Kunnskapssamfunnet – sånn snekker’n ser det

Hvilken verdi har håndverk i en «postindustriell kunnskapsøkonomi»? Ny bok om ombyggingen av et råloft minner oss om at akademisk kunnskap ikke er alt.

TEKST: Hedda Haakestad

«Slik kan klassene gjøres: overklasse, middelklasse, de manuelle», skrev tømrermester Ole Thorstensen i Morgenbladet høsten 2014, og klarte med det å skape en viss oppstuss og debatt. Tonen i essayet var polemisk og frustrert. Det handlet om akademisk arroganse og umulige betingelser for faglig arbeid, og framveksten av en ny underklasse bestående av alle som ikke har en bachelorgrad å vise til. Essayet ga et innenfra-perspektiv på sentrale tema i ulikhets- og arbeidslivssosiologien: om det manuelle sjiktet blir koblet fra det seriøse arbeidslivet, og om det – midt i kunnskapssamfunnet – foregår en avprofesjonalisering av faglært arbeid.

Nå har tømrermester Thorstensen skrevet bok, og tonen er mildere. En snekkers dagbok har blitt omtalt som forfatterens kjærlighetsbrev til faget sitt. Det er på et vis sant, selv om det gir et litt for klissete inntrykk av en sober, og tidvis teknisk bok om hvordan et råloft blir et hjem. Det begynner sånn: «Jeg er tømrer med svennebrev og mesterbrev. Som svenn har jeg lært faget og som mester har jeg lært å drive bedrift. For meg er faget, selve håndverket større og rikere enn forretningsdriften, og derfor er svennebrevet viktigst.»

en_snekkers_dagbok_front

Ole Thorstensen: En snekkers dagbok. Pelikanen Forlag, 2015. 220 sider.

Hedda Haakestad er stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og arbeider med et prosjekt med tittelen  «Byggfag fra profesjon til prekariat?»

Drama utenfor permene

Dermed er tonen satt. Vi møter en tømrer som bor på Tøyen i Oslo, en innflytter som har lært byen å kjenne gjennom byggeoppdrag – et bad på Røa, en dør i Ekerbergskrenten, en etasje på Kjelsås. Tømrerens private og profesjonelle identitet flyter sammen: «Livet sitter i hendene mine, de ser ut som det jeg kan og gjør her i livet, en egen personlig CV.»

Vi møter tømreren idet han skal i sving med å gi et tilbud på en utbygging på Torshov. Tre anbud er tapt den seneste tiden, han er snart blakk og smått desperat. Denne gangen går det bra – det blir bygging av loft for kjernefamilien Pettersen. Herfra får leseren følge byggeprosessen trinn for trinn: undertegning av avtalen på Pettersens kjøkken, detaljer i budsjettet som kommer på plass, valg av materialer, trevirke fra Thaugland som kjøpes og heises inn. Konstruksjon og etter hvert finere snekkerarbeid, kollegaer fra ulike faggrupper er innom og gjør sin del. Hvert kapittel én arbeidsuke, bokas struktur følger framdriften i prosjektet.

Loftet befinner seg i en gammel bygård, og tømreren ser for seg hvordan han fortsetter arbeidet håndverkerne som engang reiste gården påbegynte. Dette er de fineste passasjene i boka: når fagutøvelsen settes i forbindelse med hundre- og tusen år lange tradisjoner, og det spennes opp kollegiale bindinger på tvers av tid og rom. Som når mureren forteller lærlingen om soltørket murstein fra Mesopotamia, laget etter standardiserte mål som et eksempel på den første pre-moderne industriproduksjonen.

Her ligger på et vis bokas drama, linjene bakover understreker det som står på spill nå som faglært håndverk sliter i motbakke, og taper terreng mot billig arbeidskraft og bedrifter som opererer i gråsonen mellom hvitt og svart arbeid. Dette brettes ikke ut mellom permene – det oppstår i samspill med det leseren måtte ha av kunnskap om byggebransjens trøbbel, og Thorstensens egne betraktninger i tidligere nevnte essay De manuelle, som framstår som første del i prosjektet boka er en del av.

I en bransje der ny-taylorismens standardisering og oppsplitting av arbeidsprosessen er på vei inn, demonstrer Thorstensen hvordan det å finne gode løsninger krever helhetlig tenkning og en fagpersons skjønnsmessige vurdering

Hedda Haakestad

Vellykket hybrid

En snekkers dagbok er med andre ord verken kampskrift, fagbok eller politisk analyse. Forfatterens ærend er å vise fram faget – demonstrere hva en tømrer gjør og kan. Eller kanskje mer presist: Thorstensen vil vise verdien av håndverkskunnskap i en tid hvor den blir devaluert både symbolsk og materielt. Det lykkes forfatteren godt med. Boka likner tidvis mest på en arbeids-logg eller feltnotat, den er fylt med fagterminologi og tekniske beskrivelser. I en bransje der ny-taylorismens standardisering og oppsplitting av arbeidsprosessen er på vei inn, demonstrer Thorstensen hvordan det å finne gode løsninger krever helhetlig tenkning og en fagpersons skjønnsmessige vurdering. Faget kan ikke settes på en formel hvem som helst kan utføre. Et fag komplisert nok til at man ikke blir utlært: «I stedet for å bli gjenfødt som noe storveis spesielt, vil jeg være håndverker mange ganger på rad, med erfaringene intakt hver gang. Noen runder til nå, så blir det bra, men jeg vil ha ny rygg hver gang.»

