Positiv og kritisk sosiologi

Er tiden kommet for å erstatte «gammeldags» kritisk sosiologi med «positiv sosiologi», som Gunnar Aakvaag har foreslått? spør Willy Guneriussen.

TEKST: Willy Guneriussen

Aakvaag har hevdet at sosiologien, særlig i Norge, er for sterkt preget av negativ tenkning og samfunnskritikk – av samtidsdiagnostisk pessimisme, metodologisk pessimisme og begrepsmessig pessimisme. Vi trenger ifølge ham en positiv sosiologi – en vending som framhever det vellykkede ved vår tids samfunn med særlig vekt på å forstå den enorme «frihetens demokratisering» som har funnet sted. Vi trenger med andre ord en samtidsdiagnostisk, metodologisk og begrepsmessig optimisme i de sosiologiske analysene av vår samtid (jamfør Aakvaag 2013a, 2013b og 2013c). En annen kollega har hevdet at den kritiske orienteringen har skadet sosiologien som fag.

Dette har skapt en viss debatt og en polarisering av posisjoner. Jeg vil starte med å hevde at Aakvaag har noen gode poenger og kan treffe en del sosiologer med sin kritikk. Den treffer også kjente klassiske bidrag til samfunnskritikk – for eksempel de dystopiske verkene «Dialektik der Aufklärung» av de marxistisk inspirerte filosofene Horkheimer og Adorno fra 1944 og «Der Untergang des Abendlandes» (2 bd., 1918–22) av den konservative Oswald Spengler. Men det virker også som en svært tendensiøs og ensidig framstilling av faget i og utenfor Norge. Argumentasjonen blir lett retorisk og kan være til hinder for en sindig debatt om sosiologiens grunnlag og muligheter.

Kritikk en del av feltet

Kritikk/kritisk må ikke bety at noe bedømmes negativt og forkastes. Innen kunstfeltet taler man om «kunstkritikk» (filmkritikk, litteraturkritikk m.m.). Her handler det om å bedømme kunstverk ut fra noen standarder. Noe kritikk bygger på rene subjektive preferanser, men har da ikke særlig høy status i kunstfeltet. Annen kritikk prøver å vise at et kunstverk er vellykket eller mislykket ut fra antatt universelt gyldige estetiske standarder. Her er det mye strid innen kunstdiskursen(e) om det gir mening å hevde at det finnes et slikt universalistisk grunnlag av estetiske normer – slik Kant antok. Debatten omkring forslag til en litterær «kanon» har vært preget av denne problematikken.

Sosiologisk kritikk av samfunnsforhold er en integrert del av de samfunn som studeres – som en kontinuerlig refleksjon over vellykkethet og mislykkethet, muligheter og begrensninger

Så finnes det en mindre ambisiøs og begrenset kritikk. Den hviler ikke på et antatt universalistisk grunnlag av evige estetiske normer, men på bruk av sjangerinterne standarder. Et modernistisk kunstverk blir ikke bedømt ut i fra andre stiltradisjoner. Et nasjonalromantisk bilde blir ikke bedømt ut fra ekspresjonismens målestokker. Slik kan kunstkritikken beholde et slags objektivt grunnlag for vurdering av kunstverk. Et viktig poeng er at kunstfeltet som sådan inkluderer kunstkritikken som del av feltet, som medkonstituerende for produksjonen og resepsjonen av kunstverk. Kritikken er ikke noe på utsiden av feltet. På samme måte kan vi tenke oss at sosiologisk kritikk av samfunnsforhold er en integrert del av de samfunn som studeres – som en kontinuerlig refleksjon over vellykkethet og mislykkethet, muligheter og begrensninger.

Det kan være greit å ha et positivt utgangspunkt i faget – å innse at vi lever i ett av de (kanskje) mest vellykkede samfunnene i menneskehetens historie, målt etter vanlige standarder for materiell velstand, tilgang på mat og nødvendige ressurser, utdannelsesnivå, helse og livslengde, demokrati og frihet (selv om det kan stilles spørsmål ved flere av disse standardene). Gamle former for klasseundertrykkelse, kjønnsundertrykkelse, åpenbar utbytting, drap og voldelige konflikter er betydelig redusert i vår type samfunn. Men dette fjerner ikke behovet for å kritisere tilstander og utviklingstrekk som er problematisk – målt med de samme standardene. Vi lever ennå ikke i paradis og det er stadig behov for en spørrende og kritisk tilnærming fra et fag som sosiologi.

