Forelska i pragmatismen

Når Hans Joas underviser sosialteori, gir han studentene en liste med forfattere «de definitivt ikke bør lese».

TEKST: Gunnar C. Aakvaag
FOTO: Jan Frode Haugseth
DSC_4626

 Som student i Berlin var han på vei til å bli historiker da han ble kontaktet av en sosiologiprofessor som tilbød ham å bli hans assistent. Joas, som kommer fra svært fattigslige kår, så dette som en stor mulighet i sitt liv, og bestemte seg for å bytte til sosiologien. Nå er han tilbake ved et historisk forskningsinstitutt (FRIAS) hvor han bedriver historisk orientert sosiologi og sosialteori. Hvis det er en form for ironi virksom her, er det i det minste en ironi som har resultert i noe av det mest interessante og utfordrende arbeidet innenfor sosialteori de siste 30 årene.

Mer enn noen annen samfunnsvitenskap er sosiologien hjemsøkt av et gap mellom sosialteori på “høyt nivå” og mer empirisk orientert og forklaringsbasert teori på “mellomnivå”. Videre har forgreningen av sosiologien i et sett av løst koordinerte og stadig mer spesialiserte subdisipliner ført til at flere og flere sosiologer undrer seg over hva, om noe, som holder disiplinen sammen.

På Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS) har disse spørsmålene over lengre tid blitt debattert, blant både studenter og ansatte. Et svar på disse debattene har vært å gjøre boken Social Theory: Twenty Introductory Lectures av Hans Joas og Wolfgang Knöbl til en slags “sosiologisk lim” på masterprogrammet, ettersom den søker å koble sosialteori på “høyt nivå” med forklaringsbasert teori på “mellomnivå”, samtidig som den kan binde mer spesialiserte kurs sammen. I denne sammenheng, og også i forbindelse med et seminar til ære for 70-årsdagen til hans venn, Ragnvald Kalleberg, besøkte Joas instituttet for å holde et seminar om sin bok, med forberedte kommentarer fra flere av de ansatte. Dette resulterte i en livlig utveksling av ideer der Joas ga en energisk og velformulert presentasjon av og et forsvar for sitt syn på sosialteori og dens plass innen sosiologien.

 

PÅ NORGESBESØK: Her gjester Joas Norsk Sosiologforenings vinterseminar på Geilo i 2014.

For å forbedre kvaliteten på empiriske forklaringer, trenger vi et forum for å diskutere de grunnleggende antakelsene i forklaringsbasert teori.

Hvem er Joas?

Joas er i dag en av verdens ledende sosialteoretikere. Han er sosiologiprofessor ved universitetet i Chicago samt ansatt (Permanent Fellow) ved Freiburg Institute for Advanced Studies (FRIAS). Hans omfattende forfatterskap inkluderer bøker om G. H. Mead, kreativitet, pragmatisme, sosialteori, krig, verdier, menneskerettigheter og religion. Til tross for et omfattende forfatterskap og en svært sentral posisjon i faget, er Joas antakeligvis ikke like kjent for norske sosiologistudenter og sosiologer som sine kolleger Habermas, Bourdieu, Giddens, Beck, Luhmann og Bauman. Dermed utgjør hans besøk en god mulighet til å introdusere en sosialteoretiker som vil bli viktig for både studenter og ansatte ved ISS i tiden som kommer.

Den klart viktigste inspirasjonskilden til Joas’ forfatterskap kommer fra amerikansk pragmatisme, og Joas tok aktivt del i gjenopplivingen av pragmatismen innen filosofi og sosialteori fra rundt 1980 og fremover. Hans relasjon til pragmatismen virker derfor som et passende sted å begynne intervjuet:

Professor Hans Joas, hvorfor ble en tysk sosiolog tiltrukket av amerikansk pragmatisme?

