En forsvarspolemikk for Marx og Østerberg

– Hagens tolkning har mindre til felles med Marx, enn den har med en konkurrerende sosialistisk tenkemåte han distanserte seg ifra, skriver Oskar Dybedahl om professor Roar Hagens forsøk på klasseanalyse.

TEKST: Oscar Dybedahl

I sin anmeldelse av Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk forsøker Roar Hagen seg på en kritikk av Marx og den marxistiske forankringen til Dag Østerbergs tenkning. Kritikk burde ønskes velkommen, men i dette tilfellet vitner Hagens refleksjoner om en dårlig befatning med den seriøse litteraturen om emnet.

Hagen hevder Marx’ arbeidsverditeori viser at «alt kapitalistene eier er skapt av arbeiderne» og at det «eneste rettferdige» er «at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalistene og selv forvalte[r] sine verdier i felleskap.» Siden Marx’ mål er å gi politiske argumenter til arbeiderklassen ved å framheve arbeidets verdiskapende rolle, nedtoner han også betydningen av «sirkulasjonsprosessen og det som skjer på markedet».

Med dette til grunn blir marxistiske begreper kritisert for å bygge på tautologier som virker lite fruktbare for empiriske analyser. Dessuten er de farlige: «Marx lanserte utopien om at arbeiderklassen skulle forvalte samfunnets ressurser i fellesskap. Hundre og femti år senere vet vi en del om forsøkene på realisere denne utopien.»

Ricardiansk sosialisme

Denne tolkningen minner om Joseph Pierre Proudhon, som i boka Elendighetens filosofi griper an til Ricardos teori om arbeid som kilde til verdi. Proudhon tar dette verdibegrepet som utgangspunkt for å kritisere urettferdighet i kapitalismen: at arbeidet skaper verdien viser at det kapitalistiske lønnsarbeidet er urettferdig og bør erstattes av en ordning der arbeiderne får tilbake det de har produsert.

Dette var en helt vanlig tenkemåte blant sosialister på Marx’ tid. John Bray, Thomas Hodskin, William Thompson, T. R. Edmunds og andre brukte Ricardos teori for å vise at kapitalismen var urettferdig og at arbeiderklassen burde kvitte seg med kapitalistene og selv forvalte verdiene [1].

De som følger Hagens framstilling får store vansker med å skille Marx fra disse sosialistene. Likevel er det kanskje interessant å nevne at Marx distanserte seg skarpt fra dem en rekke steder, for å nevne tre: Økonomisk-filosofiske manuskripter (1844), Filosofiens elendighet (1847) og Kritikk av Gotha-programmet (1875).

(..) Hagens tolkning har mindre til felles med Marx, enn den har med en konkurrerende sosialistisk tenkemåte han distanserte seg ifra

Oscar Dybedal
15

FORSVARER MARX OG ØSTERBERG: Oscar Dybedahl

Oscar Dybedahl er master i filosofi fra Universitetet i Oslo, skribent og redaksjonsmedlem i Radikal Portal.

I dette debattinnlegget kritiserer Dybedahl Roar Hagen og hans omtale av Dag Østerbergs Fra Marx`til nyere kapitalkritikk for å overse litteraturen om Marx og for lemfeldig omgang med begrepene som fremmes i Marx` tankegods.

Kritikk av Proudhon

Marx sluttet seg ikke til Ricardos arbeidsverditeori, i hvert fall ikke i Kapitalen. Men selv når han i sine tidlige skrifter tar Ricardos teori for gitt, går han i rette med samtidstrenden om å bruke den til å kritisere lønnsarbeidet som «urettferdig» og forfekte arbeidernes overtakelse av verdiene som «rettferdig».

Verdiloven er kapitalismens grunnleggende lov – og styrer byttet av varer i det kapitalistiske samfunnet. Det er for Marx derfor ikke en rettferdsmodell som definerer hvem som skaper samfunnets verdier, eller som gir dem den moralske autoriteten til å gripe dem. Når Ricardo analyserer den eksisterende virkeligheten og viser hvordan den konstituerer verdi, tar Proudhon utgangspunkt i verdi for å skape en ny verden, som Marx sa det.

