- Litteraturen har blitt overflødig

En gang fulgte sosiologer høvelig med i litteraturen. Nå trenger vi ikke lenger følge med for å forstå samtiden, argumenterer Arve Hjelseth.

TEKST: Arve Hjelseth

I det jeg setter meg ned for å skrive disse linjene, er det akkurat blitt bekjentgjort at Nobels litteraturpris for 2014 går til den franske forfatteren Patrick Modiano. Jeg ville bli overrasket om så mye som ti prosent av Sosiologforeningens medlemmer har lest noe av ham. Ikke er han utgitt på norsk siden 1988, og selv blant franskkyndige er det nok bare et mindretall som kjenner til ham. Det er ikke noe man trenger å skamme seg over en gang.

At litteraturprisen går til forfattere som er alt annet enn folkekjære, begynner å bli et mønster. Av og til fører det til økt interesse for forfatterskap som fortjener det (det var blant annet tilfelle med den sørafrikanske vinneren fra 2003, J. M. Coetzee), men like ofte forblir vinnerne, selv om de alltid oversettes etter å ha vunnet prisen, en nokså godt bevart hemmelighet blant en innviet krets av litteraturinteresserte. Jeg, som er en lidenskapelig og litteraturinteressert romanleser, kjenner heller ikke til Modiano. Faktisk; når jeg går gjennom listen av vinnere i min levetid, som faretruende begynner å nærme seg 50 år, er det bare ti Nobelprisvinnere jeg med sikkerhet kan si at jeg har lest noe som helst av.

Arve Hjelseth

Sosiolog og romanelsker:

Arve Hjelseth, romanelsker og førsteamanuensis i sosiologi ved NTNU, om sosiologi og litteratur.

Besøk gjerne bloggen hans.

Hva betyr dette? I et kultursosiologisk perspektiv indikerer det antakelig at litteraturen i forhold til andre kulturelle felt, som for eksempel musikk og film, har vist seg forbausende robust med hensyn til å vedlikeholde et slags skille mellom høyt og lavt. Uansett hvor mange bøker Jo Nesbø selger og hvor gode omtaler han får i aviser og magasiner verden over, vil han ikke få Nobelprisen. Heller ikke mer anerkjente forfattere med stor leserskare får den nødvendigvis: I sosiale medier registrerte jeg den sedvanlige skuffelsen over at ikke amerikanske forfattere som Roth og McCarthy fikk prisen denne gangen heller. Dette er velutdannede folk med både kulturell og sosial kapital, som føler seg trygge på sin litterære smak, og de uttrykker forakt for snobberiet som gang etter gang får De Aderton til å velge en smal europeer.

På litteraturens «høye hest»

Legg også merke til at flere aviser fortsatt behandler litteraturstoffet på en mindre tabloid måte enn film- og musikkstoffet. Dagbladet, for eksempel, triller terning når de omtaler film og plater, men ikke når det er bøker som anmeldes. Det er som om litteraturen – med et delvis unntak for den allestedsnærværende krimsjangeren – unndrar seg underholdningslogikken. Motviljen mot forflatning og tabloidisering er større. Prisen som betales er at hipstersjiktet, de som for eksempel bruker mye energi på å se TV-serier av typen The Wire, i mindre grad er opptatt av litteratur. Litteraturens – i hvert fall Nobelkomiteens – insistering på de høykulturelle standardene gjør at finkulturen står i fare for å bli en subkultur, for å låne en formulering fra en boktittel av Horace Engdahl.

Denne nokså strenge – og smale – insisteringen på hva litterær kvalitet er for noe, fører til at litteraturen i økende grad blir et lukket kretsløp hvor selv folk med mye kulturell kapital befinner seg på utsiden. Altså slike som håper på en Nobelpris til sin egen (oftest angloamerikanske) favorittforfatter. Det betyr antakelig – skjønt det er ikke selvsagt – at litteraturen i mindre grad enn før produserer samtidsdiagnoser som blir en del av den offentlige samtalen. Forfatterne blir mindre sentrale i samfunnsdebatten, og sosiologene desto mer sentrale.

