne en allerede i 1968 observere kriminologien som Christies horisont, og i 1975 ble den eksplisitt anslått allerede i kapittel overskriften: fra «Rettsvesenet og dets klientel» (1968) til «Lovbrudd og rettsvesen» (1975). Deretter forsvant også rettsvesenet ut av det norske samfunn, men med en gjenkomst i 2016, kriminologisk amputert: «Lovbrytere og lovbruddskarrierer» (Torbjørn Skardhamar).

Den institusjonaliserte voldsmakten og dens monopol har vært lite forstått i norsk sosiologi. Det gjelder også den militære voldsmakt. Sosiologien har tradisjonelt vært mer orientert mot fredsforskning enn mot militærvitenskap. Francesco Kjellbergs studie av offiserene, Offiserene som sosial gruppe (1961), innen «Akademiker»-prosjektet («Akademikere i norsk samfunnsstruktur 1800-1950») fikk ingen umiddelbar sosiologisk fortsettelse. I samtlige utgaver Det norske samfunn siden 1968 har militærmakten, dens apparat og utøvere vært ikke-eksisterende. I 2016 dukker endelig det militære opp, ikke som et sosiologisk bidrag om det militæres institusjonelle rolle – men som et forsvarspolitisk essay: «Forsvars- og sikkerhetspolitikk: Keep the Americans in» (Janne Haaland Matlary).

2016 bringer et meget innsiktsfullt og sosiologisk betimelig kapittel om «Yrkesfagene» (Kristoffer Chelsom Vogt). Et nærliggende spørsmål er da: hvor er det for øvrig blitt av profesjonene? Profesjonssosiologien var en hovedsøyle ved etableringen av norsk sosiologi med «Akademiker»-prosjektet som Aubert ledet fra slutten av 1950-tallet. Profesjonsorienteringen ble gjenspeilt i førsteutgavene i kapitlene om helsevesen, rettsliv, kirke og utdannelse. Profesjonene forsvant deretter stort sett ut av «Det norske samfunn» – som av norsk sosiologi for øvrig. Dog ikke helt. Kjølsrød og Ramsøy berører profesjonstematikken i sitt kapittel om «Velferdsstatens yrker» (1986). Til tross for profesjonenes sentrale rolle i moderniseringen av det norske samfunn var lenge studiet av dem forunderlig lite påaktet i nyere samfunnsforskning. Kjølsrød hører til unntakene. Hun tok sin doktorgrad på en sosiologisk studie av jordmoryrket (1993), og bidro med et stort kapittel om jordmødrene i samleverket Profesjonshistorier (2014, Rune Slagstad/Jan Messel, red.) om 22 profesjoner i Norge fra advokater til veterinærer, skrevet av historikere og samfunnsforskere.

Kjølsrød og Ramsøy ga en opptakt til studiet av helsefeltets profesjoner, men det er ikke blitt fulgt opp. Også den offentlige debatt om f.eks. de store sykehusfusjonene domineres av de premisser som legges av økonomer og styringsteknokater med deres ensidige vekt på økonomisk effektivitet. Debatten lider under fraværet av et sosiologisk perspektiv på sykehusene som samfunnsinstitusjoner som bærere ikke minst av faglig profesjonalitet, en egenartet sammenstilling av faglige og kulturelle verdier som ikke uten videre fanges opp i økonomisk-administrative modeller.

I 1968-utgaven var sport et tema i Odd Ramsøys kapittel «Fritid og rekreasjon». Norge «i sosial forstand» er ikke bare formålsrettede strukturer: «Leik, moro, avslapning og rekreasjon er helt sentrale innslag i våre liv. (…) I vår fritid viser og finner vi hva vi er.» Særskilt oppmerksomhet vies sport og kunst: «Sport er den mest utbredte og kunst den mest ansette fritidsinteresse i norsk samfunn.» I det reviderte fritidskapitlet i 1975 ble det med kunsten og bare den. I de senere utgaver forble sporten sporløst borte. Det ble med «ek-sport» og «tran-sport». Når «siktemålet» er, som det sies i 2016, å fange opp «generelle mønstre i det norske samfunnets utvik­ling gjennom de siste tiårene», er det ikke lett å forstå at det er mulig å unngå sporten.

I det fyldige kapittel «Fritid» (Anders Barstad/Kjølsrød) blir det mot en ekspansiv instrumentell nyttetenkning påpekt «en voksende forståelse av fantasiens, skaperkraftens og ekspressivitetens betydning, enten det er gjennom naturopplevelse, sport, estetikk, spill, lek eller kunst». Men deretter slippes sporten, som via tv-sporten er blitt transformert til det postmodernes fremste kulturelle uttrykk.