For de som ønsker å bevise at arbeiderne blir utbyttet og har rett til «alt kapitalistene eier», er Marx’ verdiforståelse i Kapitalen et veldig dårlig utgangspunkt [2]. For det første benekter Marx de klassiske politiske økonomenes premiss om at arbeid ligger til grunn for eiendomsrettigheter. For det andre rokker han ved alle forsøk på å trekke en presis forbindelse mellom arbeidet utført av arbeidere og verdien til varen de har produsert: det er «samfunnsmessig nødvendig arbeid» som skaper varens verdi, og denne er nettopp samfunnsmessig. Eksempelvis tilpasses det utførte arbeidet både av det generelle produktivitetsnivået og av etterspørselen (!) etter varen, før det teller som samfunnsmessig nødvendig [3]. Dermed blir det umulig for en gruppe arbeidere å avgjøre hvilken verdimengde de har skapt.

Marx hevder at en mangelfull kritikk av økonomiske kategorier gjør at sosialister vil endre eller overvinne kapitalismen ved å realisere kapitalismens egen lov – verdibestemmelse ved arbeidstid. Slik ser det ut til at Hagens tolkning har mindre til felles med Marx, enn den har med en konkurrerende sosialistisk tenkemåte han distanserte seg ifra.

At verditeorien går ut på å vise at utbytting finner sted og at arbeiderne har «rett» til alt kapitalistene eier, er en (vanlig) feiltolkning

Oscar Dybedahl

Utbytting og merverdi

Store inntektsforskjeller er for Marx et symptom på utbytting, at de «umiddelbare produsenter» får produktet av sitt merarbeid tilegnet av en overklasse. Utfra Marx er klasseforskjeller og utbytting involvert når vi kan snakke om systematiske forskjeller i tilgangen til produksjonsmidler eller tilegnelse av rikdom, som tvinger en andel av befolkningen til å overføre sitt merarbeid til en annen [4]. Han trenger derfor ikke noen «arbeidsverditeori» eller begreper som merverdi og kapital, for å vise at dette gjelder i kapitalismen.

At verditeorien går ut på å vise at utbytting finner sted og at arbeiderne har «rett» til alt kapitalistene eier, er en (vanlig) feiltolkning. Når Marx betrakter bytteforholdet mellom varer hevder han faktisk det stikk motsatte: arbeiderne får i lønn stort sett den fulle verdien av varen de har solgt.

Økonomisk form

Marx undersøker heller i hvilken «form» merarbeidet i kapitalismen blir «pumpet ut av de umiddelbare produsenter»[5]. I Kapitalen undersøkes denne formen med utgangspunkt i varen som rikdommens «elementærform» i samfunn «der den kapitalistiske produksjonsmåten rår»[6]. Deretter leser vi om varens bruksverdi, og «det [stadig vekslende] kvantitative forholdet [i hvilken] bruksverdier av et slag blir byttet mot bruksverdier av et annet slag» (bytteverdi) [7]. Vi kommer fram til at varer ikke bare byttes – men også selges og kaster av seg en merverdi.

Hvor oppstår merverdien?

Hvordan kan denne oppstå? Ved hjelp av en rekke argumenter viser Marx at merverdien ikke kan stamme fra sirkulasjonen: det oppstår verken merverdi når varer selges over sin verdi eller når de kjøpes under siden verdi. Dersom selgeren ved et «uforklarlig privilegium» fikk selge varene til 10% over sin verdi, så vil han – som kjøper – møte en selger med et tilsvarende privilegium. «Vår mann har tjent 10% som selger, for å så tape 10% som kjøper.»[8].

Derfor beveger framstillingen seg vekk fra sirkulasjonen til «produksjonens skjulte sfære», der det viser seg at pengeeieren må være så heldig at han på markedet «oppdager en vare hvis bruksverdi [har] den eiendommelige egenskapen av å være kilde til verdi»: arbeidskraft [9].

Formodentlig er det ikke selve begrepet, men Marx’ måte å forklare merverdiens opprinnelse Hagen har problemer med

Oscar Dybedahl

Merverdi – en tautologi?