Det betyr antakelig – skjønt det er ikke selvsagt – at litteraturen i mindre grad enn før produserer samtidsdiagnoser som blir en del av den offentlige samtalen. Forfatterne blir mindre sentrale i samfunnsdebatten, og sosiologene desto mer sentrale.

Hederlige unntak

Her finnes det naturligvis unntak; vektige unntak. Det er naturlig å lese Knausgårds Min Kamp-prosjekt som en form for samfunnskritikk, skjønt jeg er usikker på hvor viktig denne dimensjonen ved verket har vært for den enorme leserinteressen. Knausgårds innbitte innsats i debatten rundt Ibsen-prisen til Peter Handke er også verdt å merke seg. De samfunnsanalytiske sidene ved Carl Frode Tillers Innsirkling-prosjekt er også blitt tydeligere etter hvert.

Men vi lever ikke i en tid hvor det føles nødvendig å følge med i litteraturen for å forstå vår egen samtid, noe vi sosiologer jo bør ha ambisjoner om. Det er mulig at historiekunnskapen min svikter her, men jeg har et inntrykk av at for eksempel Sigurd Hoels romaner var selvsagte referanser i mange intellektuelle kretser i hans storhetstid, på samme måte som samfunnsvitere ikke kunne stille seg likegyldige til Dag Solstads romaner i 70- og 80-årene. For diktere som Bjørnson og Kielland var det selvsagt at verkene deres også var kommentarer til og analyser av samtiden (i Ibsens tilfelle var det av og til mer indirekte og subtilt, men relevansen tvilte ingen på). Går vi enda lenger tilbake og vender blikket ut over Norges grenser, ser vi at den moderne romanen og den klassiske sosiologien er runnet av samme rot: Industrisamfunnets og den moderne mentalitetens gjennombrudd og de tvetydigheter og ambivalenser dette bød på. Romanforfatteren Thomas Mann kretser i flere av arbeidene sine rundt problemstillinger som er klart beslektet med for eksempel Max Weber.

Seljestad kjære bror - sosiologen.no
jon elster - karl marx - sosiologen.no
dag østerberg - sosiologen.no

Så har da også sosiologi og litteratur hatt tydelige berøringspunkter, også i Norge.

Sosiologisk bekymring

Så har da også sosiologi og litteratur hatt tydelige berøringspunkter, også i Norge. Dag Østerberg har ved siden av en imponerende faglig produksjon også oversatt skjønnlitteratur, herunder den samme Thomas Manns Dr. Faustus, og viser dessuten i boken om Det Moderne hvordan litteratur og andre kulturelle uttrykk er innvevd i enhver kompetent forståelse av tidsepoken. Han skrev også for over 30 år siden en sosiologisk analyse av en årgang norske romaner. Jon Elster har i flere sammenhenger brukt eksempler fra litteraturen til å belyse faglige poenger. Nevnes må naturligvis også Lars Ove Seljestad, som har skrevet sosiologisk informerte romaner så vel som litterært kompetente faglige arbeider.

Men i dag kan man utvilsomt fungere utmerket som samfunnsviter uten i det hele tatt å forholde seg til romankunsten, og det har jeg en mistanke om at er en nokså ny situasjon. En av mine norske favorittforfattere, Trude Marstein, gir meg for eksempel ingenting som jeg kan bruke sosiologisk (dette i klar motsetning til nevnte Mann), bare ting jeg kan begeistres av som ivrig romanleser.

Fra et sosiologisk perspektiv er det derfor mulig å uttrykke bekymring over at litteraturen er i ferd med å gjøre seg overflødig som kilde til faglig inspirasjon. Men det er ikke dermed sagt at det er litteraturen det er noe galt med, det kan jo også være en naturlig differensiering at fag og litteratur utvikler seg ulikt: Sosiologien gir bedre samtidsdiagnoser enn litteraturen kan yte, og litteraturen beveger seg derfor i andre retninger.

 

Teksten har tidligere vært publisert i Sosiolognytt.