«Tradition against itself»

Moderniteten er beskrevet som en «tradition against itself» – altså at den moderne kulturen i sitt vesen er selvgranskende og selvkritisk. Ingenting skal tas for gitt og aksepteres uten prøving og utfordring. I så måte har sosiologien sin naturlige plass i denne selvkritiske moderne kulturen. Et fag som har den samfunnsmessige helhet som sitt viktigste tema vil da også med nødvendighet rette kritisk blikk mot denne helheten og stille spørsmål om dens grunnlag og vellykkethet. Dette kan være en rasjonell og vitenskapsbasert tilnærming – og ikke en rent subjektiv vurdering.

Sosiologien skal selvsagt først og fremst observere, tolke og forklare samfunnet og dets institusjoner, mekanismer og utviklingstendenser. Men sosiologien har siden unnfangelsen på første halvdel av 1800-tallet alltid hatt en oppgave i å være modernitetens dårlige samvittighet. Som samfunnsvitenskapenes «moderfag» har det vært naturlig at faget har hatt en kritisk rolle vis-à-vis samtiden – som en del av modernitetens selvrefleksjon.

Opprinnelig var det vi i dag kaller sosiologi og samfunnsvitenskap en del av det som kaltes «the moral sciences» med klare normative ambisjoner om å bidra til sosial forbedring. På 1700 og 1800-tallet meldte konsekvensene av kapitalismens utvikling, urbanisering og industrialisering seg på måter som vekket bekymring – også blant samfunnsforskere. Drukkenskap, fattigdom, elendighet, utbytting, sykdom og selvmord ble viktige tema for de nye fagene. En del av klassikerne våre stilte også mer generelle spørsmål om selve fundamentet for det eksisterende samfunnet og om dette grunnlaget muliggjør en vellykket samfunnsform.

Sosiologien har siden unnfangelsen på første halvdel av 1800-tallet alltid hatt en oppgave i å være modernitetens dårlige samvittighet

Og det finnes tendenser og trekk ved det senmoderne samfunnet som bør vekke alvorlig sosiologisk «bekymring» – som nyere tendenser til økte forskjeller (etter at forskjellene var under kontroll og lave i tiårene etter 2. verdenskrig), svekkelse av demokrati og økt innflytelse for kapitaleiere (særlig finanskapitalens økende dominans), svekkelse av arbeiderrettigheter, økende og gjennomtrengende overvåking, droneteknologien brukt i «utenomrettslige henrettelser» og «diffus» krigføring, grenseløs vekst og forbruksøkning som skaper økende trykk på naturen med potensielt ødeleggende konsekvenser for både mennesker og andre skapninger. Man kan gjerne tale om positiv sosiologi – det å være i stand til å se de vellykkede sidene ved vår samfunnsform – hvis dette også åpner for kritikk av problematiske trekk selv om det kan være strid om det normative, verdimessige grunnlaget for en mer generell samfunnskritikk.

Grunnlaget for sosiologisk kritikk

Hva kan utgjøre det normative grunnlaget for sosiologisk kritikk? Hvor kan vi hente verdiene og standardene som vi kritiserer visse samfunnstrekk ut i fra? Marx og Durkheim var klare «verdi-objektivister». De mente at man kunne avlese og utlede det normative grunnlaget for samfunnskritikken fra den vitenskapelige analysen av samfunnet. De begår dermed det som i moderne filosofi kalles et «naturalistisk mistak» (de slutter fra er til bør). Kritikk er altså ikke noe problem for dem. Weber derimot (og delvis Simmel) er verdisubjektivist eller «emotivist»: Det finnes ikke noe universelt og objektivt grunnlag for verdivurderinger – kun subjektive holdninger og subjektive følelser.

En nyere kritisk sosiolog/filosof som Habermas er et godt eksempel på en som har et grunnleggende positivt (og optimistisk) blikk på vår samfunnsform, men som samtidig har prøvd å utvikle et rasjonelt normativt grunnlag for vurdering av samfunnsforhold – om de er vellykkede eller kritikkverdige. Det er dette som ligger i hans utvikling av diskursetikk.

Selv om vi i vår tid ikke kan være verdimessig «naive» slik som Marx og Durkheim (vi må akseptere pluralisme, tvil og uklarhet) så betyr ikke det at sosiologisk kritikk alltid vil være noe rent subjektivt og vilkårlig – «dette liker ikke jeg». Og selv om vi heller ikke kan følge Habermas på veien mot et nytt grunnlag for et rasjonelt og universalistisk normativt grunnlag må vi ikke nødvendigvis falle tilbake til rent subjektive preferanser. Mange sosiologer går inn i oppdragsprosjekter der formålet nettopp er å undersøke problematiske sider ved ordninger og institusjoner, formulere kritikk og vise til endringsmuligheter. Det normative elementet ligger allerede i formuleringen av oppdraget.