Den postmoderne publikumssporten appellerer til det ekspressivt-rituelle. Innen toneangivende norsk sosiologi var det lenge slik at det rituelle ble henført til det førmoderne og derved ut fra den akademiske arbeidsdeling til sosialantropologien. I Auberts Sosiologi forekommer slik det rituelle én gang som «ritualisme» – som utvendig rutinehandling. Tilsvarende i Det norske samfunn (1986): «ritualisering av samarbeid». Som et sentralt og fruktbart symbolsk-sosiologisk begrep dukker «rituale» opp i kapitlene om religion (2003, 2010: Pål Repstad, 2016: Inger Furseth) og fremfor alt i Willy Pedersens «Rus, ritualer og regulering» (2016). Furseth og Pedersen viser det fruktbare i en sosiologisk vending mot det ekspressivt-rituelle. Den vil kunne være fruktbar også i en sosiologisk analyse av sporten.

Utgavene av «Det norske samfunn» fra den første til den syvende speiler en sosiologi som begynte med identifisering av de marginale, men endte med egen marginalisering

Rune Slagstad

5.

«I et sosiologisk perspektiv er det rimelig å betrakte det norske samfunnet som en samling av institusjoner som følger borgerne fra fødsel til død og bidrar til å legge premisser for landets utvikling,» skriver Frønes og Kjølsrød i 2016: «Speilingen av helheten i hver del − og av delene i helheten− kan bare gripes med innsikt i begge forhold.» Det er vendinger som minner om Ramsøys forord i 1968. Men 2016-formuleringene lar seg vanskelig forene med deres ikke-institusjonelle, redaksjonelle tilnærming til verket, og heller ikke med deres synspunkt i 2010-forordet: «Helhet er ingen nøytral metafor, bildet gir assosiasjoner til gjensidig avhengighet mellom deler, slik sosiologiske teorier og modellbetraktninger ofte forutsetter.» Deres konklusjon var: «Et konkret samfunn utgjør ikke en helhet, eller ett system, men en mengde ordninger eller subsystemer i stadig forandring ut fra egne motiver og mål.» Etter summarisk å ha gjort seg ferdig med sosiologer som Parsons, Habermas og Luhmann slo redaktørene like godt et slag for sitt teoretiske alternativ: «Innenfor kybernetisk systemtenkning finnes denne forståelsen representert ved formuleringen av selvdannende subsystemer.» Den eneste, dog ikke uvesentlige haken ved dette synspunktet er at det kun finnes i dette lille forord, og er sporløst borte fra de ulike utgavene av Det norske samfunn, inkludert redaktørenes egne bidrag. Den internasjonale evalueringen av norsk sosiologi stilte spørsmålet: «How fragmented is sociology in Norway today?» Med den syvende utgave av Det norske samfunn mellom hendene må vi konstatere: svært fragmentert.

Det norske samfunn ble skapt av sosiologer med en tydelig ambisjon: Sosiologene kunne gi helhetlige og sammenfattende samfunnsanalyser. I denne ambisjonen lå at de kunne tilby noe annet enn statsvitere eller økonomer, samfunnsdemografer eller jurister, også de. At ambisjonen om helhetsanalyse fortsatt er til stede i norsk samfunnsforskning, viser maktutredningens sluttrapport Makten og demokratiet, men da med en helhetsorientert statsviters styrende hånd. Det er nærliggende å se Det norske samfunn som sosiologienes tilsvar til Knophs Oversikt over Norges rett, som ble utgitt første gang i 1934 (14.utgave 2014). Det har forblitt et standardverk i norsk juss, kontinuerlig ajourført, revidert og utvidet med nye rettsområder. Slik er det i jussen, den første samfunnsvitenskap, et rimelig selvbevisst fag, tidvis for selvbevisst.

Utviklingen av Det norske samfunn reflekterer et fag med vedvarende usikker identitet på kontinuerlig søken etter seg selv. Sammenholdt med tyngden i jussens anerkjente fortolkningsfellesskap er sosiologiens flimrende, sesongvarierende fortolkningsmenyer nærmest uttrykk for en uutholdelig letthet, for å bruke en vending fra Milan Kundera. – Det norske samfunn «speiler fagets utvikling», påpekte Willy Pedersen, leder for sosiologenes kanonkomité (2010), som begrunnelse for å inkludere verket i norsk sosiologis kanon: «Verket er i seg selv en løpende kanon» – eller som Fløgstad ville sagt: en løpende kanon på dekk.

Norsk sosiologi sprang ut av et opposisjonelt miljø ved Institutt for samfunnsforskning. I sine første studier samlet de seg om de som falt utenfor, avvikerne, de marginale. Med Det norske samfunn viste sosiologene at de kunne bringe et nytt perspektiv på politikk og samfunnsliv. Som sosiologiske premissleverandører evnet de å sette en ny offentlig dagsorden, både gjennom verket og som offentlig intellektuelle. Et egenartet, offentlig rettet fagmiljø skapte et verk uten sidestykke i andre land. Utgavene av Det norske samfunn fra den første til den syvende speiler en sosiologi som begynte med identifisering av de marginale, men endte med egen marginalisering.

 

Takk til Arnfinn Haagensen Midtbøen og Anine Kierulf for kommentarer.

Les mer

Willy Pedersen om Det norske samfunn