 

Håndverk og nordisk velferdskapitalisme

I sosiologien har håndverk og håndverkere en kanskje overraskende sentral plassering. Marx framholdt den førindustrielle håndverkeren som ideal, som symbol på det ikke-fremmedgjorte menneske. Durkheim mente håndverkerlaugene, det han kaller korporasjonene, representerte en slags redning for moderne samfunn. Når den gamle solidariteten, tradisjonen og religionen gikk i oppløsning, viste laugene fram en modell for re-integrering. Korporasjonens «kunstige slektskap» skulle erstatte familien som samfunnets moralske grunnenhet[1].

Sosiologiens opptatthet av håndverk bunner ikke i en særlig interesse for håndverk som fag, men at sosiologen er opptatt av modernitet, kapitalisme og kapitalismens konsekvenser. Håndverk blir interessant fordi håndverkets skjebne er nært forbundet med kapitalismens utvikling. Richard Sennetts The Craftsman, om håndverkets kulturhistorie, er for eksempel siste bind i Sennetts triologi om den fleksible kapitalismen[2]. Harry Bravermans tese om en «deskilling» og degradering av arbeid, sprang ut av studier av monopolkapitalisme[3].

 

(..) parallelt med at betydelige deler av arbeidsstyrken står i fare for å bli erstattet av ufaglært eller usertifisert utenlandsk arbeidskraft, og det faglige selvstyre fortrenges til fordel for marked og byråkratiske produksjonsmodeller, er politiske styringsdokumenter fulle av idealer om «kunnskapsøkonomi» og «livslang læring»

Hedda Haakestad

Gravskrift over håndverkerfaget

Både Braverman og Sennett tar utgangspunkt i den anglosaksiske verden, og skriver på hver sin måte gravskrift over håndverkerfagene[4]. I den regulerte varianten av kapitalisme som har eksistert i Norge og Norden, har håndverkere i sammenlikning en privilegert stilling. Antall jobber for faglærte produksjonsarbeidere har vært stabilt høy, i motsetning til i mange europeiske land der andelen har vært kraftig synkende[5]. Kultur og ledelsesfilosofi har anerkjent håndverket, og fagarbeidere har hatt nytt høy grad av autonomi. Lønnsnivået har vært, og er fremdeles anstendig for innenlandske fagarbeidere, som tjener omkring 450 000 i året[6]. Det er litt under gjennomsnitt i befolkningen, men på linje med flere yrkesgrupper med universitets- og høyskoleutdanning, og mer enn lønna til en sosiolog i stipendiatstilling, for å ta et nærliggende eksempel. At mye av dette nå er under betydelig press, er det som gjør En snekkers dagbok relevant.

Kunnskapssamfunn på vranga

Thorstensens essay i Morgenbladet avsluttet sarkastisk: «Velkommen til kunnskapssamfunnet». Dermed pekte han på et paradoks i norsk utdannings- og arbeidsmarkedspolitikk. For parallelt med at betydelige deler av arbeidsstyrken står i fare for å bli erstattet av ufaglært eller usertifisert utenlandsk arbeidskraft, og det faglige selvstyre fortrenges til fordel for marked og byråkratiske produksjonsmodeller, er politiske styringsdokumenter fulle av idealer om «kunnskapsøkonomi» og «livslang læring». Tømrerens spørsmål er hvem sin kunnskap og hva slags kunnskap dette gjelder. En parafrase fra Braverman (1974) står godt til Thorstensens poeng: Spørsmålet er om vi hever det gjennomsnittlige kunnskapsnivået i arbeidslivet, eller om vi går mot en polarisering. Hvis det siste er tilfelle, så er påstanden om at kompetansen i arbeidslivet øker det samme som å etterape statistikeren som med en fot i ilden og den andre i isen, sier at han «i gjennomsnitt» har det helt fint.

En snekkers dagbok er gitt ut som roman. Som skjønnlitteratur framstår derimot boka som bastard. Men som prosjekt er boka presis. Det er en fin demonstrasjon av hva som kan gå tapt i et arbeidsmarked som premierer lav pris framfor kvalitet, og der «satsing på kompetanse» gjelder utvalgte, fortrinnsvis akademiske, yrkesgrupper.

 

Referanser

[1] Durkheim, E. (1893). The Division of Labor in Society.

[2] Sennett, R. (2008). The Craftsman. Yale University Press.

[3] Braverman, H. (1974). Labor and Monopoly Capital: The Degradation of Work in the Twentieth Century. NYU Press.

[4] Jørgensen, Christian Helms (2009). Fag mellem arbejde, organisation og uddannelse – har fagene fremtiden bag sig? Tidsskrift for arbejdsliv, 11, 3, 13–31.

[5] Oesch, D. (2015). Welfare regimes and change in the employment structure: Britain, Denmark and Germany since 1990. Journal of European Social Policy, 0958928714556972.

[6] Friberg, J. H., & Haakestad, H. (2015). Arbeidsmigrasjon, makt og styringsideologier: Norsk byggenæring i en brytningstid. Søkelys på arbeidslivet31(03), 182-205.