En "røff guide" til Boltanski

Luc Boltanski har kommet med helt sentrale bidrag til sosiologien de senere årene, men forblir et ubeskrevet blad for mange.

TEKST: Jan Frode Haugseth

Teknisk dyktige og produktive jazzmusikere kan gjerne ende opp som musikernes musikere, til stor anerkjennelse og inspirasjon for entusiaster og spesielt interesserte, men uten å noen gang nå ut til det brede publikum. På lignende vis har Luc Boltanski på mange måter endt opp som en sosiologenes sosiolog. På tross av at han har bidratt til å utvikle en generell handlingsteori sammen med Laurent Thévenot (Boltanski & Thévenot 2006), og på tross av at CV-en ikke er mindre omfangsrik enn CV-ene til for eksempel Pierre Bourdieu og Bruno Latour – så har Boltanski kommet litt i skyggen av flere av sine samtidige franske og tyske kolleger i den europeiske offentligheten. Samtidig har Boltanski i lengre tid vært en populær foredragsholder i akademiske kretser over hele Europa. Den pragmatiske sosiologien om kritikker og endring var hovedtema på den 11te ESA-konferansen i Torino i 2013. European Journal of Social Theory har viet flere nummer til Boltanski.

Fram til nå har interessen blant norske sosiologer vært relativt liten. Blant de norske universitetene er det meg bekjent bare Universitetet i Bergen som har hatt Boltanski på pensum i det generelle teori-faget. Siden slutten av 90-tallet er det skrevet bare en håndfull avhandlinger som har berørt Boltanski og/eller den franskpragmatiske sosiologien. Gunnar Aakvaag, med sine teoretiske ambisjoner, bok om sosiologisk teori og relativt sterke meninger om norsk sosiologi, har tilsynelatende heller aldri rørt Boltanski (selv om den handlingsteoretiske implikasjonen, at frihet er et moralsk prinsipp som kan velges eller velges bort blant flere mulige, definitivt kunne ha styrket frihetstypologien).

Uansett – den 19. og 20. november kommer Boltanski til Universitetet i Oslo for å holde Vilhelm Auberts minneforelesning.

Boltanski

LUC BOLTANSKI – foto: Aldo Fontana (gjengitt med tillatelse)

Professor Luc Boltanski ved Ecole des Hautes Etudes en Sciences Sociales (EHESS) i Paris kommer til Oslo 19. og 20. november for å holde Vilhelm Auberts minneforelesning 2015. Mer informasjon finnes på nettsidene til Institutt for samfunnsforskning

Fikk du ikke med deg seminaret? Se seminaret streamet her.

Situasjonbetinget sosiologi

I denne røffe guiden til Boltanskis sosiologi kommer jeg til å legge fram handlingsteorien som ligger bak hans forestilling om kritikker, som den ene av to forelesninger i Oslo er viet til, og et par av hans senere bøker. Når det gjelder handlingsteorien heter den viktigste boka On Justification (2006), den er skrevet sammen med økonomen Laurent Thévenot. Den ble først gitt ut i Frankrike i 1991, men kom i en oppdatert utgave i 1993.

Mens Bourdieu tar utgangspunkt i at habitus og ulike former for kapital legger visse føringer for det sosiale, er en konsekvens at aktører ønsker eller arver medlemsskap til ulike felt. Boltanski & Thévenot begynner i den andre enden – i dagligdags interaksjonssosiologi. I de mange ulike sosiale situasjoner aktører deltar i iløpet av en dag, står de fritt til å handle på måter som ikke nødvendigvis struktureres av verken av kapital, felt, arv eller strategiske kalkulasjoner: De korte samtalene ved kaffemaskina på jobben, oppførselen i bilkøen på vegen hjem, familiens planlegging av ettermiddagens aktiviteter, eller når de lar seg styre av kjærlighet eller begjær. Snarere er det mer betegnende for mennesket å møte slike situasjoner med en viss kreativitet og spontanitet.

I forlengelsen av dette står mennesker fritt til å legitimere eller rettferdiggjøre sine handlinger eller standpunkt på hvilken måte de vil – men, og dette er et stort men, om de samtidig forventer å bli tatt alvorlig er de nødt til å uttrykke seg noenlunde koherent språklig og verdimessig. Dermed kan man snakke om en historisk, kulturell og språklig struktur, som legger føringer for hvilke handlinger og utsagn som regnes om legitime. La oss kalle dette et legitimitetsgrunnlag – Boltanski selv ville kanskje kalt det en “form for generalitet” blant flere mulige.