– Jeg ble forelsket i pragmatismen i mine studentdager, men akkurat hvorfor det skjedde er selvsagt et vanskelig spørsmål. Min personlige retrospektive forklaring på dette, så å si, er at jeg på denne tiden på en og samme tid var tiltrukket av og kritisk til tre intellektuelle tradisjoner som var ganske mektige i Tyskland: historisisme og hermeneutikk, marxisme og venstreorientert tenkning i en mer generell betydning, og en katolsk intellektuell tradisjon.

– Jeg mener fortsatt at alle tre er meget viktige, men jeg mener også at de – i det minste i deres tyske versjoner, om ikke generelt – preges av visse mangler i sin forståelse av demokratiet. I sin tyske versjon var marxismen helt tydelig en veldig statssentrert politisk visjon. Katolisismen var, hvert fall på denne tiden, i stor grad også svært opptatt av en hierarkisk og sentralisert forståelse av kirken. Og selv den tyske historisistiske og hermeneutiske tradisjonen fokuserte i stor grad på de «store mennene» som skaper historien, og ikke, for eksempel, forståelsen av handlingene og ytringene til “vanlige” mennesker.

– I mine studentdager hadde jeg en sterk opplevelse av at pragmatismen var dypt innvevd i den demokratiske ånden og i stand til å beholde de mest interessante elementene i de tre andre tradisjonene. Pragmatismen har videreført vektleggingen av fortolkning fra historisismen og hermeneutikken, vektleggingen av sosial likhet og rettferdighet fra den venstreorienterte tradisjonen, og åpenheten henimot religiøs erfaring og dens fortolkning fra den katolske tradisjonen.

Vår kreativitet er situert i den forstand at mennesker vanligvis handler på rutine- og vanemessige måter. Men når vi møter ulike former for problemer, som så må løses, aktiviseres vår kapasitet til å handle på nye måter.

Pragmatismen: En handlingens kreativitet

– Hvilke nye ideer har pragmatismen særlig tilført sosiologien?

– Mitt første store arbeid om pragmatismen er min doktorgradsavhandling om George Herbert Mead, senere publisert som en bok i 1980. Dens originale tyske tittel lød Praktisk intersubjektivitet. Her har du de to elementene i mitt forsøk på å artikulere Meads grunnleggende idé. Hans forståelse av menneskelig intersubjektivitet viser til at selvforståelsen til individer er formet av samhandling med andre. Altså at samhandling er konstitutivt for selvene til de deltakende individene. Videre kaller jeg dette praktisk intersubjektivitet. Dette for å skille den fra Habermas’ forståelse av språklig formidlet intersubjektivitet, der argumentasjon og rasjonell deliberasjon spiller den avgjørende rollen.

– Jeg har ingenting imot argumentasjon og rasjonell deliberasjon, men jeg mener at mer fundamentalt enn argumentativ intersubjektivitet er former for kroppsliggjort intersubjektivitetet, som for eksempel når en mor tar seg av sitt barn. Dette er ikke et spørsmål om å rettferdiggjøre hypoteser, men om å gi varme, å berøre fysisk, og å forstå de materielle behovene til ens samhandlingspartner. Så praktisk intersubjektivitet var min opprinnelige formulering av pragmatismen. I dag vil jeg heller formulere det slik at den grunnleggende ideen til pragmatismen er kreativitet.

– I min søken etter det karakteristiske ved pragmatismens handlingsforståelse har jeg innsett at denne består i handlingens kreativitet. Dette har en spesifikk betydning som jeg i boken The Creativity of Action kalte “situert kreativitet”. Vår kreativitet er situert i den forstand at mennesker vanligvis handler på rutine- og vanemessige måter. Men når vi møter ulike former for problemer, som så må løses, aktiviseres vår kapasitet til å handle på nye måter. Dette kontekstualiserer kreativiteten; den handler om å løse problemer vi støter på i hverdagslivets situasjoner.

Dette er den avgjørende betydningen av høynivåteori: ikke å spekulere, men å reflektere, og dermed også forhindre at sosiologifaget fragmenteres.

