På gjengrodde stier

Er det virkelig slik at Marx stadig leverer et godt utgangspunkt for sosiologisk samfunnsanalyse? Roar Hagen omtaler Dag Østerbergs nye bok Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk.

Tekst: Roar Hagen

Aldri har Norge vært så kapitalistisk som i dag hevder Østerberg i Klassekampen (12.07.16.) Derfor har han funnet det betimelig å skrive denne lille boka om marxismens grunnbegreper. Men er det virkelig slik at Marx stadig leverer et godt utgangspunkt for sosiologisk samfunnsanalyse? Kanskje kapitalismen ikke først og fremst trenger kritikk, men alternativer?

Boka har tre hovedkapitler. Det første gir en innføring i Marx’ kritikk av den politiske økonomien, det andre i den historiske materialismen, mens det tredje kritiserer nyere former for ideologiproduksjon som ulike versjoner av økonomisk liberalistisk teori, som det også undervises i ved norske universitet og høyskoler. «Teorilogisk» finner vi også en annen tredeling. Det første rasjonalet for teorikonstruksjon følger av Marx sitt begrep om merverdi. Det andre er sosiologiens og særlig Parsons’ gjendrivelse av den liberale teorien om samfunnet. Det tredje rasjonalet er en funksjonsanalyse av nødvendig versus unødvendig arbeid.

For den som har tatt kurs i sosiologisk teori og forholdt seg til Østerbergs forfatterskap er mye i boka kjent stoff. Her får vi det hele i kort format og i sammenheng, både Marx sitt bidrag og de som bygger på han, som Lukács, Marcuse, Sartre, Foucault og Bourdieu.

Dag Østerberg Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk. 179 sider. Pax Forlag A/S 2016

Omtalen er skrevet av Roar Hagen, professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø.

Merverdi

Begrepet merverdi er fundamentet for Marx sin kritikk av samtidens økonomiske teorier. Økonomer som Smith og Ricardo mente at det var tre kilder til verdi: arbeid, kapital og jord. Marx hevder derimot at lønnsarbeidet er den eneste kilden til verdi. I produksjonsprosessen skaper arbeiderne mer verdi enn den som går med til reproduksjon av arbeidskraften. Denne merverdien ligger i produktene som tilhører kapitalistene i kraft av å eie produksjonsmidlene. Merverdien realiseres så i sirkulasjonsprosessen som profitt når produktene selges som varer på markedet.

Konklusjonen er at alt kapitalistene eier er skapt av arbeiderne og derfor egentlig tilhører dem. Det eneste rettferdige er derfor at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalistene og selv forvalte sine verdier i fellesskap. Det er også fornuftige fordi bare under samfunnsmessig kontroll kan produktivkreftene utvikles videre til alle beste. I dette frihetens rike allokeres ressursene etter kommunistiske prinsipper – fra enhver etter evne, til enhver etter behov.

Kapittel to gir en innføring i den historiske materialismen, eller i sosiomateriell analyse som er Østerbergs egen merkevare. Tanken er at sosiale relasjoner formidles gjennom, og tar form av, ting. Arbeidsprosessen er et stoffskifte med naturen hvor menneskene former både de naturlige omgivelsen og seg selv. Grunnantakelsen er at arbeidet er en positiv relasjon hvor menneskene utvikler sine evner i samspill med andre. Denne prosessen av samarbeid og selvrealisering ødelegges når arbeidsprosessen blir et forhold mellom klasser.

Livet under kapitalismen er som å stå i kø. De andre er i veien for mitt prosjekt. Motstykket er kampgruppen som et felles prosjekt

Roar Hagen

Skinnet bedrar

Kapitalen er et sosial forhold, men framstår på markedet som en egenskap ved varene og ved tingene. Samfunnets materiell er skapt av lønnsarbeidet, men under kapitalens herredømme står arbeiderne overfor sitt eget produkt som en fremmed og fiendtlig makt. Skinnet bedrar og marxismen utvikler begrepene merverdi, fremmedgjøring og tingliggjøring for avsløre realiteten bak fasaden.