 

Boltanski & Thévenot hadde en ambisjon om å kunne bruke denne handlingsmodellen til å forklare endring på både mikro- og makronivå. Dette var en ny måte å tenke struktur og kultur på, og Boltanski & Thévenot presenterte da også dette som en helt ny type sosiologi uten aktører, klasser, hvitsnippsarbeidere, laboratorier, kvinner, maktstrukturer – the usual suspects.

Jan Frode Haugseth

INTERAKSJON: Mennesker møter sosiale situasjoner med en viss kreativitet og spontanitet. Foto: Hobvias Sudoneighm/ Creative commons / Flickr - Lett modifisert av artikkelforfatter.

Legitimitetsgrunnlag

Legitimitetsgrunnlaget bestemmer hva som regnes som gyldig på et gitt felt eller i et samfunn. Dette grunnlaget kan være trangt og det kan være vidt, poenget er imidlertid at strukturen til en viss grad er mulig å kritisere, og dermed påvirke. Kritikkene anerkjennes som drivkrefter for endring i organisasjoner og samfunn. Dette betyr ikke at aktører uten videre kan forvente å få forståelse for hvilke som helst kritikker, en kritikk må først bestå en kvalifisering eller gyldiggjøring som må anerkjennes av flere. Hvis mange nok gjentar en kritikk, reformulerer og reaktualiserer den, vil den potensielt lede mot endring og et nytt legitimitetsgrunnlag. Boltanski & Thévenot hadde en ambisjon om å kunne bruke denne handlingsmodellen til å forklare endring på både mikro- og makronivå.

Dette var en ny måte å tenke struktur og kultur på, og Boltanski & Thévenot presenterte da også dette som en helt ny type sosiologi uten aktører, klasser, hvitsnippsarbeidere, laboratorier, kvinner, maktstrukturer – the usual suspects. Som seg hør og bør ble Boltanski & Thévenot grundig gått i sømmene. En viktig kritikk som ble reist var at en sosiologi som ikke er sensitiv for at endring også kan være illegitim eller voldelig ikke er særlig mye tess. En annen kritikk var at denne interaksjonsaktige sosiologien neppe kunne brukes til å forklare makrofenomener på en overbevisende måte.

Sammen med en annen økonom, Eve Chiapello, gjennomførte Boltanski et prosjekt som endte opp i boka The new spirit of capitalism (2005). Denne ble gitt ut i Frankrike på slutten av 90-tallet. I boka blir vold/konflikt og kritikk/legitimering sidestilt som måter som kan bidra til å endre makrofenomenet kapitalismen. I følge forfatterne er det likevel legitimitetsgrunnlaget for endringen av kapitalismen som er interessant å studere. Kapitalismen er nok påvirket av mørke eliter og edderkopper som drar i usynlige tråder, men først og fremst er den betinget av at folk flest i demokratiske land finner den legitim.

(..) i motsetning til Marx er ikke Boltanski og Chiapello opptatt av at kapitalismen først og fremst opprettholdes gjennom klassekamp og klassemotsetninger, men heller at det er aktørenes egne legitimeringer som opprettholder systemet

Jan Frode Haugseth

Kapitalismen 1960-1990

Hovedargumentet i boka er at forståelsen av kapitalismen i perioden 1960-1990 gradvis ble knyttet til idealer opprinnelig formulert som en kritikk av rutinearbeid, hierarki og rigiditet. Dette bidro til at kapitalismen, eller i hvert fall vesentlige deler av den, gjennomgikk en transformasjon i retning av å bli oppfattet som mer fri, fleksibel og nettverksorientert, samtidig som den ble råere og mer ekskluderende. Grunnforståelsen som ligger til grunn for argumentet er at kapitalismen er et ustabilt system med ubegrenset behov for akkumulasjon, et grunnsyn Boltanski og Chiapello deler med Marx. Men i motsetning til Marx er ikke Boltanski og Chiapello opptatt av at kapitalismen først og fremst opprettholdes gjennom klassekamp og klassemotsetninger, men heller at det er aktørenes egne legitimeringer som opprettholder systemet. Ved at kapitalismen har både tålt og tilpasset seg kritikk fra f.eks. nasjonalstater når systemet har vært i krise, har det kapitalistiske systemet blitt gjort legitimt – dermed forstås også systemet som legitimt.