–  La oss snakke om boken Social Theory: Twenty Introductory Lectures, som vi skal begynne å bruke her på instituttet. Hvorfor bør sosiologistudenter lese teoretikere på “høyt nivå”, som Parsons og hans likemenn, som er hva boken deres primært dreier seg om, heller enn å gå direkte til forklarende og empirisk baserte mellomnivåteorier?

– La meg begynne med terminologien din. Du bruker en tradisjonell distinksjon mellom teori på “høyt nivå” og “mellomnivå”. Jeg ser ikke dette som den korrekte beskrivelsen av situasjonen. Noen ser sosialteori som et valg mellom empirisk grunnet mellomnivåteori og mer eller mindre spekulativ og muligens overflødig høynivåteori. Jeg ønsker i stedet å gi en helt annerledes beskrivelse. La oss si at du utfører et rational choice-inspirert arbeid basert på empirisk funderte og forklaringsbaserte mellomnivåteorier av et sosialt fenomen. Jeg sier ikke at dette er verdiløst eller noe i den gaten. Jeg sier at på et eller annet punkt så vil du ikke kunne unngå å stille deg spørsmålet: “hvordan rettferdiggjør jeg visse implisitte antakelser i min teoretiske tilnærming?” For eksempel er det i rational choice en rekke implisitte antakelser som kan problematiseres.

– Fra tid til annen – og særlig når vi møter forklaringsproblemer – må vi forflytte oss fra spørsmålet om hvordan man skal anvende en eksisterende teori til å reflektere over de implisitte antakelsene til denne teorien. Dette er den avgjørende betydningen av høynivåteori: ikke å spekulere, men å reflektere, og dermed også forhindre at sosiologifaget fragmenteres. Og personlig anser jeg Talcott Parsons’ The Structure of Social Action som et av de mest seriøse forsøkene på å reflektere over implisitte antakelser i eksisterende teoritradisjoner som samfunnsøkonomi, tysk hermenutikk og durkheimiansk sosiologi. Jeg mener Parsons’ bok tilhører en absolutt nødvendig sjanger der man reflekterer over antakelsene til enhver empirisk orientert teori. Jeg er ikke skeptiker med tanke på forklaringsbasert teoriformasjon. Denne er avgjørende for samfunnsvitenskapene. Men den er ikke tilstrekkelig. For å forbedre kvaliteten på empiriske forklaringer, trenger vi et forum for å diskutere de grunnleggende antakelsene i forklaringsbasert teori. Og dette er ikke så enkelt som noen virker å tro. Det leder oss til helt grunnleggende spørsmål, der en bro over til filosofien også er nødvendig.

Det finnes ingen Habermasiansk skole, mens det åpenbart finnes en Bourdieu-skole. Det betyr ikke at hans synteseforsøk var mer vellykket. Hvorvidt man lykkes med å danne skole, avhenger ikke bare av den intellektuelle kvaliteten til forskningsprogrammet ditt.

Kritiserte Lars Mjøset

– Det organiserende prinsippet i boken deres er delvis historisk-kronologisk og delvis basert på navn og tradisjoner. Ville det ikke vært bedre å strukturere den etter teoretiske spørsmål slik som handling, orden, aktør/struktur og så videre?

– Boken vår er en slags fusjon av systematisk og historisk presentasjon. Den er ikke bare en idehistorisk presentasjon av etterkrigstidens sosialteori. Den systematiske tilnærmingen baserer seg på påstanden om at enhver sosialteori har implisitte eller eksplisitte antakelser om menneskelig handling, sosial orden og sosial endring. I tillegg, og på et annet nivå, er teoriene også knyttet til visse substansielle syn på de mest presserende problemene i sin tid. Disse kontekstualiserer forståelsen av de tre mer abstrakte spørsmålene. Så du kunne ikke dele boken inn i seksjoner om for eksempel handling, orden og endring av den enkle grunn at alle teoriene har antakelser om alle disse tre elementene. Du ville ikke se de systematiske forbindelsene mellom forståelsene av handling, orden og endring hvis du løsrev dem fra konteksten til de individuelle teoriene.