Hagen spør seg om vi egentlig «trenger» begrepet merverdi. Som han har tolket det er det uansett bare et redskap for å vise at arbeiderne har krav på alt – så det spørs hvor empirisk nyttig det kan være. «Det er jo bare en tautologi. Marx forutsetter at lønnsarbeidet er den eneste kilden til verdi og så følger skillet mellom absolutt og relativ merverdi, fremmedgjøring og så videre nærmest av seg selv.»

At Marx bare «forutsetter» merverdi som en «tautologi», er direkte galt. Dersom Hagen går med på at enkelte pengeeiere selger varer for en større pengesum enn de hadde i utgangspunktet, så er det kanskje ikke urimelig å innføre et begrep som betegner forskjellen mellom første og siste ledd i denne kretsen. Dette begrepet var merverdi, i litteraturen Marx forholdt seg til.

Formodentlig er det ikke selve begrepet, men Marx’ måte å forklare merverdiens opprinnelse Hagen har problemer med. Men heller ikke dette kan rimeligvis avfeies som noen tautologi. Marx utvikler et møysommelig argument for å vise at den kapitalistiske merverdien må forklares med arbeidskraftens unike egenskaper som vare, som antydet over. At Marx’ teori om merverdi holder vann er ikke gitt, men Hagen antar at det ikke er noen teori overhodet, bare en forutsetning eller en tautologi som dogmatisk blir hevdet for å vise at kapitalismen er urettferdig.

At Marx vier betydelig plass også til å diskutere børs og bank, viser at han også regnet disse som nødvendige for kapitalistisk verdiproduksjon

Oscar Dybedahl

Kritikk av økonomiske kategorier

Marx engasjerte seg ikke med en simpel kritikk av utbytting med utgangspunkt i Ricardos verditeori, men forsøkte å kritisere økonomiske kategorier på en måte som fikk fram den upersonlige samfunnsdynamikken som hersker over begge sider av klasseforholdet.

I forsøket på å utvikle en teori om kapitalismen i sitt «ideelle gjennomsnitt», på tvers av alle historiske variasjoner, viser Marx at kapitalistiske samfunnsforhold formidles av ting. For å sitere Michael Heinrich: «Når folk forholder seg til sine arbeidsprodukter som varer og til produksjonsmidlene som kapital, konstituerer de gjennom sin egen praksis en objektiv tinglig logikk (varer må selges, kapitalen må forøkes) som deretter konfronterer dem som en tilsynelatende objektiv rasjonalitet.» Klasseforholdet mellom arbeid og kapital eksisterer innenfor, som et «ubevisst og uintendert resultat av denne objektive logikken» [10].

Markeder og bankvesen

«I følge Marx skjer verdiskapningen i produksjonen og han nedtoner betydning av sirkulasjonsprosessen og det som skjer på markedet. Børs og bank har igjen [sic! presumptivt: ingen] funksjon for samfunnet og er overflødige, i følge Østerberg. Men ressursene skal ikke bare produseres, men også fordeles. Hvordan skal det skje uten markeder?»

Marx forsøkte å utvikle en abstrakt teori om kapitalismen på tvers av historiske variasjoner, noe han gjorde blant annet ved hjelp av å tilegne seg deler av Hegels fremstillingsmetode. Her forsøker han å skille det som er nødvendig for et kapitalistisk samfunn, fra det som er tilfeldig eller unødvendig, for å utvikle en teori om kapitalismen i sitt «ideelle gjennomsnitt».

At Marx «nedtoner betydning [sic] av sirkulasjonsprosessen og det som skjer på markedet» kan derfor ikke stemme, siden han – i sin forsøksvis systematiske gjennomgang av kapitalismens nødvendige kjennetegn – begynner med varebytte og sirkulasjon. I min utgave er det ikke før rundt side 200 at han begynner å hinte til «produksjonens skjulte sfære».

Det betyr at sirkulasjon er et helt nødvendig for Marx’ verdiforståelse. Man kan si at hele Marx’ teori i Kapitalen handler om markedets betydning. Det handler selvsagt også om produksjon, men det sentrale er at den kapitalistiske produksjonen får sine verdi-kjennetegn bare fordi varer produseres for salg på et marked, i konkurranse med andre vareleverandører. Det er denne spesielle historiske forbindelsen mellom sirkulasjon og produksjon som gjør at begreper som verdi, merverdi, kapital osv. blir meningsfulle overhodet.