Dette perspektivet står ikke nødvendigvis i opposisjon til marxistiske eller bourdieuske forklaringer; man kan heller si at perspektivene utfyller hverandre. For å forbli attraktiv, må kapitalismen få legitimitet fra eksterne ressurser – forståelser, verdier og idealer – som i kritiske historiske situasjoner og kriser kan bidra til å forandre og endre forståelsen av hva kapitalismen er og bør være (Boltanski og Chiapello 2005:20).

Boltanski & Chiapello forklarer endringene i kapitalismen fra opprørene på 60-tallet og framover. 1968-opprøret var et uttrykk for protester mot krig og urettferdighet, med et krav om bedre studentrettigheter og tryggere jobber. Opprøret hadde imidlertid også en estetisk karakter, et krav om mulighet for personlig frigjøring – mange uttrykte at jobben ikke bare skulle være trygg, den skulle også være meningsfull. Hva var vel vitsen med å gå på universitetet hvis man uansett skulle stå ved et samlebånd? Kravet ble etter hvert muliggjort av det liberaliserte arbeidslivet utover 70/80-tallet. Krav til høyere avkastning og at samlebåndene ble flyttet til land i sør/øst la grunnlaget for økonomisk vekst og kreative yrker her hjemme. Den estetiske siden av 1968-opprøret lot seg enkelt assimilere inn i økonomi- og arbeidsliv. Dette leder igjen til legitimitetsgrunnlaget for 90-tallets individualiserte og fleksible nettverksøkonomi – et kompromiss mellom venstre- og høyresida – mer individuell frihet, meningsfulle jobber, høyere profittrater og inntjening, men også større sosial ulikhet, svakere kollektive rettigheter og større konsekvenser om man havner utenfor det gode selskap. Endringen beskrives empirisk gjennom datastøttede studier av franskspråklige og engelskspråklige bøker om ledelse.

PARIS 1968: En del av den estetiske kritikken fra 1968-opprøret kom til uttrykk på plakater som ble hengt opp i byen.

Handlingssfærer og vold

I boka Love and Justice as Competences (2012), utgitt på fransk i 1990, redegjør Boltanski for fire handlingssfærer. Bare den siste og fjerde opptar seg med kritikk, legitimering og rettferdiggjøring:

TABELL: Handlingssfærer

Ekvivalens er et uttrykk som anvendes i ulike vitenskapelige disipliner, spesielt fysikk. Boltanski bruker betegnelsen for å referere til et måleprinsipp som brukes for å rangere ulike subjekter, objekter og praksis i ulike situasjoner. Men ikke alle situasjoner krever ekvivalens.

Kjærlighet: Kjærlighetssfæren åpner for handlinger med lav refleksivitet, som ikke er basert på en form for gjengjeldelse eller forpliktelse. En forelder elsker som oftest barnet sitt betingelsesløst, lenge før barnet på noe vis kan gjengjelde følelsen. I kjærlighetens handlingssfære spiller ikke status, språk eller roller noe som helst. Dette er en floskel, men likefullt: kjærligheten er betingelsesløs! Reptilhjernens domene. Forelsker, sex. Merk at alle handlinger i et moderne parforhold kan ikke kategoriseres utelukkende i denne handlingssfæren, fordi roller, avtaler, språk og former for makt også er viktige.

Tilpasning: Når man deltar i møter eller gjør avtaler med andre befinner en seg i et refleksivt regime som forutsetter fredelig samhandling og avklaring av ekvivalens. En viss refleksivitet er nødvendig. Opplæring av nytt personell, mentorfunksjoner og møtevirksomhet er eksempler på handlinger som kan kategoriseres i denne sfæren. Man legger planer, rapporterer og informerer, men det er ikke tilfeldig hvem som sier hva eller hvem som har autoritet til å uttale seg. Status og ulike roller fyller ulike funksjoner.