Slik er mye alminnelig empirisk (bindestreks-)sosiologi også kritisk i en begrenset betydning. Det handler ikke om generell og omfattende samfunnskritikk. Sosiologer kan noen ganger vise at mennesker, organisasjoner og samfunn står overfor alternative utviklingsveier. Dette er et viktig bidrag til grundigere refleksjon over valg og muligheter. De sentrale aktørene kan ikke da like enkelt dekke seg bak TINA – en forestilling om at «there is no alternative». Det er også mulig å bedrive intern kritikk: Vurdere tilstander ut i fra de verdier og standarder som er innebygget i moderne samfunnsinstitusjoner, for eksempel ideer om frihet, autonomi, medbestemmelse og verdighet.

I noen tilfeller kan selvsagt menneskerettighetene være et slikt allment og ikke-subjektivt grunnlag for vurderinger av samfunnsforhold. Og i enkelte tilfeller kan man selvsagt ende opp i en «kritikk uten alternativer» der sosiologen «bare» kritiserer uten å påvise andre realistiske muligheter. Men en slik type alternativløs kritikk kan i noen tilfeller være et bidrag til erkjennelse: Vi kan innse at noe er galt eller problematisk ut fra anerkjente verdier men at det samtidig er noe vi ikke klarer å se noen vei ut av. Vi kan dermed vise fram paradokser og indre motsetning eller spenninger i moderniteten. Det kan være viktige intellektuelle bidrag.

Marx i opplysningstidens tradisjon

Hvem er så de positive (og optimistiske) og hvem er de kritiske (og pessimistiske) – for ikke å si negative – sosiologene? Det er klart nok at det er en venstreorientert (og delvis marxistisk) inspirert sosiologi som her er mest i skuddlinjen for Aakvaags kritikk. De har ifølge ham vært så opphengt i å påvise feil, undertrykking og utstøting av forskjellige grupper at de ikke har sett det store positive bildet av et i hovedsak velfungerende velferds- og velstandssamfunn. Men la oss se på den klassiske kilden til det meste av «kritisk samfunnsvitenskap» – Karl Marx. Var han egentlig så veldig kritisk? Har han gjort det vanskelig å se de positive utviklingstrekkene i det moderne samfunnet? Det er få sosiologer som har vært så positivt innstilt til moderne kultur og samfunn som Marx. Han står helt entydig på opplysningstidens tradisjon og hyller moderniteten for dens verdenshistoriske betydning ved at den skaper det endelige grunnlaget for et framtidig rasjonelt samfunn basert på rettferdige, rasjonelle og solidariske relasjoner frigjort fra all utbytting og (unødvendig) tvang. Relasjonene mellom menneskene kan endelig bygges på vitenskapelig kunnskap, gjensidighet og frihet og dermed løses fra all fortidig tradisjonalisme og innskrenkninger – en frigjøring fra «landsbyidiotiet», som han kaller det.

La oss se på den klassiske kilden til det meste av «kritisk samfunnsvitenskap» – Karl Marx. Var han egentlig så veldig kritisk?

Moderne, industriell teknologi og vitenskapelige framskritt har neppe hatt en varmere talsmann enn Marx. Det eneste han var grunnleggende kritisk til var den kapitalistisk organiserte økonomien – fordi den bygde på anarki og utbytting, og dermed ikke var på høyden med en ekte og fullført modernitet.

Durkheim var også kritisk til viktige samtidstendenser – særlig mangelen på organisert samhold, egoistisk individualisme og anomi. Men han mente at dette var forbigående tilstander som ville forsvinne med videre modernisering av samfunnet. Hans kritikk av anomi er så å si et (vitenskapelig) bidrag til å videreutvikle det moderne. Slik kan vi gå gjennom mange posisjoner (marxistiske og liberale) fram til vår tid og finne en slik dobbelthet – kritikk og tilslutning til forskjellige sider ved moderniteten, treffende formulert av Habermas i form av ideen om «det ufullendte moderne».

Ser vi igjen på Marx kan vi enkelt vise at hans samfunns-/ samtidsdiagnose ikke er «pessimistisk». Han presenterer klart en optimistisk samtidsdiagnose, dessuten metodologisk optimisme og begrepsmessig optimisme (for eksempel begrep om selvrealisering, fellesskap, frihet, rasjonalitet og vitenskapelighet), selv om hans studier framhever utbytting, klasseherredømme og fremmedgjøring i samtiden. Likeså for Durkheim. Det mest kjente begrepet fra ham er kanskje «anomi» som jo har en klart negativ ladning. Men optimismen er gjennomgående også hos ham: Begrepene om organisk solidaritet og moralsk individualisme er viktige.