At Marx vier betydelig plass også til å diskutere børs og bank, viser at han også regnet disse som nødvendige for kapitalistisk verdiproduksjon.

 

Hagen foreslår å bytte ut Marx’ begrep om merverdi med et «skille mellom ‘samfunnsnødvendig’ og ‘unødvendig’ arbeid». Det slår meg ikke som noen banebrytende innovasjon

Oscar Dybedahl

Nødvendig for kapitalen eller samfunnet?

Hagen foreslår å bytte ut Marx’ begrep om merverdi med et «skille mellom ‘samfunnsnødvendig’ og ‘unødvendig’ arbeid». Det slår meg ikke som noen banebrytende innovasjon.

Arbeid eksisterer ikke som sådan, men bare i en bestemt sosial eller historisk form. Marx forsøker å kritisere arbeidet i sin kapitalistiske form, ved å påpeke at det som her blir «nødvendig» for kapitalens forøkning – som det kapitalistiske samfunnets overordnede målsetting – nettopp ikke trenger å være «samfunnsnødvendig». Merverdiskapende arbeid kan produsere atombomber, bryte ned jordsmonnet eller varme opp kloden. Å ta for gitt at dette arbeidet er samfunnsnødvendig tar det kritiske broddet litt ut av Marx’ framstilling, for å si det mildt.

Et annet spørsmål er hva som skal gjørs med de mennesker Hagens postmarxistiske begrepsapparat viser som «unødvendige»? Med Marx blir det ganske enkelt, siden han med uproduktivt arbeid utelukkende forstår arbeid som verken forøker eller opprettholder kapitalen. Heller enn å kritisere de unødvendige for sløsing, vil Marx drastisk utvide rommet for det som i dag framstår som unødvendige og overflødige virksomheter, ikke minst ved å erstatte arbeidstid med fritid som samfunnets mål på rikdom [11].


Noter

[1] Hudis (2013), s. 94-100

[2] Begge poenger i avsnittet stammer fra Simon Clarke (1991), s. 97. Jf. også Hudis (2013) og Postone (1993).

[3] «Samfunnsmessig nødvendig arbeidstid er den arbeidstida som trengs for å framstille en eller annen bruksverdi under de gitte samfunnsmessig-normale produksjonsvilkårene og med den samfunnsmessige gjennomsnittsgrad av dyktighet og arbeidsintensitet.» (Marx 2008, s. 48). «Dersom markedsmagen ikke klarer å sluke det samlede kvantum lerret til normalprisen (…) så beviser det at en for stor del av det samfunnsmessige totalarbeidet ble forbrukt i form av lerretsveving. Virkningen blir den samme som om hver enkelt lerretsvever hadde brukt mer enn den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida på sitt individuelle produkt.» (Marx 2008, s.127).

[4] Wood (1995), s. 108.

[5] Marx (1976), s. 196.

[6] Marx (2008), s. 43.

[7] Marx (2008), s. 45.

[8] Marx (2008), s. 188

[9] Marx (2008), s. 195

[10] Heinrich (2008).

[11] Marx (1974).

Litteratur

Clarke, S. (1991). Marx, Marginalism and Modern Sociology – From Adam Smith to Max Weber. London: Macmillan.

Heinrich, M. (2008). Invaders from Marx: on the uses of Marxian theory, and the difficulties of a contemporary reading. Retrieved from http://www.oekonomiekritik.de/205Invaders.htm

Hudis, P. (2013). Marx’s Concept of the Alternative to Capitalism. Chicago: Haymarket Books.

Marx, K. (1974). Grundrids til kritikken av den politiske økonomi (bind 3). Modtryk: Aarhus.

Marx, K. (1976). Kapitalen bind tre. Oslo: Pax.

Marx, K. (2008). Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien : første bok: kapitalens produksjonsprosess. Oslo: Bokklubben.

Postone, M. (1993). Time, Labour and Social Domination. Cambridge: Cambridge University Press.

Wood, E. M. (1995). Democracy Against Capitalism – Renewing Historical Materialism. Cambridge: Cambridge University Press.

Les mer

Roar Hagens omtale av Fra Marx` til nyere kapitalkritikk