Konflikt og motstand: I et samfunn eller i en organisasjon kan det selvsagt oppstå uenighet om prioriteringer, mål eller metoder. Denne kan føre til motstand eller opprør. Frustrerte ansatte kan bevisst gå inn for å sabotere ledelsesstrategier ved å motarbeide og aktivt eller passivt underminere mål. Slike handlinger hører hjemme i en non-ekvivalent, konfliktfylt sfære. En studie av motstand mot organisasjonsendringer foreslår at Boltanski og Thévenots handlingsregimer kan brukes for å analysere denne typen handlinger (Fronda og Moriceau 2008). Fronda og Moriceau deler inn motstand i tre typer: revolusjon, som er direkte og konfronterende, tilbaketrekking, som innebærer å trekke seg tilbake til den mer private sfære hvor identiteten er tryggere, og diskret motstand, som f.eks. utvist blant ledere på mellomnivå som har ansvar for å gjennomføre endringer i en organisasjon, men som verken klarer å legitimere endringene ovenfor arbeiderne eller mobilisere gode argumenter til øverste ledelse om hvorfor de ikke ønsker å gjennomføre endringene. På makronivå vil fusjoner og oppkjøp potensielt være konfliktfylte og non-ekvivalente.

Legitimering: Det fjerde handlingsregimet er forbeholdt legitimering og rettferdiggjøring – som jeg allerede var innom over. Her foregår det komplekse, konfliktbaserte sosiale forhandlinger som krever ekvivalens og refleksivitet, og som har potensiale til å skape kompromisser og endring. Hvis en part inngår i en diskusjon med en annen part, anerkjennes i utgangspunktet en ekvivalens – og man må argumentere for å komme til en mulig løsning på problemet. Her spiller verd basert på f.eks. titler, profesjonell kunnskap eller erfaring en stor rolle. Svaret er ikke gitt på forhånd, diskusjon kan bidra til en foreløpig avklaring. På makronivå foregår denne typen disputter mellom for eksempel stat, fagbevegelse og organisasjoner.

Boltanski tenker seg at aktører kan veksle mellom ekvivalente og non-ekvivalente handlingssfærer, grensene er ikke absolutte. En diskusjon kan ende med et slag i trynet. I moderne vestlige stater løses mange disputter på makronivå mellom aktører med etablert ekvivalens, men gjennom historien kan institusjoner miste så mye legitimitet og tillit at kritikken flyttes over i det non-ekvivalente handlingsregimet, som for eksempel i Paris i mai 1968 og Athen 2008-2011.

For å vinne fram må kritikker imidlertid formuleres i tråd med etablerte praksiser, allmenne idealer og virkelighetsoppfatninger som allerede er godt etablert i samfunnet. Endring skjer langsomt. Her ligger det en begrensning, men det ligger også en mulighet og et håp

Jan Frode Haugseth

ATHEN 2008: Barrikaden på Stournari street. Foto: Badseed.

Kritikkens kraft

Mennesket har en kritisk kapasitet, og denne gjør det mulig å skape endring, både i enkeltsituasjoner eller mer generelt. For å vinne fram må kritikker imidlertid formuleres i tråd med etablerte praksiser, allmenne idealer og virkelighetsoppfatninger som allerede finnes i samfunnet. Endring skjer langsomt. Her ligger det en begrensning, men det ligger også en mulighet og et håp. Endring er mulig. Framtiden er usikker, men den er ikke nødvendigvis verre enn i dag. Mennesker er med på å påvirke sin egen skjebne gjennom de idealene og den politikken de til enhver tid gyldiggjør.

Hvorfor har ikke Boltanski vært mer populær blant norske sosiologer? Spørsmålet er godt, og svaret mitt er fattig. Boltanski var omstridt i Frankrike, før han ble aktuell i Europa. Hans europeiske gjennombrudd har hovedsakelig foregått etter 2000, like etter at norske samfunnsvitenskapelige institutter, sentre og stiftelser sluttet å vokse. Siden har det vært relativt få nyansettelser, og fagutviklingen har i liten grad rommet filosofisk-orientert sosiologi og diskusjoner av handlingsteoretisk karakter. Av de franske sosiologene er det hovedsaklig Bourdieu, og dernest Latour, som får mest oppmerksomhet.

Referanser

Boltanski, Luc. 2011. On critique – a sociology of emancipation. Cambridge: Polity Press.

Boltanski, Luc. 2012. Love and justice as competences. Cambridge: Polity Press.

Boltanski, Luc, og Eve, Chiapello. 2005. The new spirit of capitalism. London; New York: Verso.

Boltanski, Luc, og Laurent Thévenot. 2006. On justification : economies of worth. Princeton: Princeton University Press.

Fronda, Yannick, og Jean-Luc Moriceau. 2008. «I am not your hero: change management and culture shocks in a public sector corporation i: Journal of Organizational Change Management 21 (5):589–609.