Hos de (mer) liberale klassikerne – Weber og Simmel – finner vi en klarere uttalt tvil på modernitetens egentlige «mening». De er ikke «optimistisk» på den måten Marx og Durkheim er det. Vi kan tale om en tragisk-kritisk orientering. Blant de «store navnene» i samtidens sosiologi er bildet sammensatt. Habermas og Giddens leverer begge en tydelig optimistisk samtidsdiagnose med forskjellig innretning (Giddens mer individualistisk og liberalistisk enn Habermas) – men iblandet kritikk og tvil angående visse utviklingstrekk og institusjoner. Bourdieu og Bauman representerer vel på hver sin måte pessimistiske diagnoser – og der særlig Bauman utvikler en slags fatalistisk kritikk av noe som han ikke uten videre tror kan endres.

Interne og eksterne motsigelser

Og til slutt. Det finnes (minst) én objektiv og helt fundamental grunn til at sosiologien bør bedrive alvorlig kritisk samfunnsdiagnostikk: Det kan være at den mest vellykkede samfunnsformen vi kjenner kan være i ferd med å forstyrre og destruere det naturgrunnlaget denne vellykketheten hviler på. Der Marx påsto at kapitalismen ville gå under som følge av interne motsigelser, så står vi nå overfor en situasjon der den eksisterende samfunnsformen er truet av eksterne motsigelser – at det er uforenlig med det naturgrunnlaget som hittil har gjort utvikling og velstand mulig.

Dermed må vi også uunngåelig stille spørsmål om vi kan bruke dette begrepet om «vellykket samfunn» som vi tok som utgangspunkt for å tale om «positiv sosiologi». Dette handler altså om at vi trenger en naturalistisk eller materialistisk vending i sosiologien der faget må ta inn over seg kunnskaper fra det naturvitenskapelige feltet for å bedre forstå føringer, muligheter og begrensninger som følger fra det naturgrunnlag menneskeheten globalt er avhengig av for å leve i «vellykkede» samfunn.

Aakvaag har rett i at vi som fag ikke behøver å frykte innsikter fra de naturvitenskapelige studier av menneskelige væremåter, tenkemåter og emosjonelle tilbøyeligheter – så lenge vi ikke ender opp i radikal biologisk reduksjonisme

Aakvaag selv foreslår en «moderat naturalistisk vending» (2013c) der han argumenterer for at sosiologer må akseptere og inkorporere viktige funn innen evolusjonsbiologien, genetikk, nevrologi og hjerneforskning for å forklare handlingsmønstre og menneskelige levemåter. Biologiske forhold har mye større innflytelse på adferd og sosiale prosesser enn det sosiologer flest er villig til å godta, ifølge ham. Dette har selvsagt møtt mye motstand og mange gode argumenter fra sosiologer. Men Aakvaag har rett i at vi som fag ikke behøver å frykte innsikter fra de naturvitenskapelige studier av menneskelige væremåter, tenkemåter og emosjonelle tilbøyeligheter – så lenge vi ikke ender opp i radikal biologisk reduksjonisme. Mitt argument her går ut på at det er en blind flekk i Aakvaags naturalistiske vending. Den gjelder bare menneskekroppen, hjerne og nevrologi – svært populære tema i dagens intellektuelle debatter. Det sosiologien trenger mer enn noen gang er en større naturalistisk eller materialistisk vending som inkorporerer kunnskap om de ytre naturbetingelsene (og grensene) for senmoderne samfunnsformer.

Konklusjon: Realisme og ambivalens

Kanskje skal vi ikke uten videre erstatte pessimistiske med optimistiske samtidsdiagnoser slik Aakvaag vil, men heller fastholde et ganske stabilt trekk ved store deler av den mer teoriorienterte sosiologien – nemlig det som kan kalles «sosiologisk ambivalens». Og samtidsdiagnostisk pessimisme kontra optimisme kan erstattes (eller komplementeres) med samtidsdiagnostisk realisme. Dette tror jeg vil være et mer konstruktivt bidrag til kollektiv videreutvikling av sosiologi og sosiologisk teori.

Denne teksten ble først trykket i forkortet utgave i Sosiolognytt 3-2015

Referanser

Horkheimer, M. & Adorno, Th. (1944): Dialektik der Aufklärung, Frankfurt am Main (1971): Fisher Verlag
Spengler, O. (1918 -1922): Der Untergang des Abendlandes, Zwei Bände, München: Beck Verlag

Aakvaag, G. (1913a): Frihet. Et essay om å leve sitt eget liv, Oslo: Universitetsforlaget Aakvaag, G. (1913 b): «Farvel til gullaldersosiologien» i Sosiologisk Tidsskrift nr. 4, 2013 Aakvaag, G. (1913 c): «Etter gullaldersosiologien: et alternativ» i Sosiologisk Tidsskrift nr. 4, 2013

 

Willy Guneriussen

Willy Guneriussen (f. 1949) er professor ved institutt for sosiologi, Universitetet i Tromsø.