– I debatten på ISS beskyldte Lars Mjøset deg for å være for opptatt av de store navnene innen sosialteorien. Hva tenker du om det?

– Lars Mjøset fremstilte individfokuset i den tredje delen av boken, som omhandler nye forslag til sosialteoretiske synteser, som om det var et valg vi som forfattere gjorde, og som en form for tilbøyelighet fra vår side til å ville identifisere individuelle tenkere og deres store ideer som selve studieobjektet for sosialteorien. Men dette er en misforståelse. For eksempel så handler den midtre delen av boken om skoler som symbolsk interaksjonisme, etnometodologi, rational choice og konfliktteori. Og selv Parsons etablerte til en viss grad en egen skole. Situasjonen er simpelthen den at i en tilstand av fragmentering så kommer synteseforsøkene ikke så mye fra disse skolene, men fra enkeltindivider som Habermas, Luhmann, Bourdieu og Giddens. Ambisjonene deres er selvsagt å danne en skole og ikke forbli ensomme tenkere. Men i hvilken grad de lykkes med denne ambisjonen, varierer. For eksempel er det i mine øyne slik at Habermas er svært innflytelsesrik i mange deler av vår nåtidige tenkning, men likevel er det utvilsomt ingen habermasiansk skole innen sosiologien. Så derfor ville det være misledende å behandle hans tilnærming som en skole. Men det ville også være misledende å ignorere ham simpelthen fordi det ikke finnes noen habermasiansk skole. Samtidig mener jeg åpenbart at det finnes en Bourdieu-skole. I denne forstand var Bourdieu mer vellykket. Men det betyr ikke at hans synteseforsøk nødvendigvis er bedre. Hvorvidt man lykkes med å danne skole, avhenger av mange faktorer, ikke bare av den intellektuelle kvaliteten til forskningsprogrammet ditt.

Det er en tendens hos tilhengerne av noen av disse nye synteseforsøkene til å behandle dem på samme måte som rational choice-tilhengerne tenker om sitt program - som svaret på alt. Derfor finner du en sekt av Luhmannianere, og en veldig selvsentrert gruppe av Bourdieuianere.

– Dere starter i boken deres rekonstruksjon av etterkrigstidens sosialteori med Parsons, etterfulgt av mikro-reaksjonene mot ham på 1960-tallet fra symbolsk interaksjonisme, etnometodologi og rational choice, og deretter følger fra omkring 1980 de nye forsøkene på syntese særlig hos Habermas, Giddens, Bourdieu og Luhmann. Ettersom ingen har “vunnet” denne debatten, er sosialteorien et ganske fragmentert felt. Er du enig i denne diagnosen av sosialteoriens nåværende tilstand?

– La meg svært kort starte med å si at min egen beskrivelse ikke ville være helt identisk med den du gir, nemlig at skolene på 1960-tallet var fokusert på mikrososiologiske prosesser. Dette passer symbolsk interaksjonisme, etnometodologi og rational choice, men ikke konfliktsosiologien og den fremvoksende historiske sosiologien. Så jeg ser prosessen på 60-tallet som noe mer kompleks enn det som fremkommer av ideen om den oversosialiserte forståelsen av mennesket.