I en tidlig fase av kapitalismen øker kapitalistene merverdien ved å forlenge arbeidsdagen og intensivere arbeidet. Dette kaller Marx «absolutt økning» av merverdien. Merverdien kan også øke ved at arbeidet blir mer produktiv. Mens produksjon av absolutt merverdi er et nullsumspill mellom to uforsonlige klasser hvor den ene får mer på den andres bekostning, innebærer produktivitetsøkning at alle kan få mer. Kapitalistene tjener mer og arbeiderne får tilgang til stadig flere varer og tjenester.

Fremmedgjøring og tingliggjøring

Nå blir kapitalismen enda vanskeligere å gjennomskue og derfor kommer begrepene om tinglig- og fremmedgjøring til å spille en så stor rolle de nyere bidragene til kapitalkritikken. Det kapitalistiske samfunnet er stadig like, om ikke mer, urettferdig tross velstandsøkningen. Utbyttingen har økt (relativt), men den er også mer tildekket og arbeiderklassen mer fremmedgjort. Det er dette de sosiomaterielle analysene viser med begreper om det endimensjonale mennesket, om forbrukersamfunnet, om hvordan kapital kroppsliggjøres som habitus og makt formes som materiell. Mest plass vier Østerberg til Sartres utlegning av serialitetens mange former. Livet under kapitalismen er som å stå i kø. De andre er i veien for mitt prosjekt. Motstykket er kampgruppen som et felles prosjekt.

I det tredje kapitlet rettes kritikken mot nye ideologiske forsvar for kapitalismen. Ulike sosialøkonomiske teorier begrunner deregulering og privatisering av velferdsstatlige ordninger og større plass for markedsøkonomien. Mot en slik liberal samfunnsforståelse som hevder at målestokken for alle handlinger er den rasjonelle egeninteresse og at sosiale relasjoner er eller bør organiseres som bytteforhold, viser Østerberg til Parsons gjendrivelse av utilitarismen. Hvis nytte er alle tings mål forsvinner skillet mellom mål og midler. Valg er bare mulig dersom det finnes alternative normative orienteringer eller verdier.

Østerberg har selvsagt rett i at den marxistiske kritikkens gyldighet ikke er avhengig av svingninger i politisk og kulturell oppslutning. Men som sosiologer må vi også forhold oss til erfaringene med den marxistiske kritikken av kapitalismen

Roar Hagen

Hvordan kan en teori om samfunnet være feil?

Hvordan skal vi som sosiologer forholde oss til denne utlegging av den marxistiske kritikken av det moderne samfunnet? Vi kan jo forsøke å forholde oss vitenskapelig. Da må vi gjøre to ting. For det første hører det med å redegjøre for under hvilke betingelser en teori om samfunnet kan være feil. For det andre: Dersom den empiriske analysen viser at teorien er feil, må vi forsøke å finne årsaken til begrensningene i de vitenskapelige begrepene som den empiriske analysen benytter seg av. Denne framgangsmåten gjelder visst ikke for Østerberg. De marxistiske grunnbegrepene er riktige «okke som». I følge Østerberg er merverditeorien korrekt. De sosiomaterielle analysene av fremmed- og tingliggjøring har rett. Parsons leverte det nærmeste man kommer et logisk bevis på inkonsistensen i den liberale forståelsen av samfunnet.

Marxismen har rett, men får liten tilslutning. Hvorfor ikke? Østerberg har svar på rede hånd. Kapitalismens krise gjør folk mer bekymret for eksistensen og mindre opptatt å tenke grunnleggende på samfunnsøkonomien. Derfor denne boken. Østerberg har selvsagt rett i at den marxistiske kritikkens gyldighet ikke avhengig av svingninger i politisk og kulturell oppslutning. Men som sosiologer må vi også forhold oss til erfaringene med den marxistiske kritikken av kapitalismen.