– Men dette er et lite unntak. Generelt har du rett, dette er nøyaktig den situasjonen vi i dag befinner oss i. I en forstand er det ironisk. Hvis ingen av de nye syntesene er i stand til å overkomme fragmenteringen, vil ethvert synteseforsøk være med på å øke fragmenteringen. For å få en oversikt over dagens situasjon, la meg nå ta for meg situasjon til de fire skolene som kom etter Parsons. Etnometodologien har mer eller mindre dødd ut. Symbolsk interaksjonisme er ikke så vital i dag som den var på 60- og 70-tallet. Men jeg vil si at det i dagens symbolske interaksjonisme ikke er en programmatisk begrensning til mikrososiologi, men at det finnes her en ganske friksjonsfri form for overgang til neo-pragmatisme og til former for historisk orientert makrososiologi. Dette gjelder i enda større grad for konfliktsosiologi. I boken beskriver vi en viss kontinuitet mellom konfliktsosiologien til Bendix og Coser og andre som dem på 50- og 60-tallet, og det nåtidige programmet til historisk sosiologi, for eksempel i Michael Manns arbeider. Og dette er etter min mening et av de mest produktive forskningsprogrammene i dagens sosiologi, med Tilly, Skocpol og en rekke andre.

– Når det så gjelder rational choice, ser jeg en kraftig spenning, ettersom man her har et program bestående av mennesker som virkelig er overbevist om at de ikke trenger de andre skolene, og at det heller ikke er noe behov for de nye syntesene. “Hvorfor skulle man trenge nye synteser hvis man allerede har en kraftfull og enkel teoretisk tilnærming?” Dette er deres syn på saken. Personlig mener jeg altså vår nåværende situasjon ser slik ut: En svekkelse av tre av de fire skolene, styrkingen av én, men en manglende interesse hos denne til å debattere med de andre skolene. I tillegg kommer en viss tendens hos tilhengerne av noen av disse nye synteseforsøkene til å behandle dem på samme måte som rational choice-tilhengerne tenker om sitt program, nemlig som svaret på alt. Således finnes det en sekt av Luhmannianere, og en veldig selvsentrert gruppe av Bourdieuianere.

Når jeg underviser i sosialteori, sier jeg til studentene mine at «nå gir jeg dere en liste på noen få forfattere dere definitivt ikke bør lese».

Ringen er sluttet

– Hvor posisjonerer deres bok seg i dette konfliktfylte feltet?

– Boken forsøker å produsere en atmosfære som er ikke-sekterisk. Men som alltid når du forsøker å være ikke-sekterisk, så forsøker andre å kalle deg for bare enda en sekt. Men jeg mener helt ærlig at denne boken er ikke-sekterisk. Den forsøker å være rettferdig mot alle konkurrentene. Og jeg tror at alle av dem har noe å si, muligens med et unntak av visse trender i postmoderne arbeider. Når jeg underviser i sosialteori, sier jeg til studentene mine at “nå gir jeg dere en liste på noen få forfattere dere definitivt ikke bør lese”. Og jeg nevner alltid Jean Baudrillard og Slavoj Zizek. Men det pedagogiske resultatet av dette er for det meste at de umiddelbart begynner å lese Baudrillard og Zizek!

—-

Når jeg spør Joas om sosialteoriens fremtidsutsikter, er han optimistisk. Han mener sosialteorien er et vitalt felt, selv om de gamle debattene ikke er like energiske som de pleide å være. I stedet ser han artikuleringen av de teoretiske implikasjonene til ambisiøse historiske og empiriske studier, som Michael Manns om makt og Robert N. Bellahs om religiøs evolusjon, som en av de viktigste oppgavene for nåtidig sosialteori. Slik argumenterer han for en fornyelse av sosialteorien gjennom et mer produktivt forhold mellom historie og sosiologi, og på basis av en ikke-instrumentell forståelse av menneskelig handling og erfaring. Dette prosjektet preger hans siste bok om menneskerettighetenes historie, samt boken han for tiden jobber med: en historisk orientert analyse av sakraliseringsprosesser og dannelsen av makt, som er ment å utfordre Webers arbeider om religion og dominans. Ringen synes dermed å være sluttet i Joas’ intellektuelle karriere.

 

Intervjuet ble først publisert i Studentmagasinet Socius. Dette er en noe bearbeidet utgave, publisert med tillatelse fra artikkelforfatteren og Socius.