Den marxistiske vulkanen

Marx lanserte utopien om at arbeiderklassen skulle forvalte samfunnets ressurser i fellesskap. Hundre og femti år senere vet vi en del om forsøkene på realisere denne utopien. I dag er det ingen ting tilbake av den marxistiske vulkanen. Ikke en gang røyk, bare aske. Det finnes ingen sosialistiske land. Det finnes ingen kommunistisk bevegelse. Det finnes noen sosialistiske partier, men hva de står for er uklart. Sosialdemokratiske partier i Europa er stort sett i tilbakegang og ridd av identitetsproblemer. Det finnes ingen antiimperialistisk bevegelse. Motstand og væpnet kamp er inspirert av Islam. Taliban og IS er riktig nok anti-kapitalistiske, men de er også mot alt moderne.

I boka avspises disse erfaringene med et par setninger. Etter revolusjonen i 1917 «fulgte en omforming av produksjonsmåten, som … skapte en veldig økonomisk framgang i et område som ikke bare hadde vært økonomisk tilbakeliggende, men også med et eneveldig og grusomt politisk styresett» (:115). Ja vel. Tsarismen var grusom, kapitalismen er grusom, men stalinismens mer bokstavelige form for tingliggjøring kunne vel også egne seg for en sosiamaterielle analyse, av hvordan man f.eks. etter å ha arbeidet gulagfangene nesten til døde også brukte kroppene som fyllmasse.

Det er bare ett unntak fra marxismens generelle mangel på tilslutning. I sosiologien og noen andre deler av akademia har marxismen stadig gode kår. Det er mange av dem og de bekler pensumlister og viktige posisjoner

Roar Hagen

Marxismens gode kår

Det er bare ett unntak fra marxismens generelle mangel på tilslutning. I sosiologien og noen andre deler av akademia har marxismen stadig gode kår. Det er mange av dem og de bekler pensumlister og viktige posisjoner. Blir sosiologien bedre med denne boka?

Østerberg kan litteraturen – bevares, og han skriver presist om kompliserte spørsmål. Man kan også lese boka som en sammenfatning av Østerbergs bidrag til norsk sosiologi og samfunnsanalyse. Publikasjonene hans er sterkt til stede i fotnotene. Men det er altså også en lukket bok – om begrepene mot erfaringen.

En positiv sosiologi – kritisk til egne begreper

Den sosiomaterielle samfunnsanalysen ville tjent på at Østerberg drev en mer konstruktiv eller positiv form for sosiologi. Tilbudet er kritikk. Men kapitalismen trenger ikke først og fremst mer kritikk. Den trenger alternativer. Det betyr ikke nødvendigvis at sosiologien skal lage konkrete forslag til hvordan samfunnet kan organiseres, men at den gjør samfunnet i bedre stand til å reflekter over ulike måter å ordne seg selv på. Østerberg arbeider med dikotomier som merverdi/bruksverdi, serien/kampgruppen, dominans og kontroll/demokratisk selvforvaltning. På den venstre, kritiske siden er det mye tekst, på den andre siden som gjelder alternativer til kapitalisme er det lite og uklart.

For å utvikle denne andre og alternative siden må sosiologien forholde seg kritisk ikke bare til samfunnet, men også til sine egne begreper. Og det er nettopp hva Østerberg ikke gjør. For Østerberg representerer merverditeorien en dyp og evig sannhet om kapitalismen. Men vitenskapelige begreper er ikke sanne eller falske, men mer eller mindre fruktbare for den empiriske analysen. Trenger vi egentlig begrepet merverdi? Det er jo bare en tautologi. Marx forutsetter at lønnsarbeidet er den eneste kilden til verdi og så følger skillet mellom absolutt og relativ merverdi, fremmedgjøring og så videre nærmest av seg selv. Kanskje det er det tilstrekkelig med et skille mellom «samfunnsnødvendig» og «unødvendig» arbeid? Østerberg viser til at Marx lister opp også leger, lærer, og sykepleiere som nødvendige og derfor del av verdiskapende arbeid.

Kapitalens positive betydning

En fordel med et slik komparativt rasjonale er at vi får øye på kapitalens positive betydning for samfunnet. I følge Marx skjer verdiskapningen i produksjonen og han nedtoner betydning av sirkulasjonsprosessen og det som skjer på markedet. Børs og bank har igjen funksjon for samfunnet og er overflødige, i følge Østerberg. Men ressursene skal ikke bare produseres, men også fordeles. Hvordan skal det skje uten markeder? Den komparative metoden tvinger oss til lete etter andre måter å gjør det samme på. Hvordan skal beslutninger om investeringer tas uten et bankvesen? Som deltakerdemokrati, slik Østerberg stadig viser til? Det kan blir mange og lange møter.

Vitenskapelige begreper er ikke sanne eller falske, men mer eller mindre fruktbare for den empiriske analysen. Trenger vi egentlig begrepet merverdi?

Roar Hagen

Parsons’ aktør

For å systematisere og reflektere over ulike former for samfunnsorganisering trenger sosiologien et handlingsbegrep. Her baserer Østerberg seg på Parsons’ kritikk av nytteteorien. Det er etter min mening hans største tabbe. Dermed gir Østerberg nemlig fra seg rasjonalitetsbegrepet til valghandlingsteorien. Riktig nok viser Parsons at bare eksistensen av flere norm- eller verdiorienteringer gjør det mulig å velge. Det neste spørsmålet er så hvordan disse valgene kan danne en sosial orden og Parsons svarer igjen normer, altså metanormer som ordner valg mellom ulike normer på lavere nivå. Ikke Østerberg, men mange andre har pekt på at Parsons’ aktører er som nikkedokker eller «cultural dopes», altså styrt av normene de er sosialisert til å ha.

Den viktige begrensingen er at Parsons’ aktør ikke forholder seg til konsekvensene av handlingene sine. Å være orientert mot normer betyr å gjøre det riktige uansett. Men normer og følelser et neppe et tilstrekkelig grunnlag for å utvikle begreper om kampgrupper, demokratisk selvforvaltning og andre former for kollektive handlinger. Til det trenger vi et begrep om en aktør som forholder seg rasjonelt til de kollektive konsekvensene av sine handlinger. Disse rasjonelle aspektene av kollektiv handling blir borte i den klassiske kontroversen mellom normsosiologi og nytteteori. Riktig nok refererer Østerberg et sted til en kollektiv fornuft, men han sier ikke hva den er.

Det norske samfunn som eksempel

Med en slik mer kritisk og konstruktiv holdning til de vitenskapelige begrepene fikk sosiologien også et bedre utgangspunkt for empiriske studier av det norske samfunnet. Norge har stadig en omfattende offentlig sektor. Her fordeles ressursene av det norske samfunnet i fellesskap og i stort monn etter kommunistiske prinsipper. Man betaler skatter og avgifter sånn noenlunde etter evne og får tilgang til medisinsk behandling og utdanning etter behov. Gir ikke den norske blandingsøkonomien i dag kanskje det beste utgangspunktet for å sammenlikne kapitalistiske og kommunistiske produksjons- og fordelingsforhold? Hva fungere best, det private eller det kommunale sykehjemmet?

En slik komparasjon av ulike løsninger på det samme problemet er kapitalkritikken nok ikke åpen for. Velferdsstaten er del av overbygningen og et svar på de kapitalistiske produksjonsforholdene. Men er slike påstander annet en funksjonalisme? Kunne man ikke for en gangs skyld forsøke å vise empirisk hvordan kapitalistenes interesser blir til statlige politikk? Og viktigst – hva er alternativet?

Hvis kritikk betyr oppklaring hører det vel med å si hva man vil sette i stedet for det man er imot. Hva mener Østerberg med kollektiv handling og fellesskap